Dinamo Helfort - Schwechat 2-1

Etter gårdagens eskapader tok jeg tidlig kveld, og våknet desto tidligere lørdag morgen. Etter å ha tilbragt noen timer horisontalt gikk jeg ut i den østerrikske formiddagen og lokaliserte togstasjonen. Kom meg herfra inn til sentrum av Wien, hvor jeg kjapt innså at jeg ikke gadd å sose rundt noe, og heller kom meg på T-banen ut til Ottakring. Her tuslet jeg rundt litt og lokaliserte hvor jeg skulle senere, slo ihjel litt tid på et torg i nabobydelen Penzing, før jeg innså at det var på tide å få seg litt mat. En fremragende kylling-schnitzel ble fortært, og så spaserte jeg ned til banen hvor det skulle spilles kamp i Wiener Stadtliga mellom Dinamo Helfort og Schwechat.

Det som møtte meg etter at jeg hadde betalt meg inn var en ganske trist innkjørsel mot det som kunne virke som en bakgård, men etter å ha passert gjennom en liten portal og opp en liten trapp skuet jeg utover en nydelig gressbane med restaurant, grill og tribune i umiddelbar tilknytning. Jeg skjønte dessverre raskt at dagens kamp ikke skulle spilles her, men på kunstgressbanen på motsatt side av gresset. Nedtur!

Det var likevel ingenting å gjøre med dette, annet enn å sende endringsmelding til Futbology-appen og håpe at den gikk gjennom før kampen var over. Etter å ha sett slutten av reservelagskamp mellom de samme to aktørene ble så kunstgresset klart for siste oppvarming for hovedaktørene. Jeg tok plass så jeg fikk fotografert myntkastet, før jeg trakk til enden av banen for å få fotografert litt av kampen uten så mange mennesker mellom meg og banen.

Jeg hadde stått her i litt over ti minutter da ingen ringere enn Babsi Blubb dukket opp, og jeg hadde knapt rukket å si hei til henne før hjemmelaget kunne bryte ut i en ganske fortjent jubel, etter å ha gått opp i 1-0 i rett før klokka passerte femten spilte minutter.

Rett før halvtimen var spilt var det så de tilreisende (som hadde reist samme vei som meg, Schwechat er forstaden hvor jeg holder hus i helga) sin tur til å juble. Ballen gikk i mål til 1-1 og vi var like langt.

Mens jeg og Babsi bevegde oss rundt banen møtte hun en lokal tysk groundhopper hun kjente, så dermed fikk jeg hilst på tyskeren også når jeg var i Østerrike. Ellers skjedde det lite nevneverdig før pause, og da dommeren sendte lagene i garderoben sto det fortsatt 1-1, noe jeg mistenker at bortelaget var klart mest fornøyd med, basert på tabellsituasjonen. Jeg nytta høvet og sprettet en medbragt vaniljecola, før vi da kampen igjen startet bevegde oss videre og fullførte runden. Min sidekvinne skaffet seg en kopp Glühwein, og hjemmelaget fortsatte jakten på å beholde tabelltoppen gjennom vinterpausen.

Andre omgang ble på en måte preget av at det var et topplag mot et bunnlag, samtidig var det også tydelig at det var to lag i samme divisjon som møttes. Det tok sin tid før det skjedde noe å skrive hjem om, men umiddelbart før det var spilt 68 minutter lyktes det endelig for de lokale, og det sto 2-1.

Tenningsnivået var ganske høyt, og på et tidspunkt fikk en av aktørene på hjemmelagets trenerbenk rødt kort. Jeg så ikke nøyaktig hva som skjedde, men tipper det var fortjent. Etter noen lange overtidsminutter ble så kampen blåst av med 2-1 i boka, og store mengder barn foretok en banestorming for å feire sammen med spillerne.

Jeg hadde planlagt en kamp til senere på dagen, så jeg fulgte etter Babsi til bilen hennes, og fikk skyss videre til neste arena før vi skilte lag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.