Endelig var dagen kommet! Tromsø skulle etter over ti års ørkenvandring endelig spille europacup igjen. Jeg sto opp, satte kursen østover fra mitt overnattingssted, og kom etter noen timer fram til Kuopio. Her lokaliserte jeg mine medsupportere og hadde noen trivelige timer sammen med dem (og snakka litt med avisa) før det ble tid for å gå opp mot stadion. Jeg gikk litt i forveien for å hente litt greier i bilen, så jeg var blant de første som kom meg inn på bortefeltet for å se Conference league-kvalifiseringen mellom KuPS og TIL.
Rett etter at jeg hadde kommet meg inn ankom corteo-en med brorparten av de andre TIL-supporterne, et mektig syn i hvitt og rødt. Det gikk stort sett smertefritt å få folk inn, og etter å ha spredt oss utover det ikke helt optimale bortefeltet var vi klar for å begynne å synge.
I det kokvarme været var det en høyst positiv overraskelse for tørste nordmenn at det var ølservering på tribuna, og Martin konkluderte etter å ha fått utlevert fem pils da han prøvde å kjøpe tre at «VAR(m øl) er kommet for å bli».
Heldigvis var det også annen drikke å få tak i. Finnene hadde tatt varmen på alvor og rigget til mulighet for å få distribuert vann på feltet i stor stil. Arne tok ansvar her, og mens TIL-spillerne løp rundt på en relativt røten kunstgressbane sto han og tappet vann i glass og fordelte rundt omkring, mens han innimellom tok en avstikker for å rope/synge litt.
Selv ble jeg tildelt Álfheimar-flagget, som som vanlig var et helvete å håndtere. At det var litt trekk i lufta var jo isolert sett deilig, men flaggteknisk gjorde det ikke ting enklere der jeg sto på en trang tribune som attpåtil hadde nett foran så man ikke kunne flagge foran rad 1.
På hovedtribuna var det ikke så aller verst med folk, og selv om vi der vi sto på motsatt kortside ikke hørte så mye til dem, så så vi en hel del aktivitet på feltet lengst unna på langsida, der de aktive KuPS-supporterne i KPO Crew holdt til.
Også på banen ble det gjennomført vannpause, selv om det virket som om kunstgresset kunne trenge vann vel så mye som de som løp rundt oppå det. Da lagene etter hvert fikk ta en ordentlig pause og stikke inn i garderoben sto det fortsatt 0-0, og nå fikk vi se noe av grunnen til at baneforholdene var sjabre. Makan til fislete vanningsanlegg har jeg sjelden sett!
Da andre omgang kom i gang var det tydelig at Forza Tromsø ikke hadde tenkt å gi seg uten kamp. Verken de førti som hadde tatt buss fra Nordens Paris, eller vi over hundre andre som var på plass sluttet å synge, og selv om enkelte av sangene var mindre samstemte enn andre var det om jeg skal si det selv tidvis ganske imponerende trøkk fra oss.
Før det var spilt ti minutter etter hvilen skjedde det så! I motsatt ende av banen fra oss herjet TIL litt med de gulsvartes forsvar, før Lasse Nordås fikk sette ballen i nettet. Vill jubel fra alle oss på kortsida, mens de på langsida var noen hakk mer reserverte.
Etter dette virket TIL ganske fornøyde, noe som ga finnene stadige muligheter til å få avsluttet, men enten ble avslutningene for dårlige, eller så ble de blokkert, eller så avverget en god keeper scoring, så da vi gikk inn i tilleggstiden sto det fortsatt 0-1. I litt overmodig eufori røk nå t-skjorta mi av, så da den walisiske dommeren endelig blåste av og det ble klart at «Gutan» hadde vunnet ble det baris-feiring, rett og slett.
Etter å ha jublet og feiret ferdig dro jeg såvidt innom overnattingsstedet mitt, før jeg returnerte til sentrum for en matbit sammen med Ulf-Johnny og Brage. Da denne var fortært foretok jeg en kjapp exit og trakk meg tilbake for å reflektere over hva jeg egentlig hadde vært med på!
Nå må bare del to av jobben gjøres torsdag om ei uke, og så får vi se om det blir tur til Skottland eller Belgia!
Etter en natts litt dårligere søvn enn jeg hadde håpet kom jeg meg gjennom hotellfrokosten og ut på veien igjen. Etter en liten stopp for innkjøp av litt mer vaniljecola rett før jeg kryssa grensa innså jeg i det klokka på telefonen gikk over til finsk tid at jeg hadde feilberegna tida, så jeg hadde to timer mer til rådighet enn jeg først hadde trodd. Absolutt ikke dårlige nyheter! Jeg kom derfor etter en foruten noen ekstreme regnbyger stort sett begivenhetsløs kjøretur fram i god tid og fikk parkert utenfor stadion hvor det skulle spilles nivå 2-kamp mellom FF Jaro og Mikkelin Palloijilat.
Jeg hadde egentlig tenkt å få i meg noe mat før kampen, men innså plutselig at jeg hadde gått inn gjennom porten, og siden jeg måtte ha et ordentlig måltid gadd jeg ikke ødelegge apetitten med pølser før den tid. Jeg tok derfor plass på tribuna selv om det var lenge til kamp, noe som etterhvert skulle vise seg å være et smart trekk. Det kom nemlig fler enn meg på kamp i dag. Det strømmet på, og inn mot kampstart var det så fullt på den staselige hovedtribuna at vaktene måtte gå rundt og jage vekk folk som satt i trappene!
Da kampen kom i gang ble det raskt tydelig at hjemmelaget er med i opprykkskampen, mens gjestene er solid plassert helt i bånn av tabellen. Foruten enkelte kontringer var det lite de blå hadde å stille opp med, mens vertskapet i sine røde drakter stadig presset på, oppildnet av en ganske imponerende liten syngende klack oppunder taket i det ene hjørnet av tribuna.
Tross spillemessig overtak, mål ble det ikke, og lagene gikk dermed til pause fortsatt med 0-0 på måltavla. I pausen fikk vi høre litt om arbeidet med nytt stadion, hvor gravingen alt er i gang, så kanskje jeg må tilbake til Jakobstad ved en senere anledning. Da lagene kom tilbake var det tydelig at det hadde vært mye folk på plass i dag, for store deler av den syngende gjengen glimret med sitt fravær, sannsynligvis pga kioskkøer.
Etter at de røde hadde misbrukt noen ville sjanser var syngingen igjen i gang, uten at kampbildet forandret seg nevneverdig fra første omgang. Speaker kunne opplyse om at vi hadde satt ny publikumsrekord for i år med over 2300 tilskuere, noe jeg har få problemer med å tro på. Faktisk tror jeg heller det må ha vært fler enn dette tilstede!
Etter et lite kvarter fikk Jaro endelig ballen i mål, men til flesteparten av de frammøttes store frustrasjon hadde dommeren rett før blåst frispark utover for en hendelse i feltet. Svært dårlig stemning, men ingen scoring. Jeg overlot etter dette plassen min på tribuna til småbarnsfamilien som satt klemt sammen med fem medlemmer på to seter og la ut på en liten vandring rundt stadion, som blant annet ga meg en annen vinkel på supporterfeltet.
Etter 77 minutter av kampen lyktes det endelig for hjemmelaget. Et angrep endte med mål, og målscoreren kunne nyte følelsen av over 2000 mennesker som ropte etternavnet hans! 1-0, og heng på tabelltoppen.
Begge lag kom til flere store muligheter mot slutten, og jeg hadde akkurat rukket å tenke at det var helt utrolig at det ikke var scoret flere mål her i kveld før en rødkledd spiller stormet alene framover, overrumplet keeper, og helt på tampen av de fire overtidsminuttene fastsatte sluttresultatet til 2-0.
Etter kampen kjempet jeg meg forbi folkemassene og gikk opp til syngegjengen for å berømme dem for bra innsats, og da de hørte at planen min for morgendagen var å dra til Kuopio på kamp fikk jeg med meg lykkønskninger. Ikke noe «heie på alle finske lag i Europa» her, nei!
Startet torsdagen med å ta trikken til havna i Helsinki, og tok så båten over Finskebukta til Tallinn, hovedstaden i Estland. Her sjekket jeg inn på hotellet, fant et fabelaktig marked hvor jeg åt en usbekisk lunsj, før jeg slappet av et par timer og så fant ut hvordan jeg skulle forflytte meg til A. Le Coq Arena. Som planlagt, så gjort, jeg tok toget én stopp, og var utenfor stadion. Etter å ha sirklet rundt anlegget en gang fant jeg riktig inngang og tok plass inne, klar for å se Conference League-kvalikkampen mellom Flora og SJK.
For norske fotballinteresserte var dette ellers kanskje litt uinteressante oppgjøret ganske interessant, da vinneren av dobbeltoppgjøret i neste runde i kvaliken ville møte Lillestrøm. Jeg merka derfor kjapt at twittertråden min fra kampen fikk noe mer oppmerksomhet fra Romerike enn twitringene mine vanligvis gjør. Ellers var det jo som TIL-supporter litt spesielt å se SJK-kamp, da dette var klubben hvor Simo Valakari hadde suksess før han ble sparket og så kom til Tromsø.
Da avspark nærmet seg hadde en gjeng på godt over femti finner samlet seg øverst på nordtribunen, mens en noe større gjeng grønnkledde sto i motsatt ende. På den flotte arenaen var det noen merkelige detaljer, som for eksempel at spillertunnelen munnet ut midt i den kortsida hvor hjemmesupporterne sto. Selv om arenaen var flott, så var publikumsoppmøtet heller labert, jeg anslo tidlig etter avspark at her måtte vi være under 2000-streken.
Ute på banen startet gjestene friskt, men raskt overtok hjemmelaget. SJK måtte flere ganger ty til ulovligheter for å stoppe grønntrøyene, og ble behørig belønnet med gule kort. I det 21. minutt kom så Flora nok en gang stormende framover, jeg luktet lunta og rev opp telefonen, og boom! 1-0!
Ikke overraskende medførte målet at bortefansen som fram til da hadde vært veldig på hugget dabbet litt av i sin synging og tromming, mens hjemmesupporterne på sin side fikk opp trøkket enda mer enn de hadde hatt til da.
Tross støtte fra tribunen, flere scoringer kom det ikke før hvilen, og det ble pause med 1-0. Jeg gikk under tribunen med mål om å skaffe meg en pølse og noe å drikke, men da jeg oppdaget at det var ulike køer for fast og flytende føde kjente jeg at jeg ikke gadd begge deler, og det ble en pølse med dressing og sennep. Pølsa var forsåvidt god, men hadde nok fint tålt minst fem minutter til på grillen før den ble solgt.
I andre omgang var finnene langt mer med på notene enn hva de hadde vært i første omgang, og før ti minutter var spilt hadde de attpåtil fått ballen i mål. Scoringen ble dog raskt annullert for angrep på keeper, og ut fra fraværet av protester antok jeg at det var helt på sin plass.
Resten av kampen hadde begge lag flere store sjanser, men det virket som om Flora hadde et lite hakk mer kontroll i forsvar enn hva Seinäjoki hadde. De ridde derfor av angrepsbølge etter angrepsbølge, og klarte samtidig å skape store farligheter selv når de overtok ballen og jagde framover, men heller ikke de lyktes med å score flere ganger, og dermed endte kampen 1-0. For øvrig bekreftet speaker mine mistanker om oppmøtet. Det offisielle tilskuertallet landet på 1910.
Det venter et returoppgjør i Seinäjoki neste uke, og Flora er nok absolutt favoritt til avansement, men det hele er definitivt ikke avgjort. Det kan fortsatt bli Södra Österbotten på reiseglade kanarifans i slutten av måneden, men da må finnene klare å ha litt mer kontroll i forsvar, samtidig som de får finstilt siktene i angrep.
Etter kampen tuslet jeg den lille halvtimen tilbake til hotellet, så en matleveringsrobot på veien, og tok så kveld for endelig å ha en rolig morgen dagen etter.
Etter gårdagens strabaser startet jeg onsdagen med å forflytte meg til hovedstaden, hvor jeg soset rundt noen timer før jeg dro til stadionområdet litt nord for sentrum. Her fikk jeg tatt ærverdige Olympiastadion i nærmere øyensyn før portene til Bolt Arena åpnet. Jeg gikk inn, inspiserte kioskene, og tok etterhvert plass på tribuna, klar for å se CL-kvalikkampen mellom HJK og RFS.
HJK, eller Helsingin Jalkopallaklubi hadde nok et visst favorittstempel foran kampen, men det hadde ikke forhindret mellom 25 og 30 supportere fra Riga (RFS står for Rigas futbola skola) fra å ta turen nordover. Det ble likevel kjapt klart for meg at de var dømt til å tape tribunekampen mot den svært livlige gjengen i motsatt ende av banen.
Ute på kunstgresset kom hjemmelaget som forventet best i gang, men det måtte en skikkelig forsvarstabbe til for at vi skulle få 1-0 rett før ti minutter var spilt.
Gjestene kom etterhvert mer med i kampen, men gang etter gang etter gang løp de i offside, så da vi etter 47 minutters spill tok pause sto det fortsatt 1-0.
Jeg klarte i pausen å få kloa i en pølse med et fjell av tilbehør. Pølsa var ikke allverden å skrive hjem om, men tilbehøret var pure gold!
Det var tydelig at det var fler som hadde kjøpt pølser, popcorn, boller, og gud vet hva i pausen. Etter at kampen ble satt i gang igjen ble tribunene hjemsøkt av sultne måker, omtrent slik det pleier å være på Lerkendal.
Vi fikk oppgitt et tilskuertall på noe over 3000, men jeg tror ikke måkene var talt med i dette, selv om et par av dem lot til å følge interessert med på kampen.
Latvierne i nordre sving ga aldri opp, men som sagt, dette var hjemmelagets kveld både på tribunen og på banen. Jeg tror nok likevel finnene var litt skuffet over at de ikke hadde klart å skaffe seg en enda større ledelse foran returoppgjøret neste uke, for da dommeren blåste av sto det fortsatt bare 1-0.
Feiring i stor stil ble det likevel i sørsvingen, og så kunne alle dra hjem, mens kidsa tigget selfier.
Da trekningene for første runde i europacupkvalikene kom var det første jeg gjorde å sette meg og se etter mulige kombinasjoner for en liten ferietur i starten av juli. Fant kjapt ut at det enkleste ville være Finland og Estland, og bestilte meg tog til Stockholm, og båt over til Turku/Åbo hvor jeg tenkte å varme opp til kvalikkampene med å se en nivå 2-kamp tirsdag kveld. Etter at alle bookinger var på plass ble kampen flyttet, og jeg mobiliserte både her og der i jakten på en annen kamp å se, og etterhvert fant jeg ut at enkleste mulighet var en svipptur til Tampere/Tammerfors, så da ble det booket tog også dit. Etter å ha soset rundt i Turku tok jeg som planlagt toget innover i landet, fant en taxi, og kom meg til Lamminpään Urheilukenttä hvor det var duket for kamp på nivå fire mellom FC Melody og NoPS, eller Nokian Palloseura.
Anlegget som møtte meg var en helt nydelig gressmatte omgitt av litt slitne friidrettsfasiliteter, men krona på det hele var en utrolig sjarmerende liten tribune, hvor jeg tok plass høyt opp under taket. Dette skulle vise seg å være et smart trekk, for snart styrtregnet det, men da dommeren startet oppgjøret var det relativt tørt i lufta.
Det viste seg at det nok var en overvekt av bortefans på stadionet, som ligger i bydelen Lamminpää, som grenser mot forstadsbyen Nokia hvor gjestene holder til. Det tok bare vel halvanna minutt før de første gang fikk anledning til å juble, og med 2:10 på klokka ble det ny jubel, da straffesparket de først hadde jublet for at ble idømt ble konvertert til 0-1.
De gulsvarte fra Nokia fortsatte å herje med motstanderne innledningsvis, og i det klokka passerte fem minutter spilt ble ballen igjen satt i nettet, så nå sto det 0-2.
Det var fortsatt gjestene som var de førende i kampen, men etterhvert kom hjemmelaget mer og mer inn i det. Om dette skyldtes at NoPS slapp seg litt ned, eller om det faktisk var de selv som fant rytmen skal jeg ikke si sikkert, men samtidig var kampen fortsatt preget av veldig mange feilpasninger og dårlige mottak hos begge lag. Offsideflaggene ble også hyppig brukt, og spesielt var det litt påfallende at en av hjemmelagets spisser til stadighet signaliserte at han ville ha ballen spilt foran seg, når han nesten konstant lå i offsideposisjon.
Jeg hadde på forhånd funnet ut at det ikke kom til å være kiosk på kampen, da klubben på facebook hadde annonsert at «pølsekeiseren» var bortreist i dag. Jeg hadde derfor klokelig utstyrt meg med en påsmurt croissant fra kiosken på jernbanestasjonen. Medbragt breddesnadder fungerer også!
Pausen kom, og mens gjestene forsvant i garderoben tok hjemmelaget pausepraten på benken (Bortsett fra han ene innbytteren som forsvant mot hjørnet av garderobebygget for å ta seg en røyk). Dommeren jagde dem etter knapt ti minutter så ut på banen igjen, til stor glede for undertegnede som hadde et litt stramt tidsskjema etter kampen.
Etter pause fortsatte hjemmelagets gode formutvikling i kampen, og i det 57. minutt fikk endelig hjemmefansen grunn til å juble. Et angrep endte med et treff på innsiden av stolpen, og ballen endte opp i mål. 1-2, og ny spenning i kampen!
Resten av kampen ble ganske jevnspilt, med sjanser i begge retninger. Mål ble det derimot ikke i noen av retningene, og da sluttsignalet ble litt forsinket pga en spiller med så mye krampe at han måtte bæres av banen måtte jeg et par minutter på overtid bare forlate området uten at kampen var blåst av, fordi min taxisjåfør Hassan var kommet tilbake for å hente meg og få meg på toget. Kamprapporten på nett tilsier at jeg ikke gikk glipp av noe, så dermed endte det med borteseier 1-2.
Hassan fikset så jeg rakk toget tilbake til Turku med god margin, og jeg kunne dermed innta hotellrommet og begynne å glede meg til morgendagens kamp.
