Da europacup-oppsettet for mine svenske venner kom var det foruten
onsdagskampen i Istanbul en match til som pekte seg ut. Den siste runden var bortekamp i London. Jeg skaffet meg derfor i rask rekkefølge kampbillett, flybilletter og hotellrom, så da vi var kommet til slutten av januar kunne jeg hoppe på et fly i retning den britiske hovedstaden, hvor jeg på innflyginga fikk et glimt av den påfølgende dagens åsted.
Onsdagskvelden ble brukt til en bomtur på jakt etter en breddekamp å se, mens torsdag formiddag gikk med til å være på jobb. Da dagens digitale møtevirksomhet var over kledde jeg meg i gult, fant meg et tog i riktig retning, og kom etterhvert fram til King's Cross hvor det formelig krydde av andre gulkledde. De to første pubene jeg fant var smekkfulle, men da jeg støtte på
Glenn med familie prøvde vi et tredje av de anbefalte stedene, og her var det foreløpig ingen som hadde tatt plass, så vi kunne fint handle litt drikke. Etter en stund fant jeg ut at jeg måtte på jakt etter noe mat, så jeg forlot puben og fant etter å ha tatt en liten runde i nabolaget en kinesisk sjappe hvor jeg ble god og mett før jeg igjen returnerte til puben, som nå plutselig hadde blitt smekkfull, samtidig som det var enda fullere enn før på de to første stedene.
Etterhvert begynte vi så smått å trekke nordover, og på stoppet Seven Sisters forlot vi undergrunnsbanen og ventet på det avtalte avgangstidspunktet for en felles marsj mot stadion. Da klokka nærmet seg halv seks var det blitt riktig så folksomt, og jeg tror nok godt over halvparten av de 3000 som hadde plass på bortefeltet deltok i denne corteoen som det var tydelig at var et eksotisk innslag for lokalbefolkningen, som ivrig hang ut av vinduer for å filme de gale svenskene.
Da vi kom fram til det hypermoderne stadionet ble vi effektivt geleidet mot inngangen til bortefeltet, hvor de som hadde kunnet bytte billettvoucherne sine mot papirbilletter hjemme i Borås slapp svært så effektivt inn. For oss som ikke hadde hatt denne muligheten ventet derimot en fæl, uorganisert kø, men til slutt hadde også jeg fått utlevert en billett og kunne blippe meg inn før jeg måtte gjennom en sikkerhetssjekk og tilslutt slapp inn under tribunene.
I vrimlearealet her hvor det var servering var det et salig kaos, så jeg sørget for å komme meg ut på tribuna så raskt som mulig. Det var i utgangspunktet sagt at hele feltet var ståfelt med fri plassering, men ettersom det sto en plass på billetten gjorde jeg som en god nordmann og gikk dit. Rad ti, like innafor sekstenmeterstreken på kortsida var faktisk en plass jeg ikke ser bort fra at jeg hadde kommet til å velge hvis jeg skulle velge plass selv, så dette virket helt strålende!
Etter et lyd- og lysshow av den typen man ser brer om seg på moderne stadioner var det klart for avspark, og det ble raskt klart at den fæle formperioden Tottenham er inne i i den hjemlige serien, den hadde de ikke tenkt å ta med seg ut i Europa! Det aller aller meste skjedde foran nordmålet, men innbitte gulkedde forsvarsspillere og ikke minst en Isak Pettersson i fantastisk form mellom stengene gjorde at britene ikke fikk noe å juble for. Lydbildet på stadion ble derfor veldig preget av sanger om «di gule» (Samt en liten runde med «Sämre klack än Häcken» for å håne hjemmefansen litt).
Mye på grunn av målvaktens svært gode prestasjon endte første omgang 0-0, og vi var nok flere som øynet et lite håp om å få noe med oss ut av kampen nå. Jeg kjente ingen steder at jeg gadd å prøve serveringstilbudet, men jeg så flere som hadde skaffet seg mat og/eller drikke. Da andre omgang startet fikk vi innledningsvis det jeg syntes var Elfsborgs beste periode i kampen, og det toppet seg med en enorm sjanse etter drøyt ti minutter, men dessverre for oss gikk ballen over mål.
«Spurs» overtok litt etter dette igjen styringen av kampen, og i det 70. minutt raknet det dessverre bak hos
Eleganterna og 1-0 satt i nettet. Etter et lite minutts skuffelse fortsatte likevel trøkket fra tribuna, og i mangel av trommer (Siden England hater supporterkultur hadde Guliganerna verken fått lov å ha med trommer, megafon eller flagg på over 1x1 meter inn på stadion) hadde de to trommisene som sto midt i svingen funnet et metallrekkverk å dundre løs på. Litt hjelp ga det, men det var likevel sånn at de ropene og sangene som fungerte absolutt best var de der vi som sto på kortsida vekslet med de som sto i enden av langsida.
Med ti minutter igjen av kampen så jeg en jevn strøm av tilskuere fra langsidene og motsatt kortside som forsvant mot utgangene, noe de av dem som holder med de hvitkledde kan angre på og kanskje ikke gjenta ved en senere anledning. Etter ca 82 minutter av kampen overmannet nemlig Tottenham igjen Elfsborgs forsvar, så det sto 2-0.
De som dessverre ikke hadde gått hjem var den mengden av shitkids som sto rett på andre siden av skillesonen mellom bortefeltet og resten av stadion like ved der jeg sto. Disse våknet virkelig nå, og en strøm av skjellsord, «wanker»-håndbevegelser og to fingre-gester haglet i vår retning. De fleste av svenskene bare flirte av dem, men én fyr lot seg virkelig provosere, og sto og ropte tilbake til stor underholdning for alle.
Det ble lagt til fire minutter overtid, og Elfsborg prøvde febrilsk å iallfall gi oss som hadde reist vestover ett mål å juble for, men det ville seg ikke. I det klokka mi var i ferd med å bikke over til 94 spilte minutter satt 3-0 i nettet, og dommeren blåste av kampen straks avspark var tatt igjen.
Som om ikke dette tapet var ille nok, så hadde alle andre kamper som kunne hjulpet Elfsborg til videre spill i Europa League bikket feil vei. Twente hadde scoret et sent vinnermål mot Besiktas, og en utligning for Midtjylland mot Fenerbahce hjalp heller ikke. Tross skuffelsen, her var det bare å vise spillerne at vi var stolte av dem, og de takket oss inderlig for innsatsen fra tribuna.
Etter å ha forlatt stadion fant jeg med-groundhopper Oddvar som også var i byen, og sammen ruslet vi tilbake mot Seven Sisters. Den jeg derimot ikke klarte å finne i mylderet var den sagnomsuste
Tromsø Calypso som hadde sendt meg noen bilder fra motsatt kortside underveis, så det å møte ham i London får vente til en annen gang.
Etter å ha kommet oss på en t-bane sørover fra Seven Sisters hoppet Oddvar av på King's Cross, mens jeg fortsatte ned til Vauxhall hvor jeg fant et tog som tok meg tilbake til Raynes Park hvor jeg holder hus på denne turen. Vel framme fant jeg en senkveldåpen storkiosk som hadde omtrent alle brustyper i verden unntatt vaniljecola, før jeg tuslet på rommet og la meg, mer utslitt enn jeg kunne huske å ha vært på årevis.
Turen hadde tross tap og skuffelse over Europa-exit definitivt vært verdt det, og nå ventet jo fortsatt noen forhåpentligvis fine dager i London med en ny sjanse for litt breddefotball, og en kamp i Championship!
(Bilder og videoer fra langsida er tatt av Oddvar Røste)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar