Fredrikstad - Viking 0-1

Etter å ha forlatt kampen i Moss ble det sammen med Martin, Martin og Alexander et pitstop for litt mat i Råde, før ferden fortsatte mot det enkelte sarpinger ynder å kalle «den andre byen». Jeg fant meg en parkeringsplass, og fant riktig inngang til stadion hvor jeg skulle se eliteseriekampen mellom Fredrikstad og Viking.

Da jeg kjøpte billett til kampen hadde jeg et ørlite håp om at seriemesterskapet skulle bli avgjort her i kveld, men ettersom KFUM ikke hadde klart å ta poeng i sin kamp fredag må gullhungrige siddiser vente til siste serierunde før de får vite om ventetida er over og de igjen kan juble over å ende sesongen på tabelltoppen. Det var likevel et vanvittig oppmøte av rogalendinger, og etter sigende var det solgt rundt 3000 bortebilletter! Også på resten av stadion var det folksomt, og vi fikk etter en litt haltende innmarsj litt avtakking av trofaste FFK-spillere som gir seg i klubben etter sesongen og en fin tifo fra hjemmefansen. Så var det tid for avspark i en kamp bortelaget måtte vinne.

Som nevnt var det et massivt oppmøte på bortefeltet, og de mørkeblå sto for det jeg tror må være et av tidenes råeste bortefelt i Eliteserien. Jeg satt såpass mye nærmere FFKs ståfelt at jeg naturlig nok hørte dem best, men lydtrykket som kom fra nordre kortside var virkelig intenst.

Ute på banen var spillet rimelig jevnt, men etter hvert begynte det å bli en del frustrasjon med dommeren fra de hvite og røde, og på tribunene ble også Vikings kaptein et yndet hatobjekt. Mot slutten av omgangen var det en øredøvende piping hver gang han kom nær ballen, uten at dette lot til å affisere ham så veldig. For øvrig leverte hjemmefansen også svært bra i støtte av eget lag, ikke bare når det gjaldt piping.

Etter en overtid som ble noe lengre enn planlagt på grunn av en dobbel hodeskade gikk lagene til pause uten at noen av dem hadde scoret, og det var nok flere enn meg som nå lurte på om det skulle skjære seg for laget fra vest nå i kveld.

Utover i andre omgang tok Viking mer og mer over ute på banen, samtidig som dommeren ble mer og mer upopulær blant hjemmefansen. Jeg mintes saken jeg skrev om fotballbråk i Fredrikstad i 1919, og lurte på om ikke noen skulle begynne å rope «Joksedommeren, joksedommeren» også her, men man holdt seg stort sett til det mer moderne «Dommerjævel» etterhvert som flere og flere spillere fikk gule kort.

Så, i det 72. spilleminutt skjedde det. Viking scoret! Det ble tent bluss, enkelte endte opp i bar overkropp, de som hadde på seg gullhatter(!) kunne puste lettet ut over at de tilsynelatende hadde unngått noen jinxing i kveld, og det ble mer og mer synging fra bortefansen. Med 0-1 var de tilbake på topp av livetabellen.

Fredrikstad sluttet nå naturlig nok å drøye tida så mye som de hadde gjort så langt i kampen, og prøvde i større grad å skape noe selv ute på banen. Det lyktes de definitivt med, men Viking lyktes med å ri av angrep etter angrep, og selv da ultrakyniske Tripic måtte ut fortsatte de å forsvare seg på et vis verdig en seriemester. Dette burde gå!

Etter at godt over åtte minutters tilleggstid var over kunne de mørkeblå endelig senke skuldrene. Dommeren blåste av, og mens hjemmefansen sang «Kjøpt og betalt» i hans retning var det tid for storstilt feiring i motsatt ende av banen. Nå venter kun ett hinder før man vil få en feiring byen neppe har sett maken til på en hel del år.

Mens det ble jublet i en ende av banen var det tid for et emosjonelt farvel med Ludvig Begby i motsatt ende. Publikumsyndlingen fikk seg et besøk i Sørsias capotårn hvor det ble sagt og sunget litt, samt delt ut en hel del klemmer. Selv forlot jeg etterhvert stadion, fant tilbake til bilen min hvor det ble ryddet plass til enda en passasjer, før vi tok fatt på en relativt begivenhetsløs kjøretur tilbake til hovedstaden.

Viking - Tromsø 2-1

Glad til sinns etter oppvarmingskampen til havs møtte jeg gamle og nye kjente på pub i Stavanger sentrum, før jeg stakk litt før de andre for å få i meg en hamburger før vi dro ut til stadion. Etter å ha spist inntok jeg togstasjonen, hvor jeg plutselig møtte ingen ringere enn Håvard. Mens vi sto og pratet kom det så store mengder Viking-supportere, og vi ble skjønt enige om at det heller enn å kaste meg under toget burde man binde meg meg fast i bufferen foran. Etter hvert kom også mine rødhvite venner, og vi kom oss på et bælfullt tog tilbake til Jåttåvågen, hvor vi spaserte en liten omvei før vi inntok stadion for å se eliteseriekamp mellom Viking og Tromsø.                                                                                                                                                                                                                                   

Tross et relativt tynt hjemmesupporterfelt for dagen kom det opp noen bannere som markerte at det i disse dager er tjue år siden klubben forlot sitt gamle hjem på Stavanger Stadion, for å flytte hit nesten til Sandnes. I motsatt ende av kampen var vi overraskende mange bortefans, men i dag var det intet annet fra oss enn de vanlige bannerne og struper klare for synging.

Første omgang ble ganske så begivenhetsløs, men om jeg skal være ærlig hadde nok hjemmelaget et lite overtak. Det sto likevel 0-0 da det ble pause, men håpet om årets første poeng levde fortsatt videre.

Hadde den første halvdelen av kampen vært begivenhetsløs, så ble den andre absolutt ikke det. I det 52. minutt scoret Viking på et hjørnespark, før TIL-kaptein Ruben Yttergård Jenssen bare to-tre minutter senere fikk lade storslegga og sende oss på bortefeltet til himmels med en utligning til 1-1!

Etter dette målet syntes jeg TIL overtok helt og holdent, men fortsatt lot flere mål vente på seg. Med den gode støtten fra tribuna hadde jeg likevel et lite håp om at vi nok en gang skulle få juble, men like etter at vi hadde passert nitti spilte minutter skjedde det som ikke skulle skje. Anders Jenssen smalt sammen med en motstander foran eget mål, og dommer Saggi valgte å blåse straffespark. Straffen gikk i mål, og nedturen var enorm med 2-1.

Etter noen flere overtidsminutter blåste dommeren til slutt av kampen, og med banen full av utslåtte TIL-spillere og tribunen full av utslåtte TIL-supportere ble det en trist avslutning på kvelden, før vi lovet hverandre å fortsette å kjempe for årets første trepoenger.

Jeg tok med meg Martin og satte kursen mot Lyngdal, hvor natten skulle tilbringes, før mandagen ble brukt til bursdagsfeiring i bilen fra Lyngdal til Oslo, med ymse fotballpodkaster på stereoen.

Tromsø - Viking 0-2

Etter en natt hvor jeg våknet omtrent annenhver time og trodde jeg hadde forsovet meg og mista flyet sto jeg tidlig søndag morgen opp, pakket kofferten full av varme klær og satte nesen mot Gardermoen. Etter litt venting her entret jeg et glissent besatt SAS-fly med kurs mot Longyearbyen. Før flyet forlot fastlands-Norge hadde det heldigvis en mellomlanding i Tromsø, hvor jeg gikk av og inntok hotellrommet for en liten powernap. Etter litt oppladning på pub med høydramatisk Formel 1 på skjermene satte jeg sammen med den harde kjerne kursen oppover bakkene mot Alfheim stadion, hvor jeg for første gang skulle se kamp fra tribune vest.

Serieavslutningen mellom Tromsø og Viking, hvor ingen av lagene egentlig hadde noe å spille for (Viking hadde en høyst teoretisk sjanse til å ta andreplassen på tabellen, men i praksis hadde de sikra bronsen), var faktisk mitt første besøk på Alfheim på over to år! Så lenge har jeg ikke vært borte fra TILs hjemmebane siden jeg første gang var der og så TIL slå nettopp Viking 3-1 våren 2011.

Det ble raskt klart at vi på felt L ville få en utfordring hva gjaldt tribuneliv i dag. Vikings supportere hadde mobilisert voldsomt, og totalt var det godt over 300 tilreisende på bortefeltet, som for anledningen var flyttet til kortsidetribuna. Det dalte ned litt snø, men ikke sånne mengder at det burde bli noe problem verken for spillerne eller tilskuerne.

Før kampen ble blåst i gang fikk August Mikkelsen overrakt beviset på at han er kåret til «Årets isbjørn» av Isberget, og så fikk vi akkompagnert av heftig blussing i sørenden av banen se de nye «QR-trøyene» til TIL i aksjon.

Innledningsvis var spillet ganske jevnt, men akk så sjansefattig. Lagene hadde i beste fall en avslutning hver, mens vi på tribunene holdt det gående som fy. Jeg ble faktisk så ivrig at min medbragte flaggstang avgikk med døden og vil bli etterlatt på hotellrommet når jeg flyr sørover igjen i morgen.

Det var nok medaljørene fra Rogaland som hadde et lite favorittstempel foran kampen, og med 7-8 minutter igjen til pause lyktes de endelig med å bygge opp et strøkent angrep. Det hele endte med et skudd i mål, og fortvilet måtte vi se målscorer hysje mot oss, mens bortefansen gikk helt amok.

0-1 sto seg til pause, og jeg gjorde dagens største feilvurdering. Jeg regna med pølsekøen var helt vill i starten av pausen, så jeg bestemte meg for å vente litt før jeg gikk ned på jakt etter en klassisk Mydland-pølse. Vel nede stilte jeg meg i kø, bare for etter lang venting å få beskjed om at det var tomt for pølser og jeg måtte prøve i neste kø. Jeg flyttet meg lenger ned i korridoren, og fikk etter litt ventetid beskjed om at det var tomt også her! Andre omgang var nå i ferd med å bli blåst i gang, så jeg hastet til meg en kopp buljong, og fikk mens jeg gikk under tribuna høre noe jubel utenfra. Da jeg kom opp så jeg at ikke bare var jeg blitt snytt for pølser, jeg hadde også gått glipp av at Viking hadde gått opp i 0-2!

Utover i andre omgang ble det likevel nok å synge om for oss på «Lidenskapens felt». På rekke og rad ble spillere som skulle forlate klubben byttet ut eller inn, og spesielt da legenden Magnus Andersen entret kunstgresset for sine siste minutter i TIL-trøya tok det av.

Da det gikk mot slutten av kampen innså vi mer og mer at det neppe ble noen poeng på Alfheim i kveld heller, men helt til dommeren et par minutter på overtid blåste av kampen levde vi i håpet om at vi iallfall kunne få feire en scoring. Slik ble det ikke, og kampen endte 0-2, før vi kunne takke spillerne for sesongen, og noen heldige fikk seg nye trøyer.

Før jeg returnerte til sentrum tok jeg en tur bak hovedtribuna hvor jeg først møtte selveste Babsii Blubb, og deretter fikk slått av noen ord med en rekke av spillerne samt ble utsatt for et intervju i avisa. Endte så opp med et bedre takeaway-måltid på hotellrommet før jeg inntok horisontalen for å samle krefter til reisen sørover igjen.

Viking - Tromsø 2-1

En kjip dag startet kjipt, og ble deretter jevnt og trutt kjipere og kjipere. Jeg hastet ut hjemmefra søndag formiddag, kjørte til Grorud T hvor jeg parkerte og småløp i styrtregnet over Trondheimsveien til busstoppet for å ta flybuss ut til Gardermoen.

Etter å ha funnet ut at flyet gikk fra en B-gate så jeg først måtte gå i en evighet, og deretter igjen måtte ut i regnet for å komme om ombord ble flyreisen svært lite hendelsesrik. Innflygingen til Stavanger ga meg flott sikt til flere jærske fotballbaner, og jeg dro i gang litt stadionquiz på Twitter straks vi hadde landet.

Inne på terminalen ble jeg møtt av halve LO som hadde vært på konferanse, før jeg gikk ut og møtte min medsammensvorne fra Romania, groundhopper og viking-supporter @Giktnes. han skysset meg til stadion, hvor jeg fikk i meg litt mat og høre diverse Viking-support-relaterte røverhistorier fram til kampen nærmet seg og resten av bortesupporterne kom. Jeg fikk da igjen Groundhopper-badge for å ha komplettert eliteserien.

Foto: Eurosport

Vi var en relativt bra gjeng med bortesupportere i dag, men dessverre nyttet det ikke. Eller, vi hadde tydeligvis klart å provosere noen spillere, for da Viking scoret 1-0 fant gjøken som hadde puttet ut at det var en god ide å løpe til bortesupporterfeltet og feire. Dommeren belønnet denne genistreken med et særdeles velfortjent gult kort.

Spillet «Gutan» leverte var fullt på høyde med hjemmelagets menn, så det var med en forsiktig optimisme vi gikk inn i pausen. En pause hvor underholdninga besto i å se dagens reservekeeper Gudmund Kongshavn prøve å score på innlegg fra Gamst og Gundersen.

Etter pause fortsatte TIL å holde håpet i live ganske lenge, men da de rødhvite måtte presse mer på i sluttminuttene kom 2-0 og alt så kjørt ut.

Så feil kan man ta! Det ble varslet fem minutter overtid, og etter to av disse kriget Jostein Gundersen inn en redusering, og det håpet ble vekket til liv igjen. Gundersen løp for å hente ballen, og ble sparka i ryggen av Vikings keeper som skal være glad han slapp unna med gult kort.

Flere mål ble det dog ikke, og for virkelig å toppe det hele fikk jeg varsel om at flyet mitt hjem igjen var nesten to timer forsinket! Et hyggelig lyspunkt i ventinga var at dagens dommer, Rohit Saggi, skulle med samme fly så vi ble sittende og diskutere både dagens kamp og fotball generelt. Fikk også hilst på kommentator Petter Bø Tosterud, så her var det kort mellom celebritetene.

Flyet kom seg til slutt av gårde, og etter en kjapp spurt på Gardermoen rakk jeg utrolig nok siste flytog. Det jeg derimot ikke rakk var første 31-buss til Grorud etter flytogets ankomst til Oslo S, så det ble dermed en halvtimes venting på neste, mens jeg så på to karer som dundret løs på en søppeldunk fordi de mente det var en rotte oppi den. Kom meg til slutt hjem, ca klokken 0230.