Da jeg i starten av mai 2021 stoppet i Tomter i Hobøl for å ta stadionhjertebilder av banen der ble jeg nesten slått i bakken av hvilken fantastisk beliggenhet gressbanen der hadde. Gleden var derfor stor da det i vinter ble klart at Hobøl IL skulle stille a-lag i serien igjen, og jeg var derfor alt i vinter og så kamp på kunstgressbanen i idrettsparken der. Jeg hadde nå fanget opp at det var klart for kamp på gressbanen, og det var attpåtil varslet at dette kunne bli årets siste gresskamp pga manglende flomlys, så da var det bare å sette kursen sørover etter jobb. Etter en begivenhetsløs kjøretur tok jeg turen innom det lokale gatekjøkkenet (som har et navn som høres ut som en nesespray) og kjøpte en prima burger som ble fortært i bilen, før jeg klemte meg ut av bilen og til min store glede oppdaget at paraplyen jeg fryktet lå igjen hjemme faktisk var gjemt i rotet i baksetet. Jeg var klar for sjuendedivisjonskamp mellom Hobøl og Spydeberg 2!
Noe av det første jeg så da jeg kom fram var et godt voksent par som hadde med seg en stor klase ballonger og et norsk flagg. «Det var da voldsomt», tenkte jeg, og så ble jeg enda mer overrasket da det dukket opp noen unger med megafon, en haug med rødhvite Hobøl-flagg, tromme, og flere håndmalte plakater! Ungene viste seg å rett og slett være blodsupportere, og jeg kommer tilbake til deres insats senere, mens da speaker leste opp lagene og gratulerte en Hobøl-spiller med dagen skjønte jeg hvor det norske flagget og ballongene kom inn i bildet. Apropos bursdag: 40-årsjubilanten viste seg å være en ranværing som jeg faktisk hadde en god del kontakt med gjennom felles venner fram til han var russ for 21 år siden! Jammen får man seg ikke noen overraskelser underveis med denne hobbyen.
Som sagt, dette var sjuendedivisjon, og vi hadde altså syngende supportere på plass. Ofte når man ser unger som heier på laget sitt, så begrenser utvalget av heiarop seg til «Heia <klubbnavn>, heia <klubbnavn>», men her hadde vi rett og slett et fullblods sangrepertoar! Jeg tror nok mange av sangene var mer enn middels inspirert av andre klubbers sanger, men ett sted må man begynne. Ett sted måtte man begynne ute på banen også, og Hobøl valgte å begynne på den beste måten, med å storme i angrep og score 1-0 alt etter halvannet minutts spill.
De røde fortsatte å dominere spillet i innledningen av matchen, og da ti minutter var spilt kom også 2-0, noe som gjorde at jeg nesten ble bekymret for om fanklubben skulle stryke med.
Etter dette kom naboene fra Spydeberg noe mer med i kampen, men det måtte et straffespark til for at de skulle få sin første scoring. En felling som virket noe unødvendig ga dommeren grunn til å blåse, og i det 25. minutt fikk vi reduseringen til 2-1.
Spillet bølget nå fram og tilbake, og vi fikk flere hjørnespark. I det 32. minutt lyktes det for hjemmelaget å konvertere ett av disse til scoring, og jubelen var stor for 3-1.
Like mye jubel var det ikke å høre da det var gjestenes tur til å få ballen i nettet etter et hjørnespark. Her var det litt mer omstendelig underveis, men den avsluttende frekke lobben var det ingenting å si på, og igjen var det med 3-2 bare ett måls forskjell på lagene.
3-2 sto seg til pause, og det så for meg ut som om det var svært få som valgte å benytte seg av tilbudet om kiosk oppe ved klubbhuset. (Lurt tips: Når det er såpass langt å gå, ta med ei kaffekanne og en boks med vafler ned til banen og selg der i stedet for at publikum må ut på tur). Pausen ble kort, og etter 6-7 minutter var vi igjen i gang.
Det regnet fortsatt periodevis ganske tett, men heldigvis var det ikke mer vind enn at man holdt seg ganske tørr ved å stå under en paraply. Paraplyer var det færre av oppe på ultrastribunen, men trøkket her var så bra at de merket sikkert ikke at det regna uansett.
Ute på gressmatta var hjemmelaget nå klart det førende laget, men de slet med å skape de helt store sjansene foran motstanders mål. Vi måtte faktisk vente over en halv omgang før det kom et nytt mål, og da det ble skutt i mål fra spiss vinkel tok det helt av oppe blant hjemmefansen, som til og med dro i gang litt feiring i bar overkropp i det forferdelige været. (Av hensyn til de involvertes alder har jeg ingen bilder av dette)
Med 4-2 kunne det hele kanskje virke avgjort, men Spydebergs andrelag hadde ikke tenkt å gi seg uten sverdslag, og da de scoret fra distanse i det 79. minutt forventet jeg en forrykende avslutning på kampen.
Spydebergingene kjente absolutt lukta av poeng nå, og da stoppeklokka mi viste 82:20 kulminerte et flott angrep med en ny scoring. Utligning til 4-4, og jeg var veldig spent på om vi ville få flere mål.
Det fyrverkeriet jeg forventet i sluttminuttene kom aldri, og det virket litt som om begge lag var mer bekymret for å miste det ene poenget de hadde i lomma enn de var gira på å skaffe seg to til. Et tøft og spennende derby ebbet dermed ut med 4-4 i scoringsprotokollen, og jeg kunne komme meg i bilen og sette turen tilbake mot hovedstaden i et tidvis helt ekstremt tett regn.
Det dukket i vinter opp melding om at Hobøl IL for første gang på årevis skulle stille lag i serien, så i groundhoppingsmiljøet så mange fram til å besøke Tomter idrettspark for første gang, og da spesielt den flotte gressbanen som ligger i et fantastisk naturlig amfi. I idrettsparken er det også en kunstgressbane, og naturlig nok var det denne som skulle brukes til treningskamp mot divisjonskollegene fra Skiptvet. Det første jeg så ved ankomst var at dette var en bane uten undervarme, så dette kunne bli spennende!
Undervarme var det heller ikke på vei fra parkeringa til publikumsområdet, så det første som skjedde var at jeg falt og slo hull på kneet, men jeg kom meg etterhvert fram til der banehopper Tom (som hadde dratt på kamp for å sikre at han beholdt førsteplassen i besøksstatistikken for banen) sto nogenlunde uten varige mén, og etter hvert dukket også selveste Ray opp.
Jeg var på forhånd informert om at hjemmelaget ikke hadde fått draktene sine ennå, så de skulle spille i overtrekksvester, og da det ble gjort klart til avspark så jeg at også gjestene fra motsatt side av E18 stilte i vester, og jammen hadde ikke også han som skulle dømme kampen vest på seg! Dette medførte noe forvirring på publikumsplass, og vi var lenge usikre på hvilket lag som var hjemmelaget.
Spillet ute på banen ble voldsomt preget av det glatte føret, og jeg mistenkte til tider at det kunne vært like fruktbart om man hadde gått over til kølle og liten ball og spilt bandy. Lagene hadde likevel bestemt seg for at de skulle spille kamp, og like før ni minutter var spilt hadde en forsvarsspiller en liten glipp som ga 1-0. Der og da trodde jeg det var hjemmelaget som tok føringen i kampen, men det viste seg etterhvert at det var det motsatte som var tilfelle.
Kampen ble spilt som 3x25 minutter, og flere mål fikk vi verken i resten av «1. periode» eller i den andre. Så, ganske nøyaktig fire minutter ut i siste spilløkt kom det en scoring for historiebøkene. Ikke fordi den var spesielt bra, men fordi det var den første scoringen av en Hobøl-spiller på sju år da et hjørnespark endte opp med å bli ekspedert i mål!
Begge lag kom til flere sjanser til å avgjøre, men det var gjestene som til slutt skulle vise seg å mestre det glatte føret best. Igjen var det et hjørnespark som ble konvertert til scoring, og med under ti minutter igjen å spille kom aldri Hobøl-laget tilbake, tross noen helt kurante sjanser, blant annet en situasjon hvor han som hadde ballen etter min mening burde holdt på den og prøvd å få straffe heller enn å skyte.
Kampen endte dermed 1-2, og jeg kunne sette kursen tilbake mot hovedstaden med et nytt hakk i banehoppingsbeltet.
