Etter en kort kjøretur fra første kamp kunne jeg parkere rett ved banen akkurat i det innmarsj til neste kamp startet. Jeg rakk akkurat å hilse på banehopperne Ilari, Kjell Erik og Vidar som også var her før myntkast ble tatt, og alt var klart for sjettedivisjonskamp mellom Borg og Nome.
At dette var et møte mellom et nyopprykket og et nynedrykket lag skulle man ikke tro da kampen kom i gang, for det var vertskapet som i fjor spilte på nivået under som straks tok tak, og foran en stadig dalende sol tok ledelsen 1-0 i det åttende minutt.
Nome klarte riktignok å kvittere med en sylfrekk langlobb i det min stoppeklokke passerte 14 spilte minutter, men de ti siste minuttene av omgangen leverte hjemmelaget både 2-1, 3-1 og 4-1. Dette så ut til å bli en tung kveld for de tilreisende fra Ulefoss og Lunde.
Jeg benyttet pausen til å teste de lokale vaflene, før jeg kunne observere at mens aktørene var på vei tilbake til banen bråsnudde plutselig dommeren og løp tilbake mot garderoben. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror kanskje det rett og slett var matchballen han kom på at han hadde glemt å ta med tilbake, men siden han husket det i tide var kampen snart i gang igjen.
Nomes trener måtte ha sagt de riktige tingene i pausen, for gjestene var nå langt mer med på notene enn de avslutningsvis i første omgang hadde vært. Det var på ingen måte ufortjent da de etter tjue minutter av omgangen fyrte av en kanonkule fra distanse som gikk inn til 4-2.
Drøye ti minutter senere fikk vi knapt førti frammøtte også se et raid ende med scoring og 4-3, og nå var det virkelig duket for en spennende avslutning på dette oppgjøret. Borg hadde nå helt klart litt nerver for hvordan dette skulle ende, men da de like før det var spilt 82 minutter igjen økte, nå til 5-3 kunne de nok senke skuldrene litt.
Flere scoringer ble det ikke, så da dommeren etter noen minutters overtid blåste av hadde hjemmelaget tatt en solid seier, og jeg kunne takke de andre for selskapet og sette kursen hjemover på en svært lite trafikert E18.
Nok ei arbeidsuke var over, og etter å ha fått fiksa nærlysene på bilen var jeg klar for en utferd inn i høstmørket. Jeg plukket opp Sören, og sammen forserte vi rushtrafikken vestover ut av Oslo. Et par timers kjøring, og vi krysset inn i Telemark. I Skien ble det en rask pitstop før vi fortsatte oppover langs Telemarkskanalen, svingte til venstre i Ulefoss, og til slutt kom fram til Lunde hvor det var klart for femtedivisjonsoppgjør mellom Nome og Kroken.
Nome var jeg jo i fjor vår og besøkte på deres andre hjemmebane, men nå var det altså på hjemmebanen til den andre partneren i ekteskapet, IL Skade, det skulle være kamp. Kunstgressbanen lå foran en skråning med en del benker på, men disse lå såpass langt unna banen at da kampstart nærmet seg tuslet jeg ned bakken mot banekanten for å få fotografert litt mens det ennå var litt naturlys til å supplere de ikke akkurat imponerende flomlysene.
Da spillet kom i gang var det hjemmelaget som først tok initiativet, og de produserte raskt en strøm av muligheter, men lenge uten at det ble virkelig farlig. Vi måtte faktisk vente til over halve omgangen var spilt før den første scoringa kom, men fortjent nok var det da hjemmelaget som kunne juble, selv om det var store protester fra gjestene fra lenger sør i fylket, som mente at ballen ikke hadde vært over streken. Assistentdommeren var dog ikke enig med dem, og dermed sto det 0-1 i det 24. minutt.
Med stadig mindre dagslys ble det etterhvert veldig vanskeligere å prøve å anslå publikumsantallet, men jeg kom etterhvert fram til at vi var minst 60 personer som bivånet kampen, og i det 32. minutt fikk vi se et flott Nome-angrep ende med at ballen helt uten tvil gikk i mål til 2-0.
2-0 sto seg helt til pause, og i beste breddefotballstil ble banen i pausen fylt opp av barn og unge som bare ville sparke litt ball mens de ventet på andre omgang. Da lagene kom tilbake tok det bare halvanna minutt før ballen igjen lå i nettet, og det sto 3-0.
Tre minutter senere ble så et hjørnespark slått inn på en måte som fikk Nomes spillere til å rope etter straffe for en hands. Straffe fikk de ikke, men kanskje hadde de fått det om ikke ballen uansett hadde gått i mål til 4-0.
I den småkjølige høstlufta ble det etterhvert et voldsomt duggfall, og det kom også litt tåke krypende opp fra elva som rant like nedafor banen. Den økte fuktigheta stoppet likevel ikke min sidemann fra å komme med en strøm av tørre forsøk på vittigheter rundt ordspill på at «Nome har de andre på Kroken» og denslags. Han hadde også erklært på 4-0 at her blir det flere mål, men nå hadde hjemmelaget brent så mange sjanser at det var en viss bekymring for at dette ikke kom til å skje, men så, i det 77. minutt lyktes vertskapet endelig med å score igjen og sette inn 5-0.
Dommeren hadde stort sett lagt lista ganske høyt i denne kampen, og flere ganger var vi som så på relativt sjokkerte over ting han enten helt lot gå, eller om han dømte frispark ikke også delte ut et gult kort for. Med 86 minutter på klokka var det derfor ganske overraskende at han blåste straffe for en relativt mild kontakt, men det som ikke var like overraskende var at straffen ble satt i mål til 6-0.
6-0 sto seg ut kampen, og dermed tok hjemmelaget et midlertidig steg opp over nedrykksstreken, mens gjestene må belage seg på å fortsatt trenge litt fler poeng før de kan juble for fornyet kontrakt. Jeg tok med meg min kanarifølgesvenn og returnerte i retning hovedstaden, og etter en begivenhetsløs kjøretur (som definitivt hadde vært utfordrende uten den tidligere nevnte lysreparasjonen) parkerte jeg hjemme like før midnatt.
For tredje gang på ganske få dager hadde jeg satt kursen mot Telemark. Denne gangen tok jeg meg tid til en liten stadionhjerte-fotosafari først, og endte deretter opp med en Esso-burger i bilen utenfor stadion. Med førti minutter igjen til avspark var jeg i ferd med å bli litt bekymret for om det skulle bli bomtur da jeg ikke så noen fotballspillere på banen, men plutselig strømmet det på, så alt var klart for nabooppgjøret mellom Nome og Skarphedin.
Nome, som er en relativt ny klubb som har oppstått som et samarbeid mellom de to klubbene Skade (fra Lunde) og Ulefoss SF, spiller ifølge terminlista i år fire kamper i Lunde og resten her på Ulefoss KG (Men jeg så en fyr som gikk og stelte gressbanen like ved, så kanskje det kommer noen kamper der også etterhvert?), så det er godt mulig jeg må ta meg en tur til hit til det sentrale Telemark for å få sett kamp ved en senere anledning også.
Like før kampstart strømmet det på med folk, og jeg havnet i prat med en finnmarking som holdt til i området, og fikk snakket litt om lokalfotball både i Telemark, på Helgeland og i Finnmark før myntkastet ble tatt og kampen satt i gang. Gjestene fra nabokommunen Bø tok kjapt tak i kampen, og etablerte et solid press mot motstandernes mål. Scoringene lot dog vente på seg en stund, og da ballen etter et hjørnespark endelig endte i nettet var det blåst frispark motsatt vei.
Skarphedin hadde nå likevel fått blod på tann, og i det 34. minutt klarte de endelig å overmanne vertskapets forsvar og keeper, og det sto 0-1.
Ganske nøyaktig 60 sekunder senere lå ballen på ny i mål, og med 0-2 i boka kunne det kanskje begynne å se ut som dette var i ferd med å bli avgjort, til stor glede for en betydelig andel av de litt over hundre fremmøtte.
Nome fortsatte dog å kjempe mot overmakten, og da de med litt over fem minutter igjen til pause ropte etter straffe følte jeg at de hadde en svært god sak. Dommer var ikke enig, men tre minutter senere kom det en ny hendelse i feltet, og denne gangen kunne han ikke overse det. Straffespark, og endelig kunne hjemmefansen juble, 1-2!
1-2 sto seg til pause, og etter femten lange minutter uten kiosktilbud og med en sur trekk fra Norsjø kom spillerne tilbake på banen. Ei av tilskuerne ropte spøkefullt til en av hjemmelagets menn at nå måtte han skjerpe seg og løpe litt, og om det var dette som var avgjørende vet jeg ikke, men jeg følte lenge at Nome nå var langt mer med på notene enn de hadde vært før hvilen.
Det gikk ikke stort mer enn fem minutter inn i omgangen før det kom en ny kontroversiell situasjon å diskutere. Etter et Nome-angrep forsøkte Skarphedin å sette i gang en kontring. Spilleren som hadde ballen ble tydelig holdt igjen, men klarte å rive seg løs og fortsette framover. Dommeren markerte fordel, og jeg tenkte at dette blir nok gult kort når det kommer et stopp i spillet. Like etterpå felte samme mann som hadde gjennomført holdingen han som løp med ballen på ulovlig vis, og dommeren blåste i fløyta. Kontringen var stoppet, og det gule kortet kom opp av lomma. Skarphedins trener var i fyr og flamme! Hvordan kunne to forsøk på å stoppe en kontring bare gi ett gult kort? Jeg må innrømme at jeg med mine noe begrensete regelkunnskaper hadde en viss sympati for kravet om at synderen skulle hatt gult kort både for situasjonen der det ble gitt fordel og fellingen som medførte blåsing i fløyta, men kravet om utvisning nådde ikke fram til den gulkledde, og begge lag fikk fortsette med 11 mann på banen.
Nomes bedre fremtoning nå i andre omgang førte ikke til noen scoringer, og knapt tjue minutter inn i omgangen kom så Skarphedin med et angrep som endte med et herlig skudd. 1-3, og etter dette så blåtrøyene seg aldri tilbake.
Med et drøyt kvarter igjen å spille var det gjestenes tur til å få et straffespark, akkompagnert av lyden av en usannsynlig skranglete Mercedes som kjørte forbi. Heller ikke nå ble det gjort noen feil, og med 1-4 handlet resten av kampen ikke om annet enn hvor stor seieren til slutt skulle bli.
Tross at kampen nå i praksis var avgjort var det fortsatt hett i toppen hos begge lags lagledere, og litt etter straffesparket kalte AD1 til seg hoveddommeren for en liten prat. Jeg var ganske spent på om det ville komme noen kort da dommeren så etter tur besøkte begge lags trenere for en liten realitetsorientering, men han nøyde seg med å fortelle dem hvor landet skulle ligge uten noen formaliserte reaksjoner.
Ute på banen fortsatte Skarphedin å dominere, og i det 87. minutt kom det et regelrett kremangrep som endte med 1-5. Jeg begynte å bevege meg i retning den enden av banen hvor bilen min sto parkert, og fikk dermed se Nome komme til en siste mulighet, og dette var ikke en hvilken som helst mulighet. Ballen ble reddet på strek, den traff stolpen, og var alle mulige steder bortsett fra inne i målet, så da gjestene kom med et siste angrep på overtid kunne de fastsette sluttresultatet til 1-6.
Jeg satte samme kurs hjem som i går, og kom etter en begivenhetsløs kjøretur hjem til senga igjen.
