Grei - Stålkameratene 4-1

Stålkameratene hadde for siste gang denne sesongen satt kursen sørover til hovedstaden, og denne gangen var det groruddølene fra Grei som skulle være vertskap. For virkelig å legge press på begge lag er begge med for fullt i striden rundt nedrykksstreken, og det var dermed en virkelig sekspoengskamp vi sto foran.

Etter å ha varmet opp på Bislett kom jeg altså til Greibanen, og rigget til en liten borteseksjon på tribuna, hvor det var uvanlig glissent. Her fikk jeg etter hvert selskap av Frode, en ranværing som definitivt faller inn i kategorien «gamle bardun». Veldig hyggelig!  Det som ikke var fullt så hyggelig var disse &%$&$% trafoboksene som er på lysmastene på alt for mange av Oslos fotballbaner, også her hadde vi en sånn som dekket store deler av feltet om vi ikke reiste oss.

Da kampen kom i gang fikk Stålkameratene som for anledningen manglet en rekke spillere med skader og karantener, og heller ikke hadde fått spilleklar nyanskaffelsen Vitalijs Barinovs (Som blant annet har 5 CL-kvalikkamper på CV-en sin!) raskt en støkk med en avslutning fra Grei som endte i tverrliggeren.

Stålkameratene kom raskt mer med i kampen, og dominerte etter hvert mye av det som skjedde på store deler av banen, men foran motstanderens mål var det sørgelige greier. Grei hadde kanskje ikke så mye spill, men til gjengjeld kom de smått til sjanser, og da jeg ble oppringt av Schau og Aune (2:30:40 ut i sendinga) måtte jeg si som sant var, at pr nå var jeg faktisk fornøyd med 0-0.

Litt før pause kom så kampens første mål. Det var kamp om ballen inne i feltet, og da en Grei-spiller på dramatisk vis gikk overende blåste dommeren raskt straffespark, til store protester fra alle gulkledde. Protestene førte ingensteds, og straffen ble kontant ekspedert i mål.

Det var dermed en slukøret gjeng ranværinger som tok turen til garderoben, men jeg hadde god tro på at dette skulle de kunne komme tilbake fra.

Etter pause gikk det ikke mer enn drøyt fem minutter, så skjedde det jeg hadde håpet på. Stålkam rullet opp et flott angrep, og Aleksander Iversen fikk æren ayoutv å avslutte det hele med scoring. 1-1 og nytt håp!

Adam var ikke så lenge i paradis, og ei heller fikk jeg være lykkelig så veldig lenge på Rødtvet i kveld. Ikke lenge etter utligningen kom 2-1, og da også 3-1 ble satt inn begynte jeg å se mørkt på tingenes tilstand.

Det ble etter hvert litt ampert på banen, og også enkelte tilskuere bidro med noen meldinger til spillerne ute på banen, men da Grei satte sitt fjerde mål for kvelden et lite kvarter før full tid var det egentlig lite igjen å spille om. Stålkam prøvde og prøvde, men det ble ikke flere mål, og returen til nord ble uten poeng denne gangen også.