Hei - Pors 2 (2-2)

Etter jobb tirsdag hoppet jeg på toget sørvestover fra Oslo, og kom etter et par timers tur fram til Porsgrunn. Her ble jeg plukket opp på stasjonen av speaker og ildsjel i IL Hei, Kim Bøhm, som hadde sendt meg en twitterinvitasjon til fjerdedivisjonsoppgjøret mot andrelaget til Pors.

På kjøreturen til stadion «Heibury» (Egentlig heter det «Mortens plass») fikk jeg en kjapp innføring i hva slags klubb Hei er (svær breddeklubb, over førti lag), og jeg fikk også overrakt et supporterskjerf i gave. Da jeg gikk ut av bilen ved stadion var noe av det første som skjedde at jeg hørte en stemme som ropte «Marius?». Jammen var det ikke en gammel skolekamerat av meg som var der etter å ha sett sønnen spille G10-kamp. Det er et lite land!

Til avspark tok jeg plass på den flotte lille tribuna, og fikk erfare at lav kveldssol er akkurat like plagsomt i Telemark som andre steder. Da CL-hymnen runget utover stadion skjønte jeg at lagene nok var på vei inn på banen, men det eneste jeg så var lys.

Sola gikk heldigvis raskt ned, og mens jeg slo av en prat med Porsgrunn Dagblads utskremte medarbeider (+) kom 1-0 på en corner etter knappe 12 minutters spill. Dette var nok den første større sjansen i kampen, men etter dette fortsatte hjemmelaget å produsere sjanser på løpende bånd. Scoringer var det dog verre med.

Etter rundt en halvtimes spill ble ballen igjen satt i det sørlige målet på banen, men til store protester fra hjemmelagets spillere ble scoringen annullert for offside, mens jeg nå pratet om banehopping med den andre avisa i regionen, TA (+).

Da det nærmet seg pause fant jeg ut at kiosken måtte testes, og det ble konsumert et fremragende pizzastykke levert av samme firma som hadde sponset klokke- og scoringstavla! Kjekt med sponsing i naturalia.

Det var etter hvert blitt et ganske surt vinddrag over stadion, og da mer og mer av spillet i andre omgang fant sted på hjemmelagets banehalvdel så assistentdommeren på motsatt banehalvdel tidvis ut som om han virkelig hatet livet sitt. Tipper han starter stillongssesongen på neste kamp! At spillet foregikk foran Hei-målet fikk også andre konsekvenser. Uten egentlig å ha produsert noe fram til da utlignet plutselig Pors 2 i det 54. minutt.

Etter dette våkna virkelig de blåkledde, og etter å ha vært ganske usynlige fram til scoringen hadde de nå en svært god periode. Dette ble kronet med nok en scoring, etter 69 minutter. En kanonkule fra 25 meter føk inn, og nå var gode råd dyre for grønntrøyene.

Heldigvis for hjemmelaget viste det seg vanskelig å holde på en ledelse i dag, og to minutter før det nye stadionuret viste 90 minutter kom kveldens andre utligning da en corner ble stanget i mål til 2-2.

Hei produserte flere store sjanser i løpet av overtidsminuttene, men da dommer endelig blåste av kampen var det klart at de mange forspilte sjansene i først omgang hadde straffet seg, og vertskapet måtte nøye seg med ett poeng i dag. Jeg fikk igjen skyss tilbake til stasjonen, og før jeg visste ordet av det satt jeg på toget tilbake til Oslo.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Nesodden 3 - Dania (6-4)

Etter mitt forrige besøk på Nesodden oppdaget jeg plutselig at det er en bane til på Berger. Mens førstelaget spiller på gressbanen, og andrelaget på kunstgressbanen like ved, så spiller Nesodden 3 på en annen kunstgressbane over veien og forbi skola. Hit hadde denne søndagskvelden foruten meg danskene fra FC Dania tatt turen, og nesten tjue minutter forsinket kom kampen endelig i gang.

Stadionet var, til tredjebane for en breddeklubb å være, slett ikke så dumt, med tribuner langs deler av langsida. Det som derimot ikke var fullt så bra var flomlysene. Det var rett og slett en sørgelig belysning av banen. Den dårlige belysningen hindret dog ikke Dania å ta ledelsen etter et kvarters spill, da et skudd fra litt uti feltet traff en fot og skiftet retning så keeper ble helt satt ut.

Like etter halvspilt omgang kom 0-2, da Dania fikk straffespark.

Etter 31 minutter fikk hjemmelaget nytt håp, da 1-2 kom, men gleden over scoring varte bare et par minutter, før danskene gikk opp i 1-3 etter en totalkollaps i Nesodden-forsvaret.

I det 38. minutt fikk Dania nok en gang straffespark, og nok en gang scoret de. Det sto dermed 1-4 da lagene tok pause.

Da lagene entret banen igjen etter pause ropte Nesoddens trener til spillerne sine at det var bedre lys i den enden av banen hvor de nå skulle angripe, så de kunne utnytte dette til å se hvor de skjøt. Vi som hørte dette flirte nok litt, men alt etter 3 minutter stilna latteren. En corner ble til scoring, og det sto 2-4.

I det 52. minutt kom så 3-4 på straffe.

Opphentingsaksjonen var så fullført etter ni og et halvt minutts spill. Et frispark ble dunket rett i mål, og det sto 4-4 etter 54 minutter og 30 sekunder!

Etter dette roet spillet seg noe, lenge. Danskene var så rystet at de slet med å skape noe, mens hjemmelaget nok trengte å få roet nervene litt etter den vanvittige åpninga de hadde hatt på omgangen.

Ti minutter før full tid var det så slutt på freden og roen. 5-4, og kampen var snudd! Etter 84 minutters spill kom så 6-4, og det ble tydelig at det ikke var særlig dejlig å være dansk på Nesodden i kveld.

Da vi nærmet oss 90 minutter ble det klart at noe hadde skjedd med klokka til dommer. Etter litt konferering med Nesoddens trener varslet han at han mente det var 11 minutter igjen av kampen! Vi som hadde tatt tida selv var sjokkerte, men det endte altså med at stoppeklokka mi sto på 1:39:29 før han blåste av kampen. Heldigvis fikk dette ingen betydning for resultatet, og Nesodden 3s gutter kunne juble, mens Dania-spillerne gremtes over hvordan de hadde rotet bort en solid ledelse.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Eik Tønsberg - Re 7-2

Under mitt forrige besøk i Tønsberg ble det kjent at FK Tønsberg og Eik Tønsberg skulle fusjonere, og jeg innså at skulle jeg få groundhoppet Eiks hjemmebane måtte det skje nå i høst. I dag var endelig dagen for dette kommet, og jeg satte kurs sørøstover. Snek meg innom Gjennestads eplemost-utsalg på veien, hvor jeg også åt et episk karbonadesmørbrød, før jeg en god time før avspark ankom Eik idrettsplass.

Det var først litt forvirring på området, fordi samtidig som fjerdedivisjonskampen mot Re gikk det en G14-kretslagskamp hvor Vestfold spilte mot Oslo Vest, og i tillegg var avspark for fjerdedivisjonskampen flyttet fra 1400 til 1415, men etter hvert fant alle riktig bane, og det var klart for å sette i gang kampen.

Gjestene hadde selveste Peter Kovacs (som jeg så spille femtedivisjon i fjor) til å ta avspark, og jeg var spent på å se hva han kunne få utrettet her i dag. Tross Kovacs' nærvær var det hjemmelaget som hadde overtaket på banen, men lenge slet de med å få noe ut av dette. Over halve omgangen var spilt før 1-0 endelig kom, og det var absolutt fortjent med ledelse da.

Fra 1-0 til 2-0 tok det ganske nøyaktig 45 sekunder (inkludert stopp i spillet fra scoring til avspark), så her ble gjestene rammet av den berømte ketchup-effekten. Seks minutter senere fikk de anledning til å pynte noe på resultatet da en spiller ble felt innenfor sekstenmeteren, og dommeren pekte på straffemerket. 2-1, og det var spilt under 32 minutter.

Fem minutter senere var det Eiks tur å få straffespark. Heller ikke de gjorde noe feil, og vips sto det 3-1.

Minuttet før pause kom så 4-1, og Re hadde absolutt noe å tenke på på vei inn i garderoben til pause. Jeg må innrømme at jeg var noe skuffet over Kovacs' avtrykk (eller mangel på sådan) på kampen så langt. Faktisk var det så ille at de fem gangene jeg hadde lagt merke til ham var de fem gangene han hadde tatt avspark.

Etter pause virket både Kovacs og resten av Re noe freshere, men etter en episode hvor han nesten kvestet Eik-keeperen ble han mer anonym igjen.

Hjemmelaget fant på sin side igjen scoringsformen, og knappe ti minutter etter pause kom 5-1, og under 2 minutter senere hørte jeg folk på tribuna diskutere hvor mye det egentlig var, fordi de hadde mista tellinga da 6-1 kom.

I det 70. minutt kom 6-2, før 7-2 kom 9 minutter før full tid. Re gjorde nå et keeperbytte, og resten av kampen satt jeg og håpet det skulle komme en scoring til for hjemmelaget, sånn at vi fikk et symmetrisk sluttresultat med 4-1 i begge omgangene. Den nye keeperen klarte dog å holde nullen, og dermed endte det hele 7-2, og alle poengene ble denne gang igjen hos Eik.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Oppsal 4 - Linderud (3-1)

Etter en liten powernap innså jeg at det ikke ble noen ny bane denne fredagskvelden, så jeg hoppa på 79-bussen med kurs mot Trasop skole. På banen her, som jeg har besøkt før, var det duket for en regelrett seriefinale i 8. div Oslo avd. 1, med Oppsals fjerdelag mot Linderud. Sistnevnte lå tre poeng bak hjemmelaget, men har til gjengjeld en kamp mindre spilt. Dagens vinner ville ha det aller meste i egne hender.

På plass på Trasop fikk jeg sett slutten av G19-kampen Oppsal - Kolbotn. På den lille banen nedenfor hovedanlegget var det noen som trente, men inneklemt bak det ene målet drev begge lag som skulle i ilden etterpå og varmet opp. Her var det trangt! Jeg hadde ikke rukket middag, så til min store glede oppdaget jeg at det var kiosk inne i hallen. Pølse og nudler ble dagens breddesnadder!

Oppsal 4 hadde virkelig mobilisert foran denne kampen, og det ble under innmarsjen både blusset og fyrt av blå røyk.

Da kampen kom i gang var det et imponerende antall publikum til stede, men lenge ga de lite lyd fra seg. Oppsal var stadig framme og bet seg fast i motstanders banehalvdel, men uten å oppnå så mye, mens Linderud på sin side stadig kom raskt fram og prøvde å avslutte, men også de uten uttelling.

Etter en drøy halvtime av kampen var månen i ferd med å komme opp i Østmarka, og dette var visst inspirasjonen de blåkledde trengte. Ballen endte i mål, og veien til sjuendedivisjon så plutselig mye kortere ut!

Fem minutter før pause kom så 2-0 på et angrep som var som en varm kniv i en klump smør. Inn mot pause så det tungt ut for Linderuds karer. Speaker (Jada, det var selvsagt speaker på denne nivå 9-matchen) opplyste i pausen at det var 402 personer til stede. Dette er et tall jeg tar med en stor klype salt. Det var godt over 200 der, kanskje til og med opp mot 300, men de siste 100-150 må ha vært de som bor i blokka hvor man har utsikt til banen, eller passasjerer på bussene som kjørte forbi 50 meter unna!

Etter 52 minutter og 40 sekunder fikk Oppsal igjen nettkjenning, denne gangen etter et frispark. Linderud begynte å innse at kampen nok var over, men fortsatte å presse på for i det minste å få en redusering.

I skinnet fra de svært gode flomlysene kom endelig reduseringen litt etter at en av hjemmelagets spillere hadde måttet gå ut med skuldra ute av ledd (Han kom tilbake etter å ha fått den på plass igjen med en ispose på skuldra og prøvde å påstå at han var klar for spill igjen). Dette blåste litt nytt liv i kampen, men med 7 minutter igjen av ordinær tid var det for sent for Linderud.

Etter at kveldens gode dommer hadde signalisert fire minutters tilleggstid (Noe dommerveileder syntes var for mye, han var kald og ville hjem!) og disse fire minuttene var spilt brøt det ut enorm jubel, og Oppsals spillere kunne feire den viktige seieren sammen med supporterne.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Sauherad - Brevik 0-3

På vei hjem fra Kristiansand fant jeg ut at jeg skulle hoppe av toget «midt i ødemarken» for å se en kamp på veien hjem. Som tenkt, så gjort: Jeg kjøpte ny billett Nordagutu-Oslo, og gikk av nettopp på Nordagutu for å se kampen mellom Sauherad og Brevik.

Ankom stasjonen drøye tre kvarter før avspark, så jeg hadde god tid på den lille spaserturen opp til banen (opp ja, ikke «for det meste flatt» som Google maps påsto!). Ved ankomst fikk jeg bekreftet at kampen skulle spilles på kunstgressbanen foran Adventistkirken på Kjapps sportsplass, og ikke på den nydelige gressbanen på motsatt side av klubbhuset, sannsynligvis pga manglende flomlys på sistnevnte.

Kampen kom i gang, og til å begynne med var spillet ganske jevnt. Noe av det første jeg merket meg handlet dog ikke om spillet, men om dommerne. Det var rett og slett satt opp en dommertrio, noe man sjelden ser i sjettedivisjon andre steder! Like før avspark begynte det å regne litt, men da gjestene fikk kveldens første anstendige sjanse etter fem og et halvt minutt hadde det stort sett gitt seg.

Jeg hadde før avspark blitt advart om at lysmastene ikke var helt symmetriske på banen, så den nordvestlige enden kom til å bli veldig mørk utover i kampen, og jeg så fort at det kom til å bli labre fotoforhold utover i kampen.

Etter omlag et kvarter endte en corner med en duell hvor Breviks keeper ble liggende igjen og vri seg i smerter. Det virket som han hadde fått seg en smell i hodet, og han så rimelig groggy ut da han ble leid ut bak mål. Reservekeeperen kom inn, og startet med å sette utsparket sitt rett ut over sidelinja omtrent på midtbanen.

Spillet fortsatte å svinge fram og tilbake på banen, og selv om begge lag til stadighet prøvde på ting uten å få dem til, så følte jeg kanskje at rødtrøyene fra Grenland var et lite hakk kvassere. De fikk da også ballen i mål etter seksten minutter, men ble avvinket for offside. Begge lag var for øvrig veldig diskusjonstrengte i kveld, og det virket som om enhver mulighet til å krangle med dommeren ble utnyttet til det fulle, så også denne offsideavgjørelsen.

Resten av omgangen fortsatte det å kjennes ut som om Brevik var best, og da det gjensto bare to minutter av ordinær tid i første omgang kom endelig scoringa. 0-1 til pause var absolutt ikke ufortjent.

I pausen fikk jeg testet kiosken, som var ei koselig luke under et skilt med logoen til IL Kjapp. Sauherad IL er nemlig såvidt jeg har skjønt en samarbeidsklubb, og spiller både kamper på Kjapps bane på Nordagutu og i Gvarv. Vaflene var gode, og etter at den plata jeg kjøpte var konsumert var det klart for andre omgang. Foruten undertegnede var det omlag 25 tilskuere på kampen, og uante mengder knott. Det klødde og det klødde, men det var litt for varmt til at det føltes behagelig å ha hetta på hettegenseren på seg.

Fem minutter ut i omgangen ble et frispark ute fra kanten headet ned i en av hjemmelagets forsvarere på en måte som gjorde at ballen gikk utagbart for keeper i mål. 0-2, og veien til å få noe ut av denne kampen for hjemmelaget så veldig lang ut.

Var veien til uttelling lang fra før, så ble den definitivt ikke noe kortere litt over fem minutter etter scoringen. En Brevik-spiller på vei gjennom ble felt, og dommer blåste i fløyta. Til store protester fra begge lags spillere fikk synderen gult kort for en felling hjemmelaget mente var helt etter boka, mens gjestene mente den kvalifiserte til rødt kort. Dommeren gikk ut til sidelinja for å konferere litt med assistenten sin, og etter litt diskusjon kalte han til seg på nytt han som hadde fått kort, og ga han det røde i stedet. Flere av de sortkledde fikk nå totalt meltdown, og dommeren kunne nok godt delt ut flere gule kort for protester her, men klokelig lot han være å eskalere situasjonen.

Med ti mann på banen ble det etter hvert veldig tungt for hjemmelagets menn, og gjestene gikk nå med over en halvtime igjen av kampen litt over til «kontrollere det inn»-modus. Sauherad-spillerne ble derimot mer og mer frustrerte, noe både dommere, motspillere og til tider også medspillere fikk høre. En som stort sett holdt hodet kaldt var keeper, som hadde flere gode inngripener, spesielt en situasjon hvor han stupte inn i bena på og tok ballen fra en Brevik-angriper som kom alene mot ham uten å lage straffe imponerte meg.

Bak det nordvestre målet var det tett skog, og det forsvant til stadighet baller inn der. Sauheringene begynte så smått å få det travelt, og om de ikke var frustrerte nok fra før, så ble de nå også frustrerte over at de ikke hadde nok baller til rådighet rundt banen sånn at de kunne få satt spillet raskt i gang. Når det gjaldt tidsbruk begynte også jeg å bli litt frustrert, fordi toget hjemover skulle gå bare 25 minutter etter oppsatt kampslutt. andre omgang hadde alt startet noen minutter forsinket, og for hvert tilleggsminutt som ble gitt kom til å gjøre det travlere for meg på vei til toget igjen.

Akkurat i det overtiden hadde startet kom det en total kollaps i den interne kommunikasjonen i Sauherads forsvar. Dette gjorde at innbytter Henrik Nyhus fikk en relativt enkel jobb med å dytte ballen i en bue over keeper og i mål til 0-3. Bortelagets SoMe-ansvarlige skrev på facebook «vi vinner her nå», og slik ble det også.

Dommer blåste av kampen 17 minutter før oppsatt avgangstid for toget til hovedstaden, og jeg hastet avgårde nedover veien for å rekke det. Ca halvveis stoppet en lokal helt i pickup og tilbød meg skyss, noe jeg selvsagt takket ja til, og jeg kom dermed fram i god tid til toget (som attpåtil viste seg å være fem minutter forsinket).

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Solbygg - Våg 2 (5-1)

Jobbreiser er fine greier, for da kan man av og til kombinere litt saker og ting, så denne tirsdagen hadde jeg funnet plass til litt groundhopping på det glade sørland. Etter en kjapp supermiddag kom @bobba50 og plukket meg opp på hotellet. Etter en kjapp kjøretur ankom vi et koselig lite stadion innhyllet av trær, men med støyen fra E18 lurende i bakgrunnen.

Vi tok plass på den lille tribuna, og fikk sammen med en to-tre andre se hjemmelaget, som tilsynelatende er oppkalt etter et boligsameie komme klart best i gang. Etter at dommer hadde kommandert bortelaget til å ta på overtrekksvester fordi draktene var for like utkrystalliserte overtaket seg etter fem minutter i et straffespark som ble reddet.

Det tok likevel ikke mer enn tre minutter til før et langt frispark endte med at ballen ble kranglet i mål og hjemmelaget hadde tatt ledelsen 1-0.

Like før stoppeklokka bikka 24 minutter kom så 2-0, og det virka ganske klart at dette nok var en avgjort kamp.

Gjestene måtte vente helt til det var spilt 39 minutter før de fikk en stor sjanse. Denne var til gjengjeld kjempestor, men ebbet likevel ut uten uttelling. 2-0 sto seg dermed til pause

Hadde gjestenes sjanse før pause vært på størrelse med Holmenkollkapellet, så var den sjansebonanzaen vi fikk se på en corner etter pause mer som Peterskirken!

Etter 54 og et halvt minutts spill fikk «Bygget» levert en stikker som ble akkompagnert av et helt perfekt løp, og dermed satt 3-0. Noen minutter senere var det endelig de treningsvestkledde som kunne juble. Solbyggs finnmarkske keeper feilberegnet et frispark litt og vips sto det 3-1.

Kampen var et toppoppgjør i lagenes sjettedivisjonsavdeling, og Solbygg viste snart etter reduseringen at de ikke hadde tenkt å slippe Våg 2 inn i opprykkskampen. Et nytt strålende angrep endte med scoring, og det sto 4-1.

Etter et parogåtti minutter fikk hjemmelaget på nytt straffe, og på nytt vartet gjestenes målmann opp med en redning!

Det tok dog bare et par minutter før dommer igjen pekte på straffemerket og denne gangen klarte Solbyggs straffeskyttere endelig å overliste målmannen. 5-1.

Med 5-1 føltes det nesten unødvendig av dommer å tvinge oss gjennom tre minutters overtid, men overtida ble spilt, og til slutt kunne endelig hjemmelaget juble for å ha skaffet seg en solid luke på tabelltoppen.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Reisebrev fra Football in Heaven 4

Knapt to år etter den første #rumenskbreddefotballgroundhoppinglanghelg hadde Emanuel Rosu for fjerde gang invitert til «Football in Heaven». Denne gang var det hovedstaden Bucuresti som var utgangspunkt, så reisen fra Oslo ble betydelig enklere. I 2017 var vi totalt 13 deltakere, hvorav kun meg som ikke-brite, mens denne gangen var det over 50 påmeldte fra en rekke land, og vi var totalt seks nordmenn!

En brite og fem nordmenn. Sjettemann har gjemt seg bak kamera

«Traditional stew
with polenta»

Etter å ha fått skyss til flyplassen torsdag morgen av ingen ringere enn Grorud-trener Eirik Kjønø (som hadde skyssa meg hjem fra onsdagens kamp på Haslum så vi oppdaga at begge skulle med samme fly) som skulle på scouting-oppdrag til landskampen Romania-Spania gikk flyreisa ned til Bucuresti relativt hendelsesløst. Tok buss inn til byen, inntok det første av turens mange prima måltider på La Mama restaurant i ytterkanten av gamlebyen, og tok en liten powernap på hotellet før kveldens kamp.

Gikk etter hvert ut for å møte de andre, og gleden var stor over å se igjen en rekke av deltakerne fra 2017. Vi fikk utdelt billetter til kveldens landskamp, som du kan lese mer om her, og tok buss til stadion. Etter kampen tok jeg kveld, etter å høflig å ha takket nei til et uanstendig tilbud i heisen på hotellet.

Fredag morgen hadde AC-en på hotellrommet gjort sitt, og jeg våknet sår i halsen og med en drøvel på størrelse med en banan. Klarte likevel å gnafse i meg en liten baguett til frokost mens jeg ventet på bussavgang. Den norske delegasjonen hadde inntatt bakenden av bussen, sammen med Sheffield Wednesday-supporter Andrew. Rampen på bakerste benk!

Foto: Peter Miles

Etter et par timers busstur kom vi fram til den lille byen Sinaia hvor det var duket for turens første overraskelse. Emi hadde ordnet oss tur med skiheiser opp på fjellet, og sammen med André og Mattis tok jeg etter først å ha brukt den vanlige gondolheisen opp til 1400 meters høyde en stolheis opp til toppen på 2000 meters høyde. Der satt vi altså iført shorts og t-skjorte, mens vi så lokalbefolkning ta heisen ned iført boblejakker og annen varm bekledning.

På toppen ble vi møtt av en fantastisk utsikt, og fant ut at vi skulle gå bort til den andre banen og ta gondol ned igjen. Det var tungt, og pga drøvelen trodde jeg jeg skulle stryke med underveis, men vi kom oss da fram, og ble like etter fraktet ned igjen.

Neste stopp var slottet Castelul Peleş, hvor besøket vårt ble noe amputert fordi bussen ikke fikk kjøre opp til slottet. Likevel en hyggelig gåtur, og jammen ble det ikke tid til en maiskolbe og en is også.

Vi ble deretter busset videre til nabobyen Busteni hvor vi fikk servert en herlig buffetlunsj på Hotel Alexandros!

Kyllingsuppe med pasta

Ørret, svinekotelett, sylteagurk, pommes
frites, grønnsaker, noe mystisk gugg

Etter å ha sett litt på en sjarmerende liten fotballbane (med en imponerende tribune!) dro vi videre til stadion, hvor det var duket for helgas første breddefotballkamp. Den kan du lese mer om her.

Etter kampen busset vi videre til Brasov, hvor vi skulle tilbringe de to neste nettene. Hotellet mitt her lå i gamlebyen, og var utrolig koselig. alt var bygget rundt en ganske lang bakgård, og så var rommene spredt rundt i ulike bygg, og med innganger fra svalganger, korridorer, trapper og gud vet hva.

Rød pil: rommet mitt. Blå pil: Frokostsalen

Rommet mitt hadde ikke AC, og ikke noe vindu. Etter et litt trashy måltid på KFC sammen med André, Mattis og Håvard la jeg meg derfor på senga for å blogge litt mens jeg luftet, og plutselig våknet jeg med åpen dør klokka fire på natta.

Lørdag formiddag var det igjen ut på tur, og vi dro til et flott stadion inne i Brasov og så kamp. Den leser du mer om her. Etter kampen ble det tid til et gresk måltid på torget før vi igjen skulle på utflukt.

Ettermiddagens tur gikk til den lille byen Rupea en drøy time nord for Brasov. Her ble det tid til en besøk på byens stolthet, middelalderborgen som er bygd på 1000-tallet (På en lokalitet hvor det er spor av aktivitet mye lenger tilbake enn det).

Nede ved foten av åsen hvor borgen lå så vi fotballbanen, og ned dit kom vi i god tid før avspark. Bortelaget var nemlig forsinket, men etter hvert ble det kamp. Den leser du mer om her.

Etter kampen busset vi tilbake til Brasov, og igjen gikk André, Mattis, Håvard og jeg ut og spiste. Denne gangen havnet vi på biffrestauranten Sergiana, hvor jeg og Mattis gikk på en smell og delte en saftig entrecôte på 850 gram. Kan virkelig ikke huske sist jeg var så mett av noe som var så godt!

Søndag morgen klokka 5 våkna jeg igjen påkledd med åpen dør, og etter noen timer til var jeg klar for å stå opp. Sjekket ut og tuslet bort til oppmøtepunktet for bussreisen ned Prahova-dalen til Comarnic. Besøket her var utvilsomt turens høydepunkt, og det kan du lese mer om her, men før vi kom dit fikk vi oppleve hvorfor det er behov for ny vei mellom Brasov og Bucuresti. De 61 kilometrene tok tett på to timer å tilbakelegge!

Etter kampen var det som nevnt grillfest, før vi hastet videre til Ploiesti. Her var det igjen landskamp, som du kan lese mer om her. Etter kampen var det klart for avskjed med bussen, en avskjed iallfall knærne mine så fram til. Etter klemming, håndtrykk og løfter om deltakelse også på framtidige Football in Heaven la André, Mattis og jeg ut på en ekspedisjon på leting etter en restaurant som hadde åpent sent. Vi fant etter hvert Xclusive Pub hvor servitrisa nekta André å kjøpe pasta («You need meat!»), men maten var likevel god!

Mandag morgen gjensto det bare å pakke kofferten, og finne bussen ut til flyplassen igjen. Her ble det en pastabrunsj som smakte godt, selv om jeg har vært borti pasta med bedre konsistens enn dette.

Flyreisa gikk rimelig bra, med kun noen mindre forsinkelser.

På alle måter en fantastisk tur, og jeg vil virkelig anbefale alle å følge med på når neste «Football in Heaven» arrangeres, og melde dere på hvis dere kan.

Litt flere bilder fra det som ikke var fotballkamper kan du se på facebook.