BK Olympic - Oskarshamns AIK 2-2

Etter en kort kjøretur fra dagens første kamp fant jeg fram til parkeringsplassen utafor ishallen i Malmö-bydelen Limhamn. Her spiste jeg et roastbiffsmørbrød jeg hadde vært så smart å kjøpe tidligere på dagen, før jeg trasket de få meterne bort til kunstgressbanen hvor jeg skulle se enda en kamp på nivå 3, nå mellom BK Olympic og Oskarshamns AIK.

Tilfeldighetene ville ha det til at på min forrige tur til Skånes hovedstad så jeg også disse to lagene, men da ikke mot hverandre. Olympic spilte da på sin faste hjemmebane, mens Oskarshamn møtte Ariana (Som jeg jo hadde sett tidligere i dag) på gamle Malmö stadion.

Det hadde på ingen måte blitt noe særlig varmere i løpet av dagen, og her var det bare ei tribune. Det var derfor rimelig kjølig mens vi ventet på avspark. Speaker spilte noe musikk, som av og til ble avbrutt av litt teknisk trøbbel med mobiltelefonen som ble brukt som avspillingsenhet, men vi noenogfemti som hadde tatt turen hit var nok uansett mest frustrert over volumet på musikken. Da lagene stilte opp for hilseseremoni forsvant heldigvis musikken, og heretter var det bare når noen ringte speaker vi fikk lyder i høyttalerne.

Første omgang var i grove trekk et langt gjesp. Hjemmelaget hadde noen halvsjanser, mens gjestene så ganske tannløse ut. Om man kikket litt på tabellen i avdelinga hadde de grønnkledte lite å spille for, mens for gjestene fra Småland var det et være eller ikke være å få med seg minst ett, helst tre poeng i dag.

Det sto tross poengbehovet fortsatt 0-0 da lagene tok pause, og speaker igjen fant musikk-knappen på mobiltelefonen sin. Til tonene av Live is life, Coco Jamboo og Macarena tok jeg meg en tur på do, og da jeg var tilbake på tribuna var det klart for nye 45 minutter med fotball, som jeg frykta skulle bli like intetsigende som de første hadde vært.

Heldigvis hadde tydeligvis også vertskapet innsett at det de hadde levert i første omgang hadde vært for dårlig, og det tok bare såvidt over to minutter før ballen lå i nettet bak Oskarshamn-keeperen. 1-0, og rekka med kamper med scoring i levde videre.

OAIK var som sagt i poengnød, og da de følte seg litt bortdømt etter først ikke å ha fått en straffe de mente seg berettiget til, før dommeren like etter blåste frispark motsatt vei for det som ikke så noe verre ut enn det han ikke blåste for like før ble det noe frustrasjon som bygde seg opp rundt omkring. Det utartet likevel aldri helt, og gjestene fortsatte å jakte den viktige utligningen. De måtte vente helt til klokka var passert 70 spilte minutter, men da kom 1-1 på denne måten.

Gleden over å ha utlignet fikk leve i ganske nøyaktig åtte og et halvt minutt, før Olympic igjen tok ledelsen. 2-1, og igjen så alt svært mørkt ut for smålendingene. De ga likevel ikke opp, og i det kampuret passerte 83 minutter kom en ikke ufortjent utligning til 2-2.

I sluttminuttene prøvde og prøvde og prøvde Oskarshamn å få målet som ville gitt dem alle tre poengene, men da dommeren blåste av hadde lagene tvøu mål hver, som speaker annonserte. Det ble dermed med det ene poenget, men i og med at Husqvarna tapte kampen jeg egentlig hadde tenkt å se denne ettermiddagen kan dette vise seg å være gull verdt når alt skal telles opp om noen uker.

Før jeg stakk hilste jeg kjapt på en hos gjestenes støtteapparat som også var Futbology-bruker, og også kjente Martin, før jeg satte kursen mot Ängelholm hvor jeg nok en gang skulle spise Skånes beste hamburgere! Er du i Skåne er det faktisk påbudt å dra hit og spise!

BK Olympic - Husqvarna FF 2-0

Lørdagen våknet jeg ganske tidlig, men slo raskt fra meg idéen om å hive meg i bilen med en gang for å se en grytidlig match i Motionsligaen i Skåne. Jeg tok heller en ganske rolig morgen, før jeg litt før ti satte kursen sørover på E6. Etter et par timer kunne jeg så parkere, og gå det lille stykket forbi kunstgressbanen og inn til gressbanen hvor det skulle spilles kamp i Ettan södra (Altså den sørligste av de to avdelingene på svensk nivå 3) mellom BK Olympic og Husqvarna FF.

Anført av en speaker som hørtes akkurat ut som Zlatan Ibrahimovic når han snakket inntok lagene etterhvert banen, og sammen med Husqvarna-supporter og med-groundhopper Elwin (som jeg sist møtte på Svenshögen) og de fleste andre som var til stede hadde jeg tatt plass på solsida av banen. På motsatt side var det ei flott ståtribune (med sitteplasser til pressen), men her måtte man være masochist om man skulle oppholde seg i dag, for det var en sur vind som gjorde at om du befant deg i skyggen ble det raskt bikkjekaldt.

Ute på gressmatta var det hjemmelaget som så sterkest ut innledningsvis, og dette toppet seg i det 8. spilleminutt da et hjørnespark ble ekspedert i mål til 1-0 forbi et noe passivt HFF-forsvar.

Jeg hadde ikke spist så mye frokost, så mens kampen fortsatte fikk jeg kjøpt meg en hamburger (Kudos til klubben for å akseptere kontanter i kiosken). En av de absolutt beste stadionburgerne jeg har fått i Sverige, så dette var snadder!

Vi rundt trekvart hundre som var på plass fikk se hjemmelaget fortsette å styre kampen resten av omgangen, men noen fler scoringer så det lenge ut til at det ikke skulle bli. Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause.

Etter hvilen flyttet jeg meg litt for å få litt ulike vinkler på bildene mine, og fant ut at de to som hadde satt seg på pressetribunen drev med liveoppdateringer for en eller annen tjeneste. Samtidig fikk jeg et kvarter ut i omgangen se noe jeg først trodde var en klar straffe, men som jeg ser av videoen min at dommeren gjorde helt rett i å ikke blåse på. (Om han skulle blåst noe skulle det vært gult kort for filming)

Vertskapet hadde fortsatt et visst overtak i kampen, men etter å ha gjort noen bytter begynte gjestene fra Småland å yppe seg, men fortsatt ville det seg ikke foran Olympic-målet. De kom til en virkelig stor sjanse, men da de ikke klarte å utnytte verken denne eller noen av de mindre mulighetene fikk de en real kalddusj da det som så ut til å skulle bli en enkel klarering foran eget mål i stedet ble et helt episk selvmål der ballen ble stanget inn til 2-0.

Sluttspurten ble med to måls forsprang til hjemmelaget litt halvhjertet, så da dommeren etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 2-0, og skåningene kunne juble for tre nye poeng. Gjestene på sin side går en tung høst i møte helt i bånn av tabellen.

Jeg takket Elwin for selskapet, og satte kursen videre mot neste kamp, som var hovedgrunnen til at jeg hadde tatt turen til Malmö og Skåne i dag.

Falkenbergs FF - BK Olympic 2-0

Etter dagens første kamp hadde jeg egentlig tenkt meg litt lenger sør i Skåne på en kamp til, men heldigvis innså jeg at ved å svelge litt stolthet og godt å gå glipp av starten av kampen ville jeg kunne kjøre hjemover i stedet, og dermed spare voldsomt med tid på slutten av dagen. Som tenkt, så gjort, og da jeg kom fram til destinasjonen fant jeg utrolig nok kjapt en parkeringsplass, og kom meg inn for å se kamp på nivå tre mellom Falkenbergs FF og BK Olympic.

Jeg hadde jo tidligere vært utenfor «Falcon Alkoholfri Arena» (Sånn blir det når man har et bryggeri som sponsor og alkoholreklame ikke er lov) og sett breddekamp, men dette ble altså mitt første besøk her. Da jeg inntok tribuna var det spilt såvidt over et kvarter, og lite tydet på at jeg hadde gått glipp av noe særlig, da det fortsatt sto 0-0.

Ikke overraskende var det mest hjemmesupportere på plass på kampen hvor vertskapet kunne komme seg tilbake til Superettan, og selv om jeg så enkelte luer med bortelagets logo på på hovedtribuna var selve ståfeltet for bortefans helt tomt. Anført av en megafonbrukende capo i et antrekk jeg aldri har sett på en i en slik posisjon før (lyseblå skjorte og beige slacks) kom det en jevn lydstrøm fra de gules supporterfelt, men i første omgang fikk hjemmelaget ikke  satt ballen i mål, mye på grunn av svært god innsats fra gjestenes keeper.

Det sto dermed 0-0 da lagene tok pause, og jeg gikk for å inspisere kioskene og doene. Jeg innså raskt at køene her gjorde dette lite aktuelt nå, så jeg returnerte ut til tribuna etterhvert. Herfra fikk jeg se gjestene gjøre et par bytter i pausen, og så fortsatte kampen.

Det var uten tvil hjemmelaget som både var best og mest interessert i å vinne dette, og ni minutter etter pause ble en retur etter et hjørnespark hamret i mål. Ballen skiftet nok retning på veien, så keeper var sjanseløs, men mål er mål. 1-0, og nå våknet virkelig opprykkshåpet hos FFF («Gi meg en…»-rop fungerer forresten fryktelig dårlig når man bare kan gjenta samme bokstav).

Jeg trakk etterhvert bort fra tribuna for å få sett litt kamp fra andre vinkler, og innså plutselig at jeg kunne sikre meg en matbit i teltet bak kortsida. Jeg skulle akkurat til å bestille da jeg hørte enorm jubel utenfor. Hjemmelaget hadde økt ledelsen til 2-0 med såvidt over et kvarter igjen av oppgjøret.

Jeg kunne feire de gules mål med en utsøkt pommes frites (Men det hadde vært veldig mye bedre med plain majones enn karriremulade som dipsaus) som ble fortært på kortsida av stadion. Herfra fikk jeg se en ganske kontrollert avslutning på kampen, og man trengte ikke spesielt mye i IQ for å skjønne hva supporterne tenkte på da de i det vi gikk inn i de varslete fire minuttene med overtid forlot feltet sitt og sluttet seg til oss som alt sto bak det lave gjerdet foran kortsida.

Godt inn i overtiden innså også hen som styrte storskjermen hva som var i ferd med å skje, og teksten «Vi är tillbaka» kom opp under stillinga som fortsatt var 2-0 da dommeren til slutt blåste av og vektere og publikumsverter innså at her måtte man bare la det uunngåelige skje!

Da jubelen roet seg forlot jeg stadion, ble stående i en nær stillestående kø ut fra parkeringa (Det var utrolig mange som syklet til kamp her i Falkenberg!), men kom meg etterhvert avgårde videre nordover, svært glad for at jeg hadde valgt denne kampen som gjorde at jeg fikk med meg to opprykksfeiringer på en dag, men også var nesten to timer tidligere hjemme enn jeg ellers ville vært.