Mosjøen - Verdal 0-2

Etter nesten to uker hjemme hos mamma og pappa kjente jeg suget etter fotball ble sterkere og sterkere, så da en mulighet meldte seg bare et par timers kjøring unna var jeg ikke tungbedt. Jeg kjørte derfor først inn til Mo og satte så kursen sørover på E6 til jeg kom til Vefsn kommune, hvor det skulle spilles tredjedivisjonskamp mellom Mosjøen og Verdal.

Kampen i dag var et veritabelt bunnoppgjør, der hjemmelaget nesten måtte vinne for å ha noe som helst håp om å klare å overleve i divisjonen, mens gjestene med seier ville kunne se med en viss optimisme på høsten. Hvor tung Mosjøens sesong så langt hadde vært gjenspeilet seg godt i briefingen vaktlederen ga til billettselgerne, da han sa at «dersom noen av noen grunn fortsatt skulle ønske å kjøpe årskort etter den vårsesongen vi har hatt kan de gjøre det i kiosken».

Etter at en usannsynlig lite diskret taktikktavle var trillet forbi banen ble det foretatt innmarsj på gressmatta, som ikke bare er den nordligste gressbanen i de fire øverste divisjonene, men også ifølge lokale kilder er Norges tredje største fotballbane. Under den stekende julisolen kunne dette bli en tøff økt for spillere og dommere!

Da kampen kom i gang så umiddelbart Mosjøen ikke så verst ut, men da Verdal i sitt første angrep fikk straffespark ble det plutselig veldig vanskelig for de blåkledde. Straffen ble satt i mål til 0-1, og det var bare spilt tre og et halvt minutt.

Med nærmere to hundre hjemmefans på plass på kampen var det deretter stort sett bare den ene bortesupporteren som fikk noe å juble for. Mosjøen hadde riktignok noen gode perioder ute på banen, men gammeltrener Jonas som også var på plass på tribuna var nok langt unna å friskmelde sine gamle elever, med poptvillingene Marcus og Martinus som de mest profilerte.

Etter knapt 35 minutter av kampen fikk Verdal ballen igjen i mål, men denne gangen ble hjemmelaget reddet av assistentdommerens flagg som ble løftet opp for å markere for en offside. Noen slik redning kom derimot ikke da etterdønningene etter et innkast endte med at ballen ble hamret i mål og de for anledningen rødkledte kunne juble for 0-2 etter 37 minutters spill.

0-2 sto seg til pause, og jeg gikk for å teste kiosken. Bak luka fant jeg ordfører Rune, som tross at han verken sto i mål eller serverte hjemmebrent som den ordføreren vi møtte i Romania for noen år siden gjorde en strålende jobb med å få distribuert, vafler, is, brus og pølser. Selv gikk jeg for en vaffel som viste seg å være høyst ordinær, og verken stakk seg ut i positiv eller negativ retning.

Da andre omgang kom i gang ble to ting raskt ganske tydelig. Varmen krevde sitt av spillerne, og det var ikke allverden å sette inn av krefter i jakten på flere mål, samt at Verdals spillere var veldig komfortable med å lede med to mål og heller ikke var så veldig interesserte i å sette inn voldsomt med krefter i jakten på flere mål.

Begge lag kom til noen halvsjanser, men det var nok gjestene fra Trøndelag som sto for de største mulighetene, men en god keeper sørget for at vefsningene ikke mistet håpet om å klare å få med seg noe fra kampen.

Når sant skal sies ble høydepunktet i andre omgang loddtrekningen (Hvor jeg ikke vant!), og da dommeren etter alt for mange overtidsminutter blåste av var det Verdal (og assistenttrener Peder) som kunne juble for å få tre poeng med seg i bussen sørover.

Selv satte jeg kursen nordover igjen, og etter å ha forutsett tidspunktet for kampens første scoring i kampen S08-Brann (Den kom selvsagt mens jeg var i en tunnel uten dekning verken på radio eller mobiltelefon) kunne jeg endelig parkere hjemme og spise en nydelig hjemmebakt pizza.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.