Sandefjord BK - Re FK 6-0

Endelig var det tid for en lenge etterlengtet kveldstur. Etter jobb hoppet jeg i bilen, og satte kursen østover gjennom rushtrafikken på E18. Etter et par timer kom jeg til Sandefjord, og fant en butikk som solgte varme kyllinglår som ble dagens middag. Kjørte så opp til ærværdige «Storstadion», hvor middagen ble fortært på tribuna mens jeg ventet på fjerdedivisjonskampen mellom Sandefjord Ballklubb og Re FK.

Jeg var jo i vår og så et ganske jevnt cupoppgjør mellom de to lagene hvor det ikke ble en avgjørelse før langt inn i overtiden, men tabellsituasjonen i serien nå etter sommeren tilsa at dette kom til å bli en ganske annen kamp. Noen minutter forsinket ble kampen sparket i gang, og fra den imponerende tribuna med 2000 sitteplasser og en totalkapasitet på 7000 fikk jeg se hjemmelaget mer eller mindre umiddelbart leve opp til favorittstempelet sitt. Tre og et halvt minutt tok det før gjestenes forsvar var overrumplet, og 1-0 kunne feires.

Re våknet etter baklengsmålet noe, og kom etterhvert også til noen mer eller mindre farlige sjanser. Størst var nok muligheten da en lang lobb ble sendt avgårde, og snek seg like over tverrliggeren. Jeg er langtfra sikker på at keeperen til «Ballklubben»,  som de omtales som i dagligtalen, ville klart å avverge scoring om lobben hadde kommet ned 8 cm lavere.

Den gode Re-perioden ebbet ut uten scoring, og da doblet selvsagt de gulkledde til 2-0 i det 18. minutt, før de med 20:15 på stoppeklokka mi satte inn et straffespark til 3-0.

Ikke lenge etter kom vertskapet med det som etter min mening var et velbegrunnet krav om nok en straffe, men denne gangen sa dommeren nei. Det skulle likevel bli enda et straffespark før pause, og i det 43. minutt ble ballen hamret inn bak stanga i målet til 4-0.

I pausen soset jeg først bare rundt på tribuna, før jeg plutselig oppdaget at noen kom gående med en vaffel i handa. Jeg gikk i den retninga de kom fra, og der var det en kiosk, men da jeg endelig kom meg fram dit var det dessverre utsolgt for vafler. Skandale!

Uten vafler tok jeg skuffet plass i den tomme svingtribuna, og så derfra hjemmelaget fortsette mye i samme spor som de hadde hatt i første omgang. Etter seks minutters spill kom så den gamle eliteseriespilleren André Sødlund på et voldsomt raid som endte med scoring og 5-0, til stor applaus fra flertallet av de omlag 100 fremmøtte.

Resten av kampen var egentlig i stor grad et langt gjesp. SBK fortsatte å prøve å score, men det virket som om de hadde et ekstra gir som ikke ble koblet inn, og dermed klarte gjestene å avverge scoring. I motsatt ende av banen hadde de gules forsvar det ganske rolig, og de få gangene Re kom framover på besøk ble det ganske kontrollert ryddet opp.

I det klokka tikket mot 85 spilte minutter fikk så sandefjordingene et frispark fra noenogtjue meter. Selve frisparket ble hamret i muren, men returen ble etterhvert sendt avgårde mot mål. Umiddelbart så det ut til at målvakten reddet skuddet, men så klarte ballen på mystisk vis å rulle over streken likevel. 6-0!

Flere scoringer enn dette ble det ikke, og da kampen ble blåst av takket spillerne hverandre for kampen, og Ballklubben hadde nok en seier i beltet i kampen om opprykk. Selv hoppet jeg i bilen og satte kursen hjemover, en ferd som skulle føre meg inn på utallige omkjøringer pga veiarbeid, så turen uten rushtrafikk faktisk tok lenger tid enn den hadde gjort i verste ettermiddagsrushet motsatt vei!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Re FK - Sandefjord BK 1-2

Altfor lenge siden forrige kamp, så for denne søndagen hadde jeg lagt en svært ambisiøs plan med hele tre cupkvalikkamper, men jeg visste at det hele kunne kollapse hvis det ble ekstraomganger eller forsinkelser i noen av de første. Etter å ha spilt en flott konsert i regionmesterskapet for korps (Vi kom på fjerdeplass i vår divisjon) satte jeg derfor kursen sørvestover, og kom etterhvert fram til Re i Vestfold. Jeg skulle gjerne skrytt av hvor fint det var her, men tett tåke gjorde at jeg knapt så min egen nesetipp! Likevel klarte jeg å finne fram til Bergsåsen ved Revetal hvor det skulle spilles kamp mellom Re FK og Sandefjord BK.

Mens jeg ventet på avspark slo jeg av en prat med han som sto i kiosken, og fikk en kjapp innføring i hjemmelagets korte historie. Samtidig så jeg det strømmet til med spillere fra bortelaget. Jeg lurte på om det fantes en bakdør til garderoben så de samme kom flere ganger, for det virket rett og slett som om strømmen med gulsvarte spillere ingen ende ville ta. «Ballklubben» hadde tydeligvis en stor tropp i dag.

Jeg hadde ikke spist siden frokost, så da duften av vafler begynte å bre seg utover den misunnelsesverdige tribuna kjøpte jeg en, og da den var spist begynte det å bli klart for kamp. Den før nevnte tåka hadde ikke lettet noe særlig, så jeg skjønte at vi kom til å få utfordrende siktforhold i dag.

Innledningsvis var det laget fra Sandefjord som så best ut, men målsjansene lot dog vente på seg. Den første store sjansen noterte jeg etter 18 minutter, men heller ikke da ble det mål. Re-keeperen måtte i mangel av ballhentere et par ganger forsere noen enorme snøhauger bak mål for å finne igjen ballen, noe som lot til å irritere SBK-spillerne mer og mer ettersom tiden gikk.

Inn mot pause steg irritasjonen hos de gule enda mer, og etterhvert var det dommeren som fikk gjennomgå. I den ene situasjonen ble det klaget over at han blåste for lite, og i den neste ble det klaget over at han blåste for mye. Klaging skaper sjelden mål, så da det ble blåst til pause sto det fortsatt 0-0.

Med vel 100 tilskuere på plass droppet jeg å prøve å forsere køen for å komme meg innom kiosken, og da andre omgang startet så jeg at hvis det ikke ble ekstraomganger burde planen min for å rekke neste kamp holde.

Hjemmelaget hadde avsluttet første omgang noe friskere enn de hadde startet kampen, og de klarte til en viss grad å holde trøkket oppe etter pausen. Jubelen var derfor stor da de i det 59. minutt fikk satt ballen i mål til 1-0.

Noen minutter ropte Ballklubbens spillere, trenere og fans etter straffe, men i tåka mente dommeren at dette ikke var noe å blåse for (Jeg var for så vidt enig med ham), og spillet gikk videre. Re begynte naturlig nok å bruke veldig lang tid på alt som skjedde, og jeg begynte å frykte for at det skulle bli så mye tilleggstid at tida til kjøring mellom kampene jeg skulle se forsvant.

Så, med ti minutter igjen av ordinær tid fikk vi litt dramatikk. En av de gulkledde hadde brutt alene gjennom forsvarsrekka til Re, og stormet med ballen framover. Keeperen så ingen annen utvei enn å foreta en høyst ureglementert takling, og som bakerste mann var dermed konsekvensen klokkeklar: Rødt kort. Da han deretter somlet voldsomt på vei ut av banen fikk vi en god del knuffing før spillet igjen ble satt i gang.

Med en mann mer og en lite rutinert keeper i Re-målet virket det som om gultrøyene fra hvalfangstbyen hadde fått nye krefter. Det ble satt i gang et veritabelt stormløp mot mål, men lenge så det ut til at vertskapet skulle klare å ri av stormen. Da vi gikk inn i overtiden var jeg spent på om dette kunne holde.

Spenningen skulle vise seg å ikke vare lenge. Før ett minutt av den tillagte tiden var spilt kom utligningen, og sandefjordingene kunne juble for 1-1, mens Re var sinte og mente det burde vært blåst for en situasjon like før.

Det var lagt til en god del tid, og selv om jeg hadde gitt opp å rekke neste kamp hadde ikke Ballklubben gitt opp å gi meg mulighet til å komme meg videre. SBK malte på, og nesten fem minutter inn i overtiden ble de sendt til himmels. Ballen suste igjen i mål, og det sto 1-2!

Re klarte aldri å skape noe farlig den korte tiden som ble spilt etter scoringen, og da dommeren endelig blåste av sto det fortsatt 1-2. Det ble sikkert store jubelscener, men jeg stormet mot bilen for å komme meg avgårde til dagens andre kamp.

Flere bilder fra tåka i Re kan dere se på Google photos.

Sandefjord BK - Stokke 6-0

Siste kamp i det som er definert som den internasjonale sesongen 2021-2022 sto for døren, og jeg satte kursen sørøstover ut av Oslo. Trafikken var overraskende kjip, og da jeg endelig kom fram til Bugården i Sandefjord var det bare ti minutter til avspark. Jeg rakk likevel å finne parkering og ta plass ved sidelinja i tide for avspark i fjerdedivisjonsoppgjøret mellom Sandefjord Ballklubb og Stokke IL.

På den helt ordinære kunstgressbanen som lå like ved det gamle «Storstadion» var det hjemmelaget i sine gule og svarte drakter som kom best i gang. Alt etter halvannet minutt hadde de en stor mulighet på corner, og et vedvarende press kulminerte etter drøyt fem minutter i scoring.

Vertskapet fortsatte å dominere, og i det 13. minutt skjedde det så noe jeg skal komme tilbake til senere. Dominansen avtok kanskje noe inn mot halvspilt omgang, men da hjemmelaget etter tjuetre minutter fikk straffespark var det absolutt fortjent at de økte ledelsen mot et Stokke-lag som lot til virkelig å slite med å få til noe i dag.

I den varme Vestfold-kvelden skjedde det ikke mye nevneverdig de neste tjue minuttene. Det eneste var kanskje da en av de tilreisende spillerne fikk et knallhardt skudd midt i planeten og måtte ta telling. Han kom seg heldigvis på bena igjen, tilsynelatende uten varige mén.

Da det ble pause dukket det plutselig opp to småttiser i SBK-trøyer med hver sin bøtte. Det viste seg at bøttene var fulle av muffins som ble delt ut gratis! Hyggelig overraskelse, og noen minutter etter at andre omgang var sparket i gang dukket også politiet opp ved banekanten, så ryktene om gratis muffins må ha løpt som ild i tørt gress.

Knapt tjue minutter inn i andre omgang hadde gjestene, som etter hvilen hadde vært langt mer med på notene enn de var i første omgang, fått et hjørnespark. De gule klarte etterhvert å tilkjempe seg ballen, og satte i gang en strålende kontring som endte med nok en scoring.

Jeg trodde da at stillingen var 3-0, men syntes samtidig jeg hørte noen si noe om 4-0, så jeg ble litt i tvil om jeg hadde klart å gå glipp av en scoring? I det 69. og 81. minutt fikk vi så to nye scoringer, så da kampen gikk mot slutten var stillinga 5-0 dersom min telling var riktig, og 6-0 dersom jeg manglet et mål.

Kampen ble blåst av, og jeg startet reisen hjemover. Under et butikkbesøk noen minutter etter kampslutt logget jeg meg så på NFFs nettsider for å se hva det sto der, og jommen var mine mistanker riktige. Som du sikkert har skjønt hadde det blitt scoret et mål etter 13 minutter, og straffesparket var dermed 3-0, kontringen 4-0, og de to siste målene nummer 5 og 6 i en kamp gjestene nok bare vil glemme så raskt som mulig.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.