Stovner - Fagerborg 2-4

Siden jeg hadde hatt min søster med famillie på middagsbesøk lot det seg ikke gjøre å ta noen lang utflukt, så derfor svingte jeg da jeg kom tilbake etter å ha kjørt og levert henne på Gardermoen av på Haugenstua, og parkerte ved Rommensletta kunstgress. Etter å ha ventet litt her dukket etterhvert lagene opp, og jeg gikk ut, klar for å se fjerdedivisjonskampen mellom Stovner og Fagerborg.

Jeg hadde før jeg forlot bilen kikket litt på lagoppstillingene, og oppdaget plutselig to velkjente etternavn på en spiller hos bortelaget. Hjemås Fagermo. Dette måtte da være sønnen til den gamle Stålkameratene-legenden Frode Fagermo (Også kjent fra AaFK, Farmen, Spjelkavik og AaFK Fortuna)? En kjapp tweet ga meg bekreftelsen jeg trengte for å gjøre kampen langt mer interessant enn den egentlig var, og jeg fant også ut at den tidligere toppspilleren Petter Belsvik hadde en sønn i aksjon på Fagerborg.

Da kampen kom i gang så jeg raskt at de to var sønner av sine fedre. Begge hadde trekk som gjorde at enhver tvil som måtte finnes om farskapene kunne feies vekk. Begge spilte i Fagerborgs forsvarsrekke, og begge fikk tidlig nok å gjøre da Stovner kom kjapt ut av startblokkene. Jeg vet ikke om jeg skal hevde at det var forsvarets innsats som gjorde det, men noen mål fikk vi knapt tjue frammøtte ikke se.

Det tok faktisk over tre kvarter før vi fikk en scoring. Vi hadde akkurat gått inn i overtiden da noe skjedde i feltet foran Stovners mål. Dommeren blåste og pekte på straffemerket, og han som tok straffen gjorde ingen feil. 0-1, og jeg tenkte når sant skal sies at om det ikke var en ufortjent ledelse, så var det nok en litt heldig ledelse.

Kampen hadde blitt innledet med en skade, og det hadde også vært noen fler stopp i spillet, så det ble lagt til en hel del tid. Dette utnyttet hjemmelaget til å nærmest umiddelbart balansere regnskapet. De for anledningen sortkledde stormet i angrep, og vips sto det 1-1.

Tross mye overtid sto 1-1 seg til pause, og jeg så litt skeptisk på klokka da lagene gikk mot garderoben. Som på de fleste anlegg i Oslo slår flomlysene på Rommensletta seg av presis 2215, og dersom man nå skulle ha en lang pause kunne det fort bli knapt med tid.

Klokka 2123 ble andre omgang blåst i gang, og jeg pustet lettet ut. Det burde gå uproblematisk å bli ferdig med kampen før mørket meldte sin ankomst, om ikke noe ekstraordinært skjedde. Det eneste ekstraordinære som skjedde innledningsvis i omgangen var den tabben som fant sted i Stovners forsvar før gjestene igjen tok ledelsen i det femtiende minutt.

Stovner fikk nå en forferdelig periode. Fagerborg styrte det meste som skjedde, og 8 minutter etter forrige mål ble et nydelig innlegg stusset videre og i mål til 1-3. For å gjøre vondt verre kom så 1-4 bare to minutter etter dette. Stovners spillere var nå rasende på dommertrioen fordi de mente det burde vært offside, men sant å si kan de bare takke seg selv. Man må spille til dommeren blåser, ikke slutte å spille fordi man mener han burde blåst!

Vertskapet klarte etterhvert å kjempe seg inn i kampen igjen, og de siste 15-20 minuttene hadde bortelaget sin fulle hyre med å avverge scoringer. Nærmest en redusering kom vi nok da et hjørnespark ble forsøkt ekspedert i mål ved hjelp av et brassespark. Treffpunktet ble dessverre for upresist, og det ble ikke noe av den spektakulære scoringen jeg håpet å få fanget på video.

Ikke lenge etter lyktes SSK endelig, og med såvidt over ti minutter igjen av ordinær tid sto det nå 2-4. Med stadig hetere hoder i den kalde høstlufta ble det likevel ikke flere mål, så da dommeren endelig avsluttet kampen sto det fortsatt 2-4. Spillere og dommere takket hverandre for kampen, og selv tok jeg den korte turen hjem for å prøve å få varmen i meg igjen.

Fere bilder fra kampen kan du se på Google Photos