Kroken - Langangen 3-5

Etter at arbeidsuka var avslutta hoppa jeg på et tog sørvestover fra hovedstaden, og når jeg etter noen timer kom til Drangedal ble jeg møtt av Vetle og Ole Martin. Jeg hoppet inn i bilen til Vetle, og vi satte kursen mot Tørdal litt nord i kommunen. I det vi kom til Bostrak hvor Sputnik bor tikket det inn en melding fra Stian som også hadde tenkt seg på samme kamp: Han var på plass i Tørdal, og en fyr hadde akkurat kommet for å hente innbytterbenkene fordi kampen var flyttet til Drangedal! Drangedal var et stadion både jeg og de andre hadde besøkt før, så nå var gode råd dyre. Heldigvis var det enda en kamp i samme kommune, og der var avspark attpåtil ikke før 1930, så i god tid før avspark var vi på plass for å se femtedivisjonskamp mellom Kroken og Langangen.

På plass i Kroken kom det sigende på med andre banehoppere og fotballinteresserte, i tillegg til selvsagt en solid gjeng med lokale supportere, og også noen tilreisende. Banen var en fin gressbane med noen svært slitne friidrettsfasiliteter rundt. For publikum var det ikke allverden med fasiliteter, men de fleste av de etterhvert nærmere seksti fremmøtte tok plass på en jordvoll langs den ene langsida, og de mest rutinerte hadde tatt med seg campingstoler for å sitte ordentlig.

Noen minutter forsinket ble kampen sparket i gang, og innledningsvis var det vanskelig å utpeke noen av lagene som sterkest. Det var derfor verken overraskende eller forventet da gjestene etter knappe seks minutters spill tok ledelsen 0-1.

Mens spillet fortsatte merket jeg at vi tobente ikke var alene her i kveld. I lufta surret det også rundt en hel del knott. VELDIG mye knott, skulle det vise seg. Heldigvis hadde jeg med både stift og spray for å skremme vekk blodsugerne, for dette kunne blitt en forferdelig affære ellers. Tross blodtapet fikk jeg like etter at omgangen var halvspilt se hjemmelaget utligne til 1-1 etter et innkast.

Gleden for å ha utlignet ble dog kortvarig, da Langangen under to minutter senere igjen tok ledelsen, da et straffespark ble satt inn til 1-2.

Mens irritasjonen over skyene av knott ble verre og verre fortsatte Kroken å prøve desperat å komme tilbake i kampen, men lenge ville det seg ikke for de blåkledde. Først et par minutter på overtid lyktes det, da et hjørnespark ble stusset i mål til 2-2.

To mål til hvert av lagene var altså beholdningen da det ble pause, og jeg tuslet opp mot kiosken for å se om de hadde vafler her. Det hadde de, og jeg servert noe som nok hadde vært ganske godt da det var nystekt, men det var dessverre en liten stund siden nå. Håpet om å hente inn litt tid i pausen forsvant samtidig raskt da jeg så at lagene tok pausepraten inne i garderobene, så da andre omgang startet skjønte jeg at det ville bli voldsomt travelt etter kamp.

Utover i andre omgang begynte det å spre seg en del frustrasjon på banen, og mens de tilreisende til stadighet klagde til dommeren over avgjørelser der de mente han ikke var streng nok mot vertskapet, så klagde hjemmelaget til stadighet og over at bortelaget klagde så mye til dommeren. Noen gule kort ble etterhvert delt ut, og gemyttene roet seg noe.

I det 64. minutt tok så Langangen igjen ledelsen, og nå syntes jeg når sant skal sies at det ikke var helt ufortjent. Ledelsen ble likevel ikke spesielt langvarig, da hjemmelaget igjen utlignet etter et innkast to minutter etter, og det sto 3-3.

Det så egentlig ut som om vi skulle gå mot en uavgjort kamp, da de for anledningen røde fra Grenland to og et halvt minutt før full tid igjen kunne juble. 3-4, og nå måtte det vel være avgjort?

Jeg hadde heldigvis sett i Nå-appen at toget mitt var en del forsinket, så stresset etter kampen var blitt litt mindre prekært. De lokale hadde blitt enige om at det passa best om Alexander skyssa meg til Drangedal etter kampen (Av noen snodig grunn stoppet ikke akkurat den avgangen jeg måtte ta på Neslandsvatn), så fra forsetet i bilen hans bivånet jeg overtidsminuttene. Da jeg håpet dommeren skulle stoppe kampen fikk så Langangen straffe, og med 3-5 etter 98 minutters spill var kampen definitivt avgjort.

Like etter straffen ble oppgjøret blåst av, og vi kunne sette kursen mot Drangedal igjen. Toget var nå meldt såpass forsinket at jeg også rakk en tur innom på butikken for å skaffe litt snop til reisen, så det eneste spenningsmomentet som gjensto var om jeg kom til å rekke lokaltoget opp Groruddalen etter å ha kommet tilbake til Tigerstaden. (Jeg rakk det akkurat!)

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Skiens Grane - Kroken 6-3

Etter å ha tilbragt noen dager på konferanse på Ringerike satte jeg fredag ettermiddag kursen sørover derfra i stedet for å dra rett hjem til Oslo. Etter noen timer kom jeg fram til Telemarks hovedstad, og lokaliserte banen hvor det skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Skiens Grane og Kroken.

Granebanen lå idyllisk til i et boligstrøk, med noen kvartaler av det som i gode gamle SimCity 2000 ville hett «Light industrial» også innimellom. Selve banen var en ganske standard kunstgressflate, men det var bra med benker, noe som om man myste litt kunne ligne på en tribune, og et litt slitt klubbhus også der.

Inn mot avspark dukket Vetle, Mads, Ilari og Zakaria opp, og det var dermed duket for mye hyggelig prat underveis i kampen. Da kampen kom i gang svingte spillet innledningsvis en del fram og tilbake, og Kroken var bare en svært god redning unna å ta ledelsen etter knappe ti minutter. Det var likevel hjemmelaget som først fikk ballen i nettet litt før det var spilt tjue minutter, men til de lokales store skuffelse ble scoringen annullert fordi han som plukket opp returen og satte den i mål var i offside.

Gultrøyene fra Skien hadde nå likevel fått ferten av blod, og rett før min stoppeklokke passerte 22 spilte minutter satt ballen i nettet etter at et langskudd smalt i tverrliggeren før det gikk ned bak en sjanseløs Kroken-keeper. 1-0!

Gjestene fra Drangedals sørende lot ikke dette knekke dem, og slo i det 34. minutt tilbake ved å sette et hjørnespark i mål til 1-1.

Spillet fortsatte nå å svinge fram og tilbake, og bortelaget snudde så kampen til 1-2 i det 37. minutt.

Hjemmelaget fikk igjen ordnet balanse i regnskapet da de satte inn 2-2 4 minutter før pause. Dette ble også pausestillingen, og jeg kunne gå inn på klubbhuset for å utføre et nødvendig ærend, samt å skaffe meg en særdeles hyggelig priset vaffel.

Etter pause begynte det å skumre såpass at selv om flomlysene var slått på valgte jeg å holde meg på den ene av de to små tribunene (som jeg lurer på om egentlig var innmaten fra en innbytterbenk) i stedet for å gå så mye rundt og fotografere. Jeg fikk herfra sammen med rundt femti andre se Skiens Grane overta kampen mer og mer, og vel ti minutter etter pause kom 3-2.

Begge lag klagde en hel del (ganske ubegrunnet) på dømmingen, og jeg tenker at dommeren fint kunne delt ut noen kort for å prøve å dempe sutringen noe. Etter 63 minutter av kampen gikk grenlendingene opp i 4-2, og like etter fikk de faktisk en grunn til å klage på dømmingen da de etter min mening ble snytt for et klart straffespark.

Kroken virket nå å ha lite å svare med, og hjemmelaget gikk i det 76. og 85. minutt opp i både 5-2 og 6-2, før gjestene fikk pyntet litt på målprotokollen et lite minutt på overtid da de satte inn 6-3 på en corner jeg klarte å ta bilde av i stedet for å filme. Heldigvis hadde Vetle mobilen i riktig modus, så da kan dere se scoringen her:

Like etterpå fikk endelig vertskapet det straffesparket de mente de skulle hatt tidligere i omgangen. En av de som sto bak der jeg hadde stilt meg for å filme straffen utbasunerte at straffeskytteren kom til å «choke», og jammen fikk han ikke rett!

Kampen endte dermed 6-3, et resultat som på ingen måte var ufortjent, selv om kampen kanskje ikke hadde vært fullt så enveiskjørt som tallene kan se ut som. Jeg takket de andre for selskapet, hoppet i bilen, og satte kursen tilbake mot hovedstaden, med bane nummer 725 krysset av i appen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Bamble - Kroken 1-0

Da jeg plutselig oppdaget at det var mulighet for en ny bane på fredagskvelden sendte jeg ut følere både hit og dit, og fikk napp hos brødrene Lars og Sören, som dermed ble med på roadtrip. Etter å ha forsert en tidvis ganske tett trafikkert E18 mot Drammen gikk det kjappere sørover gjennom Vestfold, og med god margin til kampstart kom vi fram til Rugtvedt hvor det var klart for treningskamp mellom Bamble og Kroken.

Et par minutter på halv sju entret lagene banen, og etter at dommeren hadde gitt klar beskjed om at det ikke var lov å spille med buff ble oppgjøret sparket i gang. I tillegg til mine to medbragte banehoppere hadde også Telemarkfotball-guru Mads dukket opp, så mens lagene følte hverandre på tennene ble det mye prat om løst og fast.

Med divisjonsforskjell mellom lagene skulle man kanskje tro det var drangedølene fra Kroken var favoritt i denne kampen, men det var lenge umulig å se noe klar forskjell på lagene. Dette skyldtes dog ikke at de leverte like gode prestasjoner, men heller det at ingen av dem presterte noe som var verdt å merke seg, utenom litt knuffing etter et sammenstøt i feltet.

Det sto 0-0 til pause etter en omgang som ikke på noen måte hadde ost av mål, og fra «tribuna» sørvest for banen fikk vi sammen med vel tjue andre se kampen fortsette i samme spor etter pause. Vi begynte seriøst å lure på om dette skulle ende målløst, og det virket tidvis som om spillerne virkelig ikke score, og da en av Kroken-spillerne brant en spesielt stor mulighet hørte man keeperen hans utbryte fra andre enden av banen «Hvordan er det mulig?»

Jeg sto og irriterte meg over at jeg hadde oppdaget at fokusringen på det ene kameraet mitt hadde kilt seg så jeg sannsynligvis hadde tatt masse bilder ute av fokus, da plutselig noe skjedde. Litt ut av det blå hadde plutselig en Bamble-spiller kommet seg forbi Krokens keeper og satte ballen i mål til 1-0 med bare knapt fem minutter igjen av kampen!

I sluttminuttene vil jeg faktisk si at det virket som hjemmelaget hadde kontroll, og da dommeren etter noen minutters tilleggstid stoppet kampen sto det fortsatt 1-0 til stor glede for de lokale. Mens de involverte på banen takket hverandre for kampen satte jeg og mine medsammensvorne kursen tilbake mot bilen og cruiset nordover mot tigerstaden igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Nome - Kroken 6-0

Nok ei arbeidsuke var over, og etter å ha fått fiksa nærlysene på bilen var jeg klar for en utferd inn i høstmørket. Jeg plukket opp Sören, og sammen forserte vi rushtrafikken vestover ut av Oslo. Et par timers kjøring, og vi krysset inn i Telemark. I Skien ble det en rask pitstop før vi fortsatte oppover langs Telemarkskanalen, svingte til venstre i Ulefoss, og til slutt kom fram til Lunde hvor det var klart for femtedivisjonsoppgjør mellom Nome og Kroken.

Nome var jeg jo i fjor vår og besøkte på deres andre hjemmebane, men nå var det altså på hjemmebanen til den andre partneren i ekteskapet, IL Skade, det skulle være kamp. Kunstgressbanen lå foran en skråning med en del benker på, men disse lå såpass langt unna banen at da kampstart nærmet seg tuslet jeg ned bakken mot banekanten for å få fotografert litt mens det ennå var litt naturlys til å supplere de ikke akkurat imponerende flomlysene.

Da spillet kom i gang var det hjemmelaget som først tok initiativet, og de produserte raskt en strøm av muligheter, men lenge uten at det ble virkelig farlig. Vi måtte faktisk vente til over halve omgangen var spilt før den første scoringa kom, men fortjent nok var det da hjemmelaget som kunne juble, selv om det var store protester fra gjestene fra lenger sør i fylket, som mente at ballen ikke hadde vært over streken. Assistentdommeren var dog ikke enig med dem, og dermed sto det 0-1 i det 24. minutt.

Med stadig mindre dagslys ble det etterhvert veldig vanskeligere å prøve å anslå publikumsantallet, men jeg kom etterhvert fram til at vi var minst 60 personer som bivånet kampen, og i det 32. minutt fikk vi se et flott Nome-angrep ende med at ballen helt uten tvil gikk i mål til 2-0.

2-0 sto seg helt til pause, og i beste breddefotballstil ble banen i pausen fylt opp av barn og unge som bare ville sparke litt ball mens de ventet på andre omgang. Da lagene kom tilbake tok det bare halvanna minutt før ballen igjen lå i nettet, og det sto 3-0.

Tre minutter senere ble så et hjørnespark slått inn på en måte som fikk Nomes spillere til å rope etter straffe for en hands. Straffe fikk de ikke, men kanskje hadde de fått det om ikke ballen uansett hadde gått i mål til 4-0.

I den småkjølige høstlufta ble det etterhvert et voldsomt duggfall, og det kom også litt tåke krypende opp fra elva som rant like nedafor banen. Den økte fuktigheta stoppet likevel ikke min sidemann fra å komme med en strøm av tørre forsøk på vittigheter rundt ordspill på at «Nome har de andre på Kroken» og denslags. Han hadde også erklært på 4-0 at her blir det flere mål, men nå hadde hjemmelaget brent så mange sjanser at det var en viss bekymring for at dette ikke kom til å skje, men så, i det 77. minutt lyktes vertskapet endelig med å score igjen og sette inn 5-0.

Dommeren hadde stort sett lagt lista ganske høyt i denne kampen, og flere ganger var vi som så på relativt sjokkerte over ting han enten helt lot gå, eller om han dømte frispark ikke også delte ut et gult kort for. Med 86 minutter på klokka var det derfor ganske overraskende at han blåste straffe for en relativt mild kontakt, men det som ikke var like overraskende var at straffen ble satt i mål til 6-0.

6-0 sto seg ut kampen, og dermed tok hjemmelaget et midlertidig steg opp over nedrykksstreken, mens gjestene må belage seg på å fortsatt trenge litt fler poeng før de kan juble for fornyet kontrakt. Jeg tok med meg min kanarifølgesvenn og returnerte i retning hovedstaden, og etter en begivenhetsløs kjøretur (som definitivt hadde vært utfordrende uten den tidligere nevnte lysreparasjonen) parkerte jeg hjemme like før midnatt.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.