Nok en arbeidsuke over, og nok en gang ut på groundhopping-tur. Denne gangen ble kursen satt østover, og etter litt shopping i Torsby tok jeg en pitstop for litt mat i Ekshärad (Der jeg for øvrig må se å få sett kamp snart!). Til min store irritasjon viste det seg at minibanken her var ute av drift, så da jeg forlot stedet kjørte jeg ned til kommunesenteret Hagfors, hvor det viste seg at også der var minibanken ute av drift. Jeg hadde heldigvis litt penger med meg, så jeg satte nå kursen mot Bergsäng, hvor jeg parkerte i et skyggefullt hjørne på plassen utenfor fotballbanen hvor det var klart for kamp i division 5 mellom Bergsäng og Nyedshov.
Da jeg steg ut av bilen merket jeg umiddelbart at dette kom til å bli en myggfull aften, men jeg sprayet meg etter beste evne før jeg gikk bort og brukte mesteparten av de kronorna jeg hadde med på å komme meg inn. (Han som satt i inngangen kunne for øvrig fortelle meg at minibankene hadde vært ute av drift i ukesvis nå, så han var litt frustrert over det han også.) Anlegget jeg kom inn på var en flott gressbane som var gravd litt ned i terrenget så tilskuerne fikk god høyde fra tre av sidene. På den ene sida lå det et lite klubbhus med hjemmegarderobe, dommergarderobe og kiosk med en terrasse utenfor, mens motsatt lå innbytterbenkene med et analogt stadionur og noen soppinfiserte trebenker bakom. Rett og slett utrolig sjarmerende!
Gjestene fra Molkom ledet serien nå etter vårsesongen, og for oss rundt seksti som hadde tatt turen for å se denne kampen ble det raskt klart at dette ikke var noen tilfeldighet. De gulsvarte tok raskt tak i kampen, og selv om det tok et drøyt kvarter før vi fikk 0-1 var det nok ingen som var veldig overrasket da ballen gikk i mål.
Bortelaget fortsatte å dominere også etter å ha tatt ledelsen, og når da forsvaret og målvakten til Bergsäng vartet opp med et kollektivt sammenbrudd like før kampen var halvspilt ble 0-2 en veritabel gavepakke. Da 0-3 kom i det 28. minutt oppdaget jeg at jeg hadde hatt kameraet på feil innstilling, så jeg er i skrivende stund veldig spent på hvordan bildene jeg tok før jeg merket dette ble. De gules overtak fortsatte uansett, og i det 36. minutt kom 0-4, før en stor mulighet etter et hjørnespark ble reddet på strek et par minutter før pause.
Som sagt var det kanter rundt tre av sidene på banen, og en av de tilreisende fikk stor jubel fra sine medreisende da han etter å ha løpt som en gal for å holde ballen i spill utnyttet den bratte bakken opp mot der de fleste tilskuerne satt til å selv klare å vri fortsettelsen av løpet sitt så han kom inn på banen igjen og fikk drevet ballen framover.
Tross denne morsomme detaljen, noe av det siste som skjedde før pause var at hjemmelaget plutselig reduserte til 1-4. Denne stillinga sto seg til pause, og jeg trakk over mot kiosken for å se om de få småkronene jeg hadde igjen av svensk valuta kunne skaffe meg noe å drikke. Det ble en flaske Trocadero, og dermed så alt veldig lyst ut da lagene kom tilbake på banen og andre omgang kunne starte.
Banen lå ganske omkranset av høye furutrær, og dette hadde gjort at i takt med at solen dalte ble skyggene utover banen og ikke minst utenfor banen lengre og lengre. Dette gjorde at de stikkende insektene ble mer og mer intense, og utover i andreomgangen ble forholdene verre og verre. Etter hvert så jeg flere som gikk, og jeg er ikke det minste i tvil om at dette først og fremst handlet om knott- og myggplagen. Selv klarte jeg til en viss grad å holde det litt i sjakk med myggsprayen jeg hadde vært forutseende nok til å ta med, men jeg måtte flire litt da jeg så at nesten alle som hadde plagg med hette på hadde dratt denne godt over hodet i et forsøk på å forhindre stikkene.
Etter den nokså enveiskjørte førsteomgangen ble andreomgangen noe jevnere, selv om jeg mistenker at dette først og fremst skyldtes at serielederne senket sitt nivå noe. Tross at de fikk ha ballen mer og produserte en del angrep, så ble det ikke flere mål for rødtrøyene fra østbredden av Trysilelva (Eller Klarälven som svenskene kaller den). Jeg hadde så vidt begynt å tenke på denne andre halvdelen av kampen som et lite antiklimaks, da gjestene i det 79. minutt gikk opp i 1-5.
Knappe fire minutter før full tid kom også 1-6, og etter et par-tre høyst unødvendige overtidsminutter ble dette også sluttstillinga i kampen. Jeg hastet mot bilen hvor en deilig flaske Xylocain ventet på meg for å lindre kløen og svien fra alle stikkene jeg hadde pådratt meg!
Kursen ble satt nordover, og etter TO nye minibankstopp med fortsatt uforrettet sak fant jeg endelig en maskin som kunne gi meg penger for å slippe inn på lørdagens kamper, før jeg kom fram til den flotte AirBnB-leiligheten jeg hadde booket meg inn på for natten og kunne gjøre som KAJ og bevilge meg en kjapp tur i badstua før jeg tok kveld.
Etter en sårt tiltrengt fotballfri kveld onsdag satte jeg igjen kursen vestover torsdag kveld. Denne gangen var det Buskeruds administrasjonssenter Drammen som var målet, og etter å ha parkert utenfor Marienlyst stadion gikk jeg rundt hjørnet til Marienlyst kunstgress, hvor det skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Skiold og Skrim.
Ut fra tabellposisjon og antall innbyttere i lagoppstillingen hadde jeg en mistanke om at hjemmelaget var store favoritter i denne kampen, og jeg så snart at det aller meste kom til å skje foran gjestenes mål. Jeg hadde likevel innledningsvis plassert meg i motsatt ende av banen, og fikk derfra i det 13. minutt se Skiold gå opp i 1-0 på et hjørnespark.
En riktig fortjent ledelse, men selv om rødtrøyene fortsatte å dominere ute på kunstgresset som om vinteren er islagt, så lot flere mål vente på seg. Vi måtte vente helt til det var fem minutter igjen til pause, men da kom 2-0 som resultat av et angrep vi rundt femti som var til stede ikke kunne gjøre annet enn å applaudere.
2-0 var fortsatt stillinga da det ble pause, og begge lag trakk inn i garderobene. Jeg fant ut at også jeg skulle teste fasilitetene i sokkelen under hovedtribunen på stadionet like ved, og kom etter et svært nødvendig opphold ut igjen like før andre omgang tok til.
I pausen hadde den gamle Notodden-, Vindbjart-, Egersund- og Levanger-keeperen Nicolai Larsen Berg dukket opp, og etter at han under oppvarmingen hadde sett lagkameratene gå opp i 3-0 bare drøyt to minutter etter hvilen kom han etterhvert inn i Skiolds angrepsrekke og bidro sterkt i lagets videre gjennomføring av kampen.
4-0 kom like etter at timen var spilt, og i det 68. minutt hørte jeg en av vertskapets menn nevne ordet «tosifra» i feiringa etter at nevnte Larsen Berg hadde sendt dem opp i 5-0. Riktig så ille skulle det ikke bli, men Skrim slet nå med å i det hele tatt få passert midtstreken så helt urealistisk var det heller ikke.
Etter at Skiold gikk opp i 6-0 med ti minutter igjen av kampen hadde de faktisk to nettkjenninger til i sluttminuttene som begge ble annullert for offside til stor frustrasjon for de involverte.
Da vi passerte nitti spilte minutter ropte dommeren at det var lagt til to minutter, og samtidig noterte jeg meg at Skrims forsvar på ingen måte gjorde jobben for seg selv veldig enkel da de drev og småspilte omtrent innenfor egen femmeter. På den annen side må det kanskje nevnes at mens de hadde ballen her klarte de iallfall å ikke miste den, for ikke lenge etter ble et forsøk på å komme seg ut stoppet, og ballen satt i mål uten at det ble dømt offside, så det sto 7-0!
Da kampen var over kommanderte dommeren spillerne til en organisert takkforkampen-linje, før alle fikk dra hver til sitt. Turen hjem til Kongsgårdmoen ble nok litt ekstra lang denne kvelden for blåtrøyene.
Etter gårdagens vanvittige opplevelse på Larkollen var det tilbake til strieskjorta og havrelefsa i groundhoppinghverdagen på tirsdagskvelden. Jeg dro hjemmefra for å hente noe greier mamma hadde funnet på Finn, og fortsatte så vestover over Hadeland til jeg kom fram til Ringerikes hovedstad Hønefoss. Her fant jeg etterhvert navigert meg fram til bydelen Tolpinrud, hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Hønefoss SK (Som altså er noe helt annet enn byens mest kjente klubb Hønefoss BK) og fjerdelaget til Konnerud.
Da jeg svingte inn mot idrettsplassen så jeg til min store fortvilelse at her var en helt nydelig gressbane som lå ubrukt, mens spillerne som kom ut av garderoben stimet bort mot kunstgressbanen. Sånt burde vært straffbart! Jeg hadde nok fått en merkelig opplevelse om jeg hadde insistert på å sitte og se på en tom gressbane i nitti minutter, så jeg måtte bite i det sure eplet og gå bort til kunstgresset hvor spillerne var i full oppvarming.
Da kampen kom i gang syntes jeg raskt det ble gjenspeila at gjestene ikke hadde tapt en eneste kamp i år, mens vertskapet huserte lenger ned på tabellen. Det ble likevel ikke mange veldig store målsjanser, men det meste av spillet foregikk på HSKs banehalvdel. 12 minutter ut i kampen gjorde så en av hjemmelagets forsvarsspillere en gigatabbe som satte egen målvakt ut av spill så ballen trillet i mål til 0-1.
Foran det jeg etter hvert kom fram til var den svimlende sum av 15 tilskuere inkludert meg selv fortsatte begge lag å ha ballen en hel del, men der drammenserne faktisk produserte en del sjanser var det ganske impotente greier vi fikk se i motsatt ende av banen. Det gikk dermed slik det måtte gå og i det 25. minutt vartet rødtrøyene opp med et fint angrep som endte med at ballen snek seg inn ved stolperota til 0-2.
Rett før pause fikk Konnerud-laget satt ballen i mål nok en gang, men dette mente dommer var offside, og det sto dermed fortsatt 0-2 da lagene tok en kort taktisk pause. Mens spillerne var raskt på plass igjen tok dommeren seg en prat med noen kjente langs sidelinja før han følte at han var klar for nye 45 minutter med fotball.
Ut fra start etter pause virket det som om det lokale laget hadde gjort de riktige grepene i pausen. De så nå slettes ikke så ufarlige ut, og etter seks minutter av omgangen kom det endelig et mål … til Konnerud 4. 0-3 føltes sett under ett ikke veldig ufortjent, men at scoringen kom i den fasen i kampen den gjorde, det var nok tungt å svelge!
Ti minutter etter scoringen gjorde HSK seg klare til å slå et frispark da et eller annet skjedde bak dommerens rygg i feltet. En av Konneruds spillere gikk i bakken og ble liggende og gråte kraftig. Etter litt drittslenging mellom de som sto i muren og han som skulle slå inn frisparket fikk sistnevnte tenning og løp inn i mølja som hadde dannet seg, og etter noen fryktelig ampre minutter ble det delt ut ett gult kort i hver retning før frisparket endelig kunne slås (Selvsagt uten resultat).
Konnerud så fortsatt for det meste ut til å ha kontroll, men med 11 minutter igjen av ordinær tid lyktes det endelig for blåtrøyene. Et frispark ble slått inn fra ganske langt hold, nesten klarert, slått inn på nytt, og etter litt om og men endte ballen i mål til 1-3!
Det var fortsatt ikke veldig god stemning ute på banen, og i sluttminuttene virka det som det var like før det smalt mellom en av hønefossingenes angrepsspillere og forsvarsspilleren fra Konnerud som skulle holde ham i sjakk. Heldigvis utartet det ikke like ille som da timen var spilt, men jeg tenkte at det var nok veldig greit at det bare var noen få minutter igjen av kampen nå.
Kampen endte til slutt uten flere scoringer, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 1-3 og de røde kunne glade reise tilbake til Drammen med tre nye poeng. Selv tok jeg en prat med dommeren om kampen før jeg hoppet i bilen og forserte veiarbeidsområdet ved Sollihøgda for å komme meg hjem.
Endelig var dagen kommet. Det Stig-André hadde ment kom til å gå rett inn på topp 2 av St. Hansaftener i norsk fotball (Hva som var på topp av dette og 1998 trodde han de lærde kom til å strides noe om) skulle skje. Jeg hadde plukka opp Thomas og Torsi fra fotball-tv, og sammen satte vi kursen ned mot banen på Østfolds solkyst hvor det skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Rygge og Tveter.
Bakgrunnen for at det var kamp her var at vi var flere i banehoppermiljøet som lenge hadde siklet etter å få krysset av denne banen med det litt uvanlige navnet Park Lane (Visstnok et navn den hadde fått fordi to lokale ildsjeler var fans av klubbene som spilte på de to engelske stadionene Villa Park og White Hart Lane). En av de mest aktive for å få spilt en kamp her hadde vært nettopp Stig-André, og i vinter hadde han endelig fått napp hos Rygge IL. De hadde fått klarsignal fra motstander, krets, og baneeier, og vi banehoppere hadde takket for dette ved å mobilisere for å få folk til å komme. Og folk kom! Alt før bussen Kald Kaffe hadde satt opp var kommet hadde antallet innsjekk passert 70, og jeg skjønte snart at det kom til å bli et tresifret antall Futbology-brukere på plass!
Et drøyt kvarter før kampstart var bussen på plass, og snart hadde hundrevis av folk pakket seg sammen langs gjerdet mot den lille veien langs stadion. Myntkast ble tatt, buss-sjef André hadde fått seg et par pølser, lagene byttet side, og kampen kom i gang.
Til frustrasjon for de mange hjemmesupporterne som var på plass var det gjestene fra fylkeshovedstaden som kom best i gang, og i det 6. minutt ble ballen satt i mål til 0-1. Vi var nok mange som trakk et lettelsens sukk, tenk for en skandale om halve banehopper-Norge skulle fått nullstilt rekkene sine med kamper med scoring i samtidig?
De sortkledde med sine mildt sagt interessante draktnumre (Sebastian hadde regnet ut at gjennomsnittlig nummer var 55,5, og da hadde de også en utespiller med nummer 1) fortsatte å styre det som skjedde ute på gressmatta, og like etter at første omgang var halvspilt kom 0-2.
Gjestene økte til 0-3 i det 38. minutt, men nå slo endelig hjemmelaget tilbake, da et hjørnespark ganske nøyaktig to minutter senere ble satt inn til 1-3.
Tveter hadde likevel ikke tenkt å slippe vertskapet inn i kampen, og 85 sekunder senere hadde de igjen skaffet seg tre måls forsprang da 1-4 ble satt i mål.
Litt inn i overtiden før pause fikk så Rygge tildelt et straffespark, og da dette ble hamret inn kunne lagene gå til pause med 2-4 i dommerens bok og fortsatt litt kontakt mellom lagene.
Jeg hadde rett før pause skaffet meg en vaffel og spist den, og resten av pausen ble brukt til å rusle rundt og hilse på kjentfolk, og dem var det mange av. Jeg hadde som sagt tippet at vi kom til å passere tresifret innsjekk, og vi var godt over 100 nå! Det var også solid oppmøte av andre, så sammen med Anders og Stig-André kom vi fram til et estimat et sted godt over 350.
Da lagene kom på banen etter pause virket det plutselig som om all futten var gått ut av Tveter, som helt klart hadde vært det førende laget i første omgang. De hadde lagt seg lavt, og det var nå Rygge som hadde ballen mest, men lenge uten å sette bortelagets forsvar på de helt store prøvene. Da de i det 65. minutt fikk et frispark ytterst i buen foran sekstenmeteren ble dette derimot en håndfull både for mur og målvakt, og plutselig var Tveters ledelse redusert til 3-4 og bare ett mål!
Rødtrøyene fra Halmstad (Som altså er et tettsted i Østfold i tillegg til en by i Sverige) hadde nå fått ferten av poeng, og fortsatte å male på, og med knapt tjue minutter igjen av ordinær tid kom en utligning til 4-4 jeg på ingen måte hadde sett for meg at skulle komme da stillingen var 1-4 drøye tre kvarter tidligere.
Tveter prøvde desperat å komme tilbake i kampen, men Rygge hadde ikke tenkt å bli nødt å minnes denne fotballens festaften som noe annet enn nettopp en fest. Jubelen var derfor enorm da de i det 84. minutt etter å ha avsluttet i stolpen satte inn returen til 5-4! Skulle vi virkelig få en hjemmeseier foran det en entusiastisk speaker kunngjorde at var 401 tilskuere (og dermed tilfeldigvis akkurat mange nok til å være sikret tilskuerrekord, den gamle var 3-400 fra en treningskamp mot Molde i 1982)?
Etter fem lange tilleggsminutter satte dommeren fløyta mot leppene for siste gang i kveld og blåste tre ganger. Det ble banestorming og stor jubel for 5-4-seieren, mens hos oss banehoppere gikk smilet nesten rundt hodet etter det som hadde vært en helt fantastisk breddefotballkveld. 400 tilskuere, 111 innsjekkete i Futbology, 9 mål, et ukjent antall pølser og vafler, nesten ikke regn, Dagfinn Enerly, lokalmedia, riksmedia, SteP, TikTok-kjendiser, sponsorinntekter, naturgress og alt som var fint på en gang!
Jeg satte fornøyd kursen hjemover, og ikke en gang en omkjøring og en tunnel med femtigrense klarte å ta knekken på det gode humøret mitt. Dette var noe jeg håper flere klubber får til i årene som kommer, og jeg vet iallfall hva JEG rangerer øverst av «Mirakelet i Marseille» og «Lekkerbiskenen på Larkollen» når det gjelder santkthansaftenkamper i norsk fotball! Jeg gleder meg virkelig til å se resultatet av filminga til Thomas og Torsi og legger lenke her når episoden kommer på nett.
Etter en ganske begivenhetsløs kjøretur nordover fra kampen i Sandvika var vi en spent gjeng som parkerte på Hamar og ruslet mot bortefeltet på Briskeby. Etter en sjekk i inngangen tok vi plass på stadionet hvor det var klart for eliteseriekamp mellom Hamarkameratene og Tromsø.
Inn mot kampstart kom det ganske mange på plass på vårt felt, mens på resten av stadion var det skuffende glissent. Vi rundt 200 som var på plass i rødt og hvitt sang av full hals, og ute på kunstgresset så TIL ganske friske ut etter at HamKam hadde kommet til en svært tidlig sjanse som heldigvis ble avverget.
Akkompagnert av sang og tromming fortsatte TIL å presse helt til den noe kontroversielle lånespilleren August Mikkelsen etter et drøyt kvarter landet uheldig og måtte ut med en skade i hælen. Fem minutter etter dette kom svenske David Edvardsson til hjørneflagget for å slå en corner, og resultatet ble ren kunst! Ballen traff panna til Vegard Erlien akkurat slik den skulle, og vips sto det 0-1 i det 21. minutt!
TIL fortsatte nå å ha god kontroll ute på banen, og i det 26. minutt var det Edvardssons tur å komme på scoringslista selv. Et skudd ble fyrt av og som de sa på TV2s sending på kvelden: Her ble det satt press ikke bare på spillerne fra Hamar, men også han som har ansvaret for målnettene når 0-2 virkelig tøyde nettmaskene.
Det sto fortsatt 0-2 til pause, men da kampen kom i gang igjen sto en betydelig andel av de besøkende på bortefeltet fortsatt i kioskkø da TIL igjen scoret på hjørnespark. Denne gangen var det kaptein Yttergård Jenssen som slo ballen inn, og Ieltsin Jeronimo Camões som stanget inn 0-3 i det stoppeklokka passerte 46 minutter.
HamKam fikk TIL-spillerne litt ned på jorda igjen etter tre minutters eufori, da 1-3 kom, men Ulf Johnny og jeg, som var dagens frammøtte fra Forza Tromsø senior tok likevel livet med ro. Med to måls ledelse følte jeg meg ganske trygg, og det virket også som om TIL-spillerne ikke ble feige eller fikk panikk, men fortsatte å jage etter flere mål samtidig som de tettet godt igjen bakover.
Det eneste øyeblikket da jeg ikke følte meg særlig trygg var da gullgutten Kinteh ble liggende nede og fysioterapeuten ble tilkalt. Heldigvis ble det raskt signalisert tommel opp, og mannen TIL alt har takket nei til bud i 60-millionersklassen på kunne fortsette å spille resten av kampen.
Tross 6 minutter tilleggstid, det ble ikke flere mål, og da dommeren blåste av kunne jeg overrekke det rødhvite flagget til Jens Hjertø-Dahl, før jeg i den kollektive feiringa som fulgte klarte å knekke flaggstanga. Vel verdt det!
Absolutt en fin tur til Hamar, og som Martin sa før vi forlot stadion: Dette med å vinne fotballkamper burde alle prøve så ofte som mulig!
Søndag formiddag dro jeg hjemmefra uten nye fotballbaner i sikte, men derimot to kamper med mine rødhvitstripete helter i aksjon. Først dro jeg til Grorud og plukket opp Martin, før vi fant Henrik på Sinsen og satte kursen vestover. Etter litt kunne vi svinge inn mot Kadettangen i Sandvika hvor det skulle spilles tredjedivisjonskamp mellom Bærum og Tromsøs andrelag.
I billettluka satt Bærums «potet» par excellence Massimo og vinket meg gjennom ettersom jeg hadde avtalt med Dag Magne at jeg skulle få fotoakkreditering i dag. Inne på stadion dukket også Ole-Kristian opp, før nok en med samme navn også kom, sammen med Henning. Mens jeg gjorde meg klar for å fotografere myntkastet så jeg at dommeren tok en slags piruett, noe jeg tror var mest for å erte meg.
Da spillet kom i gang var det de gulsvarte som først tok tak i kampen, og keeperveteran Simon Thomas fikk nok å henge fingrene i. Han klarte likevel lenge å holde «unggutan» inne i kampen, og da vi nærmet oss halvspilt kamp i en overraskende trykkende hete følte jeg at bortelaget virkelig var i ferd med å komme inn i dette.
Typisk nok var da noe av det første som skjedde at et forsøk på en klarering traff en Bærum-spiller i foten, så ballen seilte i en fin bue over alt og alle og inn i mål til 1-0. Fryktelig surt, og garantert ikke noe han som ble kreditert scoringen hadde klart dersom han hadde prøvd på det.
For å gjøre vondt verre kom også 2-0 drøye fem minutter før pause, men der det første målet hadde vært basert på flaks var det nå ferdighetene som kom til sin rett. Ballen ble hamret i krysset fra litt utenfor sekstenmeteren, og det var stor jubel hos hjemmefansen.
2-0 sto seg til pause, og jeg konkluderte med at det var for varmt til å orke å stå i kø i kiosken. Jeg slo meg derfor ned på bortefeltet hvor jeg i 2014 hadde sett TILs a-lag gå på et surt tap i 1. divisjon, og nøt de få vindpustene som av og til kom inn over banen fra fjorden.
Etter hvilen hadde Tromsø-rekruttene tydeligvis bestemt seg for å slå tilbake, og det var bare spilt såvidt over ett minutt før de rødhvite tråklet seg gjennom et hjemme-forsvar som så ut til å ha hodene igjen i garderoben fortsatt. Ballen endte i mål, og med 2-1 var det full fart inn i målet for å hente ballen og komme i gang igjen.
Dessverre for oss bortesupportere, det ville seg ikke for TIL 2 denne formiddagen. Resten av andre omgang ble målløs, og da dommeren etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 2-1. Mens jeg trakk rett til bilen for å fyre i gang airconditionen gikk noen av oss og hilste på den tidligere TIL-spilleren Erlend Sivertsen som nå er i Bærum, før vi sammen satte kursen nordover mot Hamar hvor a-laget skulle i aksjon og forhåpentligvis få med seg et bedre resultat enn det vi hadde fått med oss her.
Foto: Henning Kvaal-Tanguay
På veien ble det en rask pitstop for litt kebab, samt en bollebonanza noen mil lenger nord, før vi i god tid før avspark var på plass på Briskeby.
