Helt siden jeg i 2019 litt spontant dro til Nordagutu på kamp har det irritert meg at jeg ikke har fått sett kamp på gressbanen der. Etter å ha gjort meg ferdig med frokostarrangement og togfotografering på arbeidernes internasjonale kampdag hoppet jeg derfor i bilen og satte kursen vestover. Etter et par timer på veien svingte jeg inn og parkerte rett ved banen hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Sauherad og Vinje.
I forhåndsomtalen var det lovet at speakerne skulle kjøre i gang alt en time før kamp, og da jeg ankom skjønte jeg fort at speakertjenesten her var noe for seg selv. Flere mystiske (og høyst humoristiske) klubblåter ble avløst av kommentarer som «Dagens dommer er fra Skarphedin, så det er lov å bue på ham». (Skarphedin er altså klubben fra kommunesenteret Bø(som før 2020 var i nabokommunen))
Det var et helt eksepsjonelt fint vær denne første maidagen, og jeg må innrømme at den elektronisk styrte «juksepyroen» så litt malplassert ut i solskinnet. Da kampen kom i gang ble det raskt klart at hjemmelaget var sterkest, men tross alskens oppmuntringer fra speakertjenesten tok det sin tid før de fikk noen uttelling. Vi nesten 200 som hadde møtt opp for å se kampen måtte vente helt til det 33. spilleminutt før vi fikk se en scoring, og som forventet var det Sauherad som tok ledelsen 1-0.
Vel ti minutter senere ropte de svartkledde høyt etter straffespark, men dommeren bare vinket spillet videre. Det skulle vise seg at det ikke hadde noe å si, for selv om de ikke fikk straffe satte hjemmelaget ballen i mål, og det sto 2-0.
2-0 var også stillinga til pause, og etter å ha fått smakt de lokale vaflene (Helt nystekt, definitivt et bonuspoeng) slo jeg mot slutten av pausen av en prat med speaker og fikk fortalt lokalbefolkningen litt om groundhopping, og at jeg syntes det var riktig så fint her på idrettsplassen til Kjapp, en av klubbene som i 2019 gikk sammen og dannet samarbeidsklubben Sauherad.
Etter hvilen fortsatte spillet mye i samme spor som i første omgang. Sauheringene holdt et solid grep rundt det som skjedde ute på gresset, men fortsatt slet de med å overliste gjestenes målvakt. Vi måtte vente helt til omgangen nærmet seg å være halvspilt før vi igjen fikk scoring, men med 3-0 mistenkte jeg at det hele var avgjort.
Hadde det ikke vært klart før at det ble hjemmeseier i dag, så ble det iallfall det da hjemmelaget med et drøyt kvarter igjen av kampen fikk straffe. Denne ble satt i mål så Per Arne Rugaas som alt hadde scoret to spillemål fikk seg et hattrick, og det sto 4-0.
Bare to minutter senere kom også 5-0 da et skudd snek seg inn ved stolperota, og dermed ble slutten av kampen en ren transportetappe. Sauherad satte innpå reservekeeperen de siste ti minuttene, og han kunne etter en rolig økt fastslå at han hadde holdt nullen, og dermed endte kampen med femmålsseier.
Mens spillerne takket hverandre for kampen hoppet jeg i bilen og satte kursen i høy hastighet østover igjen, jeg hadde nemlig funnet enda en mulighet for å få besøkt gressbanen på et anlegg jeg tidligere hadde sett kunstgress-kamp på.
På vei hjem fra Kristiansand fant jeg ut at jeg skulle hoppe av toget «midt i ødemarken» for å se en kamp på veien hjem. Som tenkt, så gjort: Jeg kjøpte ny billett Nordagutu-Oslo, og gikk av nettopp på Nordagutu for å se kampen mellom Sauherad og Brevik.
Ankom stasjonen drøye tre kvarter før avspark, så jeg hadde god tid på den lille spaserturen opp til banen (opp ja, ikke «for det meste flatt» som Google maps påsto!). Ved ankomst fikk jeg bekreftet at kampen skulle spilles på kunstgressbanen foran Adventistkirken på Kjapps sportsplass, og ikke på den nydelige gressbanen på motsatt side av klubbhuset, sannsynligvis pga manglende flomlys på sistnevnte.
Kampen kom i gang, og til å begynne med var spillet ganske jevnt. Noe av det første jeg merket meg handlet dog ikke om spillet, men om dommerne. Det var rett og slett satt opp en dommertrio, noe man sjelden ser i sjettedivisjon andre steder! Like før avspark begynte det å regne litt, men da gjestene fikk kveldens første anstendige sjanse etter fem og et halvt minutt hadde det stort sett gitt seg.
Jeg hadde før avspark blitt advart om at lysmastene ikke var helt symmetriske på banen, så den nordvestlige enden kom til å bli veldig mørk utover i kampen, og jeg så fort at det kom til å bli labre fotoforhold utover i kampen.
Etter omlag et kvarter endte en corner med en duell hvor Breviks keeper ble liggende igjen og vri seg i smerter. Det virket som han hadde fått seg en smell i hodet, og han så rimelig groggy ut da han ble leid ut bak mål. Reservekeeperen kom inn, og startet med å sette utsparket sitt rett ut over sidelinja omtrent på midtbanen.
Spillet fortsatte å svinge fram og tilbake på banen, og selv om begge lag til stadighet prøvde på ting uten å få dem til, så følte jeg kanskje at rødtrøyene fra Grenland var et lite hakk kvassere. De fikk da også ballen i mål etter seksten minutter, men ble avvinket for offside. Begge lag var for øvrig veldig diskusjonstrengte i kveld, og det virket som om enhver mulighet til å krangle med dommeren ble utnyttet til det fulle, så også denne offsideavgjørelsen.
Resten av omgangen fortsatte det å kjennes ut som om Brevik var best, og da det gjensto bare to minutter av ordinær tid i første omgang kom endelig scoringa. 0-1 til pause var absolutt ikke ufortjent.
I pausen fikk jeg testet kiosken, som var ei koselig luke under et skilt med logoen til IL Kjapp. Sauherad IL er nemlig såvidt jeg har skjønt en samarbeidsklubb, og spiller både kamper på Kjapps bane på Nordagutu og i Gvarv. Vaflene var gode, og etter at den plata jeg kjøpte var konsumert var det klart for andre omgang. Foruten undertegnede var det omlag 25 tilskuere på kampen, og uante mengder knott. Det klødde og det klødde, men det var litt for varmt til at det føltes behagelig å ha hetta på hettegenseren på seg.
Fem minutter ut i omgangen ble et frispark ute fra kanten headet ned i en av hjemmelagets forsvarere på en måte som gjorde at ballen gikk utagbart for keeper i mål. 0-2, og veien til å få noe ut av denne kampen for hjemmelaget så veldig lang ut.
Var veien til uttelling lang fra før, så ble den definitivt ikke noe kortere litt over fem minutter etter scoringen. En Brevik-spiller på vei gjennom ble felt, og dommer blåste i fløyta. Til store protester fra begge lags spillere fikk synderen gult kort for en felling hjemmelaget mente var helt etter boka, mens gjestene mente den kvalifiserte til rødt kort. Dommeren gikk ut til sidelinja for å konferere litt med assistenten sin, og etter litt diskusjon kalte han til seg på nytt han som hadde fått kort, og ga han det røde i stedet. Flere av de sortkledde fikk nå totalt meltdown, og dommeren kunne nok godt delt ut flere gule kort for protester her, men klokelig lot han være å eskalere situasjonen.
Med ti mann på banen ble det etter hvert veldig tungt for hjemmelagets menn, og gjestene gikk nå med over en halvtime igjen av kampen litt over til «kontrollere det inn»-modus. Sauherad-spillerne ble derimot mer og mer frustrerte, noe både dommere, motspillere og til tider også medspillere fikk høre. En som stort sett holdt hodet kaldt var keeper, som hadde flere gode inngripener, spesielt en situasjon hvor han stupte inn i bena på og tok ballen fra en Brevik-angriper som kom alene mot ham uten å lage straffe imponerte meg.
Bak det nordvestre målet var det tett skog, og det forsvant til stadighet baller inn der. Sauheringene begynte så smått å få det travelt, og om de ikke var frustrerte nok fra før, så ble de nå også frustrerte over at de ikke hadde nok baller til rådighet rundt banen sånn at de kunne få satt spillet raskt i gang. Når det gjaldt tidsbruk begynte også jeg å bli litt frustrert, fordi toget hjemover skulle gå bare 25 minutter etter oppsatt kampslutt. andre omgang hadde alt startet noen minutter forsinket, og for hvert tilleggsminutt som ble gitt kom til å gjøre det travlere for meg på vei til toget igjen.
Akkurat i det overtiden hadde startet kom det en total kollaps i den interne kommunikasjonen i Sauherads forsvar. Dette gjorde at innbytter Henrik Nyhus fikk en relativt enkel jobb med å dytte ballen i en bue over keeper og i mål til 0-3. Bortelagets SoMe-ansvarlige skrev på facebook «vi vinner her nå», og slik ble det også.
Dommer blåste av kampen 17 minutter før oppsatt avgangstid for toget til hovedstaden, og jeg hastet avgårde nedover veien for å rekke det. Ca halvveis stoppet en lokal helt i pickup og tilbød meg skyss, noe jeg selvsagt takket ja til, og jeg kom dermed fram i god tid til toget (som attpåtil viste seg å være fem minutter forsinket).
