Vålerenga - KFUM 1-1

Etter den sene returen etter fredagens banehoppingstur til Sørlandet var det ganske fristende å dra hjem og innta horisontalen etter å ha spilt trombone hele dagen lørdag, men hadde jeg vett til å gjøre det? Neida, jeg hadde jo kjøpt billett til bortefeltet på en eliteseriekamp mellom to lag jeg ikke bryr meg om, så da satte jeg meg heller i bilen og fikk publisert og spredt bloggpostene fra de to kampene jeg hadde sett dagen før, før jeg forserte et grusomt regnvær og kom meg inn på stadion hvor det skulle være byderby mellom Vålerenga og KFUM.

Grunnen til at jeg hadde kjøpt billett på bortefeltet var egentlig at jeg skulle holde en KFUM-supporter jeg kjenner med selskap, men i det jeg hadde kommet meg på plass tikket det inn en melding om at han hadde overlatt til en kompis å kjøpe billett, så han befant seg nå på langsida og måtte bruke all sin konsentrasjon på å ikke applaudere «Kåffa»s prestasjoner for å unngå å bli kasta ut. Høyst urutinert, men da skjønte jeg at jeg iallfall slapp å forholde meg til andre enn en myriade av barnefamilier som var irriterte over at bortefeltet nesten ikke hadde noen nedfelte seter, så det var bare ståplasser tilgjengelige.

Etter de tradisjonelle Vålerenga-tingene før avspark med unger og voksne med flagg som sprang på kryss og tvers akkompagnert av Jean-Michel Jarre, og synging av hyllesten til bydelens kirke var det klart for avspark foran et publikum som ikke var så aller verst stort, selv om man jo kunne forventa at et byderby ville fylle stadion. Østblokka leverte uansett på høyt nivå.

Første del av første omgang var det lite å skrive hjem om som skjedde. To VIF-spillere smalt sammen og ble liggende, men begge kom seg på bena igjen etter en liten sjekk. På kunstgresset var det ellers bortelaget som så best ut, mens på tribunene var det ikke overraskende hjemmefansen som dominerte, og det var for meg som følger Allsvenskan såpass tett som jeg gjør godt å se en støtteerklæring til supporterne over grensa som ikke akkurat har gode arbeidsforhold for tida.

Sju minutter før pause hadde gjestene en kjempesjanse, men det sto fortsatt 0-0 da spillerne gikk i garderoben, og de gravide damene som satt i trappa ved siden av meg forsvant litt. Da de sistnevnte hadde fått satt seg igjen kom spillerne tilbake på banen, og etter den lokale versjonen av Kelly Family-hiten «I can't help myself» kom spillet igjen i gang.

Også etter hvilen var det bortelaget som så sterkest ut, og etter 12 minutters spill fikk de faktisk ballen i mål, men jubelen på bortefeltet fikk en brå slutt da man skjønte at assistentdommeren hadde markert for offside. Fortsatt 0-0.

Så, litt etter at timen var spilt fikk vi litt dramatikk. En KFUM-spiller ble felt på ulovlig vis i en kontring, men ballen endte hos en lagkamerat og dommeren markerte for fordel. Kontringen fortsatte, og litt etter han som nå hadde ballen hadde kommet inn i sekstenmeteren gikk han overende. Umiddelbart så dette helt greit ut, ballen forsvant ut, og dommeren delte ut gult kort til han som hadde forårsaket den første hendelsen. Plutselig, rett før spillet skulle settes i gang markerte han for VAR-sjekk og løp ut til skjermen på sidelinja. Jeg trodde kanskje noen mente at forseelsen som nesten hadde stoppet kontringa hadde vært så grov at det skulle vurderes om dette burde vært rødt kort, men da dommeren kom tilbake pekte han på straffemerket! Fellingen som iallfall ikke jeg 140 meter unna hadde reagert på hadde blitt vurdert som straffbar, og dermed kunne en av de rødhvite gjøre seg klar for å skyte fra 11-metersmerket. Ballen endte i mål, og dermed sto det 0-1, noe som tross at straffen kanskje hadde vært billig utvilsomt var ganske fortjent kampen sett under ett så langt.

Det så lenge ut som om KFUM skulle klare å ta alle tre poengene i denne høstens derby, men samtidig syntes jeg etterhvert de så litt feige ut. Ved et par anledninger ble forsøk på kontringer tatt ut mot hjørneflagget for å dra ut tida i stedet for mot mål. Jeg begynte så smått å lure på om den ikke ubetydelige andelen av de offisielt 13479 tilskuerne som hadde begynt å forlate stadion kom til å gå glipp av noe, og da fjerdedommeren annonserte minimum fem minutters tillegg i tiden ble det iallfall vakt et håp hos de kongeblå.

Langt inn i overtiden fikk så Vålerenga et frispark som holdt på å ende med selvmål for KFUM, men målvakten leverte et tigersprang av de sjeldne og fikk dyttet ballen ut til hjørnespark. Vålerenga hadde sendt opp alt og alle i feltet, og vi hadde passert syv tilleggsminutter da corneren ble slått. Ballen så først ut til å bli klarert, men en av hjemmelagets menn nådde den først, og fra 15 meters hold fyrte han av. Mål, 1-1, og enorm skuffelse på bortefeltet.

Da kampen ble blåst av sto det fortsatt 1-1, og det var en ganske skuffet gjeng fra Ekeberg som kom mot de relativt kortreiste bortesupporterne for å takke for støtten. Om han som prøvde seg på en banestorming var hjemme- eller bortesupporter vet jeg forresten ikke, men dette var uansett en ganske dødfødt greie.

Jeg forlot etterhvert stadion, kom meg på mystisk vis ut av parkeringsplassen igjen, og dro så hjem og laget et bedre måltid før jeg kunne innta senga for å prøve å få tilbake litt søvnoverskudd før arbeidsuka starter igjen.