IFK Luleå - Bodens BK FF 2-2 (+2-4 straffer)

På vei til europacupkamp i Kuopio hadde jeg lagt opp en reiserute med flere kamper på veien, og første etappe gikk fra Nordsjona til Luleå. Etter en kjøretur uten andre nevneverdige hendelser enn utallige reinsdyr på veien kom jeg til slutt fram til Norrbottens hovedstad. Etter en liten powernap på hotellet dro jeg ut på jakt etter stadion, og kom til slutt fram til åstedet for semifinalekampen i Stora Coop Cup som skulle spilles mellom IFK Luleå og Bodens BK FF.

På stadion lå en flott hovedtribune (oppkalt etter en ildsjel i klubben) badet i sol foran kunstgressmatta ute på banen. På motsatt side var det en ståtribune som lå fint i skyggen av trærne som nok hadde gitt anlegget sitt opprinnelige navn, Skogsvallen. Nå er det et større entreprenørkonsern som har kjøpt navnerettighetene, og det hang også plakater med navnet på dem over hele tribuna. IFK Luleå hadde i 1971 tilbragt en sesong i Allsvenskan, men jeg frykter at enkelte av kravene til stadioner på det øverste nivået i 2024 ville vært tunge å oppfylle.

Da kampen tok til hadde det kommet ikke så aller verst med folk, men det var et ganske sedat publikum som var på plass. Med unntak av 4-5 purunge syngende supportere med flagg og en leketromme var det ganske så stille, helt til hjemmelaget litt ut av det blå satte inn 1-0 etter tre og et halvt minutt av kampen!

Som jeg hadde ventet hadde en hel del av tilskuerne plassert seg på ståtribuna for å slippe å bli stekt levende, men forbausende mange holdt stand på hovedtribuna. Herfra fikk de se Boden kjempe seg tilbake etter den tidlige kalddusjen de hadde fått, og like før kvarteret var spilt pekte dommeren på straffemerket foran IFK-målet. Straffeskytteren gjorde det han skulle, og dermed sto det 1-1 med 15:30 på klokka.

Boden (Som for meg er mest kjent som hjemstedet til festningen onkel Arthur hadde sendt en tändstickstavla av som julegave til fru Bergdahl, men som Karl-Bertil Jonsson i stedet hadde gitt til en fattig) fortsatte å være det førende laget i kampen. Det var derfor verken overraskende eller ufortjent da grønntrøyene rett før det var spilt 31 minutter satte inn 1-2 med et skudd ingen andre enn han som skjøt umiddelbart skjønte at havnet på rett side av nettet. Det tok noen sekunder, men så brøt jubelen løs både blant lagkameratene til målscoreren og hos den tilreisende delen av tilskuerne.

Helt på slutten av omgangen fikk vi så en ganske dramatisk situasjon i feltet foran Bodens målvakt. Etter et sammenstøt med en blåhvit angrepsspiller ble begge liggende og vri seg i smerter, men der sistnevnte ganske raskt var på beina igjen ble keeperen liggende. Etter litt om og men ble båre tilkalt, og han ble fraktet ut av banen, og ganske raskt deretter videre til garderoben. Flere av bortesupporterne var for å si det mildt lite imponerte over at det ikke ble noen reaksjoner mot IFK-spilleren etter dette sammenstøtet.

Etter flere minutters overtid på grunn av skaden ble det pause, og det sto fortsatt 1-2. Jeg gikk bort til kiosken, og ble påspandert en flaske sprudlevann som var sårt tiltrengt etter at hatten min nok veide en halvkilo mer enn vanlig på grunn av all svetten den hadde sugd opp. Etter å ha slappet av litt i skyggen på ståtribuna hvor det foruten tobente publikummere også befant seg et utall maur. Det var tydelig at vi var i skogkanten!

Etter pausen gikk det nok en gang under fem minutter før vi fikk scoring, og også i denne omgangen var det hjemmelaget som først kunne juble. Denne gangen var det et hjørnespark som ble konvertert til scoring, og dermed sto det 2-2 og vi var like langt.

Resten av omgangen skjedde det egentlig ikke allverden. Boden var nok et lite hakk kvassere enn vertskapet, men klarte ikke å omsette overtaket (som også viser seg i tabellsituasjonen der gjestene kjemper om opprykk mens IFK Luleå er plassert midt i feltet) til noen fler scoringer.

Oppildnet av sine unge supportere som tross et begrenset repertoar viste en imponerende stamina prøvde IFK desperat å få avgjort kampen i ordinær tid, men da dommeren etter drøyt fire minutters overtid blåste av sto det fortsatt 2-2, og hvem som skulle få spille finale i den lokale cupen måtte avgjøres på annet vis.

I denne cupen spiller man ikke ekstraomganger, så etter to nye myntkast ble det klart at hjemmelaget skulle få skyte først, og at straffene skulle skytes i nordenden av banen (Ikke at det siste hadde så mye å si, etter at sola uansett hadde forsvunnet bak trærne).

Vi fikk en spennende straffekonk, hvor Bodens reservekeeper vartet opp med to gode redninger (Ifølge keepertrener Seipajärvi en god og en noe mer heldig). Dette gjorde at da lagkameratene hans scoret på alle sine fire sto det 2-4 og det hele var avgjort etter åtte straffer!

Jeg gratulerte målvakten med innsatsen, og mens han ble applaudert mot garderoben satte jeg kursen tilbake til hotellet hvor jeg skulle samle krefter til en ny lang dag på veien før jeg skulle se en kamp også onsdag ettermiddag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.