Verdal - Mosjøen 5-0

Etter en god natts søvn satte jeg litt utpå dagen lørdag kursen østover fra Nidaros, til jeg etterhvert kom til åstedet for dagens kamp. Etter å ha parkert på en parkeringsplass som bar veldig preg av at det var fotballcup her for et par uker siden gikk jeg så inn på stadion hvor det var klart for tredjedivisjonskamp mellom Verdal og Mosjøen.

Jeg hadde jo også sett motsatt oppgjør mellom lagene midt på sommeren, og nå var det altså en revansjelysten gjeng vefsninger som hadde gjennomført den firetimers bussturen fra Helgeland. Pop-tvillingene fra Trofors var selvsagt med, og dermed også en noe høyere andel ungjenter i publikum enn man vanligvis ser på dette nivået. Asle som tok imot meg kunne fortelle at fasilitetene på stadion var noe dårligere enn vanlig, da man nylig hadde revet det gamle klubbhuset, og byggingen av det nye fortsatt bare såvidt var kommet over bakkenivå. Jeg rakk også å hilse på Verdals trenerassistent Peder før han måtte videre til sine oppgaver i kampforberedelsene.

Før avspark ble tatt foretok speaker den vanlige presentasjonen av alt og alle som skulle presenteres, og et høydepunkt var nok da dagens matchball-sponsor, et veterinærfirma, ble sagt å «ta vare på pasienter både med og uten baller».

Før avspark hilste jeg på den semi-lokale groundhopperen Martin, før også den helt lokale TIL-supporteren Leif dukket opp. Vi fikk se Mosjøen tidlig komme til en kjempesjanse da Mosjøens gode polakk «Kuba» kom alene med keeper, men han ble litt ubesluttsom og avsluttet utenfor. Spillet jevnet seg deretter noe ut, uten at noen av lagene klarte å skape de helt store sjansene. Verdal fikk en del cornere, men klarte ikke å oppnå annet enn at Mosjøen leverte noen kurante kontringer, som også de til slutt ble uten uttelling.

Det tok faktisk over en halvtime før vi fikk denne ettermiddagens første mål, og det måtte et straffespark til! En av hjemmelagets spillere ble hektet og gikk overende i feltet, og dommeren pekte umiddelbart på straffemerket. Jeg syntes dette så klink riktig ut, men jeg snakket med flere, også Verdal-supportere, som mente de var heldige og at dette var strengt dømt. Uansett ble det straffe, og da denne satt i mål sto det 1-0 med vel 31 spilte minutter.

Etter dette tok Verdal mer eller mindre helt over, og bare en helt sjuk redning fra Mosjøens sisteskanse forhindret at det kom ett mål til like før pause. Da dommeren sendte lagene i retning brakkene som fungerte som garderobe sto det altså fortsatt 1-0, og jeg kunne etter å såvidt ha unnsluppet en dusj fra vanningsanlegget på stadion rusle i retning kiosken.

Her skaffet jeg meg en vaffel med brunost (Alternativet var hvitost, syltetøy var her ikke å se noensteds), og konkluderte med at det faktisk så ut til at jeg skulle klare å unnslippe regnet også i dagens kamp. Jeg traff også Johan som kommenterte for direktesport, og advarte ham mot å kopiere Olav Traaens pausemat-hendelse fra forrige helg.

Etter pause startet Mosjøen et stormløp i et forsøk på å utligne, men det ville seg ikke for blåtrøyene, og i stedet kom det i det 54. minutt en kanonkule fra en Verdal-spiller som holdt på å gå gjennom nettet. 2-0, og alt tydet på at det ikke ble noen poeng til Mosjøen i dag heller.

MIL-keeperen sørget en stund for å holde laget sitt delvis inne i kampen, men de siste ti minuttene raknet det helt for gjestene. 3-0 kom met 80:20 på stadionuret, før vi 45 sekunder før den ordinære spilletiden var omme også fikk 4-0.

I etterdønningene etter dette målet slang en av bortelagets menn tydeligvis med leppa, for dommeren slang plutselig resolutt opp et rødt kort, og dermed måtte Mosjøen spille overtiden med en mann mindre enn sine motstandere. Det var derfor ikke akkurat noen bombe når 5-0 kom to minutter på overtid.

5-0 ble også sluttresultatet, og mens ivrige småjenter kunne storme banen på jakt etter selfies takket jeg Leif for selskapet, og hoppet i bilen og satte kursen tilbake mot Trondheim. Jeg hadde vurdert å stoppe for en matbit på veien, men konkluderte med at det ville være bedre med en takeaway som kunne spises i fred og ro når jeg kom fram.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.