Etter å ha snust litt på en tur til Sverige hadde jeg egentlig slått fra meg tanken på noen tur denne tirsdagen, da det plutselig tikket inn en melding fra Mads om at en kamp i Skien var flyttet til en lite brukt bane. Etter å ha fått bekreftet at det faktisk skulle spilles her ble det derfor kjøpt bussbillett sørover langs E18, før jeg tok lokalbussen innover i landet, hoppet av, og etter en kort spasertur var på plass ved banen hvor det skulle være fjerdedivisjonskamp mellom Gulset og Brevik.
Jeg besøkte jo Gulset alt for noen år siden, men den banen det da ble spilt på, og som fortsatt er den som vanligvis brukes var nå åsted for noe asfaltarbeid rett bak det ene målet, og derfor var kampen flyttet til den sørlige banen på anlegget, som heldigvis var skilt ut som egen bane i Futbology. Da jeg kom fram var noe av det første jeg så Mads som alt var på plass, og etter hvert dukket også Adrian og Ilari opp.
I et for så vidt strålende vær marsjerte lagene inn på banen, det ble tatt myntkast, og av noen grunn valgte de som vant dette å bytte side. Hjemmelaget skulle derfor starte med å angripe mot parkeringsplassen, mens gjestene i sine for anledningen hvite drakter skulle prøve å score på målet som sto under en bratt skrent i motsatt ende av banen.
Etter å ha sett starten på kampen bega jeg meg ut på min vanlige runde rundt banen, og fant ut at langsida med innbytterbenkene ikke var noe blivende sted. Det var vanvittige mengder svermende maur her, så jeg gikk fort videre, og hadde akkurat kommet meg bak Brevik-keeperen da laget hans rett før det var spilt 12 minutter gikk opp i 0-1.
Resten av omgangen fortsatte gjestene å dominere spillet, men hjemmelaget kom også til noen muligheter, blant annet en situasjon hvor en meget god inngripen fra Breviks målvakt sørget for at det ble corner i stedet for utligning.
0-1 sto seg til pause, og jeg gikk til kiosken for å innkassere en gratis vaffel jeg hadde blitt lovet som takk for engasjementet for breddefotballen. Denne viste seg å ikke bare være gratis, den var også svært god, så det var absolutt en hyggelig hilsen.
Da kampen kom i gang igjen virket det som om Brevik-spillerne hadde bestemt seg for umiddelbart å drepe spenningen i kampen, men det så først ut som om Gulset skulle klare å ri av denne stormen. Etter seks minutter ble det likevel for mye for dem, og det sto 0-2.
Det hadde nå begynt å regne litt, men dette stoppet ikke spillerne fra å fortsette å trøkke på, og i det vi gikk inn i det 62. spilleminutt kom også 0-3. Om det skyldtes at Brevik nå slappet litt av eller noe annet vet jeg ikke, men Gulset kom nå litt mer med på notene, og fikk rett før det var spilt 70 minutter redusert til 1-3. Skulle vi få en opphenting?
De siste 20 minuttene av kampen ble preget av høyt tenningsnivå, og flere store målsjanser, blant annet en situasjon hvor Gulset var rasende fordi det ikke ble dømt mål. Etter å ha gransket min video av situasjonen tror jeg dommerne vurderte dette rett, så lenge fikk ikke vi ca 80 tilstedeværende se noen godkjente scoringer. Det var først drøye fem minutter på overtid at vi fikk nok et mål, og nå var det Brevik som sørget for å sette spikeren i kista. 1-4, og dommeren blåste nesten umiddelbart av kampen etterpå.
Jeg hoppet i bilen til Mads, som fikk ekspedert meg til togstasjonen akkurat i tide til å rekke toget hjemover, en togtur som ville bli avbrutt av buss omtrent halvveis til min store irritasjon.
Ei lenge planlagt fotballhelg ble innleda med at jeg forlot hjemmekontoret litt etter tolv og satte kursen vestover. I Drammen svingte jeg inn på E134, og hadde på veien haugevis av stopp for stadionhjerte-fotografering og små avstikkere, fram til jeg kom til Åmot i Vinje, lengst vest i Telemark. Her slo jeg etter en enkel middag ihjel et par timer med å sitte i bilen og se tv-stream fram til jeg gikk ut og plugget kjølebagen i en stikkontakt på veggen utafor svømmehallen, og gikk opp til kunstgressbanen for å se femtedivisjonskampen mellom Vinje og Brevik.
Grenlendingene hadde busset i drøyt et par timer for å komme seg opp hit, og hadde også tatt med litt bortesupportere i bussen. Da kampstart nærmet seg begynte jeg å lure på om det var disse som skulle komme til å dominere tribunen, men da det rett før avspark ble foretatt en nødreparasjon på det ene målet hadde haugevis av vest-telemarkinger dukket opp, og det skulle vise seg at enda flere kom til underveis.
Innledningsvis var det ikke mye som tydet på at gjestene var stive og støle etter timesvis på buss. Rødtrøyene var klart best i solskinnet, men foran mål skjedde det likevel ikke stort av betydning. Noen halvsjanser kom det nok, men da vi endelig etter omlag halvspilt omgang fikk en scoring var det litt overraskende at det var hjemmelaget som fikk den, etter at de nådeløst utnyttet en liten glipp i de bakre rekker hos bortelaget. 1-0 og stor jubel.
Etter scoringen kom hjemmelaget langt mer med i kampen enn de hadde vært første halvdel av omgangen, men heller ikke de klarte å score flere ganger før pause. Det sto dermed fortsatt 1-0 da dommeren blåste så jeg kunne snike meg i bilen og spraye litt sårt tiltrengt myggspray over ankler, armer og nakke.
På det meste var det nok noe over 50 tilskuere tilstede på det sjarmerende lille stadionet, og da kampen igjen ble satt i gang var det bare snakk om sekunder før hjemmelaget satte Brevik-keeperen på prøve. Til frustrasjon for flesteparten av de frammøtte klarte han å avverge sjansen, og spillet fortsatte å bølge fram og tilbake.
En av de tingene som er fint med breddefotball er at man hører så mye av det som blir sagt ute på banen. Et av høydepunktene i så måte i dag var nok da en Brevik-spiller i frustrasjon over at man måtte vente så lenge på å få satt i gang spillet etter et skudd utenfor lurte på om det ikke var flere baller tilgjengelig, men kjapt fikk i retur fra hjemmelagets keeper at «Nei, dere har jo skutt bort alle!».
I det 69. minutt kom så 2-0, i det jeg sto med hodet ned i mobiltelefonen for å skrive en tweet, så jeg aner ikke hva som skjedde, annet enn at det ble svært god stemning hos de grønnkledde.
Den gode stemningen gikk dog fort over, da gjestene gikk rett i angrep og bare to og et halvt minutt etter forrige scoring fikk kriget inn reduseringen sin etter en sjansebonanza av de sjeldne. 2-1, og vidåpen kamp.
Kampen ble herfra og inn ganske oppstykket. Omtrent på hvert eneste stopp i spillet foretok minst ett av lagene et bytte, og det ledende hjemmelaget gjorde jo i tillegg alt de kunne for å få tida til å gå. Det ble likevel ny spenning da en Vinje-spiller rett før full tid pådro seg et rødt kort (Jeg trodde det var hans andre gule, men hos NFF er det registrert som direkte rødt, så da stemmer sikkert det), så hjemmelaget ble redusert til ti mann.
Gjestene kjempet heroisk for å få utligningen sin, men vel fem minutter på overtid fikk så Vinje et frispark fra omtrent førti meters hold. Han som skulle ta dette så at keeper sto litt langt ute og fyrte avgårde en lobb som snek seg under tverrliggeren.
Med 3-1 var det bare å blåse av kampen ganske kjapt etter at spillet igjen var satt i gang, så jeg småjogget tilbake til bilen, og satte kursen videre vestover mot Haukeli, hvor jeg skulle overnatte før lørdagens tre kamper i Bergen.
På vei hjem fra Kristiansand fant jeg ut at jeg skulle hoppe av toget «midt i ødemarken» for å se en kamp på veien hjem. Som tenkt, så gjort: Jeg kjøpte ny billett Nordagutu-Oslo, og gikk av nettopp på Nordagutu for å se kampen mellom Sauherad og Brevik.
Ankom stasjonen drøye tre kvarter før avspark, så jeg hadde god tid på den lille spaserturen opp til banen (opp ja, ikke «for det meste flatt» som Google maps påsto!). Ved ankomst fikk jeg bekreftet at kampen skulle spilles på kunstgressbanen foran Adventistkirken på Kjapps sportsplass, og ikke på den nydelige gressbanen på motsatt side av klubbhuset, sannsynligvis pga manglende flomlys på sistnevnte.
Kampen kom i gang, og til å begynne med var spillet ganske jevnt. Noe av det første jeg merket meg handlet dog ikke om spillet, men om dommerne. Det var rett og slett satt opp en dommertrio, noe man sjelden ser i sjettedivisjon andre steder! Like før avspark begynte det å regne litt, men da gjestene fikk kveldens første anstendige sjanse etter fem og et halvt minutt hadde det stort sett gitt seg.
Jeg hadde før avspark blitt advart om at lysmastene ikke var helt symmetriske på banen, så den nordvestlige enden kom til å bli veldig mørk utover i kampen, og jeg så fort at det kom til å bli labre fotoforhold utover i kampen.
Etter omlag et kvarter endte en corner med en duell hvor Breviks keeper ble liggende igjen og vri seg i smerter. Det virket som han hadde fått seg en smell i hodet, og han så rimelig groggy ut da han ble leid ut bak mål. Reservekeeperen kom inn, og startet med å sette utsparket sitt rett ut over sidelinja omtrent på midtbanen.
Spillet fortsatte å svinge fram og tilbake på banen, og selv om begge lag til stadighet prøvde på ting uten å få dem til, så følte jeg kanskje at rødtrøyene fra Grenland var et lite hakk kvassere. De fikk da også ballen i mål etter seksten minutter, men ble avvinket for offside. Begge lag var for øvrig veldig diskusjonstrengte i kveld, og det virket som om enhver mulighet til å krangle med dommeren ble utnyttet til det fulle, så også denne offsideavgjørelsen.
Resten av omgangen fortsatte det å kjennes ut som om Brevik var best, og da det gjensto bare to minutter av ordinær tid i første omgang kom endelig scoringa. 0-1 til pause var absolutt ikke ufortjent.
I pausen fikk jeg testet kiosken, som var ei koselig luke under et skilt med logoen til IL Kjapp. Sauherad IL er nemlig såvidt jeg har skjønt en samarbeidsklubb, og spiller både kamper på Kjapps bane på Nordagutu og i Gvarv. Vaflene var gode, og etter at den plata jeg kjøpte var konsumert var det klart for andre omgang. Foruten undertegnede var det omlag 25 tilskuere på kampen, og uante mengder knott. Det klødde og det klødde, men det var litt for varmt til at det føltes behagelig å ha hetta på hettegenseren på seg.
Fem minutter ut i omgangen ble et frispark ute fra kanten headet ned i en av hjemmelagets forsvarere på en måte som gjorde at ballen gikk utagbart for keeper i mål. 0-2, og veien til å få noe ut av denne kampen for hjemmelaget så veldig lang ut.
Var veien til uttelling lang fra før, så ble den definitivt ikke noe kortere litt over fem minutter etter scoringen. En Brevik-spiller på vei gjennom ble felt, og dommer blåste i fløyta. Til store protester fra begge lags spillere fikk synderen gult kort for en felling hjemmelaget mente var helt etter boka, mens gjestene mente den kvalifiserte til rødt kort. Dommeren gikk ut til sidelinja for å konferere litt med assistenten sin, og etter litt diskusjon kalte han til seg på nytt han som hadde fått kort, og ga han det røde i stedet. Flere av de sortkledde fikk nå totalt meltdown, og dommeren kunne nok godt delt ut flere gule kort for protester her, men klokelig lot han være å eskalere situasjonen.
Med ti mann på banen ble det etter hvert veldig tungt for hjemmelagets menn, og gjestene gikk nå med over en halvtime igjen av kampen litt over til «kontrollere det inn»-modus. Sauherad-spillerne ble derimot mer og mer frustrerte, noe både dommere, motspillere og til tider også medspillere fikk høre. En som stort sett holdt hodet kaldt var keeper, som hadde flere gode inngripener, spesielt en situasjon hvor han stupte inn i bena på og tok ballen fra en Brevik-angriper som kom alene mot ham uten å lage straffe imponerte meg.
Bak det nordvestre målet var det tett skog, og det forsvant til stadighet baller inn der. Sauheringene begynte så smått å få det travelt, og om de ikke var frustrerte nok fra før, så ble de nå også frustrerte over at de ikke hadde nok baller til rådighet rundt banen sånn at de kunne få satt spillet raskt i gang. Når det gjaldt tidsbruk begynte også jeg å bli litt frustrert, fordi toget hjemover skulle gå bare 25 minutter etter oppsatt kampslutt. andre omgang hadde alt startet noen minutter forsinket, og for hvert tilleggsminutt som ble gitt kom til å gjøre det travlere for meg på vei til toget igjen.
Akkurat i det overtiden hadde startet kom det en total kollaps i den interne kommunikasjonen i Sauherads forsvar. Dette gjorde at innbytter Henrik Nyhus fikk en relativt enkel jobb med å dytte ballen i en bue over keeper og i mål til 0-3. Bortelagets SoMe-ansvarlige skrev på facebook «vi vinner her nå», og slik ble det også.
Dommer blåste av kampen 17 minutter før oppsatt avgangstid for toget til hovedstaden, og jeg hastet avgårde nedover veien for å rekke det. Ca halvveis stoppet en lokal helt i pickup og tilbød meg skyss, noe jeg selvsagt takket ja til, og jeg kom dermed fram i god tid til toget (som attpåtil viste seg å være fem minutter forsinket).
