Elfsborg - IFK Värnamo 2-2

Etter den korte kjøreturen fra kampen i Bollebygd parkerte jeg utenfor Borås Arena, og gikk og skaffet meg en solid buffetlunsj. Jeg tuslet deretter mett og fornøyd bort til stadion, forserte sikkerhetssjekken og inntok Gula torget, et herlig tiltak med servering og god stemning utenfor ståtribuna Elfsborgsläktaren. Jeg var definitivt klar for serieåpning i Allsvenskan mellom Elfsborg og IFK Värnamo.

Jeg inntok først en plass ganske sentralt på feltet, men fikk så ei melding fra Annica (Hun jeg ble kjent med etter Örebro) og hennes bedre halvdel som ønsket at vi ikke sto helt midt i, så jeg gikk ned igjen og ventet ved inngangen til de kom inn. Vi gikk så sammen opp litt mer ute mot kanten og fant oss en grei plassering der inn mot kampstart.

Ved kampstart ble det futtet av litt gul røyk foran et gult flagghav, men det tok ikke mange minuttene før vi fikk det første blusset på feltet, og den obligatoriske påminningen på storskjerm og høytaleranlegg om at dette er ulovlig og vil få konsekvenser. Jeg var litt spent på om SvFF hadde pålagt dommerne å stoppe spillet om slikt skjedde, men ingenting tydet på det her.

Etter at det første blusset var sluknet tok det ikke mange minuttene før den gamle Jerv- og Sandnes Ulf-spilleren Michael Baidoo sørget for at nye bluss ble tent. 1-0, og stor jubel blant alle gulkledde, meg iberegnet.

Ikke lenge etter kom min ellers ganske så trofaste kampvarselleverandør FlashScore med en underlig melding på telefonen min. De hevdet at Elfsborg hadde fått rødt kort, noe verken jeg eller noen andre på stadion hadde sett noe til. Siden det fortsatt var 11 spillere i aksjon, og dommeren ikke hadde vært i nærheten av trenerbenken antok jeg helt riktig at dette var en glipp. Noen glipp var det derimot ikke da det litt før halvtimen var spilt kom opp at hjemmelaget hadde øket ledelsen til 2-0! Enda mer jubel på läktaren!

EIF hadde flere store muligheter til å øke ledelsen, men da jeg egentlig hadde begynt å forberede meg på at det kom til å bli pause med en grei tomålsledelse fikk en av de blåhvite fra Småland stå helt alene og sikte, og ballen ble fyrt av i mål. En meget irriterende redusering, men fra tribuna bare malte og malte og malte vi på med synging for å oppildne våre helter.

Etter pause ble det holdt opp noen bannere lenger bort på feltet som jeg dessverre ikke fikk sett, men håper det etterhvert dukker opp noen bilder av dem. Det hadde etter IFK-ernes altfor enkle redusering bredt seg litt usikkerhet iallfall blant de jeg sto sammen med, og et kvarter inn i andre omgang ble vår frykt til virkelighet. Bortelaget utlignet til 2-2!

Tross svært god innsats fra tribuna den siste halvtimen, Di gule klarte ikke å heve seg igjen til det nivået vi tidvis hadde sett før hvilen. Dermed ebbet kampen etter masse drøying av tid fra gjestenes side med uavgjort 2-2, et nokså skuffende resultat for et lag som har som mål å være med helt der oppe også i år.

Jeg takket mine medsammensvorne for godt selskap under kampen tross kjipt resultat, og satte kursen nordover igjen tilbake til Norge. Ca halv tolv parkerte jeg igjen hjemme, etter ei fin groundhoppinghelg som endte med en litt kjip kamp som supporter.