Sandefjord - Tromsø 1-2

Siden Sandefjord starta året med å skifte fra gress til plast var andrerundekampen mot TIL blitt utsatt til nå i juli, så onsdag ettermiddag var vi en solid gjeng rødhvite som hoppet på en buss utenfor operaen og satte kursen sørvestover. Etter knappe to timer var vi framme i hvalfangstbyen (hvor det vel snart er hundre år siden noen har fanget en hval), og kunne innta stadion klare for å se eliteseriekamp mellom Sandefjord og Tromsø.

På plass begynte jeg å klargjøre supporterutstyret, og oppdaget til min store forskrekkelse at vi mangla tape. En sent ankommende supporter ble oppringt og lovet å fikse en rull gaffe til han kom, men da spillerne entret matta var det likevel med et noe redusert opplegg på bortefeltet.

Foto: Kjetil_B

Det var likevel ikke hos oss det var mest redusert i dag. Blåhvalane, Sandefjords supporterklubb, hadde i protest mot VAR bestemt seg for å stenge sitt felt. Der hang det bannere med budskap mot videodømming,  mens supporterne selv enten hadde latt vær å møte opp, eller hadde spredt seg andre steder på stadion.

De som ikke hadde pakket sammen var derimot Småhvalane, barnesupporterfeltet. Herfra kom det røyk, sang og tromming, så helt alene fikk ikke vi fra Forza Tromsø råde grunnen.

Ute på kunstgresset rådet derimot «Gutan» ganske så alene innledningsvis, og etter bare fire-fem minutter lå ballen i mål til 0-1! Stor jubel, og jeg måtte rett og slett rive opp storflagget selv om vi ikke hadde fått taperullen ennå.

Like etter dette kom endelig taperullen, og både flagg og bannere var nå endelig klare for bruk. Siden bortefeltet i Sandefjord er en veritabel skandale trakk jeg meg ut mot siden med flagget, og fikk herfra se TIL fortsette å spille en relativt bra omgang fotball. I det 37. minutt ble ballen igjen satt i mål og feiringa nå ble så intens at flaggstanga tok kveld! 0-2, skulle det endelig bli en borteseier igjen?

Håpet om en komfortabel ledelse til pause fikk seg et lite skudd for baugen da en av de blåkledte gikk overende inne i feltet, og dommeren pekte på straffemerket. Vi fikk en liten VAR-sjekk, men avgjørelsen ble stående, og straffeskytteren gjorde seg klar. TIL-keeper Haugaard ikke bare reddet straffen på imponerende vis, han kastet seg også motsatt og fikk avverget at returen ble satt i mål med en redning som var fullt på høyde med den Mert Gunok serverte i EM dagen før!

Det sto dermed fortsatt 0-2 da det ble pause, og jeg gikk mot kiosken. Her var det en fæl kø, men jeg så heldigvis at Per Steinar sto langt framme, så jeg fikk ham til å ordne meg en vaffel med syltetøy. Varm og nystekt, og absolutt i toppsjiktet i kategorien toppfotballsvafler!

Sammen med (potensielt) 3306 andre fikk jeg etter hvilen se TIL spille en langt dårligere omgang enn de hadde gjort første halvdel av kampen. Våre rødhvite helter ble liggende lavere og lavere og lavere i banen, og til slutt gikk det som det måtte. Med et drøyt kvarter igjen å spille reduserte hjemmelaget til 1-2, og vi gikk en nervøs slutt på kampen i møte.

Heldigvis skjerpet «vårres kara» seg noe etter dette, og ble ikke liggende fullt så lavt som de hadde gjort nå, og ledsaget av sang og flagging (Jeg hadde klart å gjennomføre en nødreparasjon på den knekte flaggstanga) holdt det helt til dommeren blåste av etter over 94 minutter. 1-2 til slutt, og tre ekstremt viktige poeng med hjem i bagasjerommet på bussen!

Vel tilbake i Oslo tok jeg med Martin på en liten kebabrunde før det bar hjem for å samle krefter til kommende søndags minst like viktige kamp!