Etter å ha forlatt kampen i Belgia kom jeg meg tilbake over grensa, og fant veien tilbake til hotellet, som praktisk nok lå klin inntil stadion. Her var foodtruckene ikke inne på inngjerda område og jeg kunne derfor skaffe meg litt frites før jeg gikk opp på rommet og skrev bloggpost og kledde på meg litt ekstra. Jeg kunne deretter gå ut igjen, og innta stadion hvor det skulle spilles kamp i Ligue 1 mellom Lille og Nantes.
Etter å ha forsert et utall trappetrinn tok jeg plass nesten helt oppunder taket på det imponerende stadionet med over 50 000 plasser. Det var langtfra utsolgt i dag, men likevel bra trøkk etterhvert som supporterfeltene fyltes opp. Bortefeltet som var plassert øverst i et hjørne med et nett foran så ganske fullsatt ut, mens det var en del ledige plasser både på den kortsida hvor Dogues Virage Est Lille holdt til og i motsatt ende hvor den mindre grupperinga Go Rijsel Spirit sto. (Rijsel er det nederlandske/flamske navnet på byen Lille).
Da innmarsjen ble foretatt leverte bortesupporterne et fargesprakende pyroshow, og så kunne kampen starte mens Lilles klubbhymne ble avsunget. Noe av det første som skjedde ute på gresset etter at kampen var sparket i gang var at to Lille-spillere smalt sammen og ble liggende og vri seg i smerter. Han ene gikk det tilsynelatende bra med, men han andre måtte etter å ha prøvd seg i noen minutter kaste inn håndkleet, noe som førte til at ingen ringere enn Osame Sahraoui ble bytta inn etter omlag ti minutters spill.
Sportslig sett var det nok et klart favorittstempel på hjemmelaget i dag, og jeg syntes også de dominerte spillet ute på banen. Noe mål så det lenge ut som om det ikke skulle bli, men ganske nøyaktig fem minutter før pause lyktes det vertskapet å overliste laget fra Loire-deltaet, og det sto 1-0. Eller gjorde det det? Dommeren tok hånda til øret, og det ble noen nervepirrende minutter før VAR-mannskapene bekreftet at målet kunne godkjennes og vi fikk en ny runde jubel fra hjemmefansen.
1-0 sto seg til pause, og jeg fant ut at for å få varmen i meg måtte jeg røre litt på meg. Nede under tribuna ble jeg møtt av noen vanvittige dokøer, men heldigvis var ikke behovet for å bruke sanitærfasilitetene der. Kioskkøene var også ganske avskrekkende, så noen handling orka jeg heller ikke før jeg igjen inntok plassen min på femte bakerste rad.
Etter pause gikk det under tre minutter før ballen igjen lå i nettet, og nå var det Nantes-supporterne som først kunne juble, før jubelen gikk over til piping da dommeren ventet med å gjenoppta spillet. Denne gangen ble beskjeden fra VAR-bua at det hadde vært en offside før målet kom, og dermed ble det annullert. Hjemmefansen jublet som besatte over avgjørelsen.
Nantes hadde nå likevel fått ferten av blod, og så mye friskere ut enn de hadde gjort i første omgang. Vi måtte likevel vente en god stund før de igjen fikk muligheten til å score, men da dommeren i det 69. minutt resolutt pekte på straffemerket foran Lille-keeperen var det likevel en svært god mulighet til scoring som ventet. Straffeskytteren gjorde ingen feil, og dermed sto det 1-1 i det vi gikk inn i de 20 siste minuttene med fotball.
Mot slutten av kampen så jeg en god del folk som forlot stadion, og jeg må virkelig si at det å dra like før slutt når det står 1-1 og laget ditt jager scoring, det kommer jeg aldri til å skjønne. De som dro gikk likevel ikke glipp av noe i kveld. Noen halvsjanser ble det, men da dommeren avsluttet det hele sto det fortsatt 1-1 og bortefansen kunne juble for ett noe uventet poeng.
Jeg forlot etter å ha bistått et forelsket par med litt fotografering i trappene stadion, og fant veien tilbake til rommet mitt, etter å ha plukket opp en liten mikrobølgemiddag i resepsjonen, bestående av andeconfit og surkål!
For et par år siden dukket det opp en ny klubb i utkanten av Fredrikstad, og det ble raskt kjent at de hadde en drøm om å få spille fotball på sin egen gressbane. Etter mye fram og tilbake med fotballkrets og kommune hadde de nå endelig fått satt opp en treningskamp der. Jeg plukket derfor opp Mattis og satte kursen sørover E6, hvor vi etter en hvert kunne svinge opp forbi det gamle «sindssykeasylet» og entre Veumbanen hvor det altså skulle spilles treningskamp mellom Veum og St. Croix.
«Vent nå litt, St. Croix er et fotballag jeg aldri har hørt om», sier du kanskje nå, og når det gjelder fotball har du helt rett. Det var nemlig byens 1. divisjonslag i innebandy som var utfordret til å møte opp og gi de blåkledde litt matching ute på den flotte gressmatta her. Flere av innebandyspillerne hadde bakgrunn fra fotball tidligere, og minst én av de involverte spilte både fotball for Veum og innebandy for St. Croix. Det var derfor spådd at dette kunne bli et jevnere oppgjør enn man på papiret kunne vente når et fotballag møter et innebandylag i en fotballkamp.
Da vi ankom stadion regnet det ganske heftig, men likevel strømmet det på både med banehoppere og «vanlig» publikum. Etter et par tellinger underveis i kampen kom vi fram til at det måtte ha vært rundt seksti frammøtte, noe som slettes ikke kan sies å ha vært så dårlig på en kveld som dette. Innledningsvis var det vi fikk se ute på gresset ikke akkurat noen festfotball, og ingen av lagene klarte å etablere noe klart overtak.
Det var spilt litt over tretten minutter da hjemmelagets fans første gang fikk anledning til å juble, da et hjørnespark ble konvertert til scoring gjennom et noe lurvete St. Croix-forsvar. 1-0 til fotballaget!
De blå fikk nå opp dampen, og i det tjuende minutt kunne de igjen feire scoring, før 3-0 kom bare to minutter senere. Skulle bortelaget rakne totalt?
En fotballkamp som blir et rent slakt er aldri morsomt for den nøytrale tilskuer, så heldigvis klarte gjestene å få tilbake kontrollen, og hjulpet av flere Veum-bein som etterhvert begynte å bli veldig slitne klarte de nå å avverge flere mål før pause. Det sto derfor fortsatt 3-0 da dommeren blåste av første omgang så lagene fikk en liten pust i bakken.
Etter hvilen virket det som om gjestene hadde bestemt seg for at de iallfall ikke skulle gå målløse av matta, og etter fem minutter ble en av de gulsvarte felt innenfor sekstenmeteren. Veum-spillerne prøvde å protestere men dommeren sto på sitt, og dermed ble det straffespark, scoring, og 3-1.
Videre utover i kampen ble det mye prat om diverse i groundhopperhjørnet (Dette er for øvrig sannsynligvis den fotballkampen jeg har sett hvor størst andel av tilskuerne har oppholdt seg på den ene kortsida av banen), mens det lenge ikke skjedde allverden ute på banen. Et lite kvarter før slutt ble det dog såpass temperatur etter en hendelse at dommeren holdt på å vrenge fløyta si i et forsøk på å stoppe kamphanene, og heldigvis fikk lagkameratene til de involverte stoppet dem før det utartet.
I det 84. minutt scoret så Veum igjen, men 4-1 skulle ikke bli sluttresultatet her i dag. Såvidt over to minutter før kampen var over ble et frispark slått inn fra kanten og traff panna til en helt umarkert St. Croix-spiller. Headingen ble perfekt siktet mot mål, og dermed sto det 4-2.
Etter ca null tilleggstid ble kampen blåst av, og alle involverte kunne takke hverandre for innsatsen, mens vi andre ruslet tilbake mot biler og busser og andre transportmidler for å komme oss hjem igjen.
Etter en god natts søvn etter gårdagens strabaser satte jeg tidlig 2. påskedag morgen kursen nordvestover, og etter et par timers kjøring kom jeg fram til stedet med det fantastiske navnet Bollebygd! Etter å ha passert sentrum fant jeg til slutt fram til Bollevi (Såklart heter stadion i Bollebygd det), hvor det var klart for treningskamp mellom Töllsjö IF og Sätila SK.
Töllsjö holder egentlig til litt lenger nord i kommunen, men kampen var lagt hit fordi Hestrafors som egentlig har anlegget her som hjemmebane endelig har fått realisert drømmen om å etablere en kunstgressbane i tillegg til gressbanen like ved, som for øvrig var riktig så lekker med en liten tretribune ved den ene langsida.
Et par minutter før annonsert tid ble kampen sparket i gang, så de senest ankomne publikummerne fikk det plutselig veldig travelt med å haste fra parkeringa mot banekanten. Innledningsvis svingte spillet litt fram og tilbake, men jeg hadde såvidt begynt å tenke at det så ut som om gjestene var i ferd med å feste et lite grep om spillet da de i det niende minutt lyktes med å sette ballen i mål til 0-1.
Etter dette ble rødtrøyenes grep festet enda strammere, så jeg ble ikke det minste forundret da et langvarig angrep endte med at også 0-2 satt i nettet rett før det var spilt 20 minutter.
Tomålsledelsen sto seg til pause, og sammen med omlag seksti andre fikk jeg nå noen minutter til å ergre meg over at det ikke var noe kiosktilbud her i dag. Heldigvis en typisk breddepause her, så etter drøyt ti minutter var aktørene igjen på plass på banen og klare til nye 45 minutter med fotball.
Etter hvilen forandret ikke kampbildet seg noe særlig, det var fortsatt Sätila som ledet an, og etterhvert begynte det å bre seg en hel del frustrasjon hos hjemmelagets menn. Det var ikke sånn at de ikke produserte noe som helst, men på den ene siden ble avslutningene alt alt alt for upresise, samtidig som det stadig skjedde glipper i forsvaret som ga gjestene store sjanser.
I det 74. minutt fikk vi dermed 0-3, før jeg fra VIP-tribuna med egen kulegrill fikk se også 0-4 komme etter 77 minutters spill.
Flere mål fikk vi ikke i dag, og kampen endte dermed 0-4, et resultat som nok gir Töllsjös trenerteam mye å tenke på før sesongstart i division 5 om noen uker.
Jeg forlot Bollebygd, og satte kursen via noen svært kronglete grusveier mot Borås, hvor det ble tid til en liten buffetlunsj før serieåpning i Allsvenskan!
Etter TILs seier over RBK lot jeg meg rive med og kjøpte billetter til «Slaget om Nord-Norge», med tanke om å kombinere med en kamp på en for meg ny bane i Nordkjosbotn tidligere på dagen. Dette skar seg da Nordkjosbotn trakk laget, så jeg endte i stedet opp med det som i groundhoppingskretser kalles en revisit, altså et kampbesøk på en bane man har vært på før. Etter å ha slått ihjel et par timer i Tromsø sentrum på formiddagen hoppet jeg derfor på en buss nordøstover, og kom etter å ha tråklet meg over brua og gjennom ymse smågater fram til Kroken kunstgress, hvor det var klart for fjerdedivisjonskamp mellom Krokelvdalen og Finnsnes.
Jeg hadde notert meg at det var utrygt for regn, og inn mot kampen begynte det virkelig å bøtte ned. Jeg søkte derfor tilflukt i bua som var satt opp for at aviser som skulle streame kamper hadde tak over hodet, og etterhvert dukket også iTromsøs fotograf opp, så jeg slo av noen ord med ham mens vi ventet på avspark.
Finnsnes rykket i fjor ned fra 3. divisjon, og har vært klinkende klare på at de vil rett opp igjen. De har møtt tøff konkurranse fra Tromsø-laget Hamna, men var klare favoritter i dette oppgjøret. Dette ble raskt tydelig etter at spillet var satt i gang, og før kvarteret var spilt sto det 0-1.
Jeg hadde etter å ha startet kampen nede ved banekanten trukket opp mot kiosken og sto og småpratet om groundhopping, kveldens storkamp og andre ting med Glimt-supporter Ingar, og vi fikk derfra i det 33. minutt se Finnsnes doble ledelsen til 0-2 etter en corner.
«Kroken» var kanskje underdogs i denne kampen, men de hadde likevel ikke tenkt å la seg overkjøre av gjestene, og bare tre minutter etter forrige mål vartet de opp med et strålende angrep som ble avsluttet med et nydelig selvmål fra en av de grønnkledde. Det sto dermed 1-2, noe som provoserte FIL så mye at de igjen scoret bare ett minutt senere, så det sto 1-3.
1-3 sto seg til pause, og siden jeg hadde plassert meg ved kiosken var jeg jo bare nødt å skaffe meg en liten vaffel. Da jeg kom til stadion slet de to som sto der inne litt med å få røra helt som de ville, og jeg foreslo at det var bare å tilsette med smør (eller flytende margarin i dette tilfellet), så ble det nok bra. De fulgte rådet mitt, så da jeg gjennom selvbetjening fisket en vaffel ut av vinduet og vippset betaling for det nærmest dryppet den av fett. Etter å ha hatt på en solid klatt syltetøy smakte dette helt fortreffelig!
Kampen ble blåst i gang igjen noen minutter over tre, og jeg og Ingar innså at skulle vi slippe å vente 28 minutter på buss etter kampen, så måtte vi nok snike oss avgårde litt før full tid. Det var heldigvis lite som tyda på at det ville være en tett kamp med voldsom spenning i overtidsminuttene vi forlot, da det gikk under to minutter før ballen igjen lå i mål bak Krokelvdalens keeper, og det sto 1-4.
Tromsøværingene med de burgunderfargede trøyene fortsatte dog å kjempe for poeng, og bare noen få minutter etter 1-4 fikk de ballen i mål, men ble avvinket for offside. De kriget videre, og i det 51. minutt kom ballen i kontakt med armen til en Finnsnes-spiller i feltet. Straffe, og 2-4!
Det ble utover i kampen mye klaging på dommerne, og spesielt en tilskuer som sto trygt plassert oppe på kanten mellom fotballbanen og alpinanlegget lot sin misnøye runge utover anlegget. Apropos tilskuere, nøyaktig antall er vanskelig å si ettersom en del satt i bilene sine og så kampen, men totalt var vi nok et sted mellom 20 og 25 som så på i regnværet.
Omtrent halvveis ut i omgangen ble en av hjemmelagets innbyttere sendt ut på et utakknemlig oppdrag. En ball forlot stadion i retning parkeringsplassen, men jeg hadde sett at den trillet utfor kanten og ned mot elva som har gitt dalen sitt navn. Etter flere minutter dukket han opp igjen med uforrettet sak, og kunne fortelle at han hadde sett ballen, men anså det som lite aktuelt å begynne å bade i elva for å få tak i den. Mann mot natur 0-1 der altså.
I det 79. minutt gjorde Finnsnes det nok en gang klart hvem som var favoritter i denne kampen og satte inn 2-5, og i det klokka tikket mot 89 spilte minutter forlot vi stadion i fin driv nedover bakken mot busstoppet. Jeg fant senere ut at vertskapet hadde levert nok et mål på overtid, så kampen endte 3-5, men jeg var veldig fornøyd med å ha kommet meg vekk fra regnet, og over til Tromsøya hvor det skulle lades opp til kveldens store begivenhet!
I tunge groundhopping-tider begynner mange groundhoppere å se på andre fotballrelaterte ting, og etter at @mattismoen kom med en twittertråd om storslagne stadionplaner inviterte jeg ham til å gjøre den om til en bloggpost for enklere distribusjon.
På 00-tallet opplevde norsk fotball en enorm interesse, noe som medførte at klubber med beskjedne tribunefasiliteter gjerne bestemte seg for å oppgradere. Ambisiøse og overivrige arkitekter, kommuner og klubbledelser sørget for at planene ofte viste seg å være svindyre luftslott.
Bryne planla i 2007 å bygge et helt nytt, toppmoderne stadion kalt Jæren Arena. Den "arkitektoniske nytelsen for samfunnet" skulle huse 8419 tilskuere, men kunne oppgraderes med et par tusen plasser til dersom behovet skulle melde seg. Prosjektet ble skrinlagt året etter, da man ikke klarte å forsvare det økonomisk.
Briskeby er eneste av disse som i hvertfall er påbegynt. Da Ståle Solbakken ledet Hamkam inn i en ny storhetstid på midten av 00-tallet fikk både klubben og kommunen overtenning da det skulle bygges ny arena. Briskeby måtte uansett oppgraderes for å tilfredsstille nye krav om arenaer til toppfotballen, og tre forslag til ny arena ble fremlagt. Man gikk for det største alternativet, med plass til 10 200 tilskuere. Hamkam var på randen av konkurs som følge av det ambisiøse prosjektet som rakk å bli halvferdig før man gikk tom for penger.
Lyn spilte for glisne tribuner på Ullevaal, men tenkte som de fleste andre klubber på 00-tallet: dersom vi bygger stadion, DA møter folk opp! De hadde tidligere blitt stoppet av lokal motstand, men hadde i 2007 en optimisme rundt prosjektet som skulle bygges halvveis ned i jorden, etter inspirasjon fra Camp Nou. 15-20 000 tomme seter på Frogner Stadion ble dessverre aldri en realitet, da Lyn raskt fikk litt andre ting å tenke på og gikk konkurs i 2010.
Så et par varianter fra Norges fotball-EM 2016-planer:
Ullevaal ville bli for liten til å arrangere mesterskap, noe som skapte behovet for et massivt stadion i Groruddalen. Dette skulle huse 50 000 mennesker. Interessant å tenke over fasilitetene Grorud IL kunne hatt idag.
Lillestrøm hadde konkludert med at klubben ville vokse ut av Åråsen, og man ønsket å bygge en arena med plass til 35-40 000, med mulighet for å nedskalere etter EM.
Dersom Norge ikke skulle bli tildelt EM så skulle man uansett bygge nytt stadion med plass til kun 20 000 folk.
I forbindelse med EM-planene ønsket noen å plassere arenaen midt i Nitelva, i håp om å binde Strømmen og Lillestrøm sammen. Uvisst hvor planene strandet, men håper noen påpekte at den beste måten å binde to stedene sammen er ved hjelp av den allerede eksisterende broa.
Lillestrøm var ikke alene om planene om å bygge en massiv fotballarena i en elv. En ivrig investor i Strømsgodset hadde i 2006 store planer om et stadion med plass til 16 000 mennesker midt i Drammenselva. Drammensfolket var ikke like visjonære, og stemte ned forslaget.
EM-prosjektet lanserte også planer om arenaer med plass til 30-40 000 i både Bergen, Stavanger, Trondheim og Bodø.
Vålerenga hadde en kronglete vei frem til nytt stadion, men denne løsningen er spesiell. Man slet med infrastrukturen til å huse 25 000 tilskuere, og måtte finne et sted med allerede fungerende infrastruktur, hva er vel bedre enn å plassere arenaen på taket av Oslo S?
Tromsø ønsket i 2010 å bygge et egg med 15 000 plasser på en søppelfylling i Tromsdalen. Prislappen på 1,2 milliarder kroner ble nok i stiveste laget og kritikere omtalte prosjektet som et luftslott og en "økonomisk hengemyr". Prosjektet ble skrinlagt senere i 2010.
Fra slutten av 90-tallet ønsket Stabæk å oppgradere stadionet sitt, da Nadderud allerede da var nokså slitent. Man kom opp med planer om en hall på Fornebu med det litt klamme navnet Blue Dream Arena. Stabæk med Ingebrigt Steen Jensen i spissen, ønsket seg blått kunstgress. Hvorvidt dette var et PR-stunt eller et reellt ønske er uvisst. Planene strandet i 2004, men man fikk til slutt bygget Telenor arena hvor Stabæk spilte fra 2009 til 2011 før de ble kasta tilbake til Nadderud.
Etter å ha gledet meg til å se kamp på Torshovbanen i Lørenskog i ukesvis oppdaget jeg til min store ergrelse at kampen jeg hadde tenkt å se der (som var en av to seniorkamper berammet der i år) var flyttet til en annen bane. Jeg tenkte først å dra til Løten på fjerdedivisjonskamp i stedet, men oppdaget plutselig at det var en nærmere mulighet. På Jessheim idrettspark var det klart for niendedivisjonskamp mellom Sand 2 og Varpe.
Ved ankomst oppdaget jeg at Varpe, som ligger definitivt sist i niendedivisjon med 0 poeng og en forferdelig målforskjell, bare hadde ni mann i oppvarming, og jeg mistenkte at det kunne bli tungt for laget fra øverst i Nittedal også i dag. Det gikk rykter om at en tiende spiller skulle komme etter hvert, men da dommeren blåste i gang kampen var de fortsatt bare ni tilstede.
Gjestene startet i en frekk 4-3-1-formasjon, og ble langt fra overkjørt fra start. Hjemmelaget hadde dog et klart tak på det som skjedde, og da 1-0 kom på et frispark etter sju minutter, omtrent samtidig som Varpes tiende mann kom, så var det langtfra ufortjent.
2-0 kom bare tre-fire minutter senere, da keeper etter å ha kommet langt ut av mål lot til å ha full kontroll, men så hadde en svært uheldig klarering som ble plukket opp av en motspiller som enkelt trillet den i det tomme målet.
Varpe fikk deretter sin første store sjanse da et frispark ble hamret i tverrliggeren, og deretter kunne de endelig bytte inn sin tiende spiller, som viste seg å være keeper, sånn at han som hadde stått i mål til nå kunne rykke ut og bli utespiller.
Noen umiddelbar effekt fikk dog ikke økningen i antall spillere, og like før halvtimen var spilt kom 3-0, da Varpes forsvar sluttet å spille fordi de mente ballen var ute. Dommeren var ikke enig, og da Sands spillere fortsatte spillet, så endte det med scoring. Mine bilder kan ikke vise om ballen var ute eller ei, men man må spille til dommeren blåser.
Ballen på vei ut av banen
Ballen på vei inn i banen igjen
Like før pause dukket så enda en Varpe-spiller opp, og hans blotte nærvær var så inspirerende for lagkameratene at før han i det hele tatt hadde fått begynt å skifte kom 3-1, som også var stillingen da dommer blåste for pause.
Etter en kort pause hvor det ikke skjedde mer spennende enn at et ambulansehelikopter kom flaksende forbi i lav høyde kom kampen igjen i gang, nå med elleve spillere på hvert lag. Ti minutter etter hvilen kom så en ny scoring, og denne gangen var det et Varpe-innkast som ble stusset videre og fintet ut samtlige defensive spillere hos Sand 2, og vips så sto det 3-2 og det var igjen spenning i kampen!
Rett etter timen var spilt fikk så Sand et straffespark, hvor de sendte fram keeper for å ta det. Han gjorde ingen feil, og det sto 4-2.
Like etterpå kom så et mål av typen vi hjemme i Mo i Rana ville kalt et «grøvelmål», Sand 2 ledet nå 5-2, og lite tydet på at Varpe skulle ta sine første poeng for sesongen i kveld heller.
Med omlag en halv omgang igjen var det duket for noe av det merkeligste jeg har opplevd på en fotballbane noensinne. Plutselig merket jeg at dommer hadde gått ut over sidelinja, og jeg regnet med at han skulle drikke eller noe, men så hørte jeg plutselig at det ble blåst i fløyta! Det viste seg at Sands kaptein hadde tatt på seg en overtrekksvest og overtatt fløyta, mens han som til nå hadde dømt dro av seg dommertrøya og tok på ei hvit Sand-trøye. Det viste seg rett og slett at dommeren skulle byttes inn som spiller for hjemmelaget!
Mens Sand ventet på å få tatt byttet kom en helt horribel kollaps i forsvaret, og Varpe reduserte til 5-3. Like etterpå kom de med en finfin kontring som kunne skapt nytt liv i kampen, hadde ikke avslutningen vært skuffende.
Helt på tampen kom så muligens kampens fineste angrep, og sluttresultatet ble fastsatt til 6-3. Hjemmelagets trener (som hadde ansvar for tidtakinga) signaliserte at det var spilt 90 minutter, og dommer (som altså hadde startet kampen med kapteinsbindet for hjemmelaget) blåste av kampen.
Var sendt på jobbreise til Krakow og hadde noen timer dautid før det braka løs med program, så jeg tok turen til Nowa Huta for å se det lokale svaret på Stålkameratene, Hutnik Krakow (Også kjent som Hutnik Nowa Huta) spille hjemmekamp i fjerdedivisjon (nivå 5).
Etter å ha tatt trikken ut langs Jana Pawla II-avenyen (Trenger vel ikke å kunne polsk for å skjønne hvem den er oppkalt etter) tusla jeg litt rundt i nabolaget til stadion. Der fikk jeg blant annet slengt innom en aldersbestemt-match og en blindefotballturnering(!) før jeg en halvtimes tid før avspark fikk kjøpt billett og inntatt tribuna på Stadion Miejski Hutnik Krakow.
Det som møtte meg var en svær tribune-oval (Iflg polsk wikipedia plass til 6000, iflg engelsk 6500), en flott gressmatte, og et nokså slitent område mellom tribunene og gressmatta. Stadion hadde heller ingen flomlys (Jeg lurer på om den har hatt det tidligere, jeg så nemlig en stabel med noe rørlignende litt lenger bort på området), men hadde utvilsomt vært et svært imponerende syn i fordums tider.
Jeg tok plass litt perifert på tribuna, og var svært glad jeg hadde med meg et NSB-pledd å sitte på, for setene var _skitne_ (Tror ikke jeg har sett verre siden Sandefjord-TIL i 2014, men det var relativt fersk duedritt, dette var inngrodd generell dritt). Hjemmelaget åpnet klart mest tent, og alt etter halvanna minutt kom det første målet, da hele Orzel-forsvaret sov på et innkast ca ved sekstenmeteren.
Resten av omgangen hadde Hutnik et klart grep på kampen, men til tross for haugevis av store sjanser, og attpåtil et straffespark, var de ikke i stand til å øke ledelsen.
I pausen ble det tid til litt breddesnadder for viderekomne, før jeg flyttet meg til et annet sted på tribuna, hvor den utrolig sure vinden tok litt mindre.
Markering av et eller annet med barnespillerne til Hutnik
Etter pause fortsatte kanonaden, men som alle som har sett fotball vet: Å ikke score har en tendens til å straffe seg. Like før kvarteret var spilt av andre omgang kom utligningen.
Ti minutter senere kom gjestene med det som kanskje var kampens fineste angrep, og ble belønnet med 1-2. Fortvilelsen var enorm hos publikum og hjemmespillere. Til tross for massiv støtte fra tribuna, og fem minutter tilleggstid lyktes det ikke hjemmelaget å utligne igjen, og alle tre poengene ble dermed med de blåkledde tilbake til Ryzcow.
