Rosseland - Vardeneset 3-3

Breddefotballsesongen går definitivt mot slutten, men i Norges sørvestlige hjørne holder de ennå stand noen dager til. Jeg forlot derfor hjemmekontoret og dro ut til Gardermoen for å jobbe ferdig for dagen derfra, før jeg hoppet på et fly som skulle ta meg vestover. Jeg ble etterhvert litt småstressa, for flyet måtte vente nesten en halvtime før det fikk avising, men etterhvert kom vi oss vestover, og jeg ble plukket opp på flyplassen av Rune. På grunn av tidspresset skrinla jeg opprinnelig plan om at han skulle kjøre meg helt til Bryne, så han droppa meg av på Gausel togstasjon, hvor jeg ved hjelp av litt småjogging akkurat rakk et tog som tok meg til Jærens hovedstad. Da jeg gikk av her sto Nils Henrik og ventet på meg, og via en stopp for å skaffe en «farsa i brø» spaserte vi til åstedet for kveldens fjerdedivisjonskamp mellom Rosseland og Vardeneset.

Rosseland hadde inntil nylig hatt alt i egne hender for å rykke opp til tredjedivisjon, men etter i nest siste runde å ha tapt mot Sola var de nå avhengige av at foruten at de selv måtte vinne denne kampen, så måtte Sola tape mot serietreer Varhaug. Jeg og Nils Henrik tok plass på gangveien langs banen, og så herfra lagene entre banen til tonene av «Blue Hawaii», og knallrød pyro, og plutselig fikk vi også selskap av min gamle trønderske IRC-kompis Ove som hadde oppdaget at jeg var i nærområdet.

Hilseseremoni ble gjennomført, og kampen kom i gang. Om lagene fikk oppdateringer vet jeg ikke, men for oss som fulgte med på nett ble det kjapt klart at her ble det oppoverbakke for de lokale, da Sola hadde tatt ledelsen i sin kamp alt etter ett minutt!

Også hjemme på kunstgresset på Brynes østkant gikk det trått for de orange, og det var absolutt ikke ufortjent da de rødhvite gjestene i det 12. minutt gikk opp i ledelsen 0-1. Hjemmelaget fortsatte å stange hodet i veggen, og like før halvtimen var spilt økte Vardeneset ledelsen til 0-2. Nå så veien mot opprykk veldig veldig lang ut.

Rosseland Ballklubb, eller RBK som de gjerne kalles (Ove var svært skuffet over at det ikke var det trønderske RBK som spilte), hadde dog ikke tenkt å legge seg ned og dø uten kamp, og i det stadionuret viste 33:20 vartet de opp med et mål av de sjeldne, noe som igjen ga dem kontakt med motstanderdne og 1-2.

Gledesjubelen etter dette målet må ha påvirket konsentrasjonen hos bohemklubbens spillere, for under tre minutter etter reduseringen hadde bortelaget igjen scoret, så det sto 1-3. 1-3 sto seg inn mot pause, og samtidig ble det kjent at på Varhaug ledet Sola 1-2, så her måtte det skje litt av hvert skulle det bli noen feiring i kveld.

Jeg benyttet sjansen til å inspisere kiosken, og kjøpte meg en vaffel som i utgangspunktet ikke var så verst, men led litt under at det ikke var noe syltetøy å få tak i (Jeg tipper dette var en konsekvens av at dette var årets siste kamp). Alt går i grisen, så borte ble den uansett.

Etter hvilen var det tydelig at Rosseland ikke hadde tenkt å gi opprykket til Sola uten at de i det minste skulle gjøre sitt selv for å hindre laget fra flyplasskommunen. Tenningsnivået virket høyere enn i første omgang, og det syntes hvem det var som faktisk hadde noe å spille for. Dette medvirket nok også til at det etterhvert ble litt småampert, og dommeren måtte flere ganger gripe inn mellom spillere som var i ferd med å fly på hverandre.

Rett etter at klokka hadde bikket 58 minutter kom endelig den etterlengtete reduseringen for RBK, og med 2-3 kjente de igjen duften av muligheten for opprykk om bare Varhaug kunne ta seg sammen og snu kampen mot Sola.

Ble det jublet mye da 2-3 kom, så var ikke jubelen noe mindre da orangetrøyene etter vel 70 minutter utlignet! 3-3, og en liten forsmak på de gledesscenene vi kunne fått om det bare hadde skjedd noe annet i kampen på Varhaug enn at det ble delt ut gule kort.

På overtid kom så en av kampens store kontroverser. Rosseland malte på og malte på i jakt på det forløsende vinnermålet, men ikke snakk om at ballen ville i mål. Etter en lang rekke hjørnespark startet de orange å juble, men dommeren satte en brutal stopper for feiringen, da han mente det skulle dømmes frispark utover.

Det ble like etter klart at kampen på Varhaug hadde endt med borteseier, og dermed ville det ikke ha noe å si hvordan resultatet her ble, så skuffelsen over at det fortsatt sto 3-3 da dommeren til slutt blåste av var nok ikke så stor som den ville vært om resultatet lenger sør på Jæren hadde blitt et annet. Spillere og dommere takket hverandre for kampen, og jeg satte kursen via butikken mot mitt tilholdssted for natten.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Vard Haugesund 2 - Rosseland (4-0)

Jeg ankom Haugesund etter lørdagens kamp, og sjekket inn på hotellet. Etter å ha vært ute og spist viste det seg at jeg skulle bo sammen med TIL-spillerne, så dagen etter møtte jeg dem i frokostsalen, og fikk ønsket lykke til foran kveldens kamp. Etter å ha slappet av litt fikk jeg overlevert min elektriske kjølebag til en hjelpsom lokalinnvåner, parkert bilen, og lagt ut på en spasertur i retning gymnasbane 5, hvor det skulle være fjerdedivisjonskamp mellom Vard Haugesund 2 og Rosseland Ballklubb.

Jeg kom fram til stadionområdet hvor det ligger 5 kunstgressbaner (Djervbanen og gymnasbane 2, 5, 6 og 7) ganske tett i tett, samt en fotballhall, et par ballbinger, og klubbhus for alle de tre tradisjonelle klubbene i byen, Vard, Haugar og Djerv 1919. Etter å ha sett meg litt rundt på området satte jeg meg utenfor Vard-huset og ventet, og etter hvert dukket selveste Bent Raknes opp og tok meg med inn på kontoret til Vards lagleder Sammy. Her fikk vi en god time med lefser, røverhistorier og lakrisbåter før tiden var inne for å gå bort til banen for å bivåne kampen.

Kremen av norsk ungdom var her i dag....
Nydelige folk..... @MariusHelgaa @BentRaknes pic.twitter.com/CwjZGshitl

— SS NORWAY (@Vardunion) September 4, 2022

Ute på kunstgresset var det hjemmelaget som kom best i gang, noe uventet ut fra tabellsituasjonen, der Rosseland (landskjente etter en artikkel i et tidlig nummer av Josimar) jager opprykk, og med seier i dag ville være à poeng med serieleder Varhaug. Hadde Vard 2 kommet godt i gang med banespillet ble ikke starten noe dårligere da de i det sjette spilleminutt fikk tildelt et straffespark. Protestene var store fra de orange fra Jæren, som mente forseelsen hadde funnet sted utenfor streken, men dommeren sto på sitt, og straffesparket ble satt i mål til 1-0.

Bare et par minutter etterpå kom så vertskapet til en ny stor mulighet, da det ble dømt tilbakespill på en ball keeper plukket opp. Igjen følte de orangekledde seg bortdømt, men denne gangen klarte de i det minste å avverge scoring på det indirekte frisparket.

Om ikke gjestene fra RBK følte seg motarbeidet av dommeren allerede, så ble situasjonen ikke noe bedre etter et drøyt kvarters spill. En jærbu på vei inn i sekstenmetersfeltet ble feid overende, og dommeren blåste. Han som utførte taklingen var utvilsomt bakerste mann, så da dommeren lot det røde kortet ligge i lomma og delte ut et gult kort var reaksjonene voldsomme! Frisparket fra sekstenmeterstreken ble heller ikke til scoring, og nå var bortelagets spillere og trenere så sure at dommeren måtte ta en alvorsprat med flere både på og utenfor banen.

Etter hjemmelagets gode start jevnet spillet seg etterhvert noe ut, og de drøyt 60 fremmøtte fikk se hjemmelaget komme noe mer inn i kampen. Scoringer ble det likevel lenge ikke flere av, delvis grunnet en svært god Vard-keeper som smått avslørte sitt polske opphav ved å komme med «k-ordet» i ulike tonefall. Ti minutter før pause fant så igjen hjemmelaget nettmaskene, og denne gangen kunne ingen protestere eller føle seg bortdømt. Fra litt distanse ble det fyrt løs, og ballen føk inn i krysset til 2-0.

2-0 sto seg til pause, og jeg fikk diskutert det vi hadde bevitnet før pause med Raknes, mens jeg konsumerte en medbragt vaniljecola som var blitt litt for varm, men likevel var leskende for en solvarmet nordlending.

Ut fra pause fortsatte hjemme-dominansen, og de mange Varhaug-spillerne som hadde begynt å følge twitteroppdateringene mine fra kampen feiret nok på beste Varhaug-vis (Hvordan er det, mon tro?) da også 3-0 kom etter et flott angrep fra Vard 2 knapt ti minutter etter pause.

Mens jeg var på lufta hos NRK Sport med en rapport til Schau og Aune i 4-4-2 radiosporten kom Vard til en ny mulighet da et frispark smalt i tverrliggeren, og det var tydelig at i dag var det veldig lite som fungerte for Rosselands menn. Etter en noe nølende duell kokte det over for en av orangetrøyene som rasende utbrøt til lagkameratene at «Me må faen ikkje gå vekk ifrå duellane!», et meningsutbrudd min sidemann Raknes nikket anerkjennende til.

Vel ti minutter før slutt kom så også 4-0, og nå var resten av kampen bare et rent pliktløp. Kampen ebbet ut med tre poeng til vertskapet, mens gjestene kunne belage seg på en lang busstur hjemover. Selv hoppet jeg i bilen til Bent, og byttet ut kamera med stort flagg før jeg satte i gang med det som egentlig hadde ført meg vestover denne helga som endte med tre nye baner i Futbology-appen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.