IFK Velen/Rännbergs IK - Ekshärads BK 2-0

Etter å ha avsluttet arbeidsuka med en hyggelig heldagssamling med resten av kontoret innså jeg da vi avslutta og skilte lag at om jeg var effektiv kunne jeg rekke å komme meg på kamp også denne fredagen. Kursen ble satt østover, og etter å ha forsert en del kø ut av hovedstaden innså jeg da jeg nærma meg grensa at jeg kom til å rekke kampen med god margin. Det så også ut som om været var på min side, for mens asfalten var klissvåt etter at det hadde regna kraftig var det et helt nydelig vær da jeg svingte inn mot idrettsplassen hvor det var klart for kamp i division 6 mellom Velen/Rännberg og Ekshärad.

Hun som sto i innkjørselen og solgte billetter hadde litt dårlig med vekslepenger, så jeg ble henvist til å betale for meg i kiosken, hvor situasjonen visstnok var bedre. Jeg skyndte meg likevel etter å ha parkert bort på langsida for å prøve å få fotografert litt mens dommeren hilste på lagkapteinene og tok myntkast. Da kampen et lite minutt etter den annonserte avsparktiden kom i gang tuslet jeg så bortover i retning kiosken hvor jeg fikk betalt, og til min store skuffelse fikk høre at selv om det sto hamburgere på prislista, så var dette ikke tilgjengelig i kveld.

Ute på gressmatta syntes jeg lenge gjestene fra Klarälvdalen så friskest ut, men tross at de hadde ballen mye skapte de svært lite. Ellers var starten av kampen preget av flere stopp i spillet på grunn av skader, så dagslysgevinsten ved å starte såpass tidlig som man hadde gjort var snart tapt gjennom at det kom til å bli en god del overtid. Vi hadde nettopp passert halvspilt førsteomgang da hjemmelagets nummer 44 plutselig ble helt «on fire», driblet seg forbi alt og alle, og satte ballen i mål til 1-0. Muligens ikke den mest fortjente ledelsen jeg hadde sett, men heller ikke noe ran på noen måte.

Foruten oss litt over hundre frammøtte tilskuerne, så var det et utall insekter i lufta over og rundt banen. Jeg måtte snike meg bortom bilen og hente en boks myggspray som hjalp meg å holde de flyvende blodsugerne delvis under kontroll. Tross spraying måtte jeg til stadighet børste vekk noen av de berykta hjortelusfluene, men jeg tror tross at jeg fant dem både på leggene, i håret og i skjegget (samt at jeg smasha en i bilen etter kampen, og fant en på armen etter at jeg kom hjem!) at jeg klarte meg uten å bli bitt av dem.

Kontroll virket det også som om vertskapet hadde. IFK Velen hadde jeg jo sett spille en kvalikkamp som gjorde at de holdt seg på nivå sju for noen år siden, og nå kunne det se ut som om de i samarbeid med naboklubben kunne klare å komme seg opp til division 5 på nytt. Ekshärad slet iallfall fælt med å skape veldig mye, så da dommeren etter noen minutters overtid sendte lagene i garderoben sto det fortsatt 1-0.

Jeg konkluderte med at jeg ikke gadd å kjøpe noe pølse i pausen fordi jeg uansett måtte få tak i noe skikkelig mat etter kampen, så jeg slo meg i stedet ned på en benk som nesten hadde tørka etter det tidligere nevnte regnet. Jeg merket plutselig at kampen var kommet i gang igjen, så litt irritert skjønte jeg at tidspunktene for eventuelle scoringer etter hvilen kom til å bli litt omtrentlige.

Det tok ca tjue minutter ut i omgangen før scoring ikke bare ble en eventualitet, men noe som faktisk skjedde. Et blåhvitt frispark helt fra egen banehalvdel ble først klarert, men dessverre for de hvitkledde ikke godt nok. Ballen ble på ny slått inn, og i en duell mellom Ekshärads målvakt og en angrepsspiller fra Velen/Rännberg vant sistnevnte så ballen endte i mål til 2-0.

De siste 25 minuttene av kampen ble preget av dårligere og dårligere lysforhold. Jeg tror de som hadde bestemt at kampen skulle flyttes fra 1800 til 1745 hadde gjort en helt riktig vurdering, og samtidig merket jeg at det kom sure vindgufs fra noen ganske urovekkende skyer i sør. Tross skumle skyer og svært dårlige utsikter på nedbørsradaren hos Yr, så kom det aldri noe regn.

Det kom heller ikke flere scoringer, selv om bortelaget selvsagt satte opp en ganske heftig sluttspurt. Avslutningene ble enten for dårlige, eller så klarte hjemmelaget å avverge faren, og dermed sto det fortsatt 2-0 da dommeren blåste av kampen.

Jeg hastet mot bilen, og på vei sørover mot Charlottenberg merket jeg at de skumle skyene faktisk hadde vært ganske våte, men heldigvis hadde sluppet innholdet sitt før de nådde fram til fotballbanen. Etter litt shopping ble kursen satt videre hjemover, og etter en begivenhetsløs tur kom jeg hjem etter å ha fått krysset av nok en nydelig gressbane i Värmland.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.