Vålerenga - Ranheim 3-1

Søndag kveld inviterte Emil meg med på «folke-VIP» dagen etter, så derfor tok jeg på ettermiddagen bussen ned mot Helsfyr, og rakk akkurat å svinge inn i Innspurten før corteoen i anledning Vålerengas 111-årsdag inntok gatestubben opp mot stadion.

Jeg fant så min medsammensvorne, og vi fant etter hvert fram til riktig inngang og kunne innta serveringsområdet hvor vi fikk to enheter drikke (jeg gikk for en erkenorsk brus fra en produsent på Lørenskog, mens Emil gikk for et danskinspirert produkt fra litt lenger nord på Romerike) og to enheter mat (Her gikk vi begge for pizza) inkludert i billettene. Etter å ha fortært dette gikk vi inn og fant plassene på tribuna, klare for å se førstedivisjonskamp mellom Vålerenga og Ranheim.

Som nevnt tidligere var dette Vålerengas 111-årsdag, og det var en fullsatt supportertribune som møtte oss, og det kom en jevn strøm av sang derfra, både før og under kampen. Det som er litt synd med denne tribuna er at selv om den er utsolgt, så ser den ikke helt full ut på grunn av at folk trekker sammen mot midten, men uansett var det et imponerende syn.

Ute på banen var nok det mest nevneverdige som skjedde i første omgang en ikke uventet VAR-aksjon. Ranheim fikk etter knapt ti minutter ballen i mål etter et hjørnespark, men dette ble annullert for en hendelse i feltet, og VIF fikk frispark utover.

Dette virket som et bra klarsignal for «Østblokka» til å sette i gang sin planlagte aksjon, og en rekke større og mindre bannere kom opp, samtidig som det ble kastet wienerbrød ut på kunstgressmatta på stadion. Det ble også sunget taktfaste sanger med synspunkter om NTFs styreleder.

Da wienerbrødene var ryddet opp (og kanskje sendt til «Fotballforbundet»?) kunne kampen fortsette, og lenge virket trønderne i sine for anledningen neongule drakter å være fullt på høyde med vertskapet. De manglet likevel et lite hakk i avslutningene, og dermed gikk det som det måtte gå: Med 24 og et halvt minutt spilt ble et hjørnespark i motsatt ende av banen stanget inn ved stolpen, og det sto 1-0!

1-0-ledelsen sto seg til pause, og jeg bestemte meg for å spandere en vaffel på Emil som takk for kampinvitasjonen, og tok meg igjen ned til serveringsområdet. Etter å ha forsert en fæl kø fikk jeg utlevert to vafler, og gjennomgikk en svært tillitsbasert prosess for å få betalt dem før jeg igjen gikk opp på tribuna for å fortære bakverket.

Spillerne dukket opp igjen, og mens hjemmefansen fortsatte å synge prøvde en stakkar med ei tromme desperat å oppildne også de trønderske tilskuerne til fortsatt innsats fra sitt felt. På et felt hvor det i anledning Norway Cup virket å være ganske lav gjennomsnittsalder var dette en ganske håpløs oppgave, og trommingen virket nesten mer som akkompagnement for syngingen fra motsatt side enn som en selvstendig faktor.

Det tok uansett bare fem minutter etter pause før Vålerenga igjen hadde fått ballen i mål, og med 2-0 mistenkte jeg at det nok var kjørt for Ranheim. Det virket som om begge lags trenere også skjønte at det nok var avgjort nå, for det ble gjort så mange bytter at man nesten skulle tro det var snakk om en treningskamp.

Vålerenga ville definitivt ikke gjøre som Bilbo Baggins og forsvinne fra festen på 111-årsdagen sin, så den gode unggutten Jones El-Abdellaoui sørget i det 78. minutt for å sette inn 3-0. Nå var vel all tvil om hvem som skulle vinne denne kampen ryddet unna?

Neida, tross at en god del bortefans hadde forlatt feltet hvor de var samlet hadde ikke spillerne fra Trondheims østligste østkant gitt opp ennå. Like etter at det var spilt 82 minutter lyktes de endelig med å overliste VIF-forsvaret og sette inn 3-1, noe som fikk en fyr fra motsatt langside av der jeg satt til å få den geniale ideen at han skulle storme banen. Smartingen ble kontant overmannet av vaktene, og slipper nok å dra på kamp igjen på ei stund.

Etter fire minutters tilleggstid ble kampen avsluttet med en 3-1-seier, og glade supportere kunne kjøre «analtog» før de feiret tre poeng og tabelltopp sammen med spillerne.

Jeg takket Emil for selskapet, og forlot stadion akkurat i tide til å rekke en buss tilbake i samme retning som jeg hadde kommet noen timer tidligere.

Grorud - Ranheim 3-2

Hadde nok en gang tatt turen til Grorud Arctic Match for en tidligkamp i OBOS-ligaen grunnet dårlige lysforhold. Det var i anledning gjenåpningen av landet invitert til gratiskamp, så det var ventet mye folk. Alt på T-banen opp fra sentrum så jeg en fyr med Ranheim-effekter, så også bortesupporterne hadde fått med seg at det var ting på gang.

Tok som vanlig plass innerst på hovedtribuna, og ble her gjort oppmerksom på at det var min gamle nemesis Martin Berg som skulle dømme. Nedtur! Jeg bestemte meg likevel etter et surt oppgulp på twitter for å la tvilen komme ham til gode.

Det kom etter hvert sigende greit med kids som var klare for å heie på Grorud, og jeg fikk også delt ut tekst til en ny sang. Her skulle det heies! Etter hvert dukket også Holum og Moen opp, så da hadde jeg selskap av noen litt mer edruelige folk enn de som satt til høyre for meg. 

Hjemmelaget hadde som sagt solid støtte fra tribuna, og etter 12 minutters spill forsvant alle de forberedte sangene ut vinduet og ble erstattet av taktfaste Oscar Aga-rop! Toppscoreren hadde igjen satt ballen i mål, og det sto 1-0!

Dessverre for oss med sympati for de gule, så varte ikke ledelsen særlig lenge. Fire minutter senere satte de trønderske gjestene inn utligningen, og vi var like langt.

I det 33. minutt raknet det igjen på feltet til Ultras Grorud. Bjørn M. Kristensen ble spilt gjennom, var hårfint onside, og fikk satt ballen i mål! 2-1, og en Ranheimspiller var så lite fornøyd at han fikk gult kort for protester.

2-1 sto seg til pause, og etter et lite kvarter i ruskeværet var det påanigjen. Hjemmelaget var nødt til å gjøre et bytte pga skade, noe som skulle vise seg å være et lykketreff. Den som kom inn var Nikolai Hristov, og etter ti minutters spill førte han igjen de gulblå til himmels. 3-1 etter 55 minutters spill!

Med en halvtime igjen å spille var det tid for ny spenning. Jeg hadde nettopp sagt til mine sidemenn at jeg mistenkte at kampen hadde flere mål i seg, og like etter reduserte Ranheim til 3-2. Nervene lå nå tykt over hjemmesupporterfeltet!

Etter en helt grusom avslutning på kampen med flere skader som tok en del tid, mye drøying, og til slutt hele åtte minutter overtid blåste dommeren endelig av kampen. Endelig hadde «Grorud Underdogs» tatt en seier igjen!

Jeg bivånet spillernes seiersrop før jeg skaffet meg noe næring på nærmeste butikk og satte kursen mot nok en kamp for kvelden.

Tromsø - Ranheim 4-2

Etter klokkestilling natt til søndag var jeg forholdsvis uthvilt da jeg sto opp og tok tog til Gardermoen for å dra til Nordens Paris for å se eliteseriekamp igjen. Etter forrige helgs misére i Stavanger var jeg fullt klar over at dagens kamp mot bunnkollega Ranheim var ekstremt viktig for Tromsø. Med tap i dag ville veien til fornyet eliteseriekontrakt bli veeeldig lang.

På flyplassen i et vinterprydet Tromsø ble jeg plukket opp av min gamle korpsvenninne Nina. Etter at jeg hadde inspisert den nye kåken til henne og samboeren (Hvor man så lysmastene på Alfheim over sundet) dro vi og gaflet i oss deilig pasta og tok en tur på biblioteket før vi skilte lag. Jeg satte kursen til Isbergets samlingssted Nr. 24 hvor det ble tid til noen røverhistorier før jeg snek meg inn på dassen for å få på meg ullsokker, stillongs og en ekstra genser. Foretok deretter som vanlig gåturen opp til stadion i litt for høyt tempo,  så jeg var svett og jævlig ved ankomst.

Inne på tribuna fikk jeg beskjed fra Magne som hadde ansvaret for dagens flagging at jeg skulle være med og flagge i dag. Jeg svarte at det hadde jeg nesten regna med at jeg kom til å bli spurt om, hvorpå det kjapt ble replisert at jeg tok feil, jeg ble nemlig ikke spurt, jeg ble kommandert! Det var altså ingen ting å vente på, men bare å begynne å klargjøre storflaggene til kampstart. For å virkelig oppildne «Gutan» til innsats hadde Isberget og Forza Tromsø i samarbeid bestemt å flagge rundt hele banen, så jeg tok plass ved spillerutgangen og fikk på veien vekslet noen ord med Eurosport-Gunnhild som klagde på kulden. Totalt var vi 8 mann stasjonert med flagg på ulike steder rundt banen da spillerne entret matta, og i tillegg ble det fyrt av noen blinkere i nordenden av banen..

Etter flaggingen var det bare å komme seg på plass på tribuna for å heie TIL framover, og det ble snart tydelig at våre kjære polkagriser var på nett i dag. Da Juha Pirinen skled inn en flott servert ball fra Gamsten var det en alt annet enn ufortjent ledelse.

JAAAAAAAA 1-0 Pirinen ⚽🤟
Publisert av Ellen Sørensen Søndag 27. oktober 2019

Da Pirinens landsmann Onni Valakari så ordnet 2-0 like før pause var vi nær ekstase på tribuna, etter like før å ha måttet se Fitim Azemi bli båret av banen. Faktisk hadde TIL bare ti mann på banen da dette målet kom, ettersom innytter Runar Espejord ennå ikke hadde kommet innpå!

JAAAAAAAA 2-0 Valakari
Publisert av Ellen Sørensen Søndag 27. oktober 2019

Vi ble ikke så lenge i paradis, da Ranheim klarte å overliste Karlstrøm i målet rett før dommeren blåste og det sto 2-1 til pause. Bekymringene var  likevel ikke verre enn at de lot seg døyve med et  par Mydland-pølser.

Etter pause gikk Gutan ut i hundre, og før fem minutter var spilt kom det et herlig mål fra Magnus Andersen (selv om Runar Espejord gjorde sitt beste for å forsøke å knabbe det fra Magnus), og nye fem minutter senere kom så TILs fjerde scoring for dagen, og denne gangen var det nettopp Espejord som var god venn med begge stolpene i målet!

TIL fortsatte å dominere, men med drøyt 20 minutter igjen av kampen skapte en ellers svært god  Jostein Gundersen litt ny spenning med et uheldig selvmål, men heldigvis ble det ikke flere scoringer, og vi kunne feire tre poeng og 4-2-seier sammen med spillerne etter at dommeren hadde blåst av kampen.

Jeg hadde det nå småtravelt med å komme meg til flyplassen, men heldigvis gikk det relativt greit å få vekk den dobbelsidige isen fra frontruta på Magnes Volvo, og jeg ble trygt levert i god tid for å få av meg stillongsen igjen før flyet sørover gikk. Absolutt en vellykket Tromsø-tur!

Ranheim - Tromsø 1-2

Nest siste serierunde i Eliteserien, og sesongens siste bortekamp for «Gutan». Jeg hadde tatt turen til bartebyen for å bivåne oppgjøret mot Ranheim, og etter en visitt hos min søster for litt førsteklasses pizza tok jeg turen til Scandic Lerkendal hvor jeg og et par andre var invitert med på lagmøtet før kampen for å bli takket for innsatsen på bortebane i år. Her ble vi godt mottatt, og fikk høre Simo fortelle at i dag skulle det spilles med backfirer, og en rekke endringer i personellet på bakerste del av banen.

Ble med spillerbussen til banen, fikk en kjapp svipptur inn i garderoben for å plukke opp fribillettene til supporterklubben, og tok etter en lynkjapp diskusjon med Marius Dahl (vedrørende Groundhopper-appens vurdering av de to banene på Ranheim) plass ved borteinngangen. Ble her stående og prate skjit med vaktene fram til like før kampstart, mens jeg febrilsk prøvde å bli kvitt flest mulig av de tildelte fribillettene til folk som ikke alt hadde kjøpt kampbilletter på forhånd.

Møtte her også på et par Ranheim-twitrere som insisterte på å avfotograferes sammen med meg, og resultatet dukket selvsagt etterhvert opp på twitter:

Endelig kamp. Gikk oss på denne legenden i fjæra. @MariusHelgaa @FormannMoster #forzaranheim #groundhopper pic.twitter.com/pEB4vAlGNI

— Trond Brønstad (@TrondBronstad) November 11, 2018

Før avspark forsvant en ball under tribuna vår, og Trond Grimstad fikk anledning til å vise at han jobber i et serviceyrke. Sammen med en vakt løftet han en luke, og forsvant ned under tribuna for å finne igjen ballen. Tross våre bønner til vakta om å legge på luka igjen fikk Trond komme opp igjen, og leverte til terningkast sju fra tribuna utover i kampen! (Usikker på om høydepunktet var da han mente Simen Wangberg lå nede med skade (Han var ikke i troppen) eller da han mente TIL måtte presse mer, mens det faktisk var TIL som hadde ballen)

Da kampen kom i gang var det et friskt TIL vi fikk se på banen, og alt etter åtte minutter leverte Robert Taylor en krempasning til Daniel Berntsen som satte den forbi keeper i motsatt ende av banen. Jubelen var stor blant oss vel 50 på bortetribuna! (En tribune som for øvrig bar preg av å ha hatt et hardt liv da Kanarifansen var på besøk en uke før)

TIL hadde stort sett kontroll på banen utover i omgangen, og de gangene det glapp sørget en god Jacob Karlstrøm for at vi holdt nullen. Drøyt ti minutter før pause skjedde det derimot en glipp i Ranheims forsvar som deres keeper ikke var i stand til å gjøre noe med, og nevnte Berntsen hadde blitt tomålsscorer!

I pausen måtte Tom Høgli trekke seg tilbake, og det virka dessverre som om TIL hadde fått litt «nå har vi vunnet»-følelse. Ranheim virket en god del farligere, og etter drøyt ti minutter fikk de da ogå scoringen sin. De rødhvite virket litt rystet, og da midtstopper Jostein Gundersen et drøyt kvarter før slutt måtte ut på båre var vi nok mange av bortesupporterne som bet negler.

Forsvaret ble klart svekket, men Tromsø klarte å ri av stormen, og etter seks(!) nervepirrende tilleggsminutter var det slutt, og vi supportere kunne ta turen til puben Three Lions for å se El Superclasico og feire en seier igjen, etter en tung høst! Etter et par timer der gikk vi i ulike retninger, mens jeg og Arne tuslet ned til togstasjonen for å sove oss forbi Dovre tilbake til hovedstaden.