Søndag morgen sto jeg opp, og satte kursen mot togstasjonen i Schwechat igjen. Etter å ha ventet her noen minutter kom det beskjed om at toget mitt var kansellert, og jeg måtte vente en halvtime på neste. Etter å ha ventet litt til kom det beskjed om at også DET toget var innstilt, og nå begynte jeg å bli litt stresset. Heldigvis har Viking ikke bare én, men TO fanklubber i Wien, og jeg mobiliserte nå begge for å komme meg på kamp. Først rev jeg Øyvind løs fra familiefrokosten, så han kom og plukket meg opp og kjørte meg hjem til seg, og så kom Babsi innom der og plukket meg opp og tok meg med til Gruabn hvor det var klart for nok en kamp i Wiener Stadtliga, denne gang mellom WAF Brigittenau og 1. Simmeringer FC.
Babsi slapp først meg av rett ved stadion før hun kjørte på jakt etter parkering, så jeg entret stadion på egenhånd, og fikk se et utrolig sjarmerende anlegg som ga meg litt samme følelsen som Møhlenpris i Bergen der det lå inneklemt mellom boligblokker. Servering var det også, så jeg øynet muligheten til å få meg en solid brønsj etterhvert, men først posisjonerte jeg meg sentralt på tribunen så jeg skulle få knipset myntkastet. Da lagene entret banen så jeg at dommertrioen stilte med t-skjorter med teksten «Danke für alles, Wolferl» på, og jeg har en teori om at dette kanskje var den godt voksne assistentdommeren jeg også hadde sett i aksjon fredag i Mannswörth, som nå planla å legge opp.
Kampen kom i gang, og tross svært tidlig avspark var det ikke bare bra med publikum, det var også en solid andel av dem som tok seg (det jeg antar var) dagens første pils! Ute på kunstgresset følte jeg at hjemmelaget hadde et lite overtak, men tross dette kom det en uendelig strøm av instrukser, korreksjoner og frustrasjonsutbrudd fra treneren deres. Hos gjestene var det derimot målvakten som hadde denne rollen, så selv om tilskuerne stort sett holdt seg rolige var det konstant bakgrunnslyd på stadion.
Etter en knapp halvtimes spill fikk gjestene kampens til da klart største sjanse, men når man får ballen alene på 12 meters hold må man utnytte muligheten bedre enn ved å blåse skuddet høyt over mål.
Tross den store muligheten, så var det fortsatt hjemmelaget som hadde et lite overtak, og i det 44. minutt lyktes de endelig med å overliste bortelagets forsvar og målvakt. Ballen gikk i mål, og det ble stor jubel!
Da spillerne gikk i garderoben med 1-0 på scoringstavla feiret jeg målet med endelig å kjøpe brønsj, og en svær bratwurst med et rundstykke, sennep, ketsjup og majones til gjorde akkurat så godt som jeg hadde håpet på.
Da andre omgang kom i gang begynte jeg å lure på om vertskapet hadde tenkt å forsvare 1-0-ledelsen i 45 minutter, for nå handlet det meste om de rødkledte. Det var nok derfor veldig tungt for dem da vi med 63:20 på klokka fikk en flott scoring fra en av hjemmelagets spillere så det sto 2-0.
Like etterpå trodde gjestene de fikk en redusering, men etter litt om og men ble det dømt frispark til dem i forkant av situasjonen, og begge lag var rimelig sure (Hjemmelaget mente det skulle vært dømt offside, og ikke frispark). Målet var uansett strøket fra protokollen.
Like før full tid fikk så en av WAF-spillerne sitt andre gule kort, men tross overtall klarte ikke Simmering annet enn å skape full tenning hos de lokale i sluttminuttene etter et sammenstøt med hjemmelagets målvakt.
Kampen endte dermed 2-0, og jeg forlot stadion mens jeg hørte jubelbrølene runge fra andre sida av gjerdet mens jeg gikk mot trikken jeg skulle ta til neste kamp.
Etter gårdagens eskapader tok jeg tidlig kveld, og våknet desto tidligere lørdag morgen. Etter å ha tilbragt noen timer horisontalt gikk jeg ut i den østerrikske formiddagen og lokaliserte togstasjonen. Kom meg herfra inn til sentrum av Wien, hvor jeg kjapt innså at jeg ikke gadd å sose rundt noe, og heller kom meg på T-banen ut til Ottakring. Her tuslet jeg rundt litt og lokaliserte hvor jeg skulle senere, slo ihjel litt tid på et torg i nabobydelen Penzing, før jeg innså at det var på tide å få seg litt mat. En fremragende kylling-schnitzel ble fortært, og så spaserte jeg ned til banen hvor det skulle spilles kamp i Wiener Stadtliga mellom Dinamo Helfort og Schwechat.
Det som møtte meg etter at jeg hadde betalt meg inn var en ganske trist innkjørsel mot det som kunne virke som en bakgård, men etter å ha passert gjennom en liten portal og opp en liten trapp skuet jeg utover en nydelig gressbane med restaurant, grill og tribune i umiddelbar tilknytning. Jeg skjønte dessverre raskt at dagens kamp ikke skulle spilles her, men på kunstgressbanen på motsatt side av gresset. Nedtur!
Det var likevel ingenting å gjøre med dette, annet enn å sende endringsmelding til Futbology-appen og håpe at den gikk gjennom før kampen var over. Etter å ha sett slutten av reservelagskamp mellom de samme to aktørene ble så kunstgresset klart for siste oppvarming for hovedaktørene. Jeg tok plass så jeg fikk fotografert myntkastet, før jeg trakk til enden av banen for å få fotografert litt av kampen uten så mange mennesker mellom meg og banen.
Jeg hadde stått her i litt over ti minutter da ingen ringere enn Babsi Blubb dukket opp, og jeg hadde knapt rukket å si hei til henne før hjemmelaget kunne bryte ut i en ganske fortjent jubel, etter å ha gått opp i 1-0 i rett før klokka passerte femten spilte minutter.
Rett før halvtimen var spilt var det så de tilreisende (som hadde reist samme vei som meg, Schwechat er forstaden hvor jeg holder hus i helga) sin tur til å juble. Ballen gikk i mål til 1-1 og vi var like langt.
Mens jeg og Babsi bevegde oss rundt banen møtte hun en lokal tysk groundhopper hun kjente, så dermed fikk jeg hilst på tyskeren også når jeg var i Østerrike. Ellers skjedde det lite nevneverdig før pause, og da dommeren sendte lagene i garderoben sto det fortsatt 1-1, noe jeg mistenker at bortelaget var klart mest fornøyd med, basert på tabellsituasjonen. Jeg nytta høvet og sprettet en medbragt vaniljecola, før vi da kampen igjen startet bevegde oss videre og fullførte runden. Min sidekvinne skaffet seg en kopp Glühwein, og hjemmelaget fortsatte jakten på å beholde tabelltoppen gjennom vinterpausen.
Andre omgang ble på en måte preget av at det var et topplag mot et bunnlag, samtidig var det også tydelig at det var to lag i samme divisjon som møttes. Det tok sin tid før det skjedde noe å skrive hjem om, men umiddelbart før det var spilt 68 minutter lyktes det endelig for de lokale, og det sto 2-1.
Tenningsnivået var ganske høyt, og på et tidspunkt fikk en av aktørene på hjemmelagets trenerbenk rødt kort. Jeg så ikke nøyaktig hva som skjedde, men tipper det var fortjent. Etter noen lange overtidsminutter ble så kampen blåst av med 2-1 i boka, og store mengder barn foretok en banestorming for å feire sammen med spillerne.
Jeg hadde planlagt en kamp til senere på dagen, så jeg fulgte etter Babsi til bilen hennes, og fikk skyss videre til neste arena før vi skilte lag.
Østerrike har flere ganger vært et transittland på mine groundhoppingreiser, både på vei til Romania et par ganger og nå sist i sommer da jeg kjørte fra Slovakia til Liechtenstein. Med en landslagspause på gang hadde jeg nå booket meg en tur til landet for å få sett litt deilig fotball på lavere nivåer der. Etter å ha møtt Jon-Are på vei til Skottland på flytoget, Arthur på vei på bottur med «Loket» utafor sikkerhetskøen på Gardermoen, og Jesper innafor slusene (Han mente det var hyggelig å møte meg med klær på for en gangs skyld) samme sted var det tydelig at mange fotballrelaterte reiser fant sted nå, men så vidt jeg visste var jeg den eneste som satte kursen mot Wien, hvor vi landet såpass forsinket at da jeg endelig fikk kofferten droppet jeg å dra innom der jeg skulle overnatte, men tok en Bolt direkte til åstedet for nivå 4-kampen mellom SC Mannswörth og FC 1980 Wien.
Etter å ha passert gjennom en liten port ved siden av klubbhuset så jeg en flott (men noe preget av årstiden) gressbane, med en god del benker langs den ene langsida. Ellers var det en liten kafé inne på området, samt at det pågikk noe kjøttservering av noe slag utendørs litt lenger bort. Det var ganske bra med folk her, og de sto så klumpet sammen at det ikke var råd å få telt på noe fornuftig vis, men jeg anslo publikumsantallet til å ligge mellom 200 og 250.
Før avspark ble det holdt minnetale for en ildsjel hos hjemmelaget som hadde gått bort, og etter et minutts stillhet var det endelig klart for kamp i mitt nittende land. Innledningsvis virket gjestene ganske friske, uten at de virket ekstremt farlige foran motstandernes mål. Hjemmelaget tok etter hvert litt over, og i det 17. spilleminutt ble et hjørnespark stusset i mål til stor jubel fra de lokale tilskuerne. 1-0!
De blåkledde fortsatte utover i omgangen å produsere noen helt enorme sjanser, men avslutningene ble gang på gang for dårlige i den sure vinden. Tross vinden lot jeg meg etterhvert lokke mot den tidligere nevnte kjøttserveringa, og jeg skulle til å bestille meg noe svinekjøtt da jeg hørte et hissig fløyteblås, og så at dommeren pekte mot straffemerket. Straffen ble satt i mål, og det sto dermed 1-1 når det var spilt nesten 42 minutter av kampen.
Det ble ikke lagt til noe nevneverdig med tid i første omgang, så da dommeren sendte lagene i garderobene sto det fortsatt 1-1, og jeg fikk endelig bestilt meg en porsjon schweinsbraten mit sauerkraut und bratkartoffeln. Hjelpe meg, må jeg bare si! Hadde vi hatt servering som dette på norske nivå fire-fotballbaner, så hadde jeg ligget dårlig an. Helt fabelaktig bra!
Da andre omgang startet hadde gjestene igjen en ganske god start, men denne gangen tok det bare fem minutter før kalddusjen kom da vertskapet igjen tok ledelsen og 2-1 kom litt ut av det blå.
Etter dette tok Mannswörth igjen mer over, men det neste virkelig nevneverdige var det bortelaget som sto for, da de leverte en nesten helt perfekt kontring etter et hjørnespark i motsatt ende av banen. Nesten-et kom dessverre for rødtrøyene i skuddøyeblikket, og målvakten fikk avverget scoring.
Når det var spilt noenogsytti minutter måtte jeg plutselig akutt trekke meg litt tilbake. Jeg holdt først på å gå på en smell, da det var tomt for dopapir i den båsen jeg gikk inn i, men heldigvis oppdaget jeg dette i tide og katastrofen var avverget. I det jeg vasket meg på hendene hørte jeg jubel utenfor, og ettersom speakertjenesten fyrte i gang noe jublende musikk skjønte jeg at det var hjemmelaget som hadde økt til 3-1 i det 81. minutt.
Resten av kampen forløp ganske udramatisk, og da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 3-1, så glade Mannswörth-spillere og -fans sammen kunne juble for hjemmeseier, mens jeg forlot arenaen og kom meg til mitt overnattingssted noen kilometer nærmere Wien.
