Reisebrev fra #rumenskbreddefotballgroundhoppinglanghelg

En litt uvanlig bloggpost denne gangen, men jeg fant ut at dette var det beste stedet å presentere dette reisebrevet.

En dag i slutten av juni ble jeg plutselig lagt til i facebook-gruppa «Football in Heaven». Samtidig fikk jeg en melding fra den rumenske journalisten Emanuel Rosu om at han var med og arrangerte en breddefotballgroundhoppingtur til det vakreste stedet i verden, og at om jeg hadde mulighet burde jeg bli med. Jeg leste litt i gruppa og så at det dreide seg om en langhelg i Bukovina, et område nord i Romania som grenser mot Ukraina.

Siden jeg elsker både groundhopping og breddefotball syntes jeg dette hørtes ekstremt spennende ut! Jeg ventet noen uker til datoen var spikra, og bestilte flybilletter. Oslo-Wien-Iasi (Uttales ca «Iash») sørover, Iasi-Wien-München-Oslo hjem igjen. Hotell ble bestilt av arrangørene, og det eneste som da gjensto var å finne en praktisk måte å komme seg fra Iasi til Suceava (Uttales ca Sutsjava) på, dette endte jeg med å booke en leiebil til.

Fredag morgen sto jeg grytidlig opp og kom meg på flybussen til Gardermoen, før flyturen startet. Turen sørover ble totalt udramatisk, med kun en liten forsinkelse på propellflyet (Følte meg jo nesten som hjemme) fra Wien til Iasi. Ved ankomst Iasi gikk det greit å få tak i leiebilen, og eventyret var i gang!

Iasi er en by med omlag 300 000 innbyggere, og trafikken ut av byen en fredag ettermiddag var ikke noen spøk, det var først da jeg passerte småbyen Targu Frumos 5 mil unna (Og godt over en time senere) at det begynte å løse seg opp. Jeg hadde da fått sett en rekke ting som bekreftet noen av mine fordommer om Romania. På vei ut av Iasi møtte jeg plutselig ei dame som kom gående på fortauet og leide på ei ku, jeg så falleferdige blokker fra Ceaucescu-tida, og jeg så hester som dro vogner med høy langs motorveien. Apropos motorvei, Selv om veien hadde midtdeler, så var det i utgangspunktet bare en fil i hver retning på hver side av veien, men samtidig var det en veiskulder som var full bredde, og det ble snart tydelig at det var forventet at om man ble tatt igjen, så skulle man svinge ut og slippe han som kom bakfra forbi. For en enkel nordlending var dette litt uventet, men ble fort en vane. (Blinklysbruk i rundkjøringer var også et kapittel for seg selv.)

Etterhvert begynte det å mørkne, og resten av kjøreturen ble dermed ikke stort å melde om, ettersom jeg så svært lite av omgivelsene. Jeg skjønte dog raskt at man i Romania har et annet forhold til strømbruk enn vi har i Norge, da det at det ble mørkt ute betød at det ble _veldig_ mørkt, fordi nesten ingen lyskilder var i bruk. I de husene jeg kjørte forbi var det stort sett lys i ett rom, og det var ingen forretningsbygg hvor det sto på andre lys enn et svakt belyst skilt med firmaets logo.

Tochitura

Etter hvert kom jeg fram til Suceava, og i det jeg svingte inn foran hotellet så jeg akkurat en gruppe som gikk derfra som jeg var overbevist om at var gruppa jeg skulle sammen med. Dette var foruten Emanuel tre andre rumenere, deriblant presidenten i det lokale fotballforbundet i Suceava fylke, ca 15 briter, som hadde fløyet direkte til Suceava fra Luton. Disse hadde kommet så tidlig på dagen at de både hadde rukket litt sightseeing og å se en Liga V-kamp før jeg kom. Etter å ha sjekket inn på hotellet fikk jeg tak i dem, og sluttet meg til dem på en restaurant hvor jeg lot meg overtale til å bestille en lokal spesialitet, Tochitura, som ble servert på en kobberplate over et oljebluss. Dette besto av svinekjøtt, røkt skinke og grov pølse som var stekt i en tomat- og paprikasaus, og som ble servert med fersk saueost, et speilegg og den lokale varianten av polenta, mamaliga. Kjempegodt!

Neste dag var det tid for den av kampene vi skulle se som var på det høyeste nivået, Liga II. Før kampen, som du kan lese mer om her, fikk vi en omvisning i kontorlokalene til det lokale fotballforbundet, og fotballpresident Ciprian Anton skaffet foto-vester til de i følget som ville inn langs banekanten og fotografere litt. Selv tok jeg plass på tribunene, og fikk en fin opplevelse av rumensk fotballkultur, samt turens eneste nye stadion i Groundhopper-appen (Nivå 2 er det laveste innen rumensk serie i appen)

Etter kampen bar det rett inn i en ventende minibuss for tur ut på landet. Vi skulle nå til det som var turens egentlige mål, fjellområdene i Bukovina, hvor vi skulle se to kamper i Liga IV og én kamp i Liga V.

Toget opp Moldovita-dalen

Etter å ha kjørt litt ut av Suceava begynte plutselig landskapet å endre seg, haugene som hittil hadde vært lave og avrundete ble høyere og høyere, og spissere og spissere, og det ble snart klart at vi var i ferd med å nærme oss fjellene. Etter å ha kjørt et stykke langs elva Moldova, som har gitt navn til hele regionen som Bukovina er en underregion av, og også den selvstendige republikken nordøst for Romania svingte vi av og inn langs elva Moldovita (Uten å ha veldig store rumenskkunnskaper tipper jeg det betyr «lille Moldova»), og nå begynte det virkelig å bli spennende. Vi hadde litt tid fram til kampen skulle begynne, så vi fortsatte forbi stadionet vi skulle til oppover Moldovita-dalen, og jeg merket plutselig at langs veien gikk det et smalsporet jernbanespor. Sporet så utrolig krokete ut, så jeg tenkte at jernbanen nok ikke hadde vært i drift på mange mange år, men plutselig tok vi igjen et gammelt tok med damplokomotiv, og da svingte plutselig minibussen til side. Fotballpresidenten (Som vi spøkefullt bare kalte «El Presidente») hoppet ut, viftet med armene, og fikk toget til å stoppe! Vi ble kommandert ut av bussen og inn i bakerste vogn i toget, hvor vi fikk varmet oss skikkelig rundt en god gammel vedovn, mens toget bragte oss videre oppover dalen!

En av løvene som voktet brua
over Moldovita-elva.

Da toget kom til endestasjonen begynte det å pøsregne, men heldigvis var det sitteplasser med tak over, for her fikk vi mulighet å kjøpe oss lunsj, og hva ble servert spør du kanskje? Jo: Tochitura med mamaliga! Vi begynte nå å få det litt travelt, så vi heiv oss i minibussen igjen, og kom fram akkurat i tide til neste kamp, som du kan lese mer om her.

Etter kampen kjørte vi videre over to fjellpass på over 1000 meters høyde, før vi kom ned til skistedet Vatra Dornei hvor vi skulle tilbringe natten. Her tuslet vi gjennom byparken og så blant annet på mineralvannkilden der, før vi inntok nok et godt måltid. Denne gangen åt jeg kotelett, sopp og ost.

Tradisjonelt «Koldtbord»

Etter frokost søndag hadde vertskapet håpet på å få oss med i en gondolbane opp til en topp i nærheten, men værforholdene med snø i høyden og tildels kraftig vind tillot ikke dette, så etter litt vandring i sentrum var det igjen inn i minibussen, for å kjøre til Dorna Candrenilor hvor vi skulle se kamp på nivå 5. Ved ankomst ble vi invitert inn i klubbhuset hvor det var satt fram et slags koldtbord med noen helt fantastiske villsvinpølser, og mye annet godt! Etter kampen, som du kan lese mer om her, inntok vi igjen bussen og ble kjørt til en restaurant ikke langt unna, hvor vi fikk servert en fantastisk lunsj. Forrett var samme type koldtbord som vi hadde fått i klubbhuset, og til hovedrett: Tochitura med mamaliga!

Vi hadde det nå enda travlere enn etter gårdagens lunsj, så vi heiv oss inn i bussen igjen (Det gikk usedvanlig fort å komme seg fra restauranten og inn i minibussen, fordi nå sludda det KRAFTIG, og var virkelig sur vind.) og kjørte tilbake samme vei som vi kom. Etter å ha passert det ene passet igjen kom vi ned til Pojorata hvor vi skulle se turens siste kamp. Jeg tror vi alle i følget var enige om at dette var en av de fotballbanene vi hadde vært på med de vakreste omgivelsene, så vi så nesten mer på dem enn på kampen, som du kan lese mer om her.

Etter kampen ble vi igjen servert samme type koldtbord før vi busset tilbake til Suceava og igjen sjekket inn på hotellet. Jeg låste meg inne på hotellrommet og så Tromsø-Viking på stream før jeg tuslet ut i kvelden for å finne noe mat. Denne kvelden ble det pasta carbonara (med så mye ost på som jeg ALDRI har sett før) på en irsk pub. Noen kompromisser må man ty til når man prøver å finne spisesteder etter 2200 en søndagskveld.

Mandag var det tid for avskjed. Britene skulle fly tilbake til Luton utpå dagen, mens jeg som sagt skulle fly fra Iasi, så etter frokost dro de på sightseeing på den lokale festningen, mens jeg satte meg i bilen for å kjøre. Da jeg kom hadde jeg blitt rådet av Emanuel til ikke å kjøre den veien Google Maps anbefalte, men en rute han mente var mye bedre, et råd jeg klokelig fulgte ettersom jeg skulle kjøre i kveldinga. Nå som det var lys dag og jeg hadde relativt god tid fant jeg ut at jeg skulle prøve Googles ruteforslag, og dette var noe jeg virkelig ikke angret på!

Etter å ha passert byen Botosani (ca 100 000 innb.) ble veiene merkbart dårligere, og omgivelsene mer og mer landlige. Etter en stund var jeg omgitt av tilsynelatende uendelige sletter med bølgende hauger, kun avbrutt av enkelte knivskarpe bekkedaler. For meg som kommer fra Nord-Norge var Bukovina vakkert, men bratte fjell og snø er jeg tross alt vant med hjemmefra. Denne vestlige utposten av de sentralasiatiske steppene derimot, det var det ingen ting jeg har sett hjemme som kunne forberedt meg på, og jeg ble rett og slett helt slått ut av hvor massivt dette landskapet var. Innimellom dukket det opp en og annen landsby, spesielt ble jeg imponert over den hvor annethvert hus hadde et hagebord utenfor innkjørselen med hvitløk og vanlig løk til salgs. (I en annen landsby måtte jeg bremse kraftig ned pga en flokk kalkuner som akkurat da krysset veien)

Kloster sør for Botosani

Etter hvert ble det mer og mer bebyggelse igjen, og jeg ankom Iasi i god tid for å få levert fra meg leiebilen igjen og sette meg og vente på flyet til Wien. Dette ble selvsagt litt forsinket, så jeg fikk det kjempetravelt på flyplassen i Wien, men bortsett fra det gikk også hjemreisen helt udramatisk for seg, og jeg låste meg inn døra hjemme ca halv ett, noenognitti timer etter jeg hadde låst samme dør.

I ettertid kan jeg ikke få takket Emanuel, «El Presidente» og de andre lokale nok for det fantastiske opplegget de hadde stelt i stand til oss. Vi snakket allerede mens vi var der om at dette må vi få til å gjenta en gang (gjerne i mai eller juni, så det er litt andre temperaturer enn de vi hadde nå), og dersom det faktisk blir reprise vil jeg anbefale alle fotballinteresserte mennesker å melde seg på. Til dere som ikke er fotballinteresserte kan jeg også på det sterkeste anbefale et besøk i rumensk Moldova, både Bukovina og de andre delene av landet jeg så var virkelig en opplevelse å ha med seg videre.

For meg som leser litt musikkitaliensk, følger et katalansk fotballag og hadde fransk på ungdomsskola var også det språklige langt enklere enn hva jeg opplever at det er i nabolandene med slaviske og finsk-ugriske språk. Det er utrolig hvor mye rumensk man skjønner på kort tid dersom man tidligere har vært på «sydenferie» i et romanskspråklig land.

Så, nok en gang takk til vertskapet og de andre i reisefølget, og dra på tur hvis du kan!

 Flere bilder fra turen kan du se på facebook, og om du søker opp hashtagen #bucovina2017 i sosiale medier vil du finne ting både jeg og andre har delt underveis på turen. (Mens hashtagen #rumenskbreddefotballgroundhoppinglanghelg nok mest inneholder ting fra meg, og svar til meg)