WAF Brigittenau - 1. Simmeringer FC 2-0

Søndag morgen sto jeg opp, og satte kursen mot togstasjonen i Schwechat igjen. Etter å ha ventet her noen minutter kom det beskjed om at toget mitt var kansellert, og jeg måtte vente en halvtime på neste. Etter å ha ventet litt til kom det beskjed om at også DET toget var innstilt, og nå begynte jeg å bli litt stresset. Heldigvis har Viking ikke bare én, men TO fanklubber i Wien, og jeg mobiliserte nå begge for å komme meg på kamp. Først rev jeg Øyvind løs fra familiefrokosten, så han kom og plukket meg opp og kjørte meg hjem til seg, og så kom Babsi innom der og plukket meg opp og tok meg med til Gruabn hvor det var klart for nok en kamp i Wiener Stadtliga, denne gang mellom WAF Brigittenau og 1. Simmeringer FC.

Babsi slapp først meg av rett ved stadion før hun kjørte på jakt etter parkering, så jeg entret stadion på egenhånd, og fikk se et utrolig sjarmerende anlegg som ga meg litt samme følelsen som Møhlenpris i Bergen der det lå inneklemt mellom boligblokker. Servering var det også, så jeg øynet muligheten til å få meg en solid brønsj etterhvert, men først posisjonerte jeg meg sentralt på tribunen så jeg skulle få knipset myntkastet. Da lagene entret banen så jeg at dommertrioen stilte med t-skjorter med teksten «Danke für alles, Wolferl» på, og jeg har en teori om at dette kanskje var den godt voksne assistentdommeren jeg også hadde sett i aksjon fredag i Mannswörth, som nå planla å legge opp.

Kampen kom i gang, og tross svært tidlig avspark var det ikke bare bra med publikum, det var også en solid andel av dem som tok seg (det jeg antar var) dagens første pils! Ute på kunstgresset følte jeg at hjemmelaget hadde et lite overtak, men tross dette kom det en uendelig strøm av instrukser, korreksjoner og frustrasjonsutbrudd fra treneren deres. Hos gjestene var det derimot målvakten som hadde denne rollen, så selv om tilskuerne stort sett holdt seg rolige var det konstant bakgrunnslyd på stadion.

Etter en knapp halvtimes spill fikk gjestene kampens til da klart største sjanse, men når man får ballen alene på 12 meters hold må man utnytte muligheten bedre enn ved å blåse skuddet høyt over mål.

Tross den store muligheten, så var det fortsatt hjemmelaget som hadde et lite overtak, og i det 44. minutt lyktes de endelig med å overliste bortelagets forsvar og målvakt. Ballen gikk i mål, og det ble stor jubel!

Da spillerne gikk i garderoben med 1-0 på scoringstavla feiret jeg målet med endelig å kjøpe brønsj, og en svær bratwurst med et rundstykke, sennep, ketsjup og majones til gjorde akkurat så godt som jeg hadde håpet på.

Da andre omgang kom i gang begynte jeg å lure på om vertskapet hadde tenkt å forsvare 1-0-ledelsen i 45 minutter, for nå handlet det meste om de rødkledte. Det var nok derfor veldig tungt for dem da vi med 63:20 på klokka fikk en flott scoring fra en av hjemmelagets spillere så det sto 2-0.

Like etterpå trodde gjestene de fikk en redusering, men etter litt om og men ble det dømt frispark til dem i forkant av situasjonen, og begge lag var rimelig sure (Hjemmelaget mente det skulle vært dømt offside, og ikke frispark). Målet var uansett strøket fra protokollen.

Like før full tid fikk så en av WAF-spillerne sitt andre gule kort, men tross overtall klarte ikke Simmering annet enn å skape full tenning hos de lokale i sluttminuttene etter et sammenstøt med hjemmelagets målvakt.

Kampen endte dermed 2-0, og jeg forlot stadion mens jeg hørte jubelbrølene runge fra andre sida av gjerdet mens jeg gikk mot trikken jeg skulle ta til neste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Wiener SC Frauen - Sturm Graz Damen 0-4

Etter dagens første kamp hadde jeg egentlig tenkt å se b-laget til Wiener Sport-Club spille, men denne kampen hadde blitt flyttet til klokka to, samtidig som kampen jeg alt hadde sett. Grunnen til denne flyttinga var heldigvis at cupkampen til klubbens damelag hadde blitt flyttet til samme bane, så da kunne jeg holde på min opprinnelige plan, og jeg inntok WSC Trainingszentrum for å se cupåttendelsfinale mellom damelagene til Wiener Sport-Club og SK Sturm Graz.

Etter å ha betalt en frivillig donasjon (Jeg ga dobbelt så mye som den annonserte billettprisen) for å komme inn spaserte jeg opp bakken til kunstgressbanen på anlegget, og bivånet lagenes oppvarming. Det kom et jevnt sig av tilskuere etter meg, men jeg slet litt med å finne ut fordelingen av hjemme- og bortefans, ettersom lagenes farger er ganske identiske.

Da tiden kom for kampstart ble det iallfall klart at hjemmelaget skulle spille i helsvart, mens gjestene kjørte blå bortedrakter. Det var et klart favorittstempel på de tilreisende fra Arnold Schwarzeneggers hjemtrakter, som så sent som denne høsten spilte Champions League-kvalifisering, mens hjemmelaget holder til på nivå to i den østerrikske ligapyramiden for damer.

Favorittstempelet viste seg også raskt ute på banen. Det aller meste fant sted foran hjemmelagets mål, men der viste det seg at målvakten hadde en fantastisk dag på jobb. Lette baller, vanskelige baller, «umulige» baller. Alt ble stoppet, så da det ble pause sto det fortsatt 0-0.

Publikum, som var henvist til å stå i en klump på den ene langsiden (Stor kritikk fra meg for at de ikke kunne slippe folk over til motsatt side hvor det var litt høyde, og mulighet for flere å få sett kampen) hadde jeg talt meg fram til at besto av rundt 250 personer, så det ble fullt kjør i kiosken. Selv valgte jeg å stå over, og heller bare studere folkelivet litt, og jeg skjønte etterhvert at det nok var en del flere Sturm-fans her enn jeg først hadde trodd.

Etter at andre omgang ble blåst i gang i kulda (Jeg angret etterhvert litt på at jeg ikke hadde smetta på meg stillongsen før kampen) fortsatte det som før, men det virket som om bortelaget nå hadde satt på et anna gir. Hjemmelaget slet med å komme så mye som tjue meter vekk fra eget mål, og etter 7-8 minutter av omgangen gikk det som det måtte, 0-1!

Rett etter at klokka hadde passert 59 spilte minutter kom også 0-2, og herfra og inn var det egentlig aldri spørsmål om annet enn hvor stor seieren skulle bli. WSC holdt likevel godt imot, og vi måtte vente tjue minutter på neste scoring, som rett og slett var et resultat av at en ellers knallgod keeper snublet og ble liggende strak ut mens gjestenes angrepsspiller fikk en lett jobb med å runde henne og sette inn 0-3 i det tomme målet.

Da spillet ble gjenopptatt tok det bare sekunder før Sturm Graz ble tildelt et straffespark. Jeg tror kanskje hun som tok det var litt nonsjalant i sine mentale forberedelser, og jammen reddet ikke den gode keeperen dette også!

Begge lag gjorde flere bytter mot slutten, uten at kampbildet jevnet seg noe ut. I det 85. minutt fikk vi 0-4, som også ble sluttresultatet. Spillerne takket hverandre for kampen, og det var tydelig at mange av de fremmøtte var venner av de lokale som ville hylle dem for innsatsen tross at resultatet ikke ble som håpet. Det var også spesielt tydelig at jeg ikke var den eneste som var imponert over keeperen som utvilsomt var «woman of the match», og hun gikk rundt med et glis fra øre til øre mens hun fikk gratulasjoner fra alle kanter.

Jeg forlot arenaen, og kom meg etter hvert tilbake til Schwechat, hvor en mikrobølgelasagne ble kveldens middag før jeg la meg for å samle krefter til søndagens eventyr.

Dinamo Helfort - Schwechat 2-1

Etter gårdagens eskapader tok jeg tidlig kveld, og våknet desto tidligere lørdag morgen. Etter å ha tilbragt noen timer horisontalt gikk jeg ut i den østerrikske formiddagen og lokaliserte togstasjonen. Kom meg herfra inn til sentrum av Wien, hvor jeg kjapt innså at jeg ikke gadd å sose rundt noe, og heller kom meg på T-banen ut til Ottakring. Her tuslet jeg rundt litt og lokaliserte hvor jeg skulle senere, slo ihjel litt tid på et torg i nabobydelen Penzing, før jeg innså at det var på tide å få seg litt mat. En fremragende kylling-schnitzel ble fortært, og så spaserte jeg ned til banen hvor det skulle spilles kamp i Wiener Stadtliga mellom Dinamo Helfort og Schwechat.

Det som møtte meg etter at jeg hadde betalt meg inn var en ganske trist innkjørsel mot det som kunne virke som en bakgård, men etter å ha passert gjennom en liten portal og opp en liten trapp skuet jeg utover en nydelig gressbane med restaurant, grill og tribune i umiddelbar tilknytning. Jeg skjønte dessverre raskt at dagens kamp ikke skulle spilles her, men på kunstgressbanen på motsatt side av gresset. Nedtur!

Det var likevel ingenting å gjøre med dette, annet enn å sende endringsmelding til Futbology-appen og håpe at den gikk gjennom før kampen var over. Etter å ha sett slutten av reservelagskamp mellom de samme to aktørene ble så kunstgresset klart for siste oppvarming for hovedaktørene. Jeg tok plass så jeg fikk fotografert myntkastet, før jeg trakk til enden av banen for å få fotografert litt av kampen uten så mange mennesker mellom meg og banen.

Jeg hadde stått her i litt over ti minutter da ingen ringere enn Babsi Blubb dukket opp, og jeg hadde knapt rukket å si hei til henne før hjemmelaget kunne bryte ut i en ganske fortjent jubel, etter å ha gått opp i 1-0 i rett før klokka passerte femten spilte minutter.

Rett før halvtimen var spilt var det så de tilreisende (som hadde reist samme vei som meg, Schwechat er forstaden hvor jeg holder hus i helga) sin tur til å juble. Ballen gikk i mål til 1-1 og vi var like langt.

Mens jeg og Babsi bevegde oss rundt banen møtte hun en lokal tysk groundhopper hun kjente, så dermed fikk jeg hilst på tyskeren også når jeg var i Østerrike. Ellers skjedde det lite nevneverdig før pause, og da dommeren sendte lagene i garderoben sto det fortsatt 1-1, noe jeg mistenker at bortelaget var klart mest fornøyd med, basert på tabellsituasjonen. Jeg nytta høvet og sprettet en medbragt vaniljecola, før vi da kampen igjen startet bevegde oss videre og fullførte runden. Min sidekvinne skaffet seg en kopp Glühwein, og hjemmelaget fortsatte jakten på å beholde tabelltoppen gjennom vinterpausen.

Andre omgang ble på en måte preget av at det var et topplag mot et bunnlag, samtidig var det også tydelig at det var to lag i samme divisjon som møttes. Det tok sin tid før det skjedde noe å skrive hjem om, men umiddelbart før det var spilt 68 minutter lyktes det endelig for de lokale, og det sto 2-1.

Tenningsnivået var ganske høyt, og på et tidspunkt fikk en av aktørene på hjemmelagets trenerbenk rødt kort. Jeg så ikke nøyaktig hva som skjedde, men tipper det var fortjent. Etter noen lange overtidsminutter ble så kampen blåst av med 2-1 i boka, og store mengder barn foretok en banestorming for å feire sammen med spillerne.

Jeg hadde planlagt en kamp til senere på dagen, så jeg fulgte etter Babsi til bilen hennes, og fikk skyss videre til neste arena før vi skilte lag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Mannswörth - 1980 Wien 3-1

Østerrike har flere ganger vært et transittland på mine groundhoppingreiser, både på vei til Romania et par ganger og nå sist i sommer da jeg kjørte fra Slovakia til Liechtenstein. Med en landslagspause på gang hadde jeg nå booket meg en tur til landet for å få sett litt deilig fotball på lavere nivåer der. Etter å ha møtt Jon-Are på vei til Skottland på flytoget, Arthur på vei på bottur med «Loket» utafor sikkerhetskøen på Gardermoen, og Jesper innafor slusene (Han mente det var hyggelig å møte meg med klær på for en gangs skyld) samme sted var det tydelig at mange fotballrelaterte reiser fant sted nå, men så vidt jeg visste var jeg den eneste som satte kursen mot Wien, hvor vi landet såpass forsinket at da jeg endelig fikk kofferten droppet jeg å dra innom der jeg skulle overnatte, men tok en Bolt direkte til åstedet for nivå 4-kampen mellom SC Mannswörth og FC 1980 Wien.

Etter å ha passert gjennom en liten port ved siden av klubbhuset så jeg en flott (men noe preget av årstiden) gressbane, med en god del benker langs den ene langsida. Ellers var det en liten kafé inne på området, samt at det pågikk noe kjøttservering av noe slag utendørs litt lenger bort. Det var ganske bra med folk her, og de sto så klumpet sammen at det ikke var råd å få telt på noe fornuftig vis, men jeg anslo publikumsantallet til å ligge mellom 200 og 250.

Før avspark ble det holdt minnetale for en ildsjel hos hjemmelaget som hadde gått bort, og etter et minutts stillhet var det endelig klart for kamp i mitt nittende land. Innledningsvis virket gjestene ganske friske, uten at de virket ekstremt farlige foran motstandernes mål. Hjemmelaget tok etter hvert litt over, og i det 17. spilleminutt ble et hjørnespark stusset i mål til stor jubel fra de lokale tilskuerne. 1-0!

De blåkledde fortsatte utover i omgangen å produsere noen helt enorme sjanser, men avslutningene ble gang på gang for dårlige i den sure vinden. Tross vinden lot jeg meg etterhvert lokke mot den tidligere nevnte kjøttserveringa, og jeg skulle til å bestille meg noe svinekjøtt da jeg hørte et hissig fløyteblås, og så at dommeren pekte mot straffemerket. Straffen ble satt i mål, og det sto dermed 1-1 når det var spilt nesten 42 minutter av kampen.

Det ble ikke lagt til noe nevneverdig med tid i første omgang, så da dommeren sendte lagene i garderobene sto det fortsatt 1-1, og jeg fikk endelig bestilt meg en porsjon schweinsbraten mit sauerkraut und bratkartoffeln. Hjelpe meg, må jeg bare si! Hadde vi hatt servering som dette på norske nivå fire-fotballbaner, så hadde jeg ligget dårlig an. Helt fabelaktig bra!

Da andre omgang startet hadde gjestene igjen en ganske god start, men denne gangen tok det bare fem minutter før kalddusjen kom da vertskapet igjen tok ledelsen og 2-1 kom litt ut av det blå.

Etter dette tok Mannswörth igjen mer over, men det neste virkelig nevneverdige var det bortelaget som sto for, da de leverte en nesten helt perfekt kontring etter et hjørnespark i motsatt ende av banen. Nesten-et kom dessverre for rødtrøyene i skuddøyeblikket, og målvakten fikk avverget scoring.

Når det var spilt noenogsytti minutter måtte jeg plutselig akutt trekke meg litt tilbake. Jeg holdt først på å gå på en smell, da det var tomt for dopapir i den båsen jeg gikk inn i, men heldigvis oppdaget jeg dette i tide og katastrofen var avverget. I det jeg vasket meg på hendene hørte jeg jubel utenfor, og ettersom speakertjenesten fyrte i gang noe jublende musikk skjønte jeg at det var hjemmelaget som hadde økt til 3-1 i det 81. minutt.

Resten av kampen forløp ganske udramatisk, og da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 3-1, så glade Mannswörth-spillere og -fans sammen kunne juble for hjemmeseier, mens jeg forlot arenaen og kom meg til mitt overnattingssted noen kilometer nærmere Wien.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lyn - Tromsdalen 1-2

Sesongen for nye baner i Norge går definitivt mot slutten, så da er det bare å line opp noen frekke revisits når man kan. Denne onsdagen startet kvalifiseringsspillet om å rykke opp fra 2. til 1. divisjon, så etter jobb tok jeg på meg noen ekstra lag ull før jeg tok banen ut til Bekkestua og tuslet opp til Nadderud for å se kvalikkampen mellom Lyn og Tromsdalen.

Vent litt, sier du kanskje nå, Lyn på Nadderud? Joda, Oslo kommune har stengt Bislett for året, og Lyns forrige lånte hjemmebane Nordre Åsen har ikke gode nok flomlys for kveldskamper, så da var det Stabæks hjemmebane i Bærum som ble redningen for Lyn.

Jeg hadde alliert meg med Sören, så før kamp deponerte jeg sekken min i bilen hans, før vi sammen med hans bedre halvdel inntok studioet til Stabæk-podcasten «Kikkertsvingen» for litt sosialisering med Christian. Med et lite kvarter igjen til avspark gikk vi så ut i kulda og stilte oss i en overraskende lang kø for å slippe inn på tribuna. Etter å ha forsert denne slo vi oss ned i det som viste seg å være en ganske bortesupportertung sone, og mens vi satt her dukket en lang rekke mer eller mindre kjente opp for å hilse på, med Tom og André som de mest prominente.

Lagene marsjerte inn til stor røyk- og ild-utvikling i Bastionens seksjon av hovedtribuna, myntkast ble tatt, og så var det klart for kamp. Innledningsvis syntes jeg Lyn virket veldig friske, men da den innledende fasen ebbet ut uten noen scoringer kom TUIL litt mer med på notene, og det var også karene nordfra som ganske tidlig fikk en abrupt jubel da ballen gikk i nettet, men assistentdommeren hadde vinket for offside.

Dette var nok en vekker for de rødhvite, men de slet fortsatt med å komme til de helt store sjansene. Tromsdalen leverte på sin side noen fler store muligheter, før kampen jevnet seg mer ut, dog med Lyn kanskje et ørlite knepp over.

Første omgang ebbet likevel målløs ut, og vi begynte så smått å frykte at dette skulle bli en sånn kamp hvor begge lag var så redde for å tape at de tok null sjanser. Sören bestemte seg i pausen for å sjekke forholdene i kiosken, og kom etter noen minutter tilbake med deilig toddy! Drikken var utrolig dårlig blandet, men etter at jeg ofret nøkkelen til kjellerboden fikk jeg vann og saft til å være jevnt fordelt i koppen, og jeg kunne nyte litt sårt tiltrengt varm drikke!

Da andre omgang startet var Lyn i særklasse det friskeste laget. Vestkantguttene gjorde omtrent som de ville, og det virket svært fortjent da de i det 53. minutt satte inn 1-0 til stor jubel fra øvre del av hovedtribunen. For en som mange ganger har vært bortesupporter på Nadderud føltes det for øvrig svært rart å sitte på hovedtribunen nå!

Vi hadde såvidt passert timen da Sören lente seg mot meg og sa han var litt overrasket over hvor dårlige Tromsdalen hadde vært i andre omgang. Jeg var ikke uenig, men sa også at nå kunne det virke som om de hadde noe på gang. Sören har iflg sin bror uante jinxe-ferdigheter, og de slo også denne gangen til. Et nydelig skudd passerte hjemmelagets keeper, og det sto 1-1.

Vinneren av dette dobbeloppgjøret skal møte Hødd til kamp om plass i neste års nivå 2 i norsk fotball, og det var kanskje derfor den iskalde arenaen var prydet med reklame for leverandøren av Møre og Romsdals nasjonaldrikk. Sunnmøringer som så kampen ble iallfall neppe voldsomt skremt foran de avgjørende kampene, selv om utligningen definitivt hadde gitt blåtrøyene ferten av noe stort.

Vi hadde så vidt kommet inn i de siste ti minuttene da Tromsdalen igjen fikk finstilt siktet. En ball føk inn til 1-2, og det ble helt enorme jubelscener foran bortesupporterne!

Etter dette var det for øvrig en gjeng som begynte å synge lett hånlige sanger i retning hjemmefansen. Blant disse så jeg jakker fra diverse andre norske klubber, som Start, Grane, Urædd og Odd!

Hjemmelaget presset og presset og presset på for utligning i sluttminuttene, men etter fem minutters overtid sto det fortsatt 1-2 da dommeren blåste av kampen, og de blå igjen kunne juble for en sterk seier på bortebane, og ettersom det etter sigende fortsatt er bortemålsregel i bruk i denne kvaliken (EDIT: Her kommer det motstridende meldinger. Lyn selv skriver at det ER bortemålsregel, mens media sier de har fått beskjed fra NFF at det ikke er det) to mål som kan vise seg å være gull verdt foran returkampen i Tromsdalen til helga!

Jeg forlot arenaen sammen med Sören, og ble ekspedert helt hjem til døra, så jeg kunne krølle meg sammen i sofaen etter å ha inntatt et enkelt, men akk så godt, måltid!

Voll - Tonstad 5-4

Etter fredagens kamp tilbragte jeg en rolig natt på garasjeloftet, før jeg lørdag formiddag igjen trasket ut i Brynes gater. Jeg landa etterhvert på at dagens lunsj måtte bli reprise av gårdagens middag, og kjente mens jeg fortærte denne på torget at jeg nok burde smette på meg stillongsen før jeg dro på kamp i dag. Mens jeg foretok den akrobatiske øvelsen det er å skifte klær inne på et do på et kjøpesenter tikket det inn melding fra Håvard som skulle frakte meg til dagens kamp om vi kunne møtes der (på kjøpesenteret, ikke på do), noe som jo passet svært godt. Han dukket opp, og etter en kort kjøretur svingte vi av hovedveien for å se femtedivisjonskampen mellom Voll og Tonstad.

Kampen var av litt uklare årsaker flyttet fra Volls faste hjemmebane på Voll til en noe mindre bane ved Bore skule. Håvard hadde vært på en befaring og sett at utenfor banen på Voll sto det enorme mengder bobiler parkert, så noe var iallfall på gang der. Det rogalandske banehoppermiljøet var uansett svært glade for dette, så inn mot kampstart dukket flere og flere av dem opp, tross at en sportslig langt mer interessant affære pågikk på andre sida av fjorden, hvor Egersund kunne rykke opp til nivå to for første gang siden vi fikk én toppdivisjon her i landet.

Siden kampen ikke var på Voll var det dårlig med kioskfasiliteter, men siden arrangørklubben hadde hørt rykter om at det ville dukke opp litt folk hadde de forberedt seg ved å ta med en svær kaffekanne og en stabel pappkrus som ble overlatt til Håvard da vi kom. Svært serviceinnstilt!

I skarp rute kom kampen i gang, og innledningsvis bølget spillet litt fram og tilbake uten at noen fikk noe klart overtak. Det var derfor på ingen måte ufortjent da hjemmelaget klarte å bryte gjennom Tonstad-forsvaret og sette inn 1-0 etter 8 minutters spill.

Det var på grunn av den jevne starten heller ikke ufortjent da gjestene, som for anledningen var ikledd overtrekksvester over sine blå trøyer, brukte et hjørnespark til å utligne til 1-1.

Blant oss rundt førti frammøtte var det opptil flere som heiet på bortelaget, og disse fikk i det 16. minutt virkelig noe å glede seg over, da de tok ledelsen 1-2. Hjemmelaget som spilte i sine blå trøyer uten vester over ble nå ganske presset, men da gjestene etter halvspilt omgang slo inn et frispark fra kanten ble dette fanget opp og kontret inn til 2-2.

Deretter kom passende nok 3-2 i det 32. minutt.

Det som var mitt Futbology-registrerte mål nummer 700 i 2023 ble så hamret inn på et frispark som ga 4-2 fem minutter senere.

4-2 sto seg til pausen, og jeg innså at jeg måtte innom bilen og hente litt strøm til mobilen foran andre omgang. Jeg fikk da se at gjestene tok pausepraten med garderobedøra åpen, noe som framsto som et uutholdelig irriterende valg, da døra hadde en pipende alarm for at den ikke var lukket! Ellers ble det nå klart at Egersund hadde klart å holde unna på Jørpeland. Takket være en enkelt scoring til Fram Larvik på Nordre Åsen hadde Lyn ett mål dårligere målforskjell enn de gulsvarte fra «Okka by», som dermed rykket direkte opp mens hovedstadslaget må ut i kvalifisering mot Tromsdalen.

Andre omgang var lenge ikke veldig begivenhetsrik. Etter 81 minutter av kampen ble det delt ut et velfortjent gult kort til en Voll-spiller som sparket bort ballen, før gjestene reduserte til 4-3 etter vel 86 minutter av kampen. 

Dette ga Tonstad ferten av blod, og ett minutt inn i overtiden kom utligningen til 4-4! Jeg hadde det ganske travelt etter kampen for å rekke flyet hjem, og hadde begynt å bevege meg mot bilen, da vi gjennom gjerdet fikk se vertskapet slå umiddelbart tilbake. 5-4, og stor jubel hos jærbuene. Flere mål ble det ikke, og mens sirdølene nok var nokså misfornøyde med å klare å rote bort den sterke opphentingen på denne måten kjørte Håvard i full fart til Sola, hvor jeg kom meg ombord på flyet og tilbake til Østlandet etter en strålende todagerstur til Rogaland.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Rosseland - Vardeneset 3-3

Breddefotballsesongen går definitivt mot slutten, men i Norges sørvestlige hjørne holder de ennå stand noen dager til. Jeg forlot derfor hjemmekontoret og dro ut til Gardermoen for å jobbe ferdig for dagen derfra, før jeg hoppet på et fly som skulle ta meg vestover. Jeg ble etterhvert litt småstressa, for flyet måtte vente nesten en halvtime før det fikk avising, men etterhvert kom vi oss vestover, og jeg ble plukket opp på flyplassen av Rune. På grunn av tidspresset skrinla jeg opprinnelig plan om at han skulle kjøre meg helt til Bryne, så han droppa meg av på Gausel togstasjon, hvor jeg ved hjelp av litt småjogging akkurat rakk et tog som tok meg til Jærens hovedstad. Da jeg gikk av her sto Nils Henrik og ventet på meg, og via en stopp for å skaffe en «farsa i brø» spaserte vi til åstedet for kveldens fjerdedivisjonskamp mellom Rosseland og Vardeneset.

Rosseland hadde inntil nylig hatt alt i egne hender for å rykke opp til tredjedivisjon, men etter i nest siste runde å ha tapt mot Sola var de nå avhengige av at foruten at de selv måtte vinne denne kampen, så måtte Sola tape mot serietreer Varhaug. Jeg og Nils Henrik tok plass på gangveien langs banen, og så herfra lagene entre banen til tonene av «Blue Hawaii», og knallrød pyro, og plutselig fikk vi også selskap av min gamle trønderske IRC-kompis Ove som hadde oppdaget at jeg var i nærområdet.

Hilseseremoni ble gjennomført, og kampen kom i gang. Om lagene fikk oppdateringer vet jeg ikke, men for oss som fulgte med på nett ble det kjapt klart at her ble det oppoverbakke for de lokale, da Sola hadde tatt ledelsen i sin kamp alt etter ett minutt!

Også hjemme på kunstgresset på Brynes østkant gikk det trått for de orange, og det var absolutt ikke ufortjent da de rødhvite gjestene i det 12. minutt gikk opp i ledelsen 0-1. Hjemmelaget fortsatte å stange hodet i veggen, og like før halvtimen var spilt økte Vardeneset ledelsen til 0-2. Nå så veien mot opprykk veldig veldig lang ut.

Rosseland Ballklubb, eller RBK som de gjerne kalles (Ove var svært skuffet over at det ikke var det trønderske RBK som spilte), hadde dog ikke tenkt å legge seg ned og dø uten kamp, og i det stadionuret viste 33:20 vartet de opp med et mål av de sjeldne, noe som igjen ga dem kontakt med motstanderdne og 1-2.

Gledesjubelen etter dette målet må ha påvirket konsentrasjonen hos bohemklubbens spillere, for under tre minutter etter reduseringen hadde bortelaget igjen scoret, så det sto 1-3. 1-3 sto seg inn mot pause, og samtidig ble det kjent at på Varhaug ledet Sola 1-2, så her måtte det skje litt av hvert skulle det bli noen feiring i kveld.

Jeg benyttet sjansen til å inspisere kiosken, og kjøpte meg en vaffel som i utgangspunktet ikke var så verst, men led litt under at det ikke var noe syltetøy å få tak i (Jeg tipper dette var en konsekvens av at dette var årets siste kamp). Alt går i grisen, så borte ble den uansett.

Etter hvilen var det tydelig at Rosseland ikke hadde tenkt å gi opprykket til Sola uten at de i det minste skulle gjøre sitt selv for å hindre laget fra flyplasskommunen. Tenningsnivået virket høyere enn i første omgang, og det syntes hvem det var som faktisk hadde noe å spille for. Dette medvirket nok også til at det etterhvert ble litt småampert, og dommeren måtte flere ganger gripe inn mellom spillere som var i ferd med å fly på hverandre.

Rett etter at klokka hadde bikket 58 minutter kom endelig den etterlengtete reduseringen for RBK, og med 2-3 kjente de igjen duften av muligheten for opprykk om bare Varhaug kunne ta seg sammen og snu kampen mot Sola.

Ble det jublet mye da 2-3 kom, så var ikke jubelen noe mindre da orangetrøyene etter vel 70 minutter utlignet! 3-3, og en liten forsmak på de gledesscenene vi kunne fått om det bare hadde skjedd noe annet i kampen på Varhaug enn at det ble delt ut gule kort.

På overtid kom så en av kampens store kontroverser. Rosseland malte på og malte på i jakt på det forløsende vinnermålet, men ikke snakk om at ballen ville i mål. Etter en lang rekke hjørnespark startet de orange å juble, men dommeren satte en brutal stopper for feiringen, da han mente det skulle dømmes frispark utover.

Det ble like etter klart at kampen på Varhaug hadde endt med borteseier, og dermed ville det ikke ha noe å si hvordan resultatet her ble, så skuffelsen over at det fortsatt sto 3-3 da dommeren til slutt blåste av var nok ikke så stor som den ville vært om resultatet lenger sør på Jæren hadde blitt et annet. Spillere og dommere takket hverandre for kampen, og jeg satte kursen via butikken mot mitt tilholdssted for natten.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.