Rana - Follo 1-0

Etter en liten uke i nord, hvorav flere dager hadde blitt tilbragt med å slåss med klegg ved Helgåvatnet hadde jeg nå i helga tatt turen til sivilisasjonen. Jeg hadde på et tidspunkt leflet med tanken om å ta en kjøretur til Umeå for å se Superettan-kamp der lørdag, men mamma klarte å få meg til å ta til vettet, så jeg fikk nøye meg med en kortreist revisit søndag. Kursen ble derfor satt fra Nordsjona og inn til Mo i Rana, hvor det var klart for andredivisjonskamp mellom Rana FK og Follo FK.

Hjemmelaget har jeg jo sett en rekke ganger før, mens gjestene har jeg bare sett i aksjon én gang før, og da hjemme i Ski mot nettopp en av de to fusjonspartnerne som danna RFK. For et hardt presset hjemmelag var dette den første av mange vinn eller forsvinn-kamper gjennom høstsesongen, etter at poengfangsten i debuten på nivå tre i det norske seriesystemet hadde vært miserabel på våren (Som da jeg så dem borte i mai), mens gjestene nok også kunne tenke seg den luka ned til nedrykksstreken en borteseier i dag ville gi dem.

Hetebølgen som har skyllet over landet den siste uka har også satt sine spor på Helgeland, så alt før avspark var Siv Hege fra kiosken ute på banen en tur og kjølte seg ned litt under vannsprederne. Ellers så jeg det strømmet til bra med folk inn mot kampstart, selv om ferietid og varme hadde gjort at ingen var spesielt optimistiske med tanke på tilskuertallene.

Da kampen kom i gang så jeg at dommerne til alt hell hadde skiftet til noen lysere trøyere enn de svarte de hadde varmet opp i, og mens Rana spilte i sine hvite trøyer stilte Follo i de rosa de ble så kjente for da de i 2010 kom seg helt til cupfinalen. Alle aktørene på banen skulle dermed ha ganske optimalt antrekk for forholdene som venta ute på kunstgressmatta på Sagbakken stadion.

I varmen var det hjemmelaget som så best ut innledningsvis, men da vi litt før halvtimen var spilt fikk et avbrekk i spillet for at spillerne skulle få i seg litt sårt tiltrengt vann både inn- og utvortes var det fortsatt et målløst oppgjør vi hadde fått se. Også etter drikkepausen var det Rana som så best ut av de to FK-ene, og da Brede Frøysa etter vel 38 minutter av kampen satte inn 1-0 var det absolutt en fortjent ledelse.

1-0 sto seg til pause, og mens lagene gikk i garderoben ble det kunngjort fra speakerbua at man i dag ga amnesti fra regelen om at alle må holde seg unna banen i pausen, så de som ønsket det kunne gå mot hjørneflagget nærmest inngangen og få seg en liten dusj fra vannsprederen. Dette var et svært populært tiltak, kanskje spesielt blant de yngste av dagens totalt 609 tilskuere.

Andre omgang fortsatte lenge som første hadde sluttet, men like før timen var spilt skjønte Follo at dersom de skulle få med seg noe i dag måtte de sette inn en slags sluttspurt. De kom til flere sjanser, men enten ble de satt utenfor, eller så sørget Ranas gode målvakt Adam Håkonsen for at det ikke ble noen baklengsmål.

Faktisk skulle det vise seg at hjemmelaget kom nærmere 2-0 enn gjestene gjorde 1-1, da et hjørnespark knappe ti minutter før ordinær tid var omme ble headet i tverrliggeren.

I overtiden kjørte Follo selvsagt voldsomt på i jakten på utligning, men til «Rataskankan»s store glede, 1-0 sto seg helt til dommeren åtte minutter på overtid blåste av oppgjøret, og man kunne for første gang siden 5. april feire tre poeng på hjemmebane!

Jeg tok meg tilbake til bilen som jeg fornuftig nok hadde funnet en skyggefull parkeringsplass til, og satte kursen hjemover med TIL - Bryne på bilstereoen, og hvor hun foran meg som kjørte alt for sakte gjennom Bustneslia sørget for at jeg akkurat rakk å høre Vegard Erlien sende «Gutan» i ledelsen på straffe før jeg kjørte inn i Sjonatunnelen og mista radiodekninga.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.