Verdal - Mosjøen 5-0

Etter en god natts søvn satte jeg litt utpå dagen lørdag kursen østover fra Nidaros, til jeg etterhvert kom til åstedet for dagens kamp. Etter å ha parkert på en parkeringsplass som bar veldig preg av at det var fotballcup her for et par uker siden gikk jeg så inn på stadion hvor det var klart for tredjedivisjonskamp mellom Verdal og Mosjøen.

Jeg hadde jo også sett motsatt oppgjør mellom lagene midt på sommeren, og nå var det altså en revansjelysten gjeng vefsninger som hadde gjennomført den firetimers bussturen fra Helgeland. Pop-tvillingene fra Trofors var selvsagt med, og dermed også en noe høyere andel ungjenter i publikum enn man vanligvis ser på dette nivået. Asle som tok imot meg kunne fortelle at fasilitetene på stadion var noe dårligere enn vanlig, da man nylig hadde revet det gamle klubbhuset, og byggingen av det nye fortsatt bare såvidt var kommet over bakkenivå. Jeg rakk også å hilse på Verdals trenerassistent Peder før han måtte videre til sine oppgaver i kampforberedelsene.

Før avspark ble tatt foretok speaker den vanlige presentasjonen av alt og alle som skulle presenteres, og et høydepunkt var nok da dagens matchball-sponsor, et veterinærfirma, ble sagt å «ta vare på pasienter både med og uten baller».

Før avspark hilste jeg på den semi-lokale groundhopperen Martin, før også den helt lokale TIL-supporteren Leif dukket opp. Vi fikk se Mosjøen tidlig komme til en kjempesjanse da Mosjøens gode polakk «Kuba» kom alene med keeper, men han ble litt ubesluttsom og avsluttet utenfor. Spillet jevnet seg deretter noe ut, uten at noen av lagene klarte å skape de helt store sjansene. Verdal fikk en del cornere, men klarte ikke å oppnå annet enn at Mosjøen leverte noen kurante kontringer, som også de til slutt ble uten uttelling.

Det tok faktisk over en halvtime før vi fikk denne ettermiddagens første mål, og det måtte et straffespark til! En av hjemmelagets spillere ble hektet og gikk overende i feltet, og dommeren pekte umiddelbart på straffemerket. Jeg syntes dette så klink riktig ut, men jeg snakket med flere, også Verdal-supportere, som mente de var heldige og at dette var strengt dømt. Uansett ble det straffe, og da denne satt i mål sto det 1-0 med vel 31 spilte minutter.

Etter dette tok Verdal mer eller mindre helt over, og bare en helt sjuk redning fra Mosjøens sisteskanse forhindret at det kom ett mål til like før pause. Da dommeren sendte lagene i retning brakkene som fungerte som garderobe sto det altså fortsatt 1-0, og jeg kunne etter å såvidt ha unnsluppet en dusj fra vanningsanlegget på stadion rusle i retning kiosken.

Her skaffet jeg meg en vaffel med brunost (Alternativet var hvitost, syltetøy var her ikke å se noensteds), og konkluderte med at det faktisk så ut til at jeg skulle klare å unnslippe regnet også i dagens kamp. Jeg traff også Johan som kommenterte for direktesport, og advarte ham mot å kopiere Olav Traaens pausemat-hendelse fra forrige helg.

Etter pause startet Mosjøen et stormløp i et forsøk på å utligne, men det ville seg ikke for blåtrøyene, og i stedet kom det i det 54. minutt en kanonkule fra en Verdal-spiller som holdt på å gå gjennom nettet. 2-0, og alt tydet på at det ikke ble noen poeng til Mosjøen i dag heller.

MIL-keeperen sørget en stund for å holde laget sitt delvis inne i kampen, men de siste ti minuttene raknet det helt for gjestene. 3-0 kom met 80:20 på stadionuret, før vi 45 sekunder før den ordinære spilletiden var omme også fikk 4-0.

I etterdønningene etter dette målet slang en av bortelagets menn tydeligvis med leppa, for dommeren slang plutselig resolutt opp et rødt kort, og dermed måtte Mosjøen spille overtiden med en mann mindre enn sine motstandere. Det var derfor ikke akkurat noen bombe når 5-0 kom to minutter på overtid.

5-0 ble også sluttresultatet, og mens ivrige småjenter kunne storme banen på jakt etter selfies takket jeg Leif for selskapet, og hoppet i bilen og satte kursen tilbake mot Trondheim. Jeg hadde vurdert å stoppe for en matbit på veien, men konkluderte med at det ville være bedre med en takeaway som kunne spises i fred og ro når jeg kom fram.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

LSK 2 - Mosjøen (6-0)

Etter en produktiv jobbformiddag tillot jeg meg å avspasere et par timer på slutten av dagen for å se litt fotball i dag også. Etter en liten svipp østover befant jeg meg utenfor LSK-hallen, hvor det skulle spilles tredjedivisjonskamp mellom andrelaget til Lillestrøm og Mosjøen.

Da jeg kom inn i hallen slo jeg meg ned sammen med Runar som var på østlandsturné, og noterte meg at Marcus og Martinus-effekten definitivt levde. Foran oss satt det tilsammen åtte jenter som så voldsomt malplasserte ut på en LSK 2-kamp. Da jeg hørte noen av dem begynne å diskutere hvilke lag det egentlig var som spilte kampen ble ikke min mistanke om at det var noe helt annet enn fotball som lokket ungjentene fram i dag.

Da kampen kom i gang tok det ca 4 minutter før ballen første gang lå i nettet. 1-0, og Mosjøens forferdelige 2024-sesong fortsatte i samme spor som før.

Etter syv minutter av kampen fikk gultrøyene så tildelt et straffespark, og da dette gikk inn sto det 2-0 med 7:20 på klokka.

Hjemmelaget fortsatte å være totalt overlegne, og den innlånte Västerås-spissen Jabir Abdihakim Ali som fikk sine første minutter i kanaritrøya i dag herjet stadig med Mosjøens forsvarsspillere. Han hadde alt scoret dagens første mål, men både straffen og 3-0 som kom etter 12 minutter av kampen var det andre som tok seg av, det siste riktignok på en retur etter at svensken hadde levert et stolpetreff.

Mosjøen vartet innimellom opp med noen halvanstendige kontringer, men sluttprodukt ble det lite av, og når et hjørnespark i det 36. minutt også ble til scoring og 4-0 så det voldsomt tungt ut for gjestene, selv om vertskapets kaptein hadde måttet forlate banen med en skade i ankelen.

Jeg hadde alt spist en vaffel (svært god, hadde den vært nystekt hadde den vært helt i toppen) underveis i første omgang, så da det ble pause med 4-0 på tavla tok jeg turen ut i friluft, hvor jeg fikk bekreftet fra den ene gjengen med ungjenter at det var et visst tvillingpar fra Trofors som var grunnen til at de hadde kommet på kamp i dag. Før pausen var over avla jeg også en visitt oppe på mediaplattformen for å veksle noen ord med Steinar som selvsagt var på plass med videokameraet.

Da kampen kom i gang igjen hadde jeg knapt rukket å komme ned trappa fra plattformen før en LSK-er var i ferd med å storme framover og komme alene med keeper. Heldigvis eller dessverre for gjestene ble han mer eller mindre utilsiktet snublet, og dermed ble det rødt kort til Mosjøen i stedet for scoring til LSK.

Når sant skal sies virket vefsningene mye friskere etter pause enn de hadde gjort i første omgang. Noe skyldtes kanskje både at LSK 2 hadde byttet seg litt ned, men også nok følte at jobben var gjort. Med ti mann mot hjemmelagets elleve ble det likevel for tøft her i hallen i dag.

Vi måtte tross overtallet vente helt til det 66. minutt før 5-0 kom, og innimellom leverte Mosjøen fortsatt høyst akseptable kontringsforsøk. Den kanskje farligste av dem endte med en felling som ingen kunne skjønne hvorfor ikke ble til enten frispark på sekstenmeter eller straffespark, men dommeren mente at dette ikke var noe å blåse for.

Litt inn i overtiden kom så også 6-0, og etter dette ble kampen blåst av med en gang. Nok en tung langtur for MIL, mens LSK 2 ga klubben sin en god start på ei uke som med to a-lagskamper kan bli svært skjebnesvanger for de gulsvarte.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Mosjøen - Verdal 0-2

Etter nesten to uker hjemme hos mamma og pappa kjente jeg suget etter fotball ble sterkere og sterkere, så da en mulighet meldte seg bare et par timers kjøring unna var jeg ikke tungbedt. Jeg kjørte derfor først inn til Mo og satte så kursen sørover på E6 til jeg kom til Vefsn kommune, hvor det skulle spilles tredjedivisjonskamp mellom Mosjøen og Verdal.

Kampen i dag var et veritabelt bunnoppgjør, der hjemmelaget nesten måtte vinne for å ha noe som helst håp om å klare å overleve i divisjonen, mens gjestene med seier ville kunne se med en viss optimisme på høsten. Hvor tung Mosjøens sesong så langt hadde vært gjenspeilet seg godt i briefingen vaktlederen ga til billettselgerne, da han sa at «dersom noen av noen grunn fortsatt skulle ønske å kjøpe årskort etter den vårsesongen vi har hatt kan de gjøre det i kiosken».

Etter at en usannsynlig lite diskret taktikktavle var trillet forbi banen ble det foretatt innmarsj på gressmatta, som ikke bare er den nordligste gressbanen i de fire øverste divisjonene, men også ifølge lokale kilder er Norges tredje største fotballbane. Under den stekende julisolen kunne dette bli en tøff økt for spillere og dommere!

Da kampen kom i gang så umiddelbart Mosjøen ikke så verst ut, men da Verdal i sitt første angrep fikk straffespark ble det plutselig veldig vanskelig for de blåkledde. Straffen ble satt i mål til 0-1, og det var bare spilt tre og et halvt minutt.

Med nærmere to hundre hjemmefans på plass på kampen var det deretter stort sett bare den ene bortesupporteren som fikk noe å juble for. Mosjøen hadde riktignok noen gode perioder ute på banen, men gammeltrener Jonas som også var på plass på tribuna var nok langt unna å friskmelde sine gamle elever, med poptvillingene Marcus og Martinus som de mest profilerte.

Etter knapt 35 minutter av kampen fikk Verdal ballen igjen i mål, men denne gangen ble hjemmelaget reddet av assistentdommerens flagg som ble løftet opp for å markere for en offside. Noen slik redning kom derimot ikke da etterdønningene etter et innkast endte med at ballen ble hamret i mål og de for anledningen rødkledte kunne juble for 0-2 etter 37 minutters spill.

0-2 sto seg til pause, og jeg gikk for å teste kiosken. Bak luka fant jeg ordfører Rune, som tross at han verken sto i mål eller serverte hjemmebrent som den ordføreren vi møtte i Romania for noen år siden gjorde en strålende jobb med å få distribuert, vafler, is, brus og pølser. Selv gikk jeg for en vaffel som viste seg å være høyst ordinær, og verken stakk seg ut i positiv eller negativ retning.

Da andre omgang kom i gang ble to ting raskt ganske tydelig. Varmen krevde sitt av spillerne, og det var ikke allverden å sette inn av krefter i jakten på flere mål, samt at Verdals spillere var veldig komfortable med å lede med to mål og heller ikke var så veldig interesserte i å sette inn voldsomt med krefter i jakten på flere mål.

Begge lag kom til noen halvsjanser, men det var nok gjestene fra Trøndelag som sto for de største mulighetene, men en god keeper sørget for at vefsningene ikke mistet håpet om å klare å få med seg noe fra kampen.

Når sant skal sies ble høydepunktet i andre omgang loddtrekningen (Hvor jeg ikke vant!), og da dommeren etter alt for mange overtidsminutter blåste av var det Verdal (og assistenttrener Peder) som kunne juble for å få tre poeng med seg i bussen sørover.

Selv satte jeg kursen nordover igjen, og etter å ha forutsett tidspunktet for kampens første scoring i kampen S08-Brann (Den kom selvsagt mens jeg var i en tunnel uten dekning verken på radio eller mobiltelefon) kunne jeg endelig parkere hjemme og spise en nydelig hjemmebakt pizza.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Rana - Mosjøen 3-0

Etter en rolig påske i strålende vær var andre påskedag kommet, og det var duket for seriestart i de fire øverste divisjonene i herrefotballen. Selv om jeg gjerne skulle ha vært på Romssa Arena og sett TIL-MFK, så måtte jeg denne gangen ta til takke med noe mer kortreist fra mitt utgangspunkt i Nordsjona. Jeg satte derfor kursen innover mot Mo ca midt på dagen, og ankom etterhvert Sagbakken stadion hvor det var klart for tredjedivisjonskamp mellom Rana FK og Mosjøen IL.

Nabooppgjøret var et man ikke hadde sett på dette nivået på flere år, siden lagene hadde vært i hver sin divisjon. Dette var nok en medvirkende årsak til at det strømmet på med tilskuere inn mot kampstart. Faktisk var det fortsatt lange køer inn mot porten da dommeren noe overraskende startet kampen fem minutter før annonsert tidspunkt.

Foran et imponerende antall publikummere var spillet innledningsvis ganske jevnt. Det var kanskje litt mer ballbesittelse hos hjemmelaget, men den første solide halvsjansen var det gjestene fra Vefsn som kom til. De helt store målsjansene lot dog vente på seg.

Tross godt publikumsoppmøte var det lenge kun de trofaste supporterne i «Rataskankan» som ga noe særlig lyd fra seg. Jeg hadde også observert noen bortefans med en tromme og en megafon, men dem kom det kun sporadiske forsøk på støy fra. Vi måtte faktisk vente nesten førti minutter før det kom en nær unison jubel fra tribuna. Med 38:20 på matchuret lyktes endelig et angrep for RFK, og et klart flertall av publikum feiret sammen med spillerne at det nå sto 1-0.

1-0 sto seg til pause, og omtrent umiddelbart etter at dommeren sendte lagene i garderoben var banen fylt av unger. Speaker prøvde fortvilet å få dem til å gå tilbake, da det skulle være en «treff tverrliggeren»-konkurranse, som etterhvert lot seg gjennomføre. Da denne var over ble det igjen folkevandring ut på kunstgresset fram til det på ny var klart for kamp.

Ut fra pause virket det klart for meg som om Rana-spillerne hadde bestemt seg for at de absolutt ikke skulle gi fra seg noe til gjestene, og egentlig var det aldri noe tvil om H-en på oddsbongen herfra og ut. Tolv minutter etter pause fikk så hjemmefansen igjen juble, da et hjørnespark ble konvertert til mål på det jeg der og da følte var litt heldig vis, men etter å ha sett videoen min er litt mer i tvil om faktisk var en reellt god prestasjon. Uansett, nå sto det 2-0.

Vi fikk litt etter dette opplyst at dagens tilskuertall var på hele 1022 mennesker. Veldig imponerende for en tredjedivisjonskamp, og i det 66. minutt fikk flesteparten av de frammøtte igjen anledning til å juble da ballen etter litt kriging i feltet igjen traff nettet bak MIL-keeperen. 3-0, og i praksis game over.

Dagens dommer har en mildt sagt broket historikk i Rana-fotballen, og da en duell mellom Mosjøens keeper og en Rana-angriper endte med at ballen gikk til en annen RFK-spiller som satte den i mål sto han ikke veldig høyt i kurs hos verken spillere eller publikum da han mente det skulle dømmes frispark til Mosjøen pga duellen med keeper. Hadde ikke kampen alt vært de facto avgjort hadde det nok blitt veldig dårlig stemning.

Med 3-0 var det likevel ingen grunn for hjemmelaget til å surne, og de siste ti minuttene av kampen var det egentlig gjestene som fikk føre an ute på kunstgresset. Rana hadde dog bestemt seg for at de ikke skulle ha noen baklengsmål, og akkompagnert av Rataskankans synging om at Mosjøen er ei lita bygd og at det er Rana FK som er hele Nordlands nummer én ble kampen fullført uten flere mål. Tre mål, tre poeng, og stor jubel!

Selv gjennomgikk jeg noen svært nervepirrende minutter etter kampslutt mens jeg ventet på at kampen i Tromsø skulle blåses av, men da det endelig ble klart at det endte med hjemmeseier også der slapp jeg ut et gledeshyl før jeg entret bilen og kunne gi meg ut på å forsere den forferdelige trafikken ned bakken fra stadion og ut til hovedveinettet.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Steinkjer - Mosjøen 1-3

Ettersom jeg uansett var i Trondheim på NM Janitsjar valgte jeg å bruke lørdag ettermiddag til å se meg om etter mulige fotballkamper å se. Valget falt på muligheten til å få besøkt enda en fotballhall, så etter en liten lur tok jeg med meg svoger Håvard og satte kursen østover mot Steinkjer. Etter litt inntak av hamburgere satte vi kursen opp mot Guldbergaunet, og etter å ha gått oss vill utenfor hallen fant vi sammen med Marcus Gunnarsens kjæreste som hadde gjort tabben å tro at vi visste hvor vi skulle så hun bare fulgte etter oss til slutt fram til inngangen til den nye fotballhallen der, hvor det var klart for cupoppgjør mellom Steinkjer og Mosjøen.

Da jeg kom inn i hallen møtte jeg min gamle korps- og Stålkam.-kompis Gisle, som er tungt involvert i SFK. Han kunne fortelle litt om klubben og hallen, og samtidig kom også Mosjøen-trener Jonas bort og ga meg et blått skjerf. Ettersom vi hadde rotet oss bort rundt hallen var avspark rett rundt hjørnet, og lagene gjorde seg klare for kamp.

Foran godt over to hundre tilskuere kom Mosjøen best i gang, men det var likevel Steinkjer som kom til de første sjansene av en viss størrelse. Omgangen var likevel halvspilt før vi fikk en sjanse som virkelig var noe å skrive hjem om da de gulkledde trønderne smalt en ball i tverrliggeren fra kort hold. Ballen spratt dessverre for dem ut og ble klarert, men nå så vefsningene litt rystet ut.

Det sto dermed fortsatt 0-0 i det vi nærmet oss halvtimen spilt, men så skjedde det ting! Litt ut av det blå ble en ball som hadde hatt et par turer til himmelen plutselig ekspedert i mål, og vips så sto det 0-1. Mosjøen-spillerne jublet som gale.

De blåkledde fortsatte å presse på, og i det 37. minutt kunne de igjen juble. Denne gang var det ingen ringere enn tidligere nevnte Marcus som scoret, og blant de yngre i den kvinnelige delen av hjemmepublikummet var det nok litt blandete følelser ute og gikk.

0-2 sto seg til pause, og jeg sendte Håvard for å skaffe en vaffel, mens jeg hadde blitt forespurt av kampens speaker om han kunne ta en prat om groundhopping i pausen. Jeg fikk applaus for at dette var min bane nummer 579, og fikk også fra hjemmelaget overrakt et skjerf. Som det ble spurt om da jeg var i Helgådal i fjor: Hva er egentlig verst av «Half 'n' half»-skjerf og å ha ett skjerf fra hvert lag?

Andre omgang kom i gang, og det var fortsatt gjestene fra Nordland som var det førende laget. Selv de mest innbarka SFK-patriotene måtte etterhvert begynne å innse at dette nok ble tøft. I det man nesten begynte å gi helt opp måtte så Mosjøens keeper gi en retur som ble snappet opp og satt i mål. Med 1-2 12 minutter før ordinær tid var spilt var det igjen spenning i kampen!

Spenningen gikk dessverre for oss relativt nøytrale seere relativt raskt over. Mosjøen lot aldri Steinkjer slippe ordentlig inn i kampen igjen, og noen minutter senere pådro målscoreren seg sitt andre gule kort og måtte dermed forlate kunstgresset. Dette gjorde det på ingen måte enklere for hjemmelaget å prøve å sikre seg ekstraomganger, og alt håp forsvant nok da en av MIL-spillerne fra langt hold sendte avgårde en lobb som snek seg under tverrliggeren til 1-3 idet overtiden var inne i sitt første minutt.

Kampen endte 1-3 etter omtrent seks minutters tilleggstid, og Mosjøen kunne juble for avansement til 1. ordinære runde i NM i fotball. Skal vi tippe at et eliteserielag får seg en visitt til Kippermoen i mai?

Jeg og Håvard forlot hallen, klarte å lokalisere bilen igjen, og satte kursen tilbake mot Trondheim. Underveis fikk vi både hørt første omgang av Norge-Spania på radioen, samt sett oppdateringer fra premieutdelingen i «mitt» NM, hvor det ble klart at både mitt fjerdedivisjonskorps og mitt elitedivisjonskorps hadde berget plassene i sine respektive divisjoner, og dermed spillerpå samme nivå også i NM 2024.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Mosjøen - Sandnessjøen 4-0

Siden jegt tilbringer ei ferieuke i Mosjøen med å spille basstrombone på Festspillene Helgeland var gleden stor da jeg oppdaget at ikke bare skulle Mosjøen IL spille treningskamp mot naboene fra Sandnessjøen IL, i tillegg var kampen på et tidspunkt jeg hadde anledning til å dra! Jeg lurte derfor med meg min medsammensvorne trombonist Tim fra kurset, og satte kursen mot Kippermoen idrettspark på andre sida av sentrum. Etter først å ha blitt litt forvirret av at det var noen som hadde trening på kunstgressbanen skjønte vi etterhvert at kampen skulle gå på selve gressbanen like ved, så vi inntok tribuna. Her dukka etter hvert også fløytist, TIL-supporter og ikke minst Mosjøen-patriot Marita opp, så det var plenty muligheter for å snakke om løst og fast.

Ble etter å ha sjekket med dommer at han tok myntkast mot tribuna gjort oppmerksom på at kampen ville bli noe forsinket, noe jeg tror skyldtes at de gulkledde fra kysten hadde kommet fram litt senere enn opprinnelig planlagt. Mens vi ventet satt jeg og kikket på oppvarminga, og plutselig gikk det opp for meg at jeg kom til å få se to av norges mest kjente fotballspillere i aksjon. Ingen ringere enn musikktvillingene Marcus og Martinus (Gunnarsen) var i hjemmelagets tropp, førstnevnte i startelleveren, mens broren måtte vente litt med å få vist seg fram for de omlag 200 fremmøtte.

Da kampen kom i gang var hjemmelaget raskt ute med å ta tak i det som skjedde ute på den nydelige gressmatta, og etter nøyaktig åtte minutters spill kunne veteranen «Higgi» juble for scoring, og 1-0 til Mosjøen. Under to minutter senere kom så en sterk kandidat til årets mål på Kippermo-gresset. Ballen ble plukket opp og sendt avgårde i en banan mot mål. Lenge trodde jeg den skulle gå over, men plutselig duppet den ned, traff lavt på tverrliggeren og spratt inn i mål! 2-0, og igjen var det «Higgi» som sto for scoringen!

Det var fortsatt de blåkledde fra Vefsnas bredder som styrte kampen resten av første omgang, men flere scoringer ble det ikke, så det sto fortsatt 2-0 da jeg tuslet mot kiosken (Som er uhensiktsmessig langt unna tribunen) for å finne noe godt å spise og drikke. Vaflene var veldig gode, men det var litt skuffende at det ikke var syltetøy av noe slag å oppdrive. Vi setter dog denne gangen mangelen på kontoen for ting som var glemt etter koronapausen.

Andre omgang ble etterhvert blåst i gang, og Mosjøens spillere fortsatte å presse gultrøyene. Dette ga da klokka mi viste 53:40 uttelling, og denne gangen var det ingen ringere enn Marcus Gunnarsen som sto for scoringen, etter å ha kommet seg langt forbi SIL-keeperen. Stor jubel for 3-0!

Ikke lenge etter dette gjorde begge lag en rekke bytter, blant annet ble begge lags reservekeepere satt innpå for å få litt spilletid. Om det var dette som gjorde at Sandnessjøen kom mer med i spillet vet jeg ikke, men de klarte faktisk etter hvert til og med å få ballen i mål, noe som bare endte med kjefting og frustrasjon fordi linjemannen hadde vinket for offside så det fortsatt var null godkjente scoringer til bortelaget.

Ettersom det hadde vært drikkepause ble det en del tillegg i tiden, og godt inne i overtiden kolliderte Sandnessjøens keeper med en angrepsspiller på en måte som ikke ga dommeren annet valg enn å blåse for straffespark. Denne ble sikkert satt i mål til 4-0.

Dette ble i grove trekk det siste som skjedde i en kamp hvor det godt kunne blitt flere mål, det heldigvis ikke ble noen alvorlige skader, og hvor det endte med et rettferdig resultat på en bane jeg ikke har besøkt på veldig mange år.

Flere bilder fra kampen kan du se på flickr.

Rana FK - Mosjøen 3-0

Sist helg var jeg hjemme for litt korpsing, og fikk benyttet en lang lunsjpause til å se litt fotball.

Nyskapningen Rana FK skulle i sin første offisielle kamp etter fusjonen møte Mosjøen IL til første runde cupkvalik, og det var ventet mye folk på Sagbakken stadion. Undertegnede møtte opp hypertidlig, og klarte dermed å bli den nye klubbens aller aller første billettkjøper gjennom tidene!

Fikk en del kommentarer knyttet til «Skulle ikke du aldri se kamp i Rana igjen», men jeg presiserte at dersom jeg har sagt noe sånt har jeg snakket over meg. Det jeg har sagt, og det står jeg ved, er at jeg aldri kommer til å bli noen supporter av Rana FK.

Da kampstart nærmet seg tok jeg plass helt ytterst på tribuna, siden jeg måtte gå alt før pause, og fikk se en rimelig jevnspilt omgang. Det jeg også fikk se var kø-tilstander jeg ikke hadde sett maken til på lenge, og det var nok av de som ikke var på plass på tribuna før langt ut i kampen. Iflg fotball.no var tilskuertallet 150, men det tror jeg faktisk ikke litt på en gang. Det reelle tallet må ha vært langt høyere.

De 40 minuttene av kampen jeg så var preget av en tett snøbyge som ankom rett etter avspark, men som styreleder i klubben sa etter at det hadde vært knallvær timene før kampstart: «Det gjør ikke noe at det snør nå, folk har jo alt kommet!»

Hjemmelaget hadde et lite overtak så langt jeg så av kampen, men gjestene ble absolutt ikke overkjørt, og det var ganske likt i store målsjanser da jeg dro.

Jeg fant senere ut at det sto 0-0 til pause, og det hele endte 3-0. Jeg blir nok å se på flere RFK-kamper, men som sagt: ikke som supporter.