For tredje gang på ganske få dager hadde jeg satt kursen mot Telemark. Denne gangen tok jeg meg tid til en liten stadionhjerte-fotosafari først, og endte deretter opp med en Esso-burger i bilen utenfor stadion. Med førti minutter igjen til avspark var jeg i ferd med å bli litt bekymret for om det skulle bli bomtur da jeg ikke så noen fotballspillere på banen, men plutselig strømmet det på, så alt var klart for nabooppgjøret mellom Nome og Skarphedin.
Nome, som er en relativt ny klubb som har oppstått som et samarbeid mellom de to klubbene Skade (fra Lunde) og Ulefoss SF, spiller ifølge terminlista i år fire kamper i Lunde og resten her på Ulefoss KG (Men jeg så en fyr som gikk og stelte gressbanen like ved, så kanskje det kommer noen kamper der også etterhvert?), så det er godt mulig jeg må ta meg en tur til hit til det sentrale Telemark for å få sett kamp ved en senere anledning også.
Like før kampstart strømmet det på med folk, og jeg havnet i prat med en finnmarking som holdt til i området, og fikk snakket litt om lokalfotball både i Telemark, på Helgeland og i Finnmark før myntkastet ble tatt og kampen satt i gang. Gjestene fra nabokommunen Bø tok kjapt tak i kampen, og etablerte et solid press mot motstandernes mål. Scoringene lot dog vente på seg en stund, og da ballen etter et hjørnespark endelig endte i nettet var det blåst frispark motsatt vei.
Skarphedin hadde nå likevel fått blod på tann, og i det 34. minutt klarte de endelig å overmanne vertskapets forsvar og keeper, og det sto 0-1.
Ganske nøyaktig 60 sekunder senere lå ballen på ny i mål, og med 0-2 i boka kunne det kanskje begynne å se ut som dette var i ferd med å bli avgjort, til stor glede for en betydelig andel av de litt over hundre fremmøtte.
Nome fortsatte dog å kjempe mot overmakten, og da de med litt over fem minutter igjen til pause ropte etter straffe følte jeg at de hadde en svært god sak. Dommer var ikke enig, men tre minutter senere kom det en ny hendelse i feltet, og denne gangen kunne han ikke overse det. Straffespark, og endelig kunne hjemmefansen juble, 1-2!
1-2 sto seg til pause, og etter femten lange minutter uten kiosktilbud og med en sur trekk fra Norsjø kom spillerne tilbake på banen. Ei av tilskuerne ropte spøkefullt til en av hjemmelagets menn at nå måtte han skjerpe seg og løpe litt, og om det var dette som var avgjørende vet jeg ikke, men jeg følte lenge at Nome nå var langt mer med på notene enn de hadde vært før hvilen.
Det gikk ikke stort mer enn fem minutter inn i omgangen før det kom en ny kontroversiell situasjon å diskutere. Etter et Nome-angrep forsøkte Skarphedin å sette i gang en kontring. Spilleren som hadde ballen ble tydelig holdt igjen, men klarte å rive seg løs og fortsette framover. Dommeren markerte fordel, og jeg tenkte at dette blir nok gult kort når det kommer et stopp i spillet. Like etterpå felte samme mann som hadde gjennomført holdingen han som løp med ballen på ulovlig vis, og dommeren blåste i fløyta. Kontringen var stoppet, og det gule kortet kom opp av lomma. Skarphedins trener var i fyr og flamme! Hvordan kunne to forsøk på å stoppe en kontring bare gi ett gult kort? Jeg må innrømme at jeg med mine noe begrensete regelkunnskaper hadde en viss sympati for kravet om at synderen skulle hatt gult kort både for situasjonen der det ble gitt fordel og fellingen som medførte blåsing i fløyta, men kravet om utvisning nådde ikke fram til den gulkledde, og begge lag fikk fortsette med 11 mann på banen.
Nomes bedre fremtoning nå i andre omgang førte ikke til noen scoringer, og knapt tjue minutter inn i omgangen kom så Skarphedin med et angrep som endte med et herlig skudd. 1-3, og etter dette så blåtrøyene seg aldri tilbake.
Med et drøyt kvarter igjen å spille var det gjestenes tur til å få et straffespark, akkompagnert av lyden av en usannsynlig skranglete Mercedes som kjørte forbi. Heller ikke nå ble det gjort noen feil, og med 1-4 handlet resten av kampen ikke om annet enn hvor stor seieren til slutt skulle bli.
Tross at kampen nå i praksis var avgjort var det fortsatt hett i toppen hos begge lags lagledere, og litt etter straffesparket kalte AD1 til seg hoveddommeren for en liten prat. Jeg var ganske spent på om det ville komme noen kort da dommeren så etter tur besøkte begge lags trenere for en liten realitetsorientering, men han nøyde seg med å fortelle dem hvor landet skulle ligge uten noen formaliserte reaksjoner.
Ute på banen fortsatte Skarphedin å dominere, og i det 87. minutt kom det et regelrett kremangrep som endte med 1-5. Jeg begynte å bevege meg i retning den enden av banen hvor bilen min sto parkert, og fikk dermed se Nome komme til en siste mulighet, og dette var ikke en hvilken som helst mulighet. Ballen ble reddet på strek, den traff stolpen, og var alle mulige steder bortsett fra inne i målet, så da gjestene kom med et siste angrep på overtid kunne de fastsette sluttresultatet til 1-6.
Jeg satte samme kurs hjem som i går, og kom etter en begivenhetsløs kjøretur hjem til senga igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar