Lurøy - Gruben 1-5

Igjen hadde jeg tatt turen nordover for å spille konsert med Mo Hornmusikk, og igjen sørget jeg for å kombinere dette med litt groundhopping. Denne gangen hadde det enedelig budt seg en mulighet til å få krysset av en av mine mest kortreiste baner, så etter litt organisering hadde jeg sørget for å bli plukket opp tidlig lørdag morgen av en av hjemmelagets spillere som tok meg med til Stokkvågen. Her ble bilen parkert, før vi tok ferga utover til Onøy, og ble fraktet videre til banen på Lurøya hvor det var klart for femtedivisjonskamp mellom Lurøy FK og Gruben IL.

Siden jeg kom sammen med spillerne ble det litt ventetid før avspark, så jeg benyttet anledninga til å klatre litt opp i knausen bak den flotte gressbanen for å nyte utsikten. Jeg trakk så ned mot gresset igjen, og slo av en prat med et par tidlig fremmøtte tilskuere som var på plass mens vi ventet på avspark.

Da kampen kom i gang så det innledningsvis ganske jevnt ut, men anført av den tidligere toppdommeren Jonny Ditlefsen på sidelinja virket det etterhvert som om Gruben var i ferd med å feste et lite grep om kampen. Det hele ble bivånet av et stadig stigende antall publikummere, men utenom at den tidligere Rana FK-spilleren Niklas Bakksjøs barn prøvde seg med noen taktfaste «Heia Rana!»-rop var det ikke mye aktiv support å spore verken for vertskapet eller de tilreisende.

Det var som sagt de grønnkledte som førte an, og i det tjuende minutt fikk de endelig uttelling, da et hjørnespark traff en umarkert spiller som satte det i mål til 0-1. Det så riktignok ut som om det hadde svingt over streken på sin vei mot feltet, men det hadde verken hoved- eller assistentdommer sett, så målet ble tellende.

Dette målet var det eneste nevneverdige i resten av omgangen, utenom en og annen takling som kanskje var litt over streken, samt en situasjon hvor Gruben ville ha straffe, men det ble dømt frispark rett utenfor streken. Det sto derfor fortsatt 0-1 da lagene kunne samle seg sammen med diverse insekter og diskutere hva de skulle gjøre i andre omgang. Selv sørget jeg for å få i meg litt medbragte godsaker, og så var både jeg og spillerne klare for ny innsats.

Jeg hadde forventet at karene fra Lurøy nå kanskje ville sette alt inn på å få en tidlig utligning, men dessverre for dem var Grubens betydelig yngre mannskap mer påslått, og etter at de før det var spilt fem minutter etter hvilen hadde økt til 0-2, så ble det i det 53. minutt dømt et straffespark som ble sikkert satt i mål til 0-3.

Utover i omgangen ble det etterhvert voldsomt mye klaging, og så mye bannskap at dommer Makumbu måtte be spillerne holde igjen på ordbruken, noe som faktisk ble fulgt opp. Han klarte også å få den mer generelle klagingen til å roe seg ned, så vi slapp å se at noen pådro seg mer enn ett gult kort.

Etter 70 minutter slo Gruben til med en lang ball som så ut til å gå over mål, men i siste liten duppet den ned og traff tverrliggeren, dette overrumplet keeper såpass at han bokset den til en slags retur, som enkelt ble satt inn til 0-4.

Tre minutter senere kom så 0-5, og hadde ikke kampen alt vært avgjort som en borteseier, så var den definitivt det nå. En selvutnevnt ballhenter på stadion fryktet at Gruben skulle finne med 8-9 mål, men jeg beroliget ham med at det kunne jeg ikke tenke meg at de orka.

Det skulle vise seg at jeg fikk rett. Grønntrøyene fikk ikke flere scoringer, mens derimot Lurøy klarte å få seg et trøstemål knapt fem minutter før full tid. På et frispark litt ut mot kanten ga dommeren hjemmelagets spillere beskjed om å trekke litt unna ballen, og samtidig tok den gamle Stålkameratene-spilleren Aleksander Djønne frisparket kjapt. Han overrumplet dermed alt og alle (inkludert meg som hadde tenkt å filme frisparket), og ballen gikk i mål til 1-5.

Gruben var ikke veldig fornøyde med at Djønne ikke hadde fått beskjed om å vente på fløyta, men med en solid ledelse orka de heldigvis ikke å krangle veldig, og vi gikk derfor inn i overtiden fortsatt med 1-5 i boka. Dette ble også sluttresultatet etter et par-tre minutters overtid, og vi kunne igjen komme oss tilbake til fergekaia og sette kursen mot land.

Dommertrioen var selvsagt også med på samme ferga som bortelaget, meg, og enkelte av hjemmelagets spillere, så underveis ble en rekke nøkkelsituasjoner gjennomgått. Videoen min fra 0-1-scoringen ble nøye analysert, og mens dommerteamet landet på at hele ballen antagelig ikke hadde vært over streken, mente selvsagt de Lurøy-spillerne som var ombord at ballen klart var ute og at hevdet spøkefullt at dette nok var grunnlag for en protest.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Vikåsen - Mjøndalen 3 (3-3)

Med forrige ukes utferder på E18 (eller rettere sagt hjemfartene derfra) friskt i minne var det med litt blandete følelser jeg denne mandagskvelden på ny satte kursen mot Drammenselvas bredder. Etter en liten times kjøretur kom jeg fram til Mjøndalen, og svingte opp en svingete vei til jeg klemte meg inn i skogkanten innerst på en liten parkeringsplass. Jeg tuslet så opp til en fryktelig slitt kunstgressbane, hvor det var klart for sjuendedivisjonskamp og lokalderby mellom Vikåsen og Mjøndalen 3.

Jeg hilste kjapt på flere av spillerne på begge lag, og noterte meg samtidig at bortebenken var grundig dekorert med Godset-stickers. Det var tydelig at dette lokalderbyet handlet om langt mer enn bare poengene som skulle deles ut!

Da kampen kom i gang ble det sluppet ut litt rød røyk fra tilskuerplass, uten at dette påvirket annet enn sikten jeg hadde mot Vikåsen-målet hvor ballen alt etter 75 sekunder ble satt inn til 1-0. Fæl start for orangetrøyene.

Med oppimot åtti frammøtte på plass i en kamp på nivå åtte var det lett å skjønne at det var et lokaloppgjør, og jeg så at flere av de som var tilstede hadde på seg klær med MIF-logo på. Det var likevel en gjeng på 6-7 unger som var de som skapte noe liv på stadion denne kvelden, selv om repertoaret stort sett var begrenset til «Vikåsen! Vikåsen! Vikåsen!» avbrutt av en og annen «Gi meg en V! Gi meg en I! [osv.]».

Både denne lille gjengen og flere av de andre frammøtte fikk gå over fra taktfaste rop til ukontrollert jubel da et hjørnespark gikk i mål til 1-1 da det akkurat var spilt litt over seks minutter av kampen.

Hadde det ikke blitt jublet nok da utligningen kom ble ikke gledesscenene noe mindre da Vikåsen med 12:10 på klokka satte inn 2-1, før de ganske nøyaktig 55 sekunder senere økte ledelsen til 3-1! Skulle hjemmelaget endelig få sesongens første seier (faktisk sesongens første poeng overhode), og det attpåtil mot naboene fra Mjøndalen?

Etter dette dabbet kampen noe av, og det skjedde lite nevneverdig før pause, bortsett fra at en Mjøndalen-spiller etter å ha foretatt en kjempegul takling hisset seg så opp at han nesten fikk to gule kort på rappen. Han slapp unna med det ene, og så ble det pause, fortsatt med 3-1 i målprotokollen.

Det var dessverre ikke noe serveringstilbud på stadion, så heldigvis ble pausen ganske kort. Etter hvilen tydet det meste på at Vikåsen virkelig ville vinne dette, men dette skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort. Flere av de yngste tilskuerne hadde forsvunnet i pausen, så det var et mer sedat publikum som bivånet andre omgang, og dette medvirket kanskje til at Mjøndalen 3 mer og mer tok over ute på plastunderlaget.

Da vi passerte timen spilt måtte Vikåsen omrokere noe i forsvaret, etter at en av spillerne pådro seg en skade og måtte støttes av banen. Ikke lenge etter dette tok så MIF3 et smart frispark som endte med at ballen gikk i mål til 3-2 i det 70. minutt.

Mens klokka sakte tikket mot full tid fortsatte det å være fullt trykk på banen. En av bruntrøyene fikk et kne i skrittet og frembrakte noen fæle lyder, og det ble også delt ut et par gule kort for andre hendelser. Vikåsen hang litt i tauene nå, og i det 88. minutt raknet det litt for dem. Mjøndalen scoret en utligning til 3-3, og nå kunne alt skje!

Det hadde gått bort mye spilletid underveis i kampen, så jeg var ganske spent på hvor mye tilleggstid vi ville få. Etter at begge lag hadde hatt flere sjanser til å sikre seg alle tre poengene sto det likevel fortsatt bare 3-3 da dommeren etter litt overraskende bare fire minutters tillegg blåste av kampen.

Jeg satte kursen tilbake mot hovedstaden, og fikk også denne kvelden prøve meg på en omkjøring opp Lierbakken, før jeg også måtte kjøre forbi avkjørselen til Granfosstunnelen med uforrettet sak. Begynner å bli lei av de greiene der nå!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Tårnby - Hørsholm-Usserød 4-2

Denne helga skulle tilbringes på korpstur til København, men jeg hadde lenge sett meg ut muligheten for å klemme inn en kamp underveis også. Etter å ha gjennomført et spilleoppdrag ved Ørestad metrostasjon som var ferdig 1340 prakket jeg derfor basstrombonen og de andre tingene mine på noen andre, mens jeg stormet over veien og praiet en taxi. Etter en kort svipptur kom jeg så akkurat i tide til å komme meg inn for å se sluttspillkampen i Danmarksserien mellom Tårnby og Hørsholm-Usserød.

I et øsende regn ble kampen blåst i gang, og siden jeg ikke hadde spist siden frokost fant jeg ut at jeg skulle skaffe meg en pølse og en Faxe Kondi med en gang, og mens disse ble fortært scoret hjemmelaget. Det var ifølge stadionuret som ble startet for sent spilt omlag 6 minutter, men ifølge min presise klokke nærmet vi oss 8 minutter da det ble 1-0.

Oppildnet av en ung og ivrig supportergjeng fortsatte gulltrøyene å ha overtaket ute på gresset, mens regnet fortsatte å bøtte ned. Utenom de trommende og syngende var det bare noen få som våget seg ut fra taket ved kiosken i hjørnet, men jeg anslo at det nok var 60-70 personer tilsammen tilstede.

Jeg hadde etter en drøy halvtime konkludert med at det nok var ganske fortjent at hjemmelaget ledet, og like etterpå blåste dommeren straffe etter et sammenstøt mellom gjestenes keeper og en angripende Tårnby-spiller. Det var kanskje strengt å dømme straffe her, men definitivt ikke galt. Det ble dermed 2-0, med vel 33 minutter spilt.

På overtid før pause kom så 3-0, og glade TFF-spillere kunne feire ved å legge seg ned og ta noen svømmetak på den klissvåte matta før de fikk ta en tur i garderoben for å varme seg litt.

Jeg oppdaget i pausen at strømsituasjonen på mobiltelefonen min var ganske prekær, og sendte lengtende tanker i retning powerbanken som lå på hotellrommet. Etter å ha slått på spareblussmodus og redusert lysstyrken på skjermen var jeg klar for det jeg håpet ville bli en like morsom andreomgang som det første hadde vært.

Da spillet fortsatte, røykla supporterfeltet den banehalvdelen hvor hjemmelaget skulle angripe, men dette virket ikke å plage spesielt mange, for hjemmelaget hadde nå lagt seg ganske bakpå. Andreomgangen ble derfor en nokså kjedelig affære hvor rødtrøyene fra Nordsjælland sto og stanget mot veggen, helt til vi i det 82. minutt fikk et mål i motsatt ende av banen og 4-0.

Etter dette våknet faktisk kampen litt til liv igjen, og i det 86. minutt kom endelig trøstemålet 4-1.

Litt etter at overtiden startet hørte jeg en av bortelagets fans erklære at det burde legges til minst 11 minutter, og da vi rett før to overtidsminutter var spilt fikk 4-2, ble det på en måte igjen en slags spenning i kampen.

Helt på tampen fikk vi faktisk flere muligheter til ytterligere reduseringer, men da dommeren etter 4-5 minutter blåste av sto det fortsatt 4-2, og hjemmelagets spillere kunne juble sammen med sine supportere for en godt gjennomført 2023-24-sesong.

Selv trasket jeg avgårde i retning nærmeste busstopp, hvor man til min store glede kunne kjøpe billett med kontanter på bussen, så det ikke gjorde noe at jeg på det nærmeste var tom for strøm på mobilen. Etter å ha byttet over til metroen kom jeg meg så tilbake til hotellet, og fikk plugga mobilen på lading etter en tross alt vellykket groundhoppingutflukt.

Brevik 2 - Hei 3 (7-1)

Etter jobb onsdag ble kursen satt sørvestover på E18. I Horten svingte jeg nedom og plukket opp André, og sammen fortsatte vi sørover til vi kom til Porsgrunns sørkant. Her svingte vi av, og fikk etter hvert parkert ved stadionet hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom Breviks andrelag og Heis tredjelag.

Vi hadde tatt høyde for forsinkelser i trafikken, så vi fikk før kampstart god tid til å studere den fine gressmatta det skulle spilles på, som langs den nordlige langsida hadde ei imponerende tribune. Siden banen ligger i luftlinje 600 meter unna en fabrikk som framstiller over en million tonn sement i året var det kanskje ikke noen stor overraskelse at vi snakker om en betongtribune.

Da kampen endelig kom i gang ble det raskt klart at det var vertskapet som var favoritter, og det tok under åtte minutter før de første gang hadde fått ballen i mål, og det sto 1-0.

Rødtrøyene fortsatte så å dominere, men vi rundt førti frammøtte måtte nå vente ei god stund før det igjen ble nettkjenning. Gjestene så ut til å ha lite å stille opp med, og med såvidt over ti minutter igjen til pause satt 2-0 i målet. 3-0 kom så fem minutter senere, før også 4-0 kom på overtid rett før pause.

Jeg benyttet pausen til å skaffe meg en svært god vaffel, før jeg også sørget for å finne et nytt batteri til kameraet som hadde fusket litt underveis i første omgang. Nå skulle alt bli meget bedre.

For bortelaget ble ting derimot ikke særlig bedre. Før det var spilt fem minutter av andre omgang satt 5-0 i målet da returen etter et frispark ble satt i mål.

I det 59. minutt kom 6-0-scoringen, mens vi fikk 7-0 etter 62 minutter av kampen. Jeg var nå så dum at jeg skrev på twitter at jeg lurte på om vi ville få et tosifret antall mål for vertskapet, og dermed stagnerte målflommen totalt.

Om det var min jinxing, eller det faktum at Vetle hadde dukket opp nå mot slutten av kampen som var grunnen vet jeg ikke, men ting stoppet som sagt opp, og jeg hadde begynt å forberede meg på at kampen skulle ende med sjumålsseier for de røde da gjestene på toppen av det hele måtte bytte ut målvakten sin og sette inn en utespiller i mål.

Dette viste seg likevel å være et sjakktrekk, for i det vi akkurat hadde gått inn i overtiden kom så trøstemålet til de grønne. 7-1, og stor jubel blant de tilreisendes spillere og fans.

7-1 ble også sluttresultatet, og etter å ha takket for praten til Vetle ble kursen satt tilbake mot fergekaia i Horten, en etappe som helt fint burde la seg gjennomføre på den drøye timen vi hadde til rådighet.

Så feil kan man ta! I det vi kom ut på E18 var det første som skjedde at vi ble ledet inn på en lang og treg omkjøring, før vi like etter Larvik på ny ble sendt vekk fra motorveien, denne gang helt til flyplassen på Torp! Vi hadde likevel et ørlite håp om å få ekspedert André avgårde på 23-ferga, og da vi svingte inn foran kaia så vi akkurat at de åpnet bommen for å slippe ombord en sent ankommet bil, men tross at André løp så fort han klarte rakk han ikke å få være med denne avgangen og måtte vente på neste tur. Faktisk var det så liten margin at om vi ikke hadde ligget bak to spesialtransport-trailere på omkjøringa opp bakken fra Eidanger mot Lannerheia, så hadde han nok rukket det! Selv fortsatte jeg nordover, og ble sendt på et par omkjøringer til, så da jeg endelig kom hjem hadde jeg brukt nesten tre og en halv time på en distanse som normalt skulle tatt såvidt over to timer å kjøre. Svært irriterende, men hva må man ikke tåle for å få samlet nye baner en onsdagskveld?

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Aurskog/Finstadbru - Bøn 3-2

Etter flere lange turer i det siste hadde jeg denne tirsdagskvelden funnet ut at jeg måtte ta en mer kortreist revisit. Jeg kikket derfor på lista over hvilke baner Ole Jakob manglet innen rimelig avstand i kveld, og plukket så ham og Mattis opp og tok dem med for å se femtedivisjonsoppgjør mellom Aurskog/Finstadbru og Bøn.

Da vi ankom stadion pågikk en G14-kamp, og det var derfor totalt kaos på parkeringsplassen. Jeg fant det som så ut som en grei parkeringsplass, og vi ruslet ned og plasserte oss ved sidelinja. Avspark ble noe forsinka, men ca kvart på åtte var det endelig klart for kamp ute på kunstgresset.

Jeg fikk sett omlag fem minutter av kampen før det ble kunngjort fra speaker at jeg måtte flytte bilen. Det viste seg at der jeg sto skulle det egentlig være gjennomkjøring, og i tillegg til meg hadde også en av spillerne på hvert av lagene feilparkert, så det viste seg at det minste problemet var å få meg til å flytte bilen. Hvordan det ble løst med de andre to vet jeg ikke, men jeg så en Bøn-innbytter som dro på seg en overtrekksvest da de på benken fikk beskjed om det som sto på.

Jeg vet ikke om det var oppstyret rundt feilparkeringene som lå bak ordbruken til Bøn-trener Per Dahl, men like etter at beskjeden hadde nådd benken hørte jeg ham rope til spillerne sine at de måtte ta av håndbrekket og kjøre litt. Bøn har etter fire strake opprykk hatt en tung start på karrieren i femtedivisjon, og foreløpig var det eneste som reddet dem fra at denne kampen også skulle se svært tung ut at også hjemmelaget hadde vært rimelig impotente.

Det var likevel grønntrøyene som først kunne juble da de tre minutter før pause fikk kranglet et langt slått frispark som først traff stolpen inn i mål til 1-0.

1-0 var også pausestillinga, og mens Mattis hadde vært rutinert og sneket seg til kiosken før det ble pause måtte jeg kjempe meg gjennom en viss kødannelse for å få kjøpt meg en etterlengtet vaffel. Jeg hadde for øvrig også fått selskap på sidelinja av min gamle kompis Anders som bor på Aursmoen, så praten gikk livlig mens vaffelen ble fortært.

Da andre omgang kom i gang var noe av det første som skjedde at hjemmelaget gjorde en megatabbe. Det som så ut til å skulle være et enkelt tilbakespill til keeper viste seg å trille inn i åpent mål ettersom målvakten hadde løpt ut for å plukke opp ballen der den ble spilt fra. 47:05 på klokka, og 1-1.

Bøn så etter utligningen klart sterkest ut, men de lyktes ikke i å score, og det var nok derfor et hardt slag for dem da AFSK vartet opp med et lynangrep som endte med 2-1 etter halvspilt andreomgang.

Vi fikk så en ny utligning, og igjen var manglende kommunikasjon i hjemmelagets bakre rekker en vesentlig del av årsaken til at Bøn kunne juble for å ha satt inn 2-2 i det 74. minutt.

Bøn ville tydeligvis likevel ikke la vertskapet stå for alle tabbene alene, og rett før klokka passerte 76 spilte minutter var det deres tur å gjøre en glipp som ga motstanderne sjansen til å score. Denne sjansen ble ikke misbrukt, og dermed sto det 3-2.

Mot slutten av kampen dukket også Lokalfotballen-Espen opp, og mens jeg slo av en prat med ham skjedde det lite mer nevneverdig, så kampen endte dermed 3-2.

Jeg svippet Anders hjem, kom tilbake og plukket opp mine to passasjerer, og så returnerte vi til hovedstaden via Blaker for å få levert en kroppstemperert pils fra André til Ole.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Nedre Sigdal - Vikåsen 5-1

Etter opprinnelig å ha hatt en plan om å dra til Telemark denne mandagskvelden endte jeg etter mye om og men opp med å sette kursen nordover etter å ha passert Drammen i stedet for sørover. Jeg kom etter hvert inn i en kommune jeg aldri hadde besøkt før, og var så klar for å se sjuendedivisjonskamp mellom Nedre Sigdal og Vikåsen.

Stadionet i kommunesenteret Prestfoss var ved første øyekast et imponerende skue. Publikumsfasilitetene var kanskje så som så, men et flott friidrettsanlegg rundt en gressmatte som ved andre øyekast viste seg å kanskje ikke være helt optimal, men vi får skylde på kaldværet som har vært på Østlandet de siste ukene for at matta ikke viste seg fra sin helt beste side. I to av sidene rundt banen var det oppoverbakke, så de som ville ha bedre oversikt enn nede fra banekanten hadde god mulighet til det. Jeg hilste på Christian som var speaker og kioskansvarlig (Godt hjulpet av et par småttiser), og tok så plass nede ved banen.

Vikåsen hadde starta sesongen med å ta nøyaktig null poeng på sine seks første kamper, så det var liten tvil om at et visst favorittstempel heftet ved vertskapet i kveld. Myntkast ble tatt, og når kampen kom i gang var det faktisk slett ikke så enveiskjørt som man kunne frykte innledningsvis. Riktignok var det hjemmelaget som de første tjue minuttene hadde vært nærmest scoring med et stolpetreff, men på cornerstatistikken som ofte også sier noe om kampbildet var det gjestene som lå klart foran.

Likevel, nøyaktig da vi var kommet halvveis i den første omgangen, så var det hjemmelaget som kunne juble, og her var det virkelig grunn til å juble. Målet som ga 1-0 var virkelig av det flotte slaget, og jeg hørte en lagkamerat av skytteren som erklærte dette som årets mål.

Etter scoringen tok kanskje hjemmelaget litt mer over, men uten at de klarte å overliste de bakre rekker hos orangetrøyene fra Mjøndalens svar på Beverly Hills. Ellers var lenge det mest nevneverdige som skjedde at en av Vikåsen-spillerne ble liggende nede ei stund etter å ha fått en smell i skuldra som gjorde at han måtte gi seg etterhvert, og at en av hjemmelagets menn fikk beskjed av dommeren om å komme seg av banen inntil han hadde fått på seg leggbeskyttere.

På grunn av skadesituasjonen ble det noen tilleggsminutter før pause, og godt ut i tilleggstiden vartet så Vikåsen opp med årets første bortemål, og også dette var virkelig en perle. Et frispark ble hamret forbi Nedre Sigdals gode keeper til 1-1.

Det var dermed ett mål til hvert lag da det ble pause, og mens spillerne la planer for andre omgang gikk jeg opp til kiosken og skaffet meg en helt nystekt vaffel. Meget bra, og jeg ble også stående og prate litt med noen lokale mens andre omgang startet.

Da kampen ble gjenopptatt tok det ganske nøyaktig 40 sekunder før ballen igjen lå i nettet, og oppskriftsmessig var det vertskapet som igjen hadde tatt ledelsen.

Etter at deres ukrainske målvakt hadde vartet opp med en klasseredning på et frispark fra sekstenmeteren overtok igjen de gule og fortsatte å å male på, og i det 55. minutt fikk vi også 3-1 på et frispark som om det ikke var tvillingen til det frisparket bortelaget hadde scoret på iallfall var beslektet.

I det klokka passerte 63 spilte minutter kom så 4-1, og det var vel nå svært liten tvil om at kampen skulle ende med hjemmeseier. Med ti minutter igjen ble riktignok et lite håp tent da dommeren dømte straffe, men når denne ble satt utenfor, da hjelper det lite.

Knappe fire minutter senere var det så hjemmelagets tur å få prøve seg fra ellevemetersmerket, og for dem gikk det riktig så bra. 5-1, og 84 minutter spilt.

Sluttminuttene av kampen vil først og fremst huskes for to ting. Det ene er mygg, for det ble enorme mengder av det etterhvert, og det andre er gule kort, som det ble nesten like mange av. Jeg talte ikke selv, men lot meg fortelle at det skal ha blitt delt ut hele 12 eksemplarer av arten, og det i en kamp som på ingen måte var spesielt stygg.

Kampen endte etter noen minutters overtid som neppe noen andre enn mygga satte pris på med 5-1 hjemmeseier, og Vikåsen må vente enda litt før de får sine første poeng i år. Selv hastet jeg mot bilen, og fikk på veien overrakt et Nedre Sigdal IF-skjerf som jeg kan innlemme i samlingen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Myckleby IK - Torp GoIF 0-1

Etter en ganske kort biltur fra forrige kamp kom jeg fram til Svanesund, hvor kampen som ventet alt var i gang. Det var spilt ca 6 minutter da jeg ankom stadion, men fortsatt sto det 0-0 i division 6-oppgjøret mellom Myckleby IK og Torp GoIF.

Jeg hadde altså ikke gått glipp av noe vesentlig, og kunne ta arenaen i nærmere øyensyn mens spillet bølget fram og tilbake. Det var gjestene som produserte de skumleste sjansene, men en svært god keeper hindret dem lenge fra å få noen uttelling. En annen ting som hindret scoringer var at dommeren lot til å ha lagt lista ganske lavt for hva han avgjorde at var offside.

Det sto derfor fortsatt 0-0 da det ble pause, og jeg tuslet tilbake til bilen for å se om jeg fant den svenske seddelen jeg trodde lå i jakkelomma men ikke hadde funnet da jeg skulle betale meg inn her. Det viste seg at denne hadde falt ut da jeg tok ut jakka, men utrolig nok bare hadde blåst en liten meter unna, så jeg kunne plukke den opp og både betale for inngangsbillett og kjøpe meg en korv i bröd.

Jeg noterte meg i pausen at baneforholdene varierte litt langs en skala fra ganske bløtt til regelrett blautmyr! Vi fikk flere situasjoner der noen skled, men heldigvis ingen hendelser som medførte skader. Nøyaktig hva som skjedde da vi like etter pause fikk en straffe så jeg ikke, men med 48:15 på stadionuret ble iallfall ballen satt i mål til 0-1.

I den sterke vinden fortsatte så Mycklebys målvakt å levere klasseredninger, og jeg vil ikke nøle med å utpeke ham til banens beste i dette oppgjøret.

Etter tre kamper på en dag, og lite som tydet på at det skulle komme flere scoringer her ble det et ganske langdrygt siste kvarter av kampen. Hadde ikke vel tre timer i bil ventet på meg hadde jeg nok satt meg på tribuna, men det fristet heller ikke, så da ble jeg stående bak målet i nordenden av banen.

Da overtida kom i gang prøvde grønntrøyene desperat å utligne, men Torp red av stormen, så da dommeren til slutt blåste av kunne de sammen med sine tilhengere juble for tre poeng og 0-1-seier.

Selv gikk jeg mot bilen, smalt hodet inn i en jernstang jeg ikke så før det var for sent, og satte kursen via en McDonalds (som serverte meg en burger hvor de hadde glemt å legge i kjøttpucken! Oppdaget det heldigvis før jeg hadde begynt å kjøre derfra.) tilbake til Norge og Oslo, etter en svært vellykket tur til Bohuslän og Göteborg.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.