Etter en kort trikketur fra kampen i Grünwalder Straße kom jeg fram til et lite sportsanlegg i strøket St. Martin. Etter å ha betalt inngangsbillett gikk jeg inn på restauranten her og kjøpte meg nok en flaske apfelschorle og et rundstykke med noe varme kjøttgreier inni, før jeg gikk ut og inntok banekanten for å se Kreisliga-kampen (Som altså er nivå åtte i Bayern) mellom 1860 Münchens tredjelag og Schwabings andrelag.
En ikke ubetydelig andel av de andre i publikum virket å ha vært på samme kamp som meg før de kom hit, og de fleste så nok fram til en liten opptur med amatørlaget etter å ha sett førstelaget levere en litt skuffende forestilling. Innmarsj og hilserunde ble gjennomført, og så var det klart for kamp ute på kunstgresset.
Sammen med rundt 150 andre fikk jeg i en fryktelig sur høstkveld se en kamp hvor det var gjestene som så sterkest ut (Noe også tabellen lot til å bekrefte at de var, selv om de har et svært merkelig seriesystem i overgangen fra tre til to avdelinger i kretsens øverste nivå.). Hjemmelaget var likevel ikke tapt bak en vogn, og oppildnet av sporadiske tilrop fra enkelte av sine supportere kom også de til en del sjanser som ble misbrukt.
Da dommeren sendte lagene i garderoben for å få varmet seg litt hadde ingen scoret noen mål, og mens jeg rømte inn i restauranten med samme mål som spillerne begynte tanken å melde seg: Kunne jeg virkelig få TRE 0-0-kamper på rad?
Spoiler alert: Det kunne jeg! Andre omgang av kampen medførte lite annet enn gule kort og uutnyttete scoringsmuligheter, og dermed ble det ett poeng til hvert lag og ingen mål. Kampen hadde endt 0-0, og jeg lurte nå seriøst på om noen hadde «ganda» meg så jeg ikke skulle få se flere scoringer?
Uansett forlot jeg nå stadion i relativt høy hastighet, fant tilbake til bagasjen min på Ostbahnhof, og tok en S-bahn til andre sida av byen hvor jeg etterhvert ble plukket opp av ICE-toget som skulle ta meg til Frankfurt, siste stasjon på helgas lille Europa-turné.
Etter den skuffende opplevelsen torsdag våknet jeg klar for nye eventyr fredag morgen. Kursen ble satt nordover, og etter litt feilnavigering og noen utrolig festlige småveier kom jeg ved Cottbus endelig ut på motorvei igjen. Ferden fortsatte forbi Berlin, og videre nordover mot Østersjøens bredder, og etter et lite pitstop for en høyindustriell hamburger kom jeg til slutt fram til åstedet for treningskampen mellom de to Kreisliga (som i Mecklenburg-Vorpommern er nivå 10 i fotballpyramiden) -lagene Traktor Kemnitz og Kandelin.
Kemnitz med K er altså en knøttliten landsby helt nord i Tyskland, ikke langt unna Greifswald (som jeg jo så på bortebane for et par år siden), og må ikke forveksles med noe mer kjente Chemnitz med Ch som ligger lengst sør i det gamle DDR. Området var for øvrig tungt preget av Hansa Rostock-fans, og jeg så tagginger, klistremerker og andre tegn på at FC Hansa «rulet» her i området omtrent overalt, og også noen av de rundt nitti frammøtte her hadde tatoveringer som hyllet klubben.
Klubbens anlegg lå fint til i landsbyen, og det var også en litt mindre bane rett bak den det skulle spilles kamp på, samt en liten scene på området bak det ene målet, så man kunne tydeligvis også arrangere festligheter her.
Hjemmelaget kom best i gang, men scoringene lot vente på seg. Jeg syntes de blåkledde virket å ha full styring, og det var også lett å høre, selv for meg som ikke kan tysk, at gjestenes trener ikke var spesielt fornøyd med det som ble prestert ute på gresset. Vi hadde akkurat passert halvspilt omgang da 1-0 kom, og knappe fem minutter senere kunne Traktor-supporterne (I velkdig mye av klubbprofileringa fremstår de for øvrig bare som FSV Kemnitz, uten traktoren) på nytt juble, etter at et innlegg som jeg mistenker at for han som slo det føltes å ta uendelig lang tid med å nå fram foran mål ble dyttet i mål til 2-0.
Dette var forresten tydeligvis det som trengtes for at gjestene fra Kandelin, en annen liten landsby litt lenger vest skulle våkne, og bare halvanna minutt senere sto det 2-1. Etter dette jevnet spillet seg mye mer ut, men da bortelaget utlignet til 2-2 i det 39. spilleminutt kom det litt overraskende på fler enn bare Kemnitz-keeperen.
Vi hadde akkurat gått inn i tilleggstiden før pause da gjestene fikk frispark, og dette ble perfekt slått i krysset. Keeperen burde muligens klart å dytte den over tverrliggeren, men det gjorde han ikke, og dermed sto det 2-3 da lagene fikk en liten hvil.
Jeg angret bittert på at jeg hadde spist rett før kampen, for her ble det grillet både bratwurst, leberkäse og frikadellen på kullgrillen. I stedet for å spise trakk jeg meg tilbake til et nokså spartansk avtrede for et høyst nødvendig ærende jeg mistenker at gårdagens nattmat-kebab sto bak, men etterpå sørget jeg for å få kjøpt meg en kopp i kiosken (som var en luke i siden av en gammel campingvogn) som en suvenir herfra. Jeg slo også av noen ord med en av de lokale som kunne litt engelsk, og han var veldig fornøyd med å ha fått klarhet i hvorfor i alle dager det sto en norskregistrert bil på parkeringsplassen!
Da andre omgang startet var klokka blitt litt over det den burde vært, og jeg gjorde den groundhoppingsmessig tøffe avgjørelsen om å bestemme meg for å dra med omlag tjue minutter igjen å spille, altså ca klokka 2000. Jeg hadde rundt 75 minutters kjøring til fergekaia i polske Swinoujscie (Eller Swinemünde om du foretrekker tysk), og det var anbefalt å være på plass så tidlig som mulig etter 2030, og absolutt siste frist var 2200.
Før jeg dro fikk jeg se Kandelin overta helt ute på gressmatta, og ca (stoppeklokka mi var ikke helt ajour) i det 62. spilleminutt kom 2-4 som resultat av et nydelig angrep. Kemnitz fikk like etter muligheten til å redusere, da det ble dømt straffe, men denne ble dessverre blåst over målet.
Noe av det aller siste jeg fikk se var at rett før jeg skulle dra ble etterdønningene etter en corner satt i mål til 2-5, samtidig som vertskapets målvakt pådro seg en skade og måtte byttes ut.
Jeg hoppet i bilen, og satte kursen mot polskegrensa, og på veien oppdaget jeg at det hadde vært et lykketreff av de sjeldne at jeg startet da jeg gjorde. På veien måtte jeg krysse en bro over sundet mellom fastlandet og øya Usedom, og mens jeg kjørte over så jeg at mannskaper drev og forberedte åpning av denne for å slippe båttrafikk gjennom. Hadde jeg kommet 5 minutter senere hadde jeg sannsynligvis måttet vente en god stund før jeg slapp over, og da jeg kom fram til fergekaia innså jeg at dette ville ha medført en stressfaktor jeg på ingen måte var klar for. Fergekøen i Swinoujscie var helt horribelt dårlig organisert, og at vi la fra kai bare ti minutter senere enn annonsert tid anser jeg som et mirakel!
Etter å ha funnet fram til plassen min fant jeg ut at kampen jeg hadde forlatt hadde endt 2-6, etter at Kandelin hadde scoret nok et mål i sluttminuttene. Hvilestolen jeg hadde kjøpt var ikke akkurat på høyde med dem som er på norske nattog, men jeg fikk da noen timer søvn på vei mot Ystad i Skåne, så jeg kan gjennomføre også lørdagens planer.
Etter to dager med landslagsfotball i Danmark og Tyskland sto jeg søndag morgen tidlig opp og ruslet til jernbanestasjonen i Freiburg for å komme meg østover til München. Toget mitt var litt forsinka, men da jeg kom til Karlsruhe så jeg at neste tog var enda mer forsinka, så min opprinnelige plan om å få sett to kamper spøkte det virkelig for. Da jeg endelig kom fram til Bayerns hovedstad hadde jeg derfor relativt god tid til å komme meg til den ene kampen jeg hadde sett meg ut. Etter en kort trikketur og en enda kortere gåtur var jeg så på plass på anlegget hvor Kreisliga-kampen (dvs. i Bayern nivå 7 i det tyske ligasystemet) mellom FT Gern og ESV München skulle spilles.
Ved ankomst smatt jeg inn på klubbhuset ved gressbanen for et nødvendig ærend, før jeg tuslet bortover mot kunstgressbanen hvor høsten hadde gjort at denne kampen skulle spilles. Med den flotte St. Theresa-kirken i bakgrunnen var begge lag i full oppvarming, og jeg slo meg ned på en benk på solsida av banen, noe som da innmarsj og myntkast ble foretatt viste seg å være en feilvurdering, ettersom dommer og spillere sto med ansiktet motsatt vei.
Da kampen kom i gang ble den lave ettermiddagssola enda mer plagsom, så etter at han som krevde inn billettpenger hadde passert og jeg hadde gitt fra meg noen av de euroene jeg hadde vært forutseende nok til å ta ut før jeg dro hit bestemte jeg meg for å flytte meg. Jeg hadde nettopp tatt plass ved det hjørneflagget hvor jeg fikk sola i ryggen da hjemmelaget i det 29. minutt fikk et hjørnespark som endte med scoring og 1-0.
Gråtrøyene var naturlig nok veldig glade, da en seier i denne kampen ville gi dem en mye hyggeligere tabellsituasjon i inngangen til vinterpausen enn det de i dag hadde på sisteplassen på tabellen. Dette forhindret ikke at en av stopperne på laget holdt på å gi treneren hjertetrøbbel da han dro fram noen voldsomt frekke finter fra repertoaret. Det gikk bra, og med fem minutter igjen av omgangen var vertskapet også veldig nær å doble ledelsen.
Da dommeren blåste for pause hadde jeg igjen måttet trekke meg tilbake, og til min store frustrasjon manglet det vrider på dørlåsen til herretoalettet. Jeg klarte likevel å gjøre det som måtte gjøres, og kom ut til at det var pause med fortsatt 1-0 i boka.
I andre omgang var det gjestene fra Nymphenburg som så farligst ut, og etter hvert begynte jeg å mistenke at hjemmelaget prøvde å ri 1-0-ledelsen sin inn, og det så lenge ut som om det faktisk skulle gå, og da heller ikke dette frisparket ti minutter før full tid gikk inn tenkte jeg mitt.
Bortelaget fortsatte likevel å prøve, og med 83:20 på min stoppeklokke raknet det i de grås forsvar. Ballen endte i mål, og med 1-1 så nok tabellsituasjonen noe dårligere ut enn den gjorde med 1-0.
I det vi gikk inn i overtiden måtte jeg på ny trekke meg tilbake, men nå var det så spennende at jeg ikke fryktet at noen skulle komme inn gjennom den ulåste døra. Jeg rakk ut igjen til å få med meg de siste sparkene på ballen før dommeren blåste av med 1-1 og ett poeng til hvert av lagene.
Det var nå ikke annet å gjøre for meg enn å trekke meg tilbake samme vei som jeg hadde kommet, og etterhvert var jeg på plass på Franz Josef Strauß-flyplassen og kunne slappe av fram til flyavgang hjemover igjen etter en strålende helg med mange timer i tog på kontinentet.