Tvååkers IF - Oskarshamns AIK 3-3

Denne lørdagen hadde jeg sett meg ut Tvååker utenfor Varberg som destinasjon, og satte tidlig på morgenen kursen sørover i en leid Volvo. Etter en liten pitstop i Uddevalla og en matbit i Ljungskile fortsatte ferden gjennom Göteborg, og til slutt kunne jeg parkere ved stadionanlegget hvor det skulle spilles kvalik til nivå 3 mellom Tvååkers IF og Oskarshamns AIK.

Bortelaget hadde jeg jo sett to ganger før i år i Ettan, mens hjemmelaget som hadde kjempet i toppen av Division 2 var et nytt bekjentskap. Jeg klarte ved ankomst å få tildelt en fotovest, og slo av en prat med flere av de frivillige på anlegget som var veldig spente på om det skulle lykkes for dem å rykke opp. Dagens kamp gikk på grunn av høsten på kunstgressbanen, og selv om det var et helt nydelig vær tilsa mengden rim på gressbanen at dette nok var et fornuftig valg. Det var faktisk en liten tribune også her ved kunstgresset, men en betydelig andel av de ankomne valgte å bli stående andre steder ved langsidene.

I en ganske lav ettermiddagssol ble kampen sparket i gang, og innledningsvis handlet det aller aller meste om gjestene fra østkysten. De sortkledde hadde et solid grep om det som skjedde på banen, og til stor frustrasjon for de syngende supporterne misbrukte de flere målsjanser, men rett før det var spilt et kvarter kunne det endelig jubles. Etter en corner ble ballen hamret i nettet og det sto 0-1.

Bare halvannet minutt senere vartet bortelaget opp med et nytt angrep hvor en retur endte hos en spiller som fikk tid til å lade, sikte, og skyte. Mål, og med 0-2 trodde jeg når sant skal sies at dette var avgjort. Det trodde nok også OAIKs spillere, for de slapp nå noe uventet hjemmelaget inn i kampen igjen, og halvveis inn i omgangen var det rødtrøyenes tur til å score på corner, og dermed redusere til 1-2.

Så, i det 26. spilleminutt fikk hjemmelagets nummer 22 ballen servert på foten, og han måket til. Et vanvittig bra skudd passerte alt og alle, og det jeg er overbevist om at ingen hadde trodd skulle skje bare ti minutter tidligere hadde skjedd: Det var 2-2 og balanse i regnskapet igjen!

2-2 sto seg til pause, og tross Oskarshamns dominans innledningsvis var dette et nokså rettferdig resultat omgangen sett under ett. Det var som sagt store folkemengder på plass, men kiosken var ikke tilsvarende oppbemannet, så etter å ha kasta et blikk på køen der konkluderte jeg med at det nok ikke ble noen bevertning på meg i dag. Etter et kvarter kom så lagene traskende tilbake til banen, og det som senere ble opplyst å ha vært 541 tilskuere kunne forberede seg på Hallands siste 45 minutter med fotball i 2025.

Andre omgang var det igjen bortelaget som kom best i gang, men overtaket var på ingen måte så påfallende som det hadde vært da kampen startet. Det var likevel ikke ufortjent da Oskarshamn i det 62. spilleminutt igjen fikk ballen i mål. 3-2, og nytt overtak foran returkampen lørdag om en uke.

Tvååker som var litt underdogs skjønte selvsagt at det å reise østover med ett mål å ta igjen ville være uheldig, og mobiliserte umiddelbart i et forsøk på å utligne. De malte på, og i det min stoppeklokke passerte 67 spilte minutter gikk ballen i mål! Stor jubel, og med 3-3 var vi igjen like langt.

Siste del av kampen ble preget av litt dårlig stemning mellom spillerne, flere misbrukte sjanser begge veier, og ikke akkurat det beste jeg har sett av fotball. Da kampen var over sto det uansett fortsatt 3-3, og selv om Oskarshamn nok fortsatt er favoritter foran returkampen tror jeg Tvååker i dag fikk en mental boost gjennom at de så at de helt fint kan gi det andre laget seriøs motstand. Som en av kampvertene sa: Dersom laget vinner bare én av de fire omgangene holder det med uavgjort i de tre andre.

Jeg tok meg tilbake til bilen, forserte trafikken ut fra stadionanlegget (Praktisk nok var loppemarkedet klubben arrangerte på nabotomta til stadion også ferdig klokka fire, noe som ikke akkurat hjalp med trafikkavviklinga) og satte igjen kursen nordover. Etter drøye fire timer var jeg hjemme, fikk gjort noen ærender, og leverte så tilbake bilen før jeg dro hjem og grillet meg en strålende biff som var kjøpt inn på Svinesund.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

BK Olympic - Oskarshamns AIK 2-2

Etter en kort kjøretur fra dagens første kamp fant jeg fram til parkeringsplassen utafor ishallen i Malmö-bydelen Limhamn. Her spiste jeg et roastbiffsmørbrød jeg hadde vært så smart å kjøpe tidligere på dagen, før jeg trasket de få meterne bort til kunstgressbanen hvor jeg skulle se enda en kamp på nivå 3, nå mellom BK Olympic og Oskarshamns AIK.

Tilfeldighetene ville ha det til at på min forrige tur til Skånes hovedstad så jeg også disse to lagene, men da ikke mot hverandre. Olympic spilte da på sin faste hjemmebane, mens Oskarshamn møtte Ariana (Som jeg jo hadde sett tidligere i dag) på gamle Malmö stadion.

Det hadde på ingen måte blitt noe særlig varmere i løpet av dagen, og her var det bare ei tribune. Det var derfor rimelig kjølig mens vi ventet på avspark. Speaker spilte noe musikk, som av og til ble avbrutt av litt teknisk trøbbel med mobiltelefonen som ble brukt som avspillingsenhet, men vi noenogfemti som hadde tatt turen hit var nok uansett mest frustrert over volumet på musikken. Da lagene stilte opp for hilseseremoni forsvant heldigvis musikken, og heretter var det bare når noen ringte speaker vi fikk lyder i høyttalerne.

Første omgang var i grove trekk et langt gjesp. Hjemmelaget hadde noen halvsjanser, mens gjestene så ganske tannløse ut. Om man kikket litt på tabellen i avdelinga hadde de grønnkledte lite å spille for, mens for gjestene fra Småland var det et være eller ikke være å få med seg minst ett, helst tre poeng i dag.

Det sto tross poengbehovet fortsatt 0-0 da lagene tok pause, og speaker igjen fant musikk-knappen på mobiltelefonen sin. Til tonene av Live is life, Coco Jamboo og Macarena tok jeg meg en tur på do, og da jeg var tilbake på tribuna var det klart for nye 45 minutter med fotball, som jeg frykta skulle bli like intetsigende som de første hadde vært.

Heldigvis hadde tydeligvis også vertskapet innsett at det de hadde levert i første omgang hadde vært for dårlig, og det tok bare såvidt over to minutter før ballen lå i nettet bak Oskarshamn-keeperen. 1-0, og rekka med kamper med scoring i levde videre.

OAIK var som sagt i poengnød, og da de følte seg litt bortdømt etter først ikke å ha fått en straffe de mente seg berettiget til, før dommeren like etter blåste frispark motsatt vei for det som ikke så noe verre ut enn det han ikke blåste for like før ble det noe frustrasjon som bygde seg opp rundt omkring. Det utartet likevel aldri helt, og gjestene fortsatte å jakte den viktige utligningen. De måtte vente helt til klokka var passert 70 spilte minutter, men da kom 1-1 på denne måten.

Gleden over å ha utlignet fikk leve i ganske nøyaktig åtte og et halvt minutt, før Olympic igjen tok ledelsen. 2-1, og igjen så alt svært mørkt ut for smålendingene. De ga likevel ikke opp, og i det kampuret passerte 83 minutter kom en ikke ufortjent utligning til 2-2.

I sluttminuttene prøvde og prøvde og prøvde Oskarshamn å få målet som ville gitt dem alle tre poengene, men da dommeren blåste av hadde lagene tvøu mål hver, som speaker annonserte. Det ble dermed med det ene poenget, men i og med at Husqvarna tapte kampen jeg egentlig hadde tenkt å se denne ettermiddagen kan dette vise seg å være gull verdt når alt skal telles opp om noen uker.

Før jeg stakk hilste jeg kjapt på en hos gjestenes støtteapparat som også var Futbology-bruker, og også kjente Martin, før jeg satte kursen mot Ängelholm hvor jeg nok en gang skulle spise Skånes beste hamburgere! Er du i Skåne er det faktisk påbudt å dra hit og spise!

Ariana FC (AFC Malmö) - Oskarshamns AIK 1-0

Etter en kort kjøretur fra kampen på Lindängen ankom jeg Stadionområdet i Malmö. Her parkerte jeg i et nesten tomt P-hus, spaserte langs det moderne stadionet med sponsornavn (Hvor jeg var i 2023) og fant fram til det gamle stadionet hvor man nå har så vidt startet prosessen med å rive det, noe som var hovedgrunnen til at jeg hadde dratt til Skåne i dag for å se nivå 3-match mellom Ariana FC og Oskarshamns AIK.

Ariana har nylig vedtatt å skifte navn til AFC Malmö, men så lenge både terminlister, klubbtøy, klubbhjemmesider, klubbsosialemedier og store deler av publikum fortsatt bruker det gamle navnet, så gjør jeg også det i denne bloggposten. Laget spiller som dere kanskje har skjønt på gamle Malmö stadion, som med en publikumsrekord på nesten 31 000 fra VM 1958 framsto en smule overdimensjonert med godt under 200 på plass i dag.

Da kampen kom i gang fant jeg ut at det var en form for hjemmesupportere her også. Ved siden av ei tromme ingen brukte satt en fyr og ropte ting til spillerne gjennom en megafon, noe som var ganske slitsomt for oss andre å høre på. En liten halvtime uti kampen kom så trommisen, og da ble det faktisk litt synging også.

Om det var trommingen og syngingen som gjorde utslaget skal være usagt, men i det 36. spilleminutt klarte endelig hjemmelaget å gå opp i 1-0. Gjestene tok umiddelbart et lite krisemøte ute på gresset før avspark igjen ble tatt.

Selv valgte jeg nå å flytte meg til svingen lengst øst på tribunen, fordi selv om man satt dritlangt unna banen fikk man iallfall litt varme fra sola. I skyggeområdene var det nemlig fryktelig kaldt som følge av en grusom vind som sveipet over anlegget. Da det ble pause sto det fortsatt 1-0, og jeg holdt meg her gjennom hvilen også.

Litt uti andre omgang flyttet jeg meg tilbake til skyggen, og så derfra at noen på motsatt side av stadion hadde hengt opp et chilensk flagg, antagelig for å hylle en Arianas chilenske nr 77.

Ellers skjedde det lenge lite å skrive hjem om utover i kampen nå. Jeg trakk mot slutten av kampen opp i øvre etasje på tribuna, som egentlig var stengt for andre enn bæsjende duer. Herfra fikk jeg se hjemmelaget komme til flere store sjanser, hvor denne kanskje var den aller største.

Inn i overtiden tenkte jeg at så mange muligheter som rødtrøyene hadde hatt til å avgjøre dette hadde det vært typisk om Oskarshamn ut av ingenting utlignet, men de røde klarte å ro det inn, og da kampen ble blåst av sto det fortsatt 1-0. Mens hjemmefansen jublet forlot jeg raskt stadion, og satte kursen tilbake mot mitt overnattingssted mellom Varberg og Falkenberg, via et kort pitstop for en deilig asiatisk buffetmiddag i Falkenberg.