Strømmen - Vålerenga 2 (4-2)

Etter å ha sett både Vålerenga Fotball og Vålerenga Fotball Elite i aksjon i går, så skulle det bare mangle at jeg ikke skulle ta meg en tur i nabolaget for å se kamp med laget midt mellom toppfotballen og breddefotballen i dag. Etter en kort kjøretur parkerte jeg derfor utenfor stadion, fant min NTL-venn Nenad og fikk utlevert en fotovest og et akkrediteringskort for å se andredivisjonskampen mellom Strømmen og Vålerenga 2.

Før avspark fikk jeg også hilst på arrangementsansvarlig Roland, sponsor og ex-spiller Kjetil, groundhopper Jan Erik, og sikkert også noen fler som jeg har glemt i farta. Ellers var det da kampen kom i gang et par hundre folk på tribuna som aldri slutter å forundre meg med sin utforming. Hadde den vært åtte meter lavere hadde det vært en av landets feteste tribuner, men slik den faktisk ser ut er den bare snodig!

Da kampen kom i gang svingte spillet innledningsvis litt fram og tilbake, før Jones El-Abdellaoui fant ut at han skulle varte opp med et kanonskudd som ga Vålerenga-rekruttene ledelsen 0-1 etter syv minutters spill.

Strømmen ga på ingen måte opp på grunn av dette, verken på tribuna eller ute på kunstgresset, og i det trettende minutt vartet «grånissene», som Jørgen Knutsen pleier å kalle dem, opp med et kremangrep som ga 1-1.

Strømmen framsto nå et lite hakk kvassere enn VIF 2, og da gikk det selvsagt slik det pleier å gjøre. Vålerenga dro opp en kontring hvor tidligere nevnte El-Abdellaoui kom alene gjennom og fikk scoret sitt andre mål for dagen.

    
Det kom massive rop om offside fra supportertribunen, men disse gikk over til mer generelle ukvemsord da målscoreren jogga bort og hysjet litt på dem. AD hadde uansett ikke sett noen offside, så dermed sto det 1-2 etter 19 minutters spill.

Bare noen få minutter senere jublet «Strømmen Greyhounds» på ny, men denne gangen ble det dømt offside, og basert på mangelen på protester mistenker jeg at dette var helt riktig. Strømmen fortsatte å være det førende laget mot det unge Vålerenga-mannskapet, og i det 37. minutt lyktes de grårøde endelig med å utligne til 2-2.

Bare to og et halvt minutt senere var snuoperasjonen komplett! 2-3 satt i mål bak VIF-keeperen, og vi fikk en ny runde jubel fra tribuna. Denne stillinga sto seg helt til pause, og det var nok fler enn «Blaker'n» som mente dette var høyst fortjent.

Jeg benyttet pausen til å tusle i bilen og hente en allergipille, for det kjentes virkelig på øynene at våren hadde kommet. Jeg tok også en liten runde på tribuna, før jeg igjen inntok banekanten for å dokumentere kampen.

Vålerenga byttet ut noen av sine beste spillere i pausen (Det gikk rykter om at de skulle spares til cupkampen mot Oppsal), og dette ble umiddelbart gjenspeilet ute på den grønne matta. Det var derfor helt på sin plass at ledelsen ble økt til 4-2 rett etter at klokka hadde passert 53 minutter spilt.

Resten av kampen handlet egentlig om lite annet enn hvor stor seieren skulle bli. Strømmen presset og presset og presset på, men ikke snakk om at de klarte å score. Tross dominansen fra hjemmelaget endte kampen dermed 4-2, og supportere og spillere kunne sammen juble for tre poeng.

Selv hastet jeg mot bilen, og satte kursen videre mot Grorud for å se nok en kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lyn - Vålerenga 1-1

Etter å ha startet dagen med å se Vålerenga Fotballs førstelag spille i femtedivisjon dro jeg altså videre, og etter en matbit i Nydalen inntok jeg sammen med Ole Jakob, Jon Are og Anette nasjonalarenaen for å se førstedivisjonskamp mellom førstelagene til Lyn 1896 FK og Vålerenga Fotball Elite.

Grunnen til at kampen var lagt hit var sammensatt. Lyns faste kamparena Bislett er som vanlig ikke brukbar før vi skriver mai, og det fristet nok lite for de rødhvite å dra til Nadderud hvor de har spilt de andre hjemmekampene sine så langt i sesongen. Dette kombinert med det faktum at dette var første gang byrivalene skulle møtes i seriespill siden Lyn gikk konkurs i 2010 gjorde at interessen for oppgjøret var mildest talt enorm. Det å leie Ullevaal stadion viste seg å være en genistrek da billettene til kampen ble utsolgt i løpet av et par dager.

Rekorden i antall innsjekk på en norsk kamp i Futbology var 355, og jeg hadde på forhånd vært ganske spent på om vi skulle klare å slå dette. Da vi var godt over 300 alt en halvtime før avspark følte jeg meg ganske sikker på at rekorden ville ryke, og spørsmålet var bare hvor høyt vi ville ende.

Litt før avspark dukket det første av mange bannere hos Vålerenga-supporterne opp. «128 år i gjørma - ingen lidenskap» lød budskapet, noe som nok var direkte rettet mot motstandernes «13 år i gjørma - samme lidenskap» som nærmest har vært et motto for Lyn i det siste.

Da lagene entret en litt shabby gressmatte ble det hektisk tifo-aktivitet i begge ender av banen, og mens Lyn dro opp en ganske enkel variant med et stort banner inspirert av byvåpen og klubblogo, og det tidligere nevnte budskapet om samme lidenskap, prøvde VIF seg på en mer avansert variant. Med store bokstaver ble det erklært at «Det er bare ett lag i byen» (Av en eller annen grunn tror jeg ikke det var KFUM de tenkte på), samtidig som folk holdt opp mosaikkbiter i rødt, hvitt og blått. Dette skulle akkompagneres av en spiller i gråtone, men dessverre fungerte den siste biten av dette svært dårlig. Spilleren så ut til å mangle en del av ansiktet, og ble dessuten ikke strukket ordentlig utover, så her må jeg si at Lyn ledet tribunekampen, selv om Vålerenga hadde tatt knockout på dem hvis det siste elementet hadde fungert slik det sannsynligvis var tenkt å gjøre.

Det ble også futtet av litt pyro etterhvert, men stort sett valgte dommer Eskås å ignorere dette, i motsetning til dommeren da jeg så damecupfinalen i fjor som helt opplagt hadde fått beskjed om å stoppe spillet ved alle tilløp til blussing. Jeg hadde fått noen meldinger om skuffende lite pyrobruk da bortesvingen plutselig virkelig tok fyr vel tjue minutter inn i kampen. Sammen med et T-baneinspirert Oslo Øst-banner ble feltet både opplyst og røyklagt, og jeg fikk virkelig nyte duften av krutt.

Om det var motivasjonen fra tribuneplass som slo til vet jeg ikke, men i det 33. minutt scoret Vålerenga kampens første mål, og flere av de frammøtte fikk overtenning og hoppet over gjerdene og ut på banen. Dette ble selvsagt ikke spesielt godt mottatt av vaktmannskapene, men det så heldigvis ut som om ting løste seg uten verken håndgemeng eller utkasting. 0-1 sto det iallfall, og Lyn måtte nå skjerpe seg.

Bare noen få minutter etter scoringa fikk vi så kampens store snakkes. En av Vålerengas angrepsspillere fant av en eller annen grunn ut at han skulle klippe ned en motstander ute på kanten på Lyns banehalvdel. Hvorfor han syntes dette var smart var i utgangspunktet ikke lett å skjønne, og hvorfor han syntes dette var smart når han alt hadde et gult kort var helt umulig å skjønne. Det medførte iallfall at han fikk sitt andre gule kort, og dermed måtte forlate banen til hånlig latter fra hjemmelagets fans.

Jeg hadde på forhånd fryktet at om Vålerenga scoret først ville kampen på det nærmeste være avgjort, men med ti mann med VIF-logo på brystet mot elleve med Lyn-merket var situasjonen plutselig en ganske annen.

Bare et par minutter før pause fikk så vestkantlaget utnytte overtallet sitt, og et lekkert skudd ble satt i mål til 1-1! Det var fortsatt uavgjort da lagene tok pause, og jeg fikk fra min plass på tribunen orkesterplass til intervjuet der Vålerengas sportssjef Joacim Jonsson totalt nedsablet spilleren som ble utvist.

Andre omgang ble på grunn av ubalansen i antall spillere aldri noen fest. Nesten alt foregikk foran Vålerengas mål, men Lyn klarte ikke å overliste dem flere ganger, selv om de var svært nær flere ganger, blant annet i det nok et element ble rullet ut på tribunen blant de blårøde supporterne akkompagnert av røyklegging. Faktisk ble det så mye røyk denne gangen at dommeren faktisk måtte stoppe spillet litt, men igjen nydelig håndtert at det ikke kom noen trusler om avbrutt kamp eller annet, men man bare ventet litt til «tåka» hadde lettet og spillet kunne fortsette.

Lyn var nok nærmest en avgjørelse i dag, men da dommeren til slutt blåste av oppgjøret sto det fortsatt 1-1. Sportslig sett hadde vi nok ikke fått noen klar dom hvem som er byens nest beste lag, men hvem som er best på tribunen var det noe enklere å vurdere. Tross problemene med den første tifoen hadde det meste ellers gått på skinner for karene fra østfronten, så jeg har små problemer med å hevde at vi fikk en klart borteseier på tribuneplass, men samtidig vil jeg berømme Lyn for å levere så bra som de gjorde etter «13 år i gjørma».

Etter å ha sett lagene takke supporterne for støtten forlot jeg stadion, passerte hauger av hestedritt før jeg kom til T-banen, og kunne dra hjemover for å lade opp til nye kortreiste kamper søndag. Her fant jeg ut at det ser ut som den nye norske innsjekk-rekorden ser ut til å ligge på 483, men dette er et tall jeg har et forbehold om at kan involvere noen som ikke har sjekket inn men registrert manuelt. Uansett en sterk forbedring av den gamle toppnoteringen!

Vålerenga (3) - Klemetsrud 1-2

Etter mye farting i det siste hadde jeg denne helga bestemt meg for å gå for litt kortreist Oslo-fotball selv om det betød at det ikke ble så mange nye baner. Etter for første gang i år å ha hengt en klesvask ut på balkongen satte jeg derfor kursen mot Valle, hvor jeg skulle se femtedivisjonskamp mellom Vålerenga og Klemetsrud.

Vålerengens Idrettsforening er som kjent organisert med to separate fotballklubber under paraplyen sin, Vålerenga Fotball og Vålerenga Fotball Elite. Dagens aktører var a-laget til den førstnevnte, og er dermed i praksis tredjelaget til VIF. Da jeg ankom var allerede Jakub, Mads, Ilari og Vetle på plass, og vi fikk snakket litt før kampen ble sparket i gang.

Det var litt snø i lufta, men heldigvis utartet aldri nedbøren, selv om det var langtfra varmt. Vi hadde notert oss at det var flere tyskere som hadde sjekket inn på Futbology, og jeg blinket meg raskt ut en gjeng som sto ved inngangen til banen som sterke kandidater til å være tyskerne. Etter å ha lagt ut på en liten ekspedisjon fikk jeg bekreftet dette, og etterhvert kom også de andre til og gjorde slik «Kald Kaffe» har lært oss at man skal: Hilse på tyskerne.

Ute på banen ble det raskt klart at Klemetsrud nok hadde et høyere toppnivå inne enn hva det unge Vålerenga-mannskapet kunne varte opp med. Jeg noterte meg dog at mot slutten av kampen kunne kanskje det å være unge bli en fordel. Det var likevel oppskriftsmessig gjestene som kunne juble først etter å ha satt inn 0-1 i det 7. minutt.

De kongeblå slo dog raskt tilbake, og bare 90 sekunder senere lå ballen i nettet bak Klemetsrud-keeper Kamil uten at han på noen måte skal ha skylden for målet. 1-1 sto det iallfall, og vi var like langt.

Like etter at klokka passerte ti spilte minutter kom så 1-2, og jeg begynte å lure på om dette kom til å bli en målorgie av de sjeldne! Spoiler alert: Det ble det ikke.

1-2 sto seg faktisk helt til pause, og mens vi ventet på et avbrudd i spillet hadde vi merket oss at det stadig kom skyer av liflig grill-lukt i vår retning. Inne i Vallhall like ved banen skulle det litt senere spilles tredjedivisjonskamp, og det var de frivillige hos FC Oslo (Eller Gamle Oslo som de heter i terminlistene til NFF) som hadde fyrt opp. Heldigvis var det alt grillvarme, så det var mulig å få kjøpt hamburgere, og det må jeg si: Her har vi en kandidat til årets beste serveringstilbud på nivå fire! Hamburgerne var særdeles gode, og også svært hyggelig priset, så dette er noe jeg anbefaler alle å teste i løpet av sesongen.

Men tilbake til kampen jeg var her for å se. Etter å ha fortært burgeren inntok jeg igjen banekanten, og fikk se Klemetsrud fortsette å dominere spillet, men samtidig levere en vanvittig sjansesløsing. At de ikke hadde mangedoblet ledelsen var helt utrolig, og jeg ventet egentlig bare på at hjemmelaget skulle flakse inn et mål for å gjøre sløsingen enda verre.

På overtid av kampen sto det utrolig nok fortsatt 1-2, men jeg var veldig spent på om vi skulle få en utligning da Vålerengas målvakt fikk beskjed om å bli med opp på et hjørnespark på overtid. Denne beskjeden kom dessverre for de blå ikke fram til han som skulle slå corneren. Ballen ble derfor slått kort, og hele poenget med å sende keeperen opp forsvant. Mens sjansen til utligning fislet ut måtte mannen med hanskene derfor storme hjemover igjen, og da dommer Hanne Marit blåste av hadde fortsatt gjestene scoret ett mål mer enn vertskapet og kunne ta alle tre poengene med hjem igjen.

Selv hoppet jeg i bilen, kom meg til en egnet parkeringsplass og tok T-banen i retning Ullevaal for å få meg en matbit før dagens andre kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.

Skiens Grane - Kroken 6-3

Etter å ha tilbragt noen dager på konferanse på Ringerike satte jeg fredag ettermiddag kursen sørover derfra i stedet for å dra rett hjem til Oslo. Etter noen timer kom jeg fram til Telemarks hovedstad, og lokaliserte banen hvor det skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Skiens Grane og Kroken.

Granebanen lå idyllisk til i et boligstrøk, med noen kvartaler av det som i gode gamle SimCity 2000 ville hett «Light industrial» også innimellom. Selve banen var en ganske standard kunstgressflate, men det var bra med benker, noe som om man myste litt kunne ligne på en tribune, og et litt slitt klubbhus også der.

Inn mot avspark dukket Vetle, Mads, Ilari og Zakaria opp, og det var dermed duket for mye hyggelig prat underveis i kampen. Da kampen kom i gang svingte spillet innledningsvis en del fram og tilbake, og Kroken var bare en svært god redning unna å ta ledelsen etter knappe ti minutter. Det var likevel hjemmelaget som først fikk ballen i nettet litt før det var spilt tjue minutter, men til de lokales store skuffelse ble scoringen annullert fordi han som plukket opp returen og satte den i mål var i offside.

Gultrøyene fra Skien hadde nå likevel fått ferten av blod, og rett før min stoppeklokke passerte 22 spilte minutter satt ballen i nettet etter at et langskudd smalt i tverrliggeren før det gikk ned bak en sjanseløs Kroken-keeper. 1-0!

Gjestene fra Drangedals sørende lot ikke dette knekke dem, og slo i det 34. minutt tilbake ved å sette et hjørnespark i mål til 1-1.

Spillet fortsatte nå å svinge fram og tilbake, og bortelaget snudde så kampen til 1-2 i det 37. minutt.

Hjemmelaget fikk igjen ordnet balanse i regnskapet da de satte inn 2-2 4 minutter før pause. Dette ble også pausestillingen, og jeg kunne gå inn på klubbhuset for å utføre et nødvendig ærend, samt å skaffe meg en særdeles hyggelig priset vaffel.

Etter pause begynte det å skumre såpass at selv om flomlysene var slått på valgte jeg å holde meg på den ene av de to små tribunene (som jeg lurer på om egentlig var innmaten fra en innbytterbenk) i stedet for å gå så mye rundt og fotografere. Jeg fikk herfra sammen med rundt femti andre se Skiens Grane overta kampen mer og mer, og vel ti minutter etter pause kom 3-2.

Begge lag klagde en hel del (ganske ubegrunnet) på dømmingen, og jeg tenker at dommeren fint kunne delt ut noen kort for å prøve å dempe sutringen noe. Etter 63 minutter av kampen gikk grenlendingene opp i 4-2, og like etter fikk de faktisk en grunn til å klage på dømmingen da de etter min mening ble snytt for et klart straffespark.

Kroken virket nå å ha lite å svare med, og hjemmelaget gikk i det 76. og 85. minutt opp i både 5-2 og 6-2, før gjestene fikk pyntet litt på målprotokollen et lite minutt på overtid da de satte inn 6-3 på en corner jeg klarte å ta bilde av i stedet for å filme. Heldigvis hadde Vetle mobilen i riktig modus, så da kan dere se scoringen her:

Like etterpå fikk endelig vertskapet det straffesparket de mente de skulle hatt tidligere i omgangen. En av de som sto bak der jeg hadde stilt meg for å filme straffen utbasunerte at straffeskytteren kom til å «choke», og jammen fikk han ikke rett!

Kampen endte dermed 6-3, et resultat som på ingen måte var ufortjent, selv om kampen kanskje ikke hadde vært fullt så enveiskjørt som tallene kan se ut som. Jeg takket de andre for selskapet, hoppet i bilen, og satte kursen tilbake mot hovedstaden, med bane nummer 725 krysset av i appen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lommedalen - Årvoll 3-5

Etter å i flere år ha hatt komplett fjerdedivisjon i Oslo var situasjonen i år en litt annen, da Lommedalen hadde flyttet kampene siden fra øvre bane til nedre. Begge banene er lagt inn i Futbology, og selv om jeg hadde besøkt den øvre for flere år siden manglet jeg altså fortsatt den nedre. Det var derfor med stor spenning jeg satte kursen vestover denne tirsdagskvelden sammen med Jakub og Ole Jakob for å finne ut om fjerdedivisjonskampen mellom Lommedalen og Årvoll faktisk skulle spilles på nedre bane.

Da vi kom fram oppdaget vi til vår store glede at de som var i oppvarming befant seg på den nedre banen, og jeg hilste også kjapt på Trygve og hans dommerkolleger som akkurat var i ferd med å avslutte sin oppvarming. Vi gikk sammen med Christian som også hadde kommet og tok plass på det lille hjørnet av tribuna som stakk fram fra snøen, hvor vi også møtte Hallvard og Andreas. Faktisk var det hele åtte innsjekka i appen, av et totalt publikum på rundt 30.

Vi fikk se lagene ta innmarsj, mens de to gulkledde supporterne slapp ut litt gul og svart røyk fra toppen av en container. Myntkast ble så tatt, før kampen kom i gang. Spillet svingte litt fram og tilbake, men innledningsvis må jeg si at jeg egentlig syntes hjemmelaget virket friskest. Det var nok derfor et hardt slag både for gule supportere og spillere da gjestene rett før klokka bikket tjue spilte minutter satte et frispark i mål til 0-1.

Spillet fortsatte å bølge fram og tilbake, uten at vi fikk de helt store målsjansene, og jeg hadde såvidt begynt å forberede meg på å besøke kiosken i pausen da noe sviktet i kommunikasjonen mellom keeper og en av forsvarsspillerne til Årvoll. Resultatet av dette ble at ballen ikke ble klarert av noen av dem, og i stedet landet hos en lommedøl som fikk en enkel jobb med å sette inn 1-1.

Flere mål ble det ikke i første omgang, og jeg trakk inn i kiosken for å skaffe meg en svært god vaffel. Denne oppskrifta var definitivt verdt turen til Bærum alene!

Da andre omgang tok til så jeg at flere av mine medsammensvorne valgte å bli igjen inne i bygget der kiosken var for å prøve å holde varmen litt. Selv stilte jeg meg igjen ute, selv om lysforholdene nå gjorde fotografering til en ganske krevende øvelse.

Rett før det var spilt ni minutter av andre omgang startet så en helt koko del av kampen. Det første som skjedde var at Årvoll igjen tok ledelsen med 1-2, før Lommedalen 80 sekunder senere utlignet gjennom et skudd omtrent fra midtbanen. I det 56. minutt kom så 2-3 til store protester fra gultrøyene som mente det hadde vært offside, men dette hadde ikke hjulpet noe for i det min stoppeklokke passerte 64 minutter kom 2-4. Jeg trodde kanskje ting hadde roet seg litt nå, men i det 66. minutt vartet en av Lommedalens spillere opp med en kremscoring, og det sto 3-4.

Etter dette roet det seg noe ned med scoringer, men jeg hadde en følelse av at gjestene fra Groruddalen nå var nærmere å øke ledelsen enn hva vertskapet var utligning. Det så likevel ikke ut som om vi skulle få noen fler mål, før Årvoll nesten fire minutter på overtid lyktes med å sette ballen i mål nok en gang. Med 3-5 på scoringstavla ble det bare spilt noen sekunder fotball da spillet ble satt i gang igjen, og dette ble dermed også sluttresultatet etter det som må kunne sies å ha vært en noe kaotisk kamp!

Jeg tok igjen med meg mine passasjerer, satte kursen nedover langs Lomma, svingte feil da vi skulle ut på E18 så vi fikk en æresrunde til Slependen, før vi endelig kom oss tilbake til hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IFK Norrköping - GAIS 1-0

Etter å ha forlatt stadionområdet i Finspång hadde jeg en liten halvtimes kjøretur før jeg var i Norrköping, og da jeg nærmet meg åstedet for dagens andre kamp innså jeg at jeg hadde vært veldig smart ved å plotte inn en parkeringsplass i stedet for stadion som mål på GPS-en min. Da jeg svingte inn her viste det seg at jeg hadde mer flaks enn jeg fortjente, her var det nemlig akkurat én parkeringsplass igjen, så jeg dumpet bilen og labbet ned gata til stadion hvor det skulle spilles Allsvenskan-kamp mellom IFK Norrköping og Göteborgs Atlet- & Idrottsselskap, bedre kjent som GAIS.

Dette var faktisk sjette gang jeg skulle se bortelaget spille (og det sjette stadionet jeg så dem spille på!), mens hjemmelaget var et nytt bekjentskap for meg (og et nytt kryss på lista mi over IFK-er jeg har sett). Etter å ha funnet riktig inngang stusset jeg litt på at det var så lite kø, og da jeg kom inn på tribunen skjønte jeg hvorfor: Det var rikelig med ledige plasser på det over 17000 seter store stadionet.

Slik det skal være på et ordentlig stadion var de syngende hjemme- og borte-supporterne plassert på hver sin kortside. Det er mulig jeg ble litt påvirket av hvor jeg satt, men det virket for meg som om lydtrykk pr hode var betraktelig høyere hos de tilreisende enn hos de litt imponerende mange i motsatt ende av banen. De grønnsvarte kom likevel til kort da de prøvde å overdøve klubbhymnen før innmarsj.

Jeg har etterhvert sett nok fotballkamper til å skjønne at når ultrasene forsvinner under en såkalt «OH» (et banner/flagg/seil som legges over hodene til folk så man ikke ser hva som skjer under det) før avspark, så kommer det til å skje ting som politi og fotballforbund ikke ser med blide øyne på. Da kampen startet var det likevel ikke annet å se fra bortefeltet enn litt flekking av ræv mot banen, og ellers holdt man seg til synging.

Ute på banen var det lenge vanskelig å utpeke ett lag som overlegent det andre. Begge lag hadde et par kurante sjanser, men ellers var det ikke akkurat noen minneverdig kamp jeg hadde dratt for å se. Høydepunktet i første omgang var kanskje da hjemmelagets medisinske personell hissset seg opp mot fjerdedommeren fordi sistnevnte stoppet ham fra å løpe ut og se til en skadet Daniel Eid før det ble stopp i spillet.

For meg som hadde fem-seks timers kjøring foran meg etter kampen var selvsagt avspark 1400 fint, men for supportere som liker pyroteknikk skapte det litt stusselige arbeidsforhold. Da det ble futtet av noen bluss klokka 1435 var effekten omtrent null, annet enn et par av politifolkene på stadion fikk gått seg en liten runde.

Kampen var altså fortsatt målløs da det ble pause, og siden jeg ikke hadde sett noe mer spennende enn korv i kiosken bak tribuna valgte jeg å holde meg på plassen min i stedet for å utforske serveringstilbudet.

Da kampen igjen ble sparket i gang lignet det vi så lenge på førsteomgangen. Jeg overhørte at de som satt bak meg mente dette var en «skitmatch» og at de burde fått betalt for å være der og se på den, og jeg var nesten tilbøyelig til å være enig med dem.

I det 69. minutt kom så det som gjorde kampen verdt billetten. Tim Prica kriget seg forbi eller mer eller mindre gjennom GAIS-spiller etter GAIS-spiller, og skjøt til slutt ballen i mål! 1-0 til «Peking», og stor jubel hos de blåhvite.

GAIS presset etter dette voldsomt på for utligning, men da tilleggstiden til slutt var over sto det fortsatt 1-0, noe som om jeg skal dømme på reaksjonene derfra hadde fått IFK-keeperen til å juble litt mot bortefeltet bak seg.

Jeg forlot stadion, og mens jeg gikk mot bilen begynte det å småregne, før himmelens sluser åpnet seg for fullt i det jeg hadde kommet ut på hovedveien! Takk og pris for at dette været ikke hadde kommet en liten time tidligere. Veien tilbake til Oslo ble ganske så begivenhetsløs, og når sant skal sies er vel intet nytt godt nytt når man kjører bil!

Femkampershelga i Sverige hadde iallfall vært en suksess, og jeg har nå kun de to nordligste kamparenaene igjen før jeg kan si at jeg har fullført Allsvenskan.