Tromsø - Rosenborg 1-0

Da kamptidspunktene for slutten av sesongen 2025 ble lagt ut fant jeg ut at jeg for artig skulle sjekke hva det ville koste meg å komme meg nordover til siste hjemmekamp. Da prisen var SVÆRT hyggelig, og jeg attpåtil kunne få til en dagstur befant jeg meg plutselig lørdag formiddag på Alfheim stadion (Nei, Martin, det heter ikke Romssa Arena powered by Tromskraft), klar for å se eliteseriekampen mellom Tromsø og Rosenborg.

Da kampen ble satt opp så det ut som om dette kunne bli en avgjørende kamp om Europa-spill, men siden da hadde Tromsø sikret seg Europa, mens RBK forlengst var hektet av. Likevel var det en solid kontingent trøndere som hadde stilt seg opp på sørtribuna, mens vi var veldig bra med hjemmesupportere som etter et besøk på Store stå pub for litt næring av ymse slag tok plass på tribuna for å heie Gutan fram til en mulighet til å avansere enda en plass på tabellen.

Da kampen kom i gang så de rødhvite umiddelbart svært gode ut, og som Gøran skrev på Bluesky: En ledelse etter fire minutters spill har sjelden vært mer fortjent enn den var da Ruben Yttergård Jenssen satte inn 1-0! Stor jubel, og håp om en regelrett storseier.

«Troillan» hadde etter scoringa sin beste periode i kampen, men da TIL hadde ridd av denne stormen kunne vi igjen prøve å synge våre rødhvite helter framover. Jeg fikk plutselig tilsendt et bilde fra en som så kampen på TV som må ha vært tatt enten rett etter en misbrukt Tromsø-sjanse, eller en avverget RBK-sjanse.

1-0 sto seg uansett til pause, og etter et lite kvarter nede i tunnelen under tribuna var det igjen klart for innsats med strupe og flagg. Det ble sunget og sunget og sunget, men Rosenborg klarte på mystisk vis å stå imot, og offensivt sto de definitivt ikke for «artig og angrepsvillig fotball», men tvert imot opplevde jeg at de gang på gang prøvde å dra ut tida selv om de lå under.

TIL fortsatte å være best på banen, og etter at hele 13 nervepirrende overtidsminutter hvor det var flere nydelige krangler mellom brødrene Yttergård Jenssen hadde blitt spilt sto det fortsatt 1-0. Fra tribuneplass var det tid for hyllest av Vegard Erlien, Simon Thomas, Anders Jenssen og Ruben Kristiansen som var bekreftet at ikke blir med videre neste år.

Deretter kunne jeg sammen med Ole-Kristian og Arne med risiko for liv og lemmer ta meg ned til byen for å få en matbit før turen gikk sørover igjen.

(Og som vanlig har Gry masse fine bilder fra kampen)