Kils AIK - Rinns AIK 1-2

Etter å ha avsluttet arbeidsuka kjørte jeg til Lillestrøm hvor jeg ryddet plass i bilen til Mattis og André som hadde spilt inn ny Kald Kaffe-episode. Sammen satte vi så turen østover, og etter en liten pitstop i Charlottenberg kom vi etterhvert fram til Kil rett nord for Karlstad. Etter å ha lokalisert fotballbanen ble bensin fylt på subaruen, før vi returnerte til anlegget hvor det snart skulle spilles kamp på nivå sju mellom AIK-ene fra Kil og fra Rinn.

På Sannerudsvallen, som det heter her, var det som møtte oss flere nydelige gressfelt, en kunstgressbane, og ikke minst åstedet for kveldens kamp, en flott gressbane med friidrettsfasiliteter rundt og ikke minst en rålekker tretribune. I tillegg var det flere bygninger, tennisbane og et utendørs treningssenter innenfor gjerdet rundt området.

Vi tok plass på tribuna, og fikk etter litt ventetid med Sven-Ingvars på anlegget (til Mattis' store glede) se kampen settes i gang. Ut fra tabellsituasjonen skulle man forvente at hjemmelaget var favoritter, men det var gjestene som kom best i gang, og nokså fortjent tok ledelsen 0-1 i det 11. minutt.

Også i resten av omgangen må jeg si at gjestene fra nord var best, selv om KAIK, som klubben heter i klubblogoen, hadde noen gode perioder. De helt store sjansene lot dog vente på seg, og da dommeren blåste til pause sto det fortsatt 0-1.

Jeg hadde observert at det ble grillet burgere i stor stil utenfor klubbhuset, men jeg var også lovet mat på hytta til Andrés foreldre senere på kvelden, så jeg valgte å stå over akkurat i kveld. Ellers verdt å nevne at litt ut i pausen dukket plutselig speakers stemme opp på anlegget, hvor han beklaget tekniske problemer, og så gikk gjennom lagoppstillinger, bytter, kort, mål og annet fra første omgang.

Fra tribuneplass satt jeg og mine medsammensvorne og prøvde å finne ut hvem av de andre omlag 75 fremmøtte som var nederlenderen som også hadde sjekket inn i Futbology-appen. Etter litt søking på nett hadde vi identifisert en kandidat som sto ved gjerdet litt lenger bort, og jeg mannet meg opp og gikk bort og spurte. Joda, det var ham, og resten av kampen gikk med til hyggelig fotball- og groundhopping-prat på engelsk.

Ute på gressmatta syntes jeg hjemmelaget var nærmest scoring, men det tok faktisk over halve omgangen før de lyktes med sine anstrengelser, og med tjue minutter igjen av kampen hadde vi fått 1-1. Stor jubel blant de rødkledte og deres tilhengere.

Vi fikk etterhvert ganske mange gule kort, og jeg var en stund spent på om noen kom til å pådra seg to, så de måtte forlate banen. Dette skjedde heldigvis ikke, så spenningen levde videre. I det 84. minutt ble det så gjestenes tur til å juble, da en av grønntrøyene stormet fremover og fikk avsluttet forbi keeper og i mål til 1-2.

Kampen endte etter noen minutters overtid uten flere scoringer, og gjestene hadde dermed tatt tre viktige poeng i kampen mot nedrykk, mens hjemmelaget kunne gremmes over å ha kastet bort en mulighet til virkelig å ta steget bort fra de lavest plasserte lagene i serien. Jeg takket nederlenderen for selskapet og ønsket ham god tur hjem (Som ikke var så veldig langt unna), før jeg sammen med Mattis og André satte kursen mot nattens overnattingssted litt nord for Torsby, hvor en deilig hjemmelaget lasagne ventet på oss før vi skulle ut på lørdagens eventyr.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sandefjord BK - Re FK 6-0

Endelig var det tid for en lenge etterlengtet kveldstur. Etter jobb hoppet jeg i bilen, og satte kursen østover gjennom rushtrafikken på E18. Etter et par timer kom jeg til Sandefjord, og fant en butikk som solgte varme kyllinglår som ble dagens middag. Kjørte så opp til ærværdige «Storstadion», hvor middagen ble fortært på tribuna mens jeg ventet på fjerdedivisjonskampen mellom Sandefjord Ballklubb og Re FK.

Jeg var jo i vår og så et ganske jevnt cupoppgjør mellom de to lagene hvor det ikke ble en avgjørelse før langt inn i overtiden, men tabellsituasjonen i serien nå etter sommeren tilsa at dette kom til å bli en ganske annen kamp. Noen minutter forsinket ble kampen sparket i gang, og fra den imponerende tribuna med 2000 sitteplasser og en totalkapasitet på 7000 fikk jeg se hjemmelaget mer eller mindre umiddelbart leve opp til favorittstempelet sitt. Tre og et halvt minutt tok det før gjestenes forsvar var overrumplet, og 1-0 kunne feires.

Re våknet etter baklengsmålet noe, og kom etterhvert også til noen mer eller mindre farlige sjanser. Størst var nok muligheten da en lang lobb ble sendt avgårde, og snek seg like over tverrliggeren. Jeg er langtfra sikker på at keeperen til «Ballklubben»,  som de omtales som i dagligtalen, ville klart å avverge scoring om lobben hadde kommet ned 8 cm lavere.

Den gode Re-perioden ebbet ut uten scoring, og da doblet selvsagt de gulkledde til 2-0 i det 18. minutt, før de med 20:15 på stoppeklokka mi satte inn et straffespark til 3-0.

Ikke lenge etter kom vertskapet med det som etter min mening var et velbegrunnet krav om nok en straffe, men denne gangen sa dommeren nei. Det skulle likevel bli enda et straffespark før pause, og i det 43. minutt ble ballen hamret inn bak stanga i målet til 4-0.

I pausen soset jeg først bare rundt på tribuna, før jeg plutselig oppdaget at noen kom gående med en vaffel i handa. Jeg gikk i den retninga de kom fra, og der var det en kiosk, men da jeg endelig kom meg fram dit var det dessverre utsolgt for vafler. Skandale!

Uten vafler tok jeg skuffet plass i den tomme svingtribuna, og så derfra hjemmelaget fortsette mye i samme spor som de hadde hatt i første omgang. Etter seks minutters spill kom så den gamle eliteseriespilleren André Sødlund på et voldsomt raid som endte med scoring og 5-0, til stor applaus fra flertallet av de omlag 100 fremmøtte.

Resten av kampen var egentlig i stor grad et langt gjesp. SBK fortsatte å prøve å score, men det virket som om de hadde et ekstra gir som ikke ble koblet inn, og dermed klarte gjestene å avverge scoring. I motsatt ende av banen hadde de gules forsvar det ganske rolig, og de få gangene Re kom framover på besøk ble det ganske kontrollert ryddet opp.

I det klokka tikket mot 85 spilte minutter fikk så sandefjordingene et frispark fra noenogtjue meter. Selve frisparket ble hamret i muren, men returen ble etterhvert sendt avgårde mot mål. Umiddelbart så det ut til at målvakten reddet skuddet, men så klarte ballen på mystisk vis å rulle over streken likevel. 6-0!

Flere scoringer enn dette ble det ikke, og da kampen ble blåst av takket spillerne hverandre for kampen, og Ballklubben hadde nok en seier i beltet i kampen om opprykk. Selv hoppet jeg i bilen og satte kursen hjemover, en ferd som skulle føre meg inn på utallige omkjøringer pga veiarbeid, så turen uten rushtrafikk faktisk tok lenger tid enn den hadde gjort i verste ettermiddagsrushet motsatt vei!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Flisbyen - Fjellhamar 2 (1-2)

En bane jeg lenge har hatt litt dårlig samvittighet for er Lillestrøm 3 kunstgress, siden mitt første besøk der var litt amputert i starten. Da André sa han skulle dit og jeg ikke hadde andre planer var derfor terskelen lav for å bli med. Etter å ha sett OBOS-runden på TV hoppet jeg derfor i bilen og satte kursen østover for å se sjettedivisjonskampen mellom Flisbyen og Fjellhamars andrelag.

Mens jeg ventet på avspark så jeg at en gjeng ivrige Flisbyen-supportere drev og maskerte seg, så da André dukket opp ga jeg ham beskjed om å filme, mens jeg selv fotograferte. Dette viste seg å være smart, for da dommeren blåste i gang kampen ble det full fyr på supporterfeltet.

Ute på kunstgresset skjedde det ikke stort å skrive hjem om i første omgang. Mest applaus fra supporterne kom det nok da en av Fjellhamar-spillerne fikk gult kort for kjefting etter en situasjon der han var veldig uenig i en dommeravgjørelse. Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene tok pause.

I første omgang hadde jeg hatt intykk av at gjestene hadde et lite overtak, men etter hvilen overtok hjemmelaget mer, og det var i høy grad fortjent da de etter knapt ti minutter satte inn 1-0. Hjemmesupporterne som ikke hadde gjort så veldig mye av seg etter litt synging tidlig i kampen våkna plutselig til liv igjen.

Ledelsen skulle dog vise seg å ikke vare så veldig lenge. Ganske nøyaktig fire minutter etter forrige mål kom utligningen, etter et flott angrep der jeg dog fra min ganske gode posisjon ikke kunne avvise at det hadde vært en offside involvert. Dommeren så iallfall ikke det, så det sto 1-1 i målprotokollen.

Ikke lenge etter ble det delt ut minst ett rødt kort. Jeg trodde først at det kun var en av gjestene som ble utvist, men skjønte senere at det var en mann på hvert lag som hadde måttet forlate banen. Antagelig var jeg distrahert av skyer av mygg som drev og suttet på øreflippene mine, og derfor ikke fikk med meg nøyaktig hva som sto på.

Siden vi trodde Fjellhamar hadde en mann mindre forundret det oss litt at Flisbyen ikke klarte å utnytte overtaket de hadde hatt etter pausen, og gjestene kom mer inn i kampen igjen etter utligningen. Det varte likevel lenge før vi igjen fikk en scoring, men da den endelig kom var den til gjengjeld av den typen som er verdt å vente på, da et frispark ble satt rett i mål i det 83. minutt.

Tross et stormløp fra Flisbyen i sluttminuttene fikk vi ikke flere scoringer, og kampen endte dermed 1-2. Rutinerte som vi er hadde André og jeg trukket mot utgangen så vi hadde kort vei til parkeringsplassen og vekk fra myggen da dommeren blåste av.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.

Oppsal - Tromsø 2 (3-2)

Jeg hadde lenge planlagt å få sett Tromsøs andrelag i en østlandskamp nå i august, men da ekstremværet Hans meldte sin ankomst ble jeg litt bekymret. Heldigvis ble kampen flyttet innendørs, så etter en deilig laksemiddag følgte jeg vannstrømmene nedover Groruddalen til jeg kom til Vallhall, hvor det var klart for tredjedivisjonskamp mellom Oppsal og TIL 2.

Møtte haugevis av kjente i hallen, både TIL-supportere og andre, og fikk sammen med dem og noenogfemti ukjente se de rødhvite komme best i gang i det som var min tiende TIL2-kamp, uten egentlig å få noe klart overtak. Etter noen minutter flyttet jeg meg ned til banekanten, akkurat i tide til å få se Runar Norheim storme framover og sette inn 0-1 i det åttende minutt.

TIL-spillernes glede skulle ikke vare lenge, for før det var spilt to minutter etter forrige mål var det blåtrøyene fra hovedstaden som kunne juble for scoring. 1-1, og ikke engang ti minutter spilt.

Etter dette jevnet spillet seg noe ut, og vi fikk en del halvsjanser i begge ender av banen, uten at det så virkelig farlig ut. Spillet var tidvis ganske tøft (Men aldri stygt), og det ble en del frispark begge veier. I det 22. minutt kom en Oppsal-spiller inn mot TILs felt og ble voldsomt revet i. Oppsal-benken spratt opp og ropte etter frispark, og var rasende fordi dommeren ikke blåste, men sinnet forsvant fort da spilleren fikk revet seg løs og hamret inn 2-1 i det klokka mi passerte 23 spilte minutter.

Etter 35 minutter sørget så tidligere nevnte Norheim for balanse i regnskapet igjen, og det sto 2-2, en stilling som holdt seg til pause. Jeg var fortsatt så mett etter middagen at jeg sto over å inspisere dagens utvalg i kiosken, men jeg så flere andre som var ute og sikret seg litt næring.

Da andre omgang startet var det første som skjedde at jeg fikk varsel fra FlashScore om at TIL hadde gått opp i 2-3. Merkelig, det var det nemlig ingen av oss som var i hallen som hadde sett noe til. Her må det ha vært en overivrig liverapporterer på jobb, for etter et minutt eller to kom det opp et korreksjonsvarsel, og som vi som var der godt visste sto det fortsatt 2-2.

I det 75. minutt fikk vi så en god gammeldags keepertabbe. Det ble somlet litt for mye med å spille ballen vekk etter et i utgangspunktet greit og upresset tilbakespill, og en av de blå stormet fram og snappet ballen fra Tromsøkeeperen. 3-2, og stor frustrasjon hos gjestene fra nord.

Resten av kampen ble ganske udramatisk, helt til Tromsø på slutten presset voldsomt på for utligning, og etter et hjørnespark ropte voldsomt ut etter hands og straffe. Situasjonen er litt skjult på min video, men jeg vil si dette ser minst like klart ut som den annulleringen som kom i eliteseriekampen i Stavanger dagen før.

Det ble dermed ikke flere mål, og kampen endte 3-2. Glade oppsalinger (er ikke det noe man gjør med hester?) og skuffede tromsøværinger kunne dermed forlate hallen og komme seg ut i regnet igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos. (Dessverre både færre og dårligere bilder enn vanlig pga de horrible lysforholdene i hallen)

Vindbjart - Mjøndalen 2 (3-3)

Etter gårdagens affære kjørte jeg den korte veien til Vennesla, sjekket inn på internatet til Kristen Videregående, og fant meg noe mat før jeg sovna fullt påkledd mens jeg skrev bloggpost fra kampen. Da søndagen opprant sjekka jeg ut, kom meg i bilen, spiste frokost på en benk ved elva, og tok en liten roadtrip i tre kommuner jeg aldri hadde vært i før, før jeg drøyt en time før kampstart inntok Moseidmoen hvor Vindbjart og Mjøndalen 2 skulle møtes til tredjedivisjonsoppgjør!

Det første jeg så da jeg svingte inn foran stadion var groundhopper og Vindbjart-patriot Stian som selvsagt var på plass, og etter å ha parkert og gått inn møtte jeg også Harald Hansen som etter over 30 år i klubbstyret i 2021 ble deres første æresmedlem. Han hadde hørt rykter om at jeg skulle komme, og overrakte meg et blått skjerf, og ga beskjed om at jeg kunne få gratis hamburger i kiosken. Før kampen fikk jeg også slått av en lengre prat med MIF2-materialforvalter Jan Erik som ikke hadde noen viktige oppgaver mens spillerne varmet opp, og så sjekket jeg selvsagt inn i Futbology-appen og fikk badge for å ha fullført en ny avdeling i 3. divisjon!

Da kampen startet var det ikke veldig sjanserikt, men det som lignet på sjanser kom stort sett fra hjemmelaget. Det var derfor en solid kalddusj for de blå da en ørliten glipp i forsvaret i det 25. minutt ble nådeløst utnyttet og 0-1 satt i nettet.

Vertskapet fortsatte å prøve å tilfredsstille de omtrent 200 fremmøtte, men det ble litt for upresist i de fremre rekker. Hadde det vært tungt da 0-1 kom, så ble det absolutt ikke noe bedre da 0-2 og 0-3 kom med bare to minutters mellomrom etter 35 og 37 minutters spill. Full krisestemning!

To-tre minutter før pause kom så en redusering til Vindbjart, så da dommeren sendte lagene i garderoben sto det 1-3, noe som på ingen måte gjenspeilet hvordan kampen hadde vært. Det er lov å være effektive, men å score tre mål på tre sjanser er nesten litt i overkant.

Jeg benyttet meg etter en kort rapport til 4-4-2 av tilbudet om hamburger i pausen, og må si dette var en av de absolutt beste stadionburgerne jeg har spist. Som hamburger generelt var den nok terningkast 3+, men som fotballburger tenker jeg vi trygt kan dele ut en sterk femmer!

Da andre omgang kom i gang fortsatte spillet mye i samme gate som før hvilen, med det unntaket at Mjøndalen kanskje hadde litt mer spill nå enn de hadde hatt i første omgang. Fortsatt fikk vi få sjanser, og da vi med litt over et kvarter igjen endelig fikk se ballen i nettet igjen var det til Vindbjarts store lettelse avvinket for offside.

Mot slutten av kampen ble det tydelig at eikværingenes overordna mål var å ri inn denne seieren nå. Ikke bare fikk keeperen deres gult kort for drøying av tid, spillerne bakover på banen ble også voldsomt frustrerte når angriperne prøvde å øke ledelsen heller enn å bare gå mot hjørneflagget og holde på ballen mens klokka gikk. Hvem av dem som hadde rett i sitt taktikkvalg vet jeg ikke, men nervene lå tykt utenpå de brune draktene da hjemmelaget rett før det var spilt 88 minutter reduserte til 2-3.

Dette målet ga hjemmelagets menn nye krefter inn i overtiden, som det var varslet at ville bli på minst fem minutter. Vel tre minutter inn i overtiden kom så det de tilreisende fryktet, Vindbjart fikk ballen i mål igjen og det sto 3-3!

Spillet fortsatte et par minutter til, og rett før kampen ble blåst av fikk hjemmelaget en enestående mulighet til å snu kampen helt da de fikk et frispark rett utenfor sekstenmeteren. Denne gangen slapp Mjøndalen unna med skrekken da frisparket ble blåst høyt over, og umiddelbart etterpå blåste dommeren av kampen med ett poeng til hvert lag.

Jeg satte kursen hjemover, og fikk på veien høre mye deilig Eliteseriefotball på radioen, før jeg endelig kom hjem og kunne forberede bilen på et lenge etterlengtet verkstedbesøk dagen etter.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Donn - Halsen 3-1

Etter litt for lite søvn spratt jeg lørdag morgen opp, smørte en haug med brødskiver, og hoppet i bilen med kurs mot sørvest. Etter en ganske så begivenhetsløs kjøretur kom jeg i ett-tida fram til Kristiansand, hvor jeg stoppet utenfor ærverdige gamle Kristiansand stadion, hvor det skulle spilles tredjedivisjonskamp mellom Donn og Halsen.

Stadion bærer fortsatt preg av gammel storhet som åsted for to seriemesterskap for over førti år siden, men nå for tiden er det magrere tider både her på gressbanen og også ellers i byen. Donns A-lag rykket i fjor opp fra 4. divisjon, men har fått et tøft møte med nivået over, og situasjonen foran dagens kamp var nærmest vinn eller forsvinn! (Og de tidligere seriemesterne skal jeg la vær å si noe om)

Litt før avspark dukket det opp en svært ung supportergruppering lengst sør på hovedtribuna, og jeg lurte virkelig på hva som ville komme derfra da jeg så at de hadde med seg flere store høytalere! Da kampstart nærmet seg fikk vi høre musikk fra høytalerne, men etterhvert ble det klart at de egentlig bare hadde en birolle for å støtte opp under de unge supporternes sang og rop.

De første tjue minuttene av kampen var det strengt tatt ikke stort å skrive hjem om som skjedde ute på den strøkne gressmatta. Begge lag kom til noen halvsjanser, men noen alvorlige utfordringer for målvaktene kom det ikke, og det var de tidligere nevnte supporterne som sto for de mest imponerende prestasjonene.

Om det var støtten fra tribuneplass som ble avgjørende vet jeg ikke, men like før det var spilt 25 minutter kunne endelig de blåhvite juble for å ha tatt ledelsen 1-0.

Flere scoringer fikk ikke vi omtrent hundre frammøtte se i første omgang, og jeg kunne etterhvert trekke inn i skyggen igjen for å finne fram til kiosken og skaffe meg en sårt tiltrengt vaffel. Litt kaos da de to som var på vakt der skulle prøve å innføre et avansert rabattsystem for supporterfeltet, men da det ble min tur gikk det raskt å få en svært god vaffel.

Da lagene igjen entret banen ble det blusset fra supporterfeltet, og mens lukten av pyro fortsatt hang igjen over det vindfylte stadionet fikk hjemmelaget tildelt et straffespark! Straffeeksekutøren gjorde jobben, og etter 49 minutters spill var stillinga 2-0.

Bare et par minutter etter dette kom dagens styggeste hendelse, da hodene til to spillere smalt sammen i lufta. Begge ble liggende og vri seg litt, men da de kom seg på bena så man at Halsens mann hadde fått et stygt kutt ved øyet som produserte enorme mengder blod. Her måtte det byttes.

Gjestene fra Vestfold kom nå mer og mer inn i kampen, og da de med 63:45 på klokka satte inn 2-1 var det ingen stor overraskelse. Her hadde det ligget en redusering i lufta ei stund.

Denne reduseringen viste seg å være det sparket Donn-spillerne trengte bak. De overtok nå igjen det som skjedde på banen, og i det åttiende minutt lyktes de med å ta tilbake tomålsledelsen etter et frispark som ga 3-1.

Flere scoringer ble det ikke tross ganske høy temperatur og flere gule kort i sluttminuttene. Kampen endte dermed 3-1, og de blåhvite kunne glade feire sammen med supporterne for å ha holdt liv i håpet om fornyet kontrakt i divisjonen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Haugfoss/Modum 2 - Birkebeineren (2-4)

Etter et par fotballfri dager var tiden endelig kommet for en relativt kortreist tur på Østlandet igjen. Jeg hadde invitert med meg Mattis, Ole Jakob og ingen ringere enn «pølsebrødmannen» Emil som var sørpå i forbindelse med Norway Cup, og etter å ha plukket dem opp var det å begi seg ut i rushtrafikken vestover fra Oslo. Etter å ha krysset Drammenselva et par ganger tok vi en pitstop for å skaffe litt mat, før vi forserte siste del av turen opp til Haugfoss hvor det skulle spilles femtedivisjonskamp mellom samarbeidslaget Haugfoss/Modus 2 og Birkebeineren.

Vi tok ved ankomst plass ved en av de to benkene som sto langs langsida, hvor det var nydelig utsikt over den flotte banen. Tross at det var litt regn i lufta lå alt til rette for en flott fotballkamp her i Blaafarveværkets nabolag. Jeg fikk da jeg sjekket inn i futbology-appen en hyggelig overraskelse da det viste seg at dette var den siste banen jeg manglet i divisjonen så det ble en badge!

Da kampen kom i gang ble det raskt klart at vi hadde å gjøre med et oppgjør mellom et lag som jakter opprykk og et som prøver å unngå nedrykk. Gjestene virket klart sterkest, men det var likevel hjemmelaget som først kunne juble etter å ha fått ballen i mål etter knapt syv og et halvt minutts spill.

De blåkledde fra Finnemarkas sørende var rystet, men kom raskt inn i det igjen, og akkompagnert av jevnlig kjefting på dommeren fra begge lag var det på ingen måte ufortjent da vi fikk utligningen til 1-1 i det 21. minutt.

Kjeftingen og klagingen fortsatte, men dommeren nøyde seg med å gi tilsnakk og ikke dele ut noen kort, noe jeg tror var greit. Da pausen nærmet seg hadde jeg observert at det var kiosk på klubbhuset, og jeg hadde egentlig posisjonert meg for å teste denne når dommeren hadde blåst i fløyta, men plutselig kom blåtrøyene til en stor mulighet, som endte med scoring med et knapt minutt igjen av omgangen. Det sto dermed 1-2 når lagene tok pause og jeg kunne gå for å skaffe meg en vaffel med jordbærsyltetøy.

Etter hvilen var det tydelig at Birkebeineren hadde bestemt seg for å prøve å drepe kampen, og det tok ikke mer enn fem minutter før de gikk opp til 1-3. Nå kunne vel ikke grønntrøyene komme tilbake?

Joda, i det 65. minutt kom plutselig 2-3, og vips var kampen vidåpen igjen. Hjemmelaget var nå virkelig i siget og kom til flere muligheter, men lyktes ikke i å overvinne de tilreisende. Et nytt håp ble dog tent da en uheldig birkebeiner pådro seg sitt andre gule kort vel fem minutter før full tid. Med en mann mer på banen burde det da være mulig å utligne?

Det skulle vise seg at vi fikk flere mål, men det var ikke på grunn av, men på tross av utvisningen. Birkebeineren fikk et frispark på ganske langt hold som ble løftet inn i feltet, og etter et par trekk ble det satt i mål til 2-4 med 86:10 på min stoppeklokke.

Haugfoss/Modum 2 presset på som best de kunne i sluttminuttene, men flere mål ble det ikke, og kampen endte med borteseier 2-4. Regnet hadde tiltatt ganske mye de siste minuttene, så etter et kjapt nødvendig ærend i skogkanten for mine øldrikkende kumpaner ble bilen inntatt og kursen satt tilbake til hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.