Verdal - Mosjøen 5-0

Etter en god natts søvn satte jeg litt utpå dagen lørdag kursen østover fra Nidaros, til jeg etterhvert kom til åstedet for dagens kamp. Etter å ha parkert på en parkeringsplass som bar veldig preg av at det var fotballcup her for et par uker siden gikk jeg så inn på stadion hvor det var klart for tredjedivisjonskamp mellom Verdal og Mosjøen.

Jeg hadde jo også sett motsatt oppgjør mellom lagene midt på sommeren, og nå var det altså en revansjelysten gjeng vefsninger som hadde gjennomført den firetimers bussturen fra Helgeland. Pop-tvillingene fra Trofors var selvsagt med, og dermed også en noe høyere andel ungjenter i publikum enn man vanligvis ser på dette nivået. Asle som tok imot meg kunne fortelle at fasilitetene på stadion var noe dårligere enn vanlig, da man nylig hadde revet det gamle klubbhuset, og byggingen av det nye fortsatt bare såvidt var kommet over bakkenivå. Jeg rakk også å hilse på Verdals trenerassistent Peder før han måtte videre til sine oppgaver i kampforberedelsene.

Før avspark ble tatt foretok speaker den vanlige presentasjonen av alt og alle som skulle presenteres, og et høydepunkt var nok da dagens matchball-sponsor, et veterinærfirma, ble sagt å «ta vare på pasienter både med og uten baller».

Før avspark hilste jeg på den semi-lokale groundhopperen Martin, før også den helt lokale TIL-supporteren Leif dukket opp. Vi fikk se Mosjøen tidlig komme til en kjempesjanse da Mosjøens gode polakk «Kuba» kom alene med keeper, men han ble litt ubesluttsom og avsluttet utenfor. Spillet jevnet seg deretter noe ut, uten at noen av lagene klarte å skape de helt store sjansene. Verdal fikk en del cornere, men klarte ikke å oppnå annet enn at Mosjøen leverte noen kurante kontringer, som også de til slutt ble uten uttelling.

Det tok faktisk over en halvtime før vi fikk denne ettermiddagens første mål, og det måtte et straffespark til! En av hjemmelagets spillere ble hektet og gikk overende i feltet, og dommeren pekte umiddelbart på straffemerket. Jeg syntes dette så klink riktig ut, men jeg snakket med flere, også Verdal-supportere, som mente de var heldige og at dette var strengt dømt. Uansett ble det straffe, og da denne satt i mål sto det 1-0 med vel 31 spilte minutter.

Etter dette tok Verdal mer eller mindre helt over, og bare en helt sjuk redning fra Mosjøens sisteskanse forhindret at det kom ett mål til like før pause. Da dommeren sendte lagene i retning brakkene som fungerte som garderobe sto det altså fortsatt 1-0, og jeg kunne etter å såvidt ha unnsluppet en dusj fra vanningsanlegget på stadion rusle i retning kiosken.

Her skaffet jeg meg en vaffel med brunost (Alternativet var hvitost, syltetøy var her ikke å se noensteds), og konkluderte med at det faktisk så ut til at jeg skulle klare å unnslippe regnet også i dagens kamp. Jeg traff også Johan som kommenterte for direktesport, og advarte ham mot å kopiere Olav Traaens pausemat-hendelse fra forrige helg.

Etter pause startet Mosjøen et stormløp i et forsøk på å utligne, men det ville seg ikke for blåtrøyene, og i stedet kom det i det 54. minutt en kanonkule fra en Verdal-spiller som holdt på å gå gjennom nettet. 2-0, og alt tydet på at det ikke ble noen poeng til Mosjøen i dag heller.

MIL-keeperen sørget en stund for å holde laget sitt delvis inne i kampen, men de siste ti minuttene raknet det helt for gjestene. 3-0 kom met 80:20 på stadionuret, før vi 45 sekunder før den ordinære spilletiden var omme også fikk 4-0.

I etterdønningene etter dette målet slang en av bortelagets menn tydeligvis med leppa, for dommeren slang plutselig resolutt opp et rødt kort, og dermed måtte Mosjøen spille overtiden med en mann mindre enn sine motstandere. Det var derfor ikke akkurat noen bombe når 5-0 kom to minutter på overtid.

5-0 ble også sluttresultatet, og mens ivrige småjenter kunne storme banen på jakt etter selfies takket jeg Leif for selskapet, og hoppet i bilen og satte kursen tilbake mot Trondheim. Jeg hadde vurdert å stoppe for en matbit på veien, men konkluderte med at det ville være bedre med en takeaway som kunne spises i fred og ro når jeg kom fram.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Mosjøen - Verdal 0-2

Etter nesten to uker hjemme hos mamma og pappa kjente jeg suget etter fotball ble sterkere og sterkere, så da en mulighet meldte seg bare et par timers kjøring unna var jeg ikke tungbedt. Jeg kjørte derfor først inn til Mo og satte så kursen sørover på E6 til jeg kom til Vefsn kommune, hvor det skulle spilles tredjedivisjonskamp mellom Mosjøen og Verdal.

Kampen i dag var et veritabelt bunnoppgjør, der hjemmelaget nesten måtte vinne for å ha noe som helst håp om å klare å overleve i divisjonen, mens gjestene med seier ville kunne se med en viss optimisme på høsten. Hvor tung Mosjøens sesong så langt hadde vært gjenspeilet seg godt i briefingen vaktlederen ga til billettselgerne, da han sa at «dersom noen av noen grunn fortsatt skulle ønske å kjøpe årskort etter den vårsesongen vi har hatt kan de gjøre det i kiosken».

Etter at en usannsynlig lite diskret taktikktavle var trillet forbi banen ble det foretatt innmarsj på gressmatta, som ikke bare er den nordligste gressbanen i de fire øverste divisjonene, men også ifølge lokale kilder er Norges tredje største fotballbane. Under den stekende julisolen kunne dette bli en tøff økt for spillere og dommere!

Da kampen kom i gang så umiddelbart Mosjøen ikke så verst ut, men da Verdal i sitt første angrep fikk straffespark ble det plutselig veldig vanskelig for de blåkledde. Straffen ble satt i mål til 0-1, og det var bare spilt tre og et halvt minutt.

Med nærmere to hundre hjemmefans på plass på kampen var det deretter stort sett bare den ene bortesupporteren som fikk noe å juble for. Mosjøen hadde riktignok noen gode perioder ute på banen, men gammeltrener Jonas som også var på plass på tribuna var nok langt unna å friskmelde sine gamle elever, med poptvillingene Marcus og Martinus som de mest profilerte.

Etter knapt 35 minutter av kampen fikk Verdal ballen igjen i mål, men denne gangen ble hjemmelaget reddet av assistentdommerens flagg som ble løftet opp for å markere for en offside. Noen slik redning kom derimot ikke da etterdønningene etter et innkast endte med at ballen ble hamret i mål og de for anledningen rødkledte kunne juble for 0-2 etter 37 minutters spill.

0-2 sto seg til pause, og jeg gikk for å teste kiosken. Bak luka fant jeg ordfører Rune, som tross at han verken sto i mål eller serverte hjemmebrent som den ordføreren vi møtte i Romania for noen år siden gjorde en strålende jobb med å få distribuert, vafler, is, brus og pølser. Selv gikk jeg for en vaffel som viste seg å være høyst ordinær, og verken stakk seg ut i positiv eller negativ retning.

Da andre omgang kom i gang ble to ting raskt ganske tydelig. Varmen krevde sitt av spillerne, og det var ikke allverden å sette inn av krefter i jakten på flere mål, samt at Verdals spillere var veldig komfortable med å lede med to mål og heller ikke var så veldig interesserte i å sette inn voldsomt med krefter i jakten på flere mål.

Begge lag kom til noen halvsjanser, men det var nok gjestene fra Trøndelag som sto for de største mulighetene, men en god keeper sørget for at vefsningene ikke mistet håpet om å klare å få med seg noe fra kampen.

Når sant skal sies ble høydepunktet i andre omgang loddtrekningen (Hvor jeg ikke vant!), og da dommeren etter alt for mange overtidsminutter blåste av var det Verdal (og assistenttrener Peder) som kunne juble for å få tre poeng med seg i bussen sørover.

Selv satte jeg kursen nordover igjen, og etter å ha forutsett tidspunktet for kampens første scoring i kampen S08-Brann (Den kom selvsagt mens jeg var i en tunnel uten dekning verken på radio eller mobiltelefon) kunne jeg endelig parkere hjemme og spise en nydelig hjemmebakt pizza.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.