Etter at et uggent værvarsel fikk meg til å kansellere tirsdagens plan var det litt bedre på onsdag, selv om det lenge ble truet med fare for tordenvær. Utover ettermiddagen ble det rimelig klart at det ikke ble det, så etter å ha plukket opp Jon Are og André ble kursen satt i retning Drammen. Her fant vi fram til Åssiden, hvor vi spaserte rett forbi kunstgressbanen og fant fram til gressfeltet hvor det var klart for sjuendedivisjonskamp mellom Åssiden 3 og Hønefoss SK.
Jeg hadde jo alt i 2017 vært på kamp på kunstgressbanen, men nå var det jentekamp der, og dermed var klubbens tredjelag henvist til gressbanen like ved. Denne var nylig blitt skilt ut som egen bane i Futbology, og dermed strømmet det til med banehoppere som ville få krysset av en sjelden mulighet. Faktisk viste det seg litt uti kampen at av de totalt 35 publikummerne som befant seg langs sidelinja, så var 24 sjekket inn i appen!
Ute på gressmatta skjedde innledningsvis veldig mye foran Hønefoss-målet, men da en av rødtrøyene i det sjette minutt ble felt pekte dommeren på straffemerket, og gjestene kunne med 6:10 på min stoppeklokke gå opp i 0-1.
De blåstripete fortsatte likevel å ha et visst grep om kampen, og det var på ingen måte ufortjent da de vartet opp med et kremangrep som ga 1-1 rett før det var spilt 19 minutter av kampen.
1-1 sto seg helt til pause, og etter et kort avbrekk var det på ny klar for 45 minutter fotball, nå attpåtil stort sett i oppholdsvær.
Etter hvilen tok det 7 minutter før vi igjen fikk scoring, og nå kunne Åssiden 3 juble for endelig å ha tatt ledelsen 2-1. 3-1 kom så i det 69. minutt, før selve kronen på verket kom da en av hjemmelagets menn hamret inn et brassespark på et hjørnespark jeg selvsagt ikke fikk soset meg til å filme. 4-1 med 18 minutter igjen å spille gjorde at jeg mistenkte at det ikke var spesielt sannsynlig at gjestene skulle få noe med seg.
Ti minutter etter den flotte scoringen kriget bortelaget riktignok inn 4-2, men flere ganger ville det seg ikke. Tre minutter inn i overtiden blåste dommeren av, og dette ble dermed sluttresultatet, og for oss som hadde vært til stede gjaldt det bare å komme seg i bilene så fort som mulig for å slippe unna en ny runde med nedbør.
Etter en rolig formiddag med litt grilling i marka før jeg dro hjem og mekket en utsøkt fiskemiddag satte jeg kursen vestover ut av Oslo. Mens Eliteseriens og OBOS-ligaens hovedrunder ble spilt ferdig slo jeg meg til bak bortefeltet på Marienlyst stadion, og straks kampen der var ferdig plukket jeg opp Cathrine som ikke skulle reise hjemover før med nattoget. Sammen satte vi kursen oppover langs Drammenselva, og svingte etterhvert av mot Skotselv, hvor vi fant fram til banen hvor det skulle være sjuendedivisjonskamp mellom Bakke og Hønefoss SK.
Gjestene må som jeg nevnte da jeg var og så dem på hjemmebane i fjor ikke forveksles med mer kjente Hønefoss BK, som spiller noen divisjoner høyere. Det er likevel dette laget som er det «originale» Hønefoss, da sammenslåingsklubben Liv/Fossekallen skiftet navn til Hønefoss Ballklubb først i 2002, mens denne sammenslåingen av Hønefoss FK (stiftet i 1982) og Tolpinrud IL (1944) har brukt bynavnet siden 1991. Hjemmelaget er på sin side en svært gammel klubb, stiftet alt i 1895, men de har ikke hatt seniorlag i fotball på noen år, så vi er mange banehoppere som har sett oss ut muligheten til å dra dit på kamp i år.
Anlegget i Skotselv var svært fint, med kiosk, to små tribuner (pga plassmangel var den ene litt snodig plassert nesten helt i hjørnet av stadion) med tak, og garderober i idrettshallen like ved kunstgressbanen. Dommeren hilste på lagene, og så var vi i gang!
Kampen fikk en rett og slett vanvittig start! Det tok 70 sekunder før det sto 1-0, og deretter 45 nye sekunder før det hadde blitt 1-1. Altså en scoring til hvert lag før det var spilt TO minutter! Jeg har sett mye rart i fotballens verden, men akkurat dette tror jeg aldri jeg har opplevd før.
Begge lag fortsatte å produsere sjanser, men kvaliteten ble litt for lav, helt til hjemmelaget rett før det var spilt 12 minutter endelig lyktes, og gikk opp i 2-1. Det tok nå litt lenger tid for ringerikingene å slå tilbake, men med 26:10 på min stoppeklokke ble det fyrt av et skudd som skiftet retning og gikk i mål til 2-2.
Bare to minutter etter dette kunne så Hønefoss SK juble for å ha tatt ledelsen for første gang i kampen. Med 2-3 på blokka begynte det å bre seg en del frustrasjon hos rødtrøyene fra Skotselv, men da dommeren etter noenogtretti minutter mente ballen ikke var inne her sluttet de iallfall å være internt frustrerte. Både på min video og en annen videosnutt jeg fikk se er det liten tvil om at ballen faktisk er bak stolpen, og dermed må ha vært over streken!
Det ble uansett ikke dømt mål, og tross at det hadde vært fem scoringer og sto 2-3 ble det ikke lagt til noe tid før pause. Jeg benyttet pausen til å få meg en litt sprø vaffel, som jeg såvidt rakk å få ned før det igjen var klart for 45 minutter med fotball.
Jeg hadde glemt å starte stoppeklokka etter pause, oppdaget jeg da vi fikk 3-3. Ut fra klokkeslettet anslår jeg at det var spilt rett over 50 minutter av kampen da hjemmelaget altså utlignet igjen.
Utover i omgangen kom det så en rekke store sjanser, men begge lags målvakter leverte gode redninger, og spesielt HSK-keeperen burde få en klem av lagkameratene sine på neste trening. Vi var likevel ikke ferdige med målene i kampen, og det var spilt rundt en halvtime av andre omgang da Bakke igjen fortvilte fordi gjestene hadde tatt ledelsen. 3-4, og som om det ikke var nok at de lå under var det enighet både blant hjemmelagets spillere og supporterne om at både han som scoret og flere til hadde vært offside!
Få minutter før full tid fikk vi IGJEN en scoring som skapte sinne fordi de fleste mente det skulle vært dømt offside. Dommeren mente dessverre for vertskapet ikke det, og dermed sto det nå 3-5. På overtid kom også 3-6, og mens diskusjonene mellom dommeren og Bakke-spillerne fortsatte ble kampen blåst av med dette som sluttresultat.
Gemyttene hadde heldigvis roet seg noe da lagene trakk mot garderoben, for det viste seg at ingen visste hvem som hadde nøkkelen. Det var derfor en blandet gjeng som sto og ventet til den dukket opp så man kom seg inn. Selv benyttet jeg anledningen før jeg satte kursen hjemover til å plante tanken hos noen av hjemmelagets spillere om at BIF kunne spille en kamp på den gamle gressbanen ved Bakke kirke en gang, noe som garantert ville mobilisere mange banehoppere til å ta turen.
Hjemturen gikk relativt smertefritt, og jeg rakk så vidt å få med meg at Wolfsburg rykket ned fra Bundesliga før jeg parkerte og kunne plante meg ned i sofaen hjemme.
Etter gårdagens vanvittige opplevelse på Larkollen var det tilbake til strieskjorta og havrelefsa i groundhoppinghverdagen på tirsdagskvelden. Jeg dro hjemmefra for å hente noe greier mamma hadde funnet på Finn, og fortsatte så vestover over Hadeland til jeg kom fram til Ringerikes hovedstad Hønefoss. Her fant jeg etterhvert navigert meg fram til bydelen Tolpinrud, hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Hønefoss SK (Som altså er noe helt annet enn byens mest kjente klubb Hønefoss BK) og fjerdelaget til Konnerud.
Da jeg svingte inn mot idrettsplassen så jeg til min store fortvilelse at her var en helt nydelig gressbane som lå ubrukt, mens spillerne som kom ut av garderoben stimet bort mot kunstgressbanen. Sånt burde vært straffbart! Jeg hadde nok fått en merkelig opplevelse om jeg hadde insistert på å sitte og se på en tom gressbane i nitti minutter, så jeg måtte bite i det sure eplet og gå bort til kunstgresset hvor spillerne var i full oppvarming.
Da kampen kom i gang syntes jeg raskt det ble gjenspeila at gjestene ikke hadde tapt en eneste kamp i år, mens vertskapet huserte lenger ned på tabellen. Det ble likevel ikke mange veldig store målsjanser, men det meste av spillet foregikk på HSKs banehalvdel. 12 minutter ut i kampen gjorde så en av hjemmelagets forsvarsspillere en gigatabbe som satte egen målvakt ut av spill så ballen trillet i mål til 0-1.
Foran det jeg etter hvert kom fram til var den svimlende sum av 15 tilskuere inkludert meg selv fortsatte begge lag å ha ballen en hel del, men der drammenserne faktisk produserte en del sjanser var det ganske impotente greier vi fikk se i motsatt ende av banen. Det gikk dermed slik det måtte gå og i det 25. minutt vartet rødtrøyene opp med et fint angrep som endte med at ballen snek seg inn ved stolperota til 0-2.
Rett før pause fikk Konnerud-laget satt ballen i mål nok en gang, men dette mente dommer var offside, og det sto dermed fortsatt 0-2 da lagene tok en kort taktisk pause. Mens spillerne var raskt på plass igjen tok dommeren seg en prat med noen kjente langs sidelinja før han følte at han var klar for nye 45 minutter med fotball.
Ut fra start etter pause virket det som om det lokale laget hadde gjort de riktige grepene i pausen. De så nå slettes ikke så ufarlige ut, og etter seks minutter av omgangen kom det endelig et mål … til Konnerud 4. 0-3 føltes sett under ett ikke veldig ufortjent, men at scoringen kom i den fasen i kampen den gjorde, det var nok tungt å svelge!
Ti minutter etter scoringen gjorde HSK seg klare til å slå et frispark da et eller annet skjedde bak dommerens rygg i feltet. En av Konneruds spillere gikk i bakken og ble liggende og gråte kraftig. Etter litt drittslenging mellom de som sto i muren og han som skulle slå inn frisparket fikk sistnevnte tenning og løp inn i mølja som hadde dannet seg, og etter noen fryktelig ampre minutter ble det delt ut ett gult kort i hver retning før frisparket endelig kunne slås (Selvsagt uten resultat).
Konnerud så fortsatt for det meste ut til å ha kontroll, men med 11 minutter igjen av ordinær tid lyktes det endelig for blåtrøyene. Et frispark ble slått inn fra ganske langt hold, nesten klarert, slått inn på nytt, og etter litt om og men endte ballen i mål til 1-3!
Det var fortsatt ikke veldig god stemning ute på banen, og i sluttminuttene virka det som det var like før det smalt mellom en av hønefossingenes angrepsspillere og forsvarsspilleren fra Konnerud som skulle holde ham i sjakk. Heldigvis utartet det ikke like ille som da timen var spilt, men jeg tenkte at det var nok veldig greit at det bare var noen få minutter igjen av kampen nå.
Kampen endte til slutt uten flere scoringer, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 1-3 og de røde kunne glade reise tilbake til Drammen med tre nye poeng. Selv tok jeg en prat med dommeren om kampen før jeg hoppet i bilen og forserte veiarbeidsområdet ved Sollihøgda for å komme meg hjem.
