KuPS - Tromsø 0-1

Endelig var dagen kommet! Tromsø skulle etter over ti års ørkenvandring endelig spille europacup igjen. Jeg sto opp, satte kursen østover fra mitt overnattingssted, og kom etter noen timer fram til Kuopio. Her lokaliserte jeg mine medsupportere og hadde noen trivelige timer sammen med dem (og snakka litt med avisa) før det ble tid for å gå opp mot stadion. Jeg gikk litt i forveien for å hente litt greier i bilen, så jeg var blant de første som kom meg inn på bortefeltet for å se Conference league-kvalifiseringen mellom KuPS og TIL.

Rett etter at jeg hadde kommet meg inn ankom corteo-en med brorparten av de andre TIL-supporterne, et mektig syn i hvitt og rødt. Det gikk stort sett smertefritt å få folk inn, og etter å ha spredt oss utover det ikke helt optimale bortefeltet var vi klar for å begynne å synge.

I det kokvarme været var det en høyst positiv overraskelse for tørste nordmenn at det var ølservering på tribuna, og Martin konkluderte etter å ha fått utlevert fem pils da han prøvde å kjøpe tre at «VAR(m øl) er kommet for å bli».

Heldigvis var det også annen drikke å få tak i. Finnene hadde tatt varmen på alvor og rigget til mulighet for å få distribuert vann på feltet i stor stil. Arne tok ansvar her, og mens TIL-spillerne løp rundt på en relativt røten kunstgressbane sto han og tappet vann i glass og fordelte rundt omkring, mens han innimellom tok en avstikker for å rope/synge litt.

Selv ble jeg tildelt Álfheimar-flagget, som som vanlig var et helvete å håndtere. At det var litt trekk i lufta var jo isolert sett deilig, men flaggteknisk gjorde det ikke ting enklere der jeg sto på en trang tribune som attpåtil hadde nett foran så man ikke kunne flagge foran rad 1.

På hovedtribuna var det ikke så aller verst med folk, og selv om vi der vi sto på motsatt kortside ikke hørte så mye til dem, så så vi en hel del aktivitet på feltet lengst unna på langsida, der de aktive KuPS-supporterne i KPO Crew holdt til.

Også på banen ble det gjennomført vannpause, selv om det virket som om kunstgresset kunne trenge vann vel så mye som de som løp rundt oppå det. Da lagene etter hvert fikk ta en ordentlig pause og stikke inn i garderoben sto det fortsatt 0-0, og nå fikk vi se noe av grunnen til at baneforholdene var sjabre. Makan til fislete vanningsanlegg har jeg sjelden sett!

Da andre omgang kom i gang var det tydelig at Forza Tromsø ikke hadde tenkt å gi seg uten kamp. Verken de førti som hadde tatt buss fra Nordens Paris, eller vi over hundre andre som var på plass sluttet å synge, og selv om enkelte av sangene var mindre samstemte enn andre var det om jeg skal si det selv tidvis ganske imponerende trøkk fra oss.

Før det var spilt ti minutter etter hvilen skjedde det så! I motsatt ende av banen fra oss herjet TIL litt med de gulsvartes forsvar, før Lasse Nordås fikk sette ballen i nettet. Vill jubel fra alle oss på kortsida, mens de på langsida var noen hakk mer reserverte.

Etter dette virket TIL ganske fornøyde, noe som ga finnene stadige muligheter til å få avsluttet, men enten ble avslutningene for dårlige, eller så ble de blokkert, eller så avverget en god keeper scoring, så da vi gikk inn i tilleggstiden sto det fortsatt 0-1. I litt overmodig eufori røk nå t-skjorta mi av, så da den walisiske dommeren endelig blåste av og det ble klart at «Gutan» hadde vunnet ble det baris-feiring, rett og slett.

Etter å ha jublet og feiret ferdig dro jeg såvidt innom overnattingsstedet mitt, før jeg returnerte til sentrum for en matbit sammen med Ulf-Johnny og Brage. Da denne var fortært foretok jeg en kjapp exit og trakk meg tilbake for å reflektere over hva jeg egentlig hadde vært med på!

Nå må bare del to av jobben gjøres torsdag om ei uke, og så får vi se om det blir tur til Skottland eller Belgia!