Rosseland - Vardeneset 3-3

Breddefotballsesongen går definitivt mot slutten, men i Norges sørvestlige hjørne holder de ennå stand noen dager til. Jeg forlot derfor hjemmekontoret og dro ut til Gardermoen for å jobbe ferdig for dagen derfra, før jeg hoppet på et fly som skulle ta meg vestover. Jeg ble etterhvert litt småstressa, for flyet måtte vente nesten en halvtime før det fikk avising, men etterhvert kom vi oss vestover, og jeg ble plukket opp på flyplassen av Rune. På grunn av tidspresset skrinla jeg opprinnelig plan om at han skulle kjøre meg helt til Bryne, så han droppa meg av på Gausel togstasjon, hvor jeg ved hjelp av litt småjogging akkurat rakk et tog som tok meg til Jærens hovedstad. Da jeg gikk av her sto Nils Henrik og ventet på meg, og via en stopp for å skaffe en «farsa i brø» spaserte vi til åstedet for kveldens fjerdedivisjonskamp mellom Rosseland og Vardeneset.

Rosseland hadde inntil nylig hatt alt i egne hender for å rykke opp til tredjedivisjon, men etter i nest siste runde å ha tapt mot Sola var de nå avhengige av at foruten at de selv måtte vinne denne kampen, så måtte Sola tape mot serietreer Varhaug. Jeg og Nils Henrik tok plass på gangveien langs banen, og så herfra lagene entre banen til tonene av «Blue Hawaii», og knallrød pyro, og plutselig fikk vi også selskap av min gamle trønderske IRC-kompis Ove som hadde oppdaget at jeg var i nærområdet.

Hilseseremoni ble gjennomført, og kampen kom i gang. Om lagene fikk oppdateringer vet jeg ikke, men for oss som fulgte med på nett ble det kjapt klart at her ble det oppoverbakke for de lokale, da Sola hadde tatt ledelsen i sin kamp alt etter ett minutt!

Også hjemme på kunstgresset på Brynes østkant gikk det trått for de orange, og det var absolutt ikke ufortjent da de rødhvite gjestene i det 12. minutt gikk opp i ledelsen 0-1. Hjemmelaget fortsatte å stange hodet i veggen, og like før halvtimen var spilt økte Vardeneset ledelsen til 0-2. Nå så veien mot opprykk veldig veldig lang ut.

Rosseland Ballklubb, eller RBK som de gjerne kalles (Ove var svært skuffet over at det ikke var det trønderske RBK som spilte), hadde dog ikke tenkt å legge seg ned og dø uten kamp, og i det stadionuret viste 33:20 vartet de opp med et mål av de sjeldne, noe som igjen ga dem kontakt med motstanderdne og 1-2.

Gledesjubelen etter dette målet må ha påvirket konsentrasjonen hos bohemklubbens spillere, for under tre minutter etter reduseringen hadde bortelaget igjen scoret, så det sto 1-3. 1-3 sto seg inn mot pause, og samtidig ble det kjent at på Varhaug ledet Sola 1-2, så her måtte det skje litt av hvert skulle det bli noen feiring i kveld.

Jeg benyttet sjansen til å inspisere kiosken, og kjøpte meg en vaffel som i utgangspunktet ikke var så verst, men led litt under at det ikke var noe syltetøy å få tak i (Jeg tipper dette var en konsekvens av at dette var årets siste kamp). Alt går i grisen, så borte ble den uansett.

Etter hvilen var det tydelig at Rosseland ikke hadde tenkt å gi opprykket til Sola uten at de i det minste skulle gjøre sitt selv for å hindre laget fra flyplasskommunen. Tenningsnivået virket høyere enn i første omgang, og det syntes hvem det var som faktisk hadde noe å spille for. Dette medvirket nok også til at det etterhvert ble litt småampert, og dommeren måtte flere ganger gripe inn mellom spillere som var i ferd med å fly på hverandre.

Rett etter at klokka hadde bikket 58 minutter kom endelig den etterlengtete reduseringen for RBK, og med 2-3 kjente de igjen duften av muligheten for opprykk om bare Varhaug kunne ta seg sammen og snu kampen mot Sola.

Ble det jublet mye da 2-3 kom, så var ikke jubelen noe mindre da orangetrøyene etter vel 70 minutter utlignet! 3-3, og en liten forsmak på de gledesscenene vi kunne fått om det bare hadde skjedd noe annet i kampen på Varhaug enn at det ble delt ut gule kort.

På overtid kom så en av kampens store kontroverser. Rosseland malte på og malte på i jakt på det forløsende vinnermålet, men ikke snakk om at ballen ville i mål. Etter en lang rekke hjørnespark startet de orange å juble, men dommeren satte en brutal stopper for feiringen, da han mente det skulle dømmes frispark utover.

Det ble like etter klart at kampen på Varhaug hadde endt med borteseier, og dermed ville det ikke ha noe å si hvordan resultatet her ble, så skuffelsen over at det fortsatt sto 3-3 da dommeren til slutt blåste av var nok ikke så stor som den ville vært om resultatet lenger sør på Jæren hadde blitt et annet. Spillere og dommere takket hverandre for kampen, og jeg satte kursen via butikken mot mitt tilholdssted for natten.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.