Etter å ha vært på langkjøring (Eller sikkerhetskurs på veg som det formelt heter) for minibusslappen forlot jeg tirsdag ettermiddag hjemmekontoret og satte kursen sørover. Etter en kort visitt på den sjarmerende
fiskebutikken i Ljungskile gikk veien til den
tyrkiske restauranten på Torp i Uddevalla før jeg satte kursen vestover. Etter å ha hatt maksimal flyt med fergetida (Bommen gikk ned bak meg ca 8 sekunder etter jeg kjørte ombord på
M/S Tellus) krysset jeg Gullmarsfjorden, og kom så fram til kunstgressbanen hvor det var klart for division 6-kamp mellom U-lagene til Lysekils AIK og samarbeidslaget Grohed/Ljungskile.
 |
| Flyfoto 1960 og nåtid |
La meg først starte med det åpenbare: Kronbergsvallen i Lysekil er virkelig en perle blant Sveriges fotballbaner, selv om den har kunstgress og ikke ekte vare. Gjennom litt søking i historiske flyfoto fant jeg ut at banen ligger der det fram til en gang mellom 1960 og 1975 var en kunstig sjø, antagelig et vannmagasin. I sørøst er anlegget elegant innrammet av en oppimot 15 meter høy klippe, og på toppen av denne ligger det gamle vanntårnet i byen som er
bygget om til kontor og bolig og ble solgt til en ny eier så sent som i fjor, mens på motsatt side ligger en solid seteløs tribune uten tak. Rett og slett et helt nydelig anlegg! (Noe for øvrig også byens gressbane, som jeg
besøkte for et par år siden er)
Da kampen kom i gang hadde sola akkurat gått ned, men tross at det var en småhustrig kveld i slutten av september kom det stadig sigende til nye tilskuere. Første del av første omgang ble det mye fram og tilbake ute på banen, og lenge lot de store målsjansene vente på seg. Det var faktisk først i det 27. minutt en av de rødkledde kunne juble for å ha satt inn 0-1 etter å ha rundlurt Lysekil-forsvaret.
Etter å ha tatt ledelsen hadde gjestene en svært god periode, men de lyktes ikke med å skape annet enn panikk i Lysekil-forsvaret, som på mystisk vis unngikk flere baklengsmål. Det var nok derfor litt surt for Grohed/Ljungskile da de fem minutter før pause måtte se en av de lyseblå hamre ballen i krysset til 1-1.
Med Ljungskiles a-lagstrener
Joakim Jensen på plass på tribuna ville ikke rødtrøyene la seg pille på nesen, og rett før dommeren blåste av første omgang herjet de litt med Lysekil-forsvaret, og tok igjen ledelsen.
Det sto dermed 1-2 da lagene gikk i garderobene inne i idrettshallen like ved, og med stadig svinnende lys innså jeg at andre omgang nok like godt kunne tilbringes på tribuna som å gå rundt nede ved banen og ta bilder som bare ville bli grøt.
Herfra fikk jeg se hjemmelaget igjen utligne, og med 2-2 og en knapp halvtime igjen av kampen var det absolutt vidåpent hvordan det hele skulle ende. I det 74. minutt tok så hjemmelaget for første gang i kveld ledelsen, og den norske fotballpappaen jeg satt ved siden av virket ikke veldig fornøyd nå, ettersom hans sønn var på bortelaget. For øvrig var han og samboeren svært hyggelig å snakke med, og det var jo greit å slippe å snakke svorsk selv om jeg var i Sverige.
Det så egentlig ut som om kampen skulle ebbe ut med en litt heldig hjemmeseier da vi gikk mot full tid, men plutselig, bare noen sekunder før min stoppeklokke passerte nitti minutter fant han som hadde scoret kampens første mål ut at de ikke kunne reise helt poengløse hjem igjen. På ny ble det scoret, og det sto dermed 3-3 i det vi passerte full tid.
Jeg forventa egentlig at det ville bli noen tilleggsminutter, men dommeren la til helt minimalt med tid, og dermed endte det hele med ett poeng til hvert lag. Jeg takket de andre nordmennene for praten, og satte kursen tilbake mot Norge og Oslo. Etter en fæl omkjøring mellom Moss og Son underveis kom jeg meg heldigvis til slutt hjem, fornøyd med å ha fått redusert antall baner jeg mangler i Bohuslän med en til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar