Hogstorps IF - IFK Lane 5-1

Etter å ha forlatt kampen i Dalsland hadde jeg rimelig knapt med tid på veien videre, og for å gjøre ting verre havnet jeg først bak en skurtresker på E45 som ikke slapp trafikken forbi før køen var nærmere tre km lang. Etter å ha svingt av europaveien havnet jeg så bak en fyr i en cabriolet som virka å være livredd at hattene skulle fyke av ham og kona, så han konstant lå tjue km/t under fartsgrensa. Til slutt kom jeg likevel fram dit neste kamp skulle spilles, også denne i division 5 når Hogstorps IF og IFK Lane møttes.

Hadde jeg ikke blitt holdt igjen i trafikken hadde jeg nok nådd avspark helt fint, men nå kom jeg til banekanten etter at det var spilt bittelitt. Stadionuret sto likevel bare på 1, så jeg hadde ikke gått glipp av noe særlig, og jeg fikk også her se en nydelig gressbane foran et lite klubbhus med kiosk og garderober. Her var det faktisk betydelig bedre oppmøte enn på forrige kamp, og nærmere 100 mennesker befant seg i solsteiken langs sidelinja.

Det var spilt omtrent ti minutter da vi fikk kampens første mål, og slik spillet hadde utviklet seg var det ingen stor overraskelse at det var hjemmelagets spillere og fans som kunne juble etter at et langt innkast ble ekspedert videre inn i målet til 1-0. Ti minutter senere fikk vi igjen se en scoring, denne gangen da et frispark fra ganske langt hold på imponerende vis gikk inn så det ble 2-0.

4-5 minutter senere kom Hogstorp igjen i angrep, og nå fikk vi se et eksempel på svært god fordelsdømming da dommeren valgte å la spillet fortsette etter at en av de rødhvite gikk i bakken, noe som ga en lagkamerat av ham muligheten til å sette inn 3-0.

Det var som nevnt solsteik, så jeg valgte å skaffe meg et eksemplar av verdens beste saftis mens jeg så slutten av omgangen. Flere mål fikk vi ikke se, og lagene gikk til pause med 3-0. I pausen stakk jeg og snudde bilen, samt smurte meg litt mat ettersom jeg nesten ikke hadde spist noe hele dagen. Med nye krefter tok jeg så igjen plass ved banen for å se helgas siste 45 minutter med fotball.

De blåhvite fra Lane (der jeg var på kamp i 2023) fortsatte å slite mot det som helt klart var et bedre lag, men ble gang på gang reddet av assistentdommerens flagg. Det var litt komisk å se at hjemmelagets nummer 14 ble sintere og sintere for hver gang han ble avvinket for offside, men da han litt før timen var spilt endelig klarte å holde seg på rett side av gjestenes backrekke lenge nok kom i rask rekkefølge både 4-0 og 5-0.

I det 63. spilleminutt ble ballen igjen satt i mål, men denne gangen var det faktisk IFK Lane som hadde scoret! 5-1, og kanskje et nytt håp for gjestene?

Neida, når sant skal sies, så var vi resten av kampen nærmere en større ledelse til vertskapet enn vi var flere reduseringer. Varmen gjorde nok sitt til at både presisjon og innsats sank mot slutten av kampen, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 5-1, til stor glede for hjemmelagets supportere.

Jeg kunne etter en helt nydelig dag i nordenden av Västra Götalands län igjen sette kursen nordover, og etter litt shopping på Nordbysenteret svingte jeg inn hjemme ganske presis klokka ni.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Håfreströms IF - Morlanda GoIF 1-8

Etter gårdagens folkefest på Eina satte jeg i dag kursen alene mot grensa. Etter å ha konstatert at det fortsatt ikke finnes penger i minibankene i Värmland (Dette er en helt latterlig skandale) svingte jeg sørover, og etter å ha vært oppom og kikka på den gamle allsvenske arenaen Lövåsvallen i Billingsfors fikk jeg tatt ut litt penger, og fullførte så den usaklig svingete og kuperte siste mila fram mot arenaen hvor det skulle være kamp i den sørlige avdelinga av den bohuslänsk-dalslandske division 5 mellom Håfreström og Morlanda.

Stadionanlegget lå sentralt plassert i området Åsenbruk, som er en del av et tettbebygd område rundt sørenden av Dalslands kanal, og hjemmelaget deler navn med den tidligere hjørnesteinsbedriften i området. Jeg betalte meg inn gjennom døra inn mot sentrum, men det så ut som om den opprinnelige hovedinngangen med en av de typisk svenske inngangsportalene lå i motsatt ende av banen, ut mot hovedveien forbi bygda.

Da kampen kom i gang hadde hjemmelaget en kort spurt ut fra startblokkene, men det tok ikke mer enn ett minutt og førtifem sekunder før gjestene hadde satt ballen i mål til 0-1, og herfra handlet det aller aller meste om de blåkledde fra Ellös på Orust (Der jeg var på en visitt i fjor sommer). Gjestene fortsatte å dominere på gressmatta nå, og etter tolv minutters spill kom 0-2 etter en corner der hjemmelaget var rasende fordi det ikke ble dømt frispark utover i stedet.

I det 18. spilleminutt fikk så vi rundt 30 som var på kamp se en perle av et skudd fra bortelaget sende dem opp i 0-3. Kampen var for øvrig ikke veldig interessant tabellmessig sett, da hjemmelaget ligger plassert litt unna den absolutte bunnstriden, mens bortelaget nok er hektet av i toppstriden i divisjonen. Ingen kan likevel beskylde dem for ikke å yte en innsats, og like før halvtimen var spilt endte et skudd i tverra før ballen spratt ned og ut, så Håfreström hadde sluppet med skrekken denne gangen.

Det kom likevel to mål til før pause, først rundt ti minutter før hvilen da det jeg tror var et frispark omtrent på midtbanen ble satt over alt og alle inkludert keeper som sto ganske langt ut. Drøye tre minutter senere kom så 0-5, og her vil jeg legge en ikke ubetydelig del av skylda på han som like før laga et frispark og så var mer opptatt av å klage på dømminga enn å følge med på hva motstanderne foretok seg.

Inn mot pause ble det mye klaging, så dommeren syntes nok det var behagelig da han kunne sende lagene i garderoben, fortsatt med 0-5 i målprotokollen. Selv brukte jeg pausen svært effektivt, først flyttet jeg bilen til motsatt ende av banen for å kunne komme meg raskere avgårde etter kampen, og deretter besøkte jeg det som nok er det mest 70-talls doet jeg har besøkt siden åttitallet!

Da andre omgang kom i gang var det ikke spilt fem minutter en gang før hjemmelagets målvakt på en dumdristig måte stupte inn i en motstander. Resultatet ble at dommeren blåste straffe, samtidig som vi fikk et lengre opphold for at nettopp keeperen måtte få litt behandling. Da han kom seg på beina igjen nærmet klokka seg 51 spilte minutter, og straffen ble satt i mål bak ham til 0-6.

Tross et håpløst utgangspunkt hadde ikke rødtrøyene gitt opp, og mannen i motsatt ende av banen fra straffesparket måtte faktisk flere ganger varte opp med riktig så imponerende redninger. I det 64. minutt måtte han likevel melde pass, og jeg må virkelig berømme optimismen til han som etter at laget hadde gjort 1-6 stormet inn i målet for å hente ballen og få satt spillet i gang igjen så man kunne fortsette snuoperasjonen.

For å komme med en liten «spoiler»: Det ble aldri noen snuoperasjon. med 71:30 på min stoppeklokke hadde HIF-keeperen igjen beveget seg så langt ut fra streken at en motstander prøvde seg på en lobb, og dermed sto det 1-7. Da 1-8 kom knappe fem minutter senere gjorde derimot mannen mellom stengene det meste riktig, mens jeg er tilbøyelig til å støtte hans oppgitte armbevegelser mot eget forsvar.

Flere scoringer fikk vi ikke, så da dommeren blåste av stormet jeg ut av stadion og inn i bilen, så jeg kunne sette kursen videre mot dagens neste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Eina - Skreia 2 (3-2)

Da banehoppermiljøet litt før sommeren ble klar over at Einas fotballbane på Blili var solgt og skulle legges ned var det én ting som var nesten like viktig som å få sett kamp på banen før den ble lagt ned: Å få klarhet i når første kamp på den nye banen skulle spilles. I dag skulle det skje, og etter å ha plukket opp Mattis, André og Cathrine på Lillestrøm gikk turen nordover gjennom Nittedal og over Hadeland smertefritt, og i god tid før avspark hadde vi parkert utenfor Thune skole, som ligger rett ved den nye banen hvor sjettedivisjonskampen mellom Eina og andrelaget til Skreia skulle spilles.

Siden det var åpningskamp var det ventet godt oppmøte av både banehoppere og lokalt publikum, og grillen varmet karbonader for full gass. Da kampen skulle ta til ble avsparket tatt av en lokal fotball-legende, mens de fleste av oss som hadde reist litt for å komme på kamp (Sören hadde faktisk med seg en engelskmann!) tok plass på langsida. Herfra fikk vi sammen med oppimot 200 andre se hjemmelaget komme best i gang, men uten at de helt store målsjansene kom. Likevel var det høyst fortjent da Eina etter et kvarter av kampen gikk opp i 1-0.

I et strålende sensommervær ble det etter halvspilt omgang gjennomført drikkepause, og etter denne syntes jeg faktisk at gjestene fra nabokommunen i øst kom langt mer med i kampen. Flere scoringer ble det likevel ikke før lagene, fortsatt med 1-0 i målprotokollen, kunne ta seg et kjapt besøk i garderobene, som lå i tilknytning til flerbrukshallen bak vestre kortside og var like nyetablerte som kunstgressmatta kampen ble spilt på.

I pausen ble det en liten samling av groundhopperne og en prat med lokalavisa, før kampen fortsatte. Skreia 2 klarte nå å slå tilbake knappe ti minutter ut i omgangen, og med 1-1 så kampen rimelig åpen ut.

Eina viste nå at de på ingen måte hadde tenkt å la noe ødelegge denne festdagen i bygda, og etter at speaker tok HELT av etter en scoring som ga 2-1 i det 59. minutt forholdt han seg faktisk litt roligere da vertskapet økte til 3-1 fire minutter senere.

Mot slutten av kampen var det naturlig nok gjestene som presset mest på, men da vi gikk inn i overtiden og de som skulle dra videre til storkamp i OBOS-ligaen på Åråsen forlot arenaen var det fortsatt en tomålsledelse til hjemmelaget. Dette skulle dog ikke vare. Fire minutter på overtid satte en uheldig Eina-forsvarer inn 3-2 i eget mål, og lynkjapt var ballen lagt klar på midtbanen for å spille litt til.

Flere store muligheter ble det ikke, så da dommeren etter et drøyt minutt til blåste av sto det fortsatt 3-2, og Einas spillere og fans kunne juble for å ha vunnet første kamp på den nye banen.

To av passasjerene mine hadde funnet andre transportveier hjem etter kampen, så det ble bare Mattis og jeg som på ny forserte Rv4 i retning hovedstaden, lett solbrente etter en strålende banehoppingsdag!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Årvoll 3 - Sandaker (7-0)

Endelig var kvelden kommet. Helt siden jeg i 2019 gikk glipp av muligheten til å se kamp på Tonsenhagen  har jeg ventet på en ny sjanse, og i år var tiden inne. Jeg hadde sett meg ut denne fredagskvelden, og etter å ha laget en episk pastamiddag ble kursen satt nedover Groruddalen, og snart var jeg på plass ved banekanten her hvor det skulle være tiendedivisjonskamp mellom Årvoll 3 og Sandaker.

Jeg hadde jo faktisk sett motsatt oppgjør, også det på en ny bane, før sommeren, så jeg var spent på om det kom til å bli en mulighet for revansj for gjestene, som hadde gått på en liten smell i hjemmekampen. Da jeg kom fram var det flere barnetreninger på banen, men hjemmelaget hadde funnet seg et lite område midt på å varme opp på, mens Sandaker-spillerne løp rundt på den lille kunstgressbanen like ved for å få blodomløpet i gang.

Da kampen kom i gang hadde jeg fått selskap av Ludvig og Martin, og sammen med noenogtretti andre fikk vi se Årvoll 3 ta tak i oppgjøret ganske umiddelbart. Det tok likevel nesten et kvarter før vi fikk første scoring, men da var det på ingen måte overraskende at det var vertskapet som kunne juble for 1-0.

Jeg ble underveis i min runde rundt banen litt søtsugen, så jeg stakk innom kiosken og hentet ut en vaffel som var oppe og vaket mot årsbeste, og da den var fortært kom 2-0 i det 35. minutt, før vi fem minutter senere fikk se 3-0 bli satt i mål.

Etter ca 6 minutters opphold ble spillet igjen satt i gang, og med en stadig økende mengde mygg i lufta var jeg glad jeg hadde brukt pausen til å hente en genser i bilen. Sandaker hadde tydeligvis bestemt seg for å prøve å slå tilbake, og fikk ganske snart et treff i tverrliggeren som like gjerne kunne sneket seg inn i mål. Det ble med den ene storsjansen for hvittrøyene, og snart var kampen tilbake i samme spor som i første omgang, der det meste havnet om hjemmelaget. Vi måtte likevel vente helt til det 70. minutt før det igjen ble scoring, men igjen var det altså Årvoll 3 og deres supportere som kunne juble, nå for 4-0.

Denne scoringen bidro for øvrig til å avlive noe dårlig stemning som hadde spredt seg på banen de siste minuttene, og da vi ti minutter senere fikk se et straffespark som ga 5-0 ble det enda mindre dårlig stemning, iallfall hos hjemmelaget.

I det 84. og 85. minutt kom det sjette og syvende målet til groruddølene, så da dommeren iallfall iflg min stoppeklokke blåste av litt før klokka hadde passert 90 minutter var det ingen som protesterte. 7-0 var definitivt et anstendig resultat.

På vei hjem sørget jeg for endelig å få tømt bilen for norsk tomgods, så alt var klart for utflukt til noe så sjeldent som åpning av en flunke ny bane dagen etter.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sörby IK - IF Nyedshov 2 (8-0)

Etter at kampen jeg lenge hadde planlagt å se i Valdres denne torsdagskvelden ble avlyst la jeg en ny plan som innebar en tur til Sverige. Etter å ha plukket opp Sören og Ole Jakob på Grorud gikk turen til Olavsgaard for å plukke opp André som skulle vente på oss der. Spoiler alert: Han var ikke på plass da vi kom! Etter litt ventetid dukket han endelig opp, og vi kunne sette kursen østover, og etter en liten pitstop i Torsby gikk turen videre til banen hvor det skulle være plass i division 7 (Altså nivå 9 i svensk fotball) mellom Sörby og Nyedshov 2.

Etter å ha betalt noen kronor for å slippe inn kunne vi se oss rundt på en svært idyllisk arena, hvor et gjerde omkranset hele gressbanen, noe som ikke hindret et par av mine medsammensvorne i å ta seg inn på banen for å inspisere på nært hold om underlaget var så bra som det så ut. Det var også et klubbhus her med både garderober og kiosk, så verken spillere eller publikummere lå an til å lide noen nød.

Da kampen kom i gang ble det raskt klart at selv om lagene var tabellnaboer så hjemmelaget betydelig sterkere ut, og i det 8. minutt gikk de opp i 1-0. De rødhvitblås (Litt feil blåtone for oss nordmenn) dominans fortsatte, men vi måtte vente til omgangen var nesten halvspilt før 2-0 kom som resultat av en perle av et skudd.

Vi fikk en ny perlescoring i det 28. minutt, og det var nok ikke mange av de rundt 50 frammøtte som nå trodde det skulle bli noe annet enn en klar hjemmeseier i denne kampen. Sörby kom også til et stolpetreff som på mirakuløst vis ikke ble til mål, mens de tilreisende like før pause kom nær en redusering da ballen smalt i tverrliggeren.

Det sto likevel fortsatt 3-0 da det ble pause, og jeg kunne ta meg en liten is, samtidig som det såvidt begynte å dryppe noen regndråper over oss. Gjestene tok pausepraten sin foran innbytterbenken, og det ble klart at den svært unge ledsageren deres som hadde stått ved benken og ropt oppmuntrende til spillerne underveis neppe var lagets formelle trener, da han tok en ganske tilbaketrukket rolle nå.

Uansett hvem som hadde ansvar for pausepraten, etter hvilen tok det bare knapt to og et halvt minutt før de gulsvarte igjen måtte se ballen i nettet bak seg og det sto 4-0, og da vi var kommet til det 51. spilleminutt endte et hjørnespark med scoring og 5-0.

Før det var spilt tre nye minutter satt også 6-0 i nettet, før vi fikk et lite scoringsopphold fram til det 64. minutt, da dette frisparket gikk i mål til 7-0.

I sluttminuttene kom det en strøm av gule kort, og en av gjestenes spillere klarte også å få sitt andre gule, noe som kombinert med at det ble praktisert «flyvende bytter» skapte litt forvirring. Uansett, håpet om å få med seg et trøstemål hjem til Molkom svant med ti mann på banen raskt. Fire minutter før full tid ble det 8-0, som også var stillinga da dommeren til slutt blåste av kampen.

Jeg rasket sammen de andre nordmennene (og vår medbragte tysker) og fikk satt kursen østover igjen samme vei som vi kom, og like før midnatt var vi igjen hjemme etter en strålende Sverige-tur!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Stag - Horten FK 2-3

Etter vårens tur da jeg litt uventet fikk krysset av den andre banen i Stavern, hadde jeg nå endelig bestemt meg for å ta hovedarenaen i det som lenge var kjent som Norges minste by. Jeg satte derfor kursen sørvestover igjen (Denne gangen i bil), og etter en pitstop for å kjøpe en schnitzel inntok jeg parkeringsplassen utenfor banen hvor det skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Stag og Horten FK 2022.

Etter at schnitzelen var fortært innså jeg at jeg jo faktisk hadde sett motsatt oppgjør i vår, og her lå det nok litt revansjelyst og ulmet under overflaten. Stadionanlegget besto ellers av en ganske standard kunstgressbane med et slitent klubbhus på sjøsida, men faktisk var her også en liten tribune. I tillegg var det på motsatt side av banen bygd et nytt og moderne klubbhus, men dette var ikke helt ferdig ennå, så spillerne trakk etter oppvarminga ned i kjelleren under det gamle klubbhuset for omkledning og siste peptalk.

Da kampen ble blåst i gang hadde rundt femti mennesker ankommet stadion, og de fleste av dem kunne juble da hjemmelaget alt etter 65 sekunder satte ballen i mål til 1-0!

Gleden over ledelsen ble dog kortvarig, rett før det var spilt tre og et halvt minutt kom 1-1 etter et frispark, før gjestene etter en litt kaotisk situasjon med et tilbakespill som endte med selvmål gikk opp i 1-2 med 6:15 på min stoppeklokke.

Utover i omgangen bølget spillet fram og tilbake, men tross at jeg følte at hortenserne hadde et lite overtak, så var det lenge vertskapet fra Stag som kom til de største sjansene. De lyktes dog ikke i å overrumple de bakre rekker hos gjestene, og typisk nok: I det 28. minutt scoret Horten FK igjen og økte ledelsen til 1-3.

1-3 sto seg til pause, og jeg konkluderte med at siden sola var gått ned ville bildene fra andre omgang ikke bli spesielt bra uansett, så jeg kunne like godt slå meg ned på en benk og se resten av kampen derfra.

I andre omgang kom hjemmelaget ut fra startblokkene med et voldsomt press, og de satte flere ganger gjestenes målvakt på noen virkelig anstendige prøver, før de etter knapt to og et halvt minutts spill fikk den etterlengtede reduseringen til 2-3.

Resten av andre omgang ble preget av et par situasjoner hvor det virkelig ble ampert, og etter en takling ved hjørnet av sekstenmeteren smalt det skikkelig, og flere av spillerne måtte fysisk holdes tilbake av sine lagkamerater for at det ikke skulle utarte. Dommeren hadde nok ikke sett skikkelig hvem som gjorde hva, så han nøyde seg med å dele ut et gult kort i hver retning, selv om han nok kunne tatt mer i der.

Med et lite kvarter igjen av kampen leverte vertskapet en flott kontring etter et frispark. Ballen endte i mål og det ble jublet voldsomt, men så kom assistentdommeren opp med flagget. Annullering for offside, og stor skuffelse.

Helt på tampen av ordinær tid så så laget fra Horten at Stag-keeperen sto litt ute, og lempet avgårde et langskudd. Det så lenge ut som om kampen skulle punkteres, men ballen traff til slutt stolpen og spratt ut i feltet igjen. De hvitgrønne hadde sluppet med skrekken, og kunne gå inn i overtiden med fortsatt håp om ett poeng.

Det var nå ganske dårlig stemning, og etter drøyt fire minutter blåste dommeren av. Jeg syntes det godt kunne vært lagt til mer, men jeg mistenker at all kjeftinga mot dommerne var en medvirkende årsak til at det ikke ble mer tillegg. Kampen hadde uansett endt med borteseier 2-3, og før jeg forlot stadion så jeg flere som ivrig diskuterte hva vi hadde sett med dommerne.

Vestfold leverte som vanlig på kveldstid en fæl hjemtur med stengt E18 og omkjøringer, men det ble heldigvis ikke skrekkelig sent før jeg kunne sovne hjemme.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Gulset - Brevik 1-4

Etter å ha snust litt på en tur til Sverige hadde jeg egentlig slått fra meg tanken på noen tur denne tirsdagen, da det plutselig tikket inn en melding fra Mads om at en kamp i Skien var flyttet til en lite brukt bane. Etter å ha fått bekreftet at det faktisk skulle spilles her ble det derfor kjøpt bussbillett sørover langs E18, før jeg tok lokalbussen innover i landet, hoppet av, og etter en kort spasertur var på plass ved banen hvor det skulle være fjerdedivisjonskamp mellom Gulset og Brevik.

Jeg besøkte jo Gulset alt for noen år siden, men den banen det da ble spilt på, og som fortsatt er den som vanligvis brukes var nå åsted for noe asfaltarbeid rett bak det ene målet, og derfor var kampen flyttet til den sørlige banen på anlegget, som heldigvis var skilt ut som egen bane i Futbology. Da jeg kom fram var noe av det første jeg så Mads som alt var på plass, og etter hvert dukket også Adrian og Ilari opp.

I et for så vidt strålende vær marsjerte lagene inn på banen, det ble tatt myntkast, og av noen grunn valgte de som vant dette å bytte side. Hjemmelaget skulle derfor starte med å angripe mot parkeringsplassen, mens gjestene i sine for anledningen hvite drakter skulle prøve å score på målet som sto under en bratt skrent i motsatt ende av banen.

Etter å ha sett starten på kampen bega jeg meg ut på min vanlige runde rundt banen, og fant ut at langsida med innbytterbenkene ikke var noe blivende sted. Det var vanvittige mengder svermende maur her, så jeg gikk fort videre, og hadde akkurat kommet meg bak Brevik-keeperen da laget hans rett før det var spilt 12 minutter gikk opp i 0-1.

Resten av omgangen fortsatte gjestene å dominere spillet, men hjemmelaget kom også til noen muligheter, blant annet en situasjon hvor en meget god inngripen fra Breviks målvakt sørget for at det ble corner i stedet for utligning.

0-1 sto seg til pause, og jeg gikk til kiosken for å innkassere en gratis vaffel jeg hadde blitt lovet som takk for engasjementet for breddefotballen. Denne viste seg å ikke bare være gratis, den var også svært god, så det var absolutt en hyggelig hilsen.

Da kampen kom i gang igjen virket det som om Brevik-spillerne hadde bestemt seg for umiddelbart å drepe spenningen i kampen, men det så først ut som om Gulset skulle klare å ri av denne stormen. Etter seks minutter ble det likevel for mye for dem, og det sto 0-2.

Det hadde nå begynt å regne litt, men dette stoppet ikke spillerne fra å fortsette å trøkke på, og i det vi gikk inn i det 62. spilleminutt kom også 0-3. Om det skyldtes at Brevik nå slappet litt av eller noe annet vet jeg ikke, men Gulset kom nå litt mer med på notene, og fikk rett før det var spilt 70 minutter redusert til 1-3. Skulle vi få en opphenting?

De siste 20 minuttene av kampen ble preget av høyt tenningsnivå, og flere store målsjanser, blant annet en situasjon hvor Gulset var rasende fordi det ikke ble dømt mål. Etter å ha gransket min video av situasjonen tror jeg dommerne vurderte dette rett, så lenge fikk ikke vi ca 80 tilstedeværende se noen godkjente scoringer. Det var først drøye fem minutter på overtid at vi fikk nok et mål, og nå var det Brevik som sørget for å sette spikeren i kista. 1-4, og dommeren blåste nesten umiddelbart av kampen etterpå.

Jeg hoppet i bilen til Mads, som fikk ekspedert meg til togstasjonen akkurat i tide til å rekke toget hjemover, en togtur som ville bli avbrutt av buss omtrent halvveis til min store irritasjon.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.