Viser innlegg med etiketten polen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten polen. Vis alle innlegg

torsdag 30. juli 2026

Lech Poznan - Aarhus GF 0-3 (1-4 e.e.o.) (3-4 i straffekonk)

Etter en god natts søvn rett bak den mye utskjelte flyplassen i Berlin satte jeg kursen videre østover på «Autobahn der Freiheit». Etter å ha kryssa elven Oder ble det ny farge på veiskiltene, og jeg valgte en litt alternativ rute på noen utrolig humpete småveier fram til jeg kunne sjekke inn på hotell i byen Leszno og finne meg litt mat der før jeg dro nordover. Etter hvert kom jeg til Poznan, og klarte på mystisk vis å få plass på parkeringa utafor stadion, og snart var jeg inne, klar for å se CL-kvalikkamp mellom Lech Poznan og danske Aarhus GF, eller AGF som de er minst like kjente som.


Jeg hadde opprinnelig tenkt å oppholde meg på bortefeltet på stadion, men hadde på veien fått litt panikk fordi det var så mye styr knyttet til dette. (Oppmøte på gitt sted for transport med buss til stadion, venting inne på stadion etter kamp, etc.), så jeg hadde plutselig satt meg ned for å kjøpe VIP light-billetter til kampen. Mens jeg ventet på avspark fikk jeg dermed trøkt i meg litt mat av ymse slag, og jeg kunne så gå ut og finne plassen min, som viste seg å være overraskende nær hjemmeultraenes kortside.

Nevnte hjemmeultras hadde helt klart noe i gjære, for da innmarsj nærmet seg ble det hengt opp et banner med teksten «WE DON'T CARE ABOUT YOUR RULES» nederst på feltet, samtidig som det kom opp et blåhvitt OH-banner hvor det helt klart pågikk omkledning av de som skulle i aksjon etterpå. Banneret kom bort, og en gjeng maskerte karer forsvant opp på øverste nivå på tribuna og stilte seg opp der, og i det spillerne marsjerte inn ble det rullet ut en enorm tifo med en innledende tekst til banneret som alt var kommet: «The first rule of our club is:», og i det kampen startet ble som ventet en hel rekke med bluss fyrt opp på balkongen.


Det må nå sies at også bortefansen imponerte på tifofronten. Flagging og et svært banner på en bane man aldri har besøkt før er ikke lett å organisere! Ute på banen så innledningsvis hjemmelaget ut til å ha ganske god kontroll, og når man tok med i beregningen at de hadde vunnet kampen i Danmark (Den gikk for øvrig på Randers' stadion, som jeg besøkte mandag) så det hele ganske håpløst ut for danskene (Og for de tre nordmennene som spilte fra start for AGF).

Situasjonen gikk fra vondt til verre da dommeren litt før det var spilt tjue minutter markerte for straffespark til de blåhvite. AGF-kapteinen protesterte som en gal, og i det ballen var lagt til rette og alt var klart for at straffen skulle tas løp plutselig dommeren ut til VAR-skjermen. Joda, det hadde ikke vært noen straffbar hands, og dermed ble både straffen og det gule kortet som var delt ut omgjort.


Dette var selvsagt en liten vitamininnsprøytning for bortelaget, og vi hadde såvidt passert halvtimen spilt da bortesvingen kunne eksplodere i glede. 0-1, og plutselig var ikke comebacket så usannsynlig som det hadde vært da kampen startet!


0-1 sto seg til pause, og jeg tuslet igjen inn i serveringsområdet for å skaffe meg en pølse samt å besøke sanitærfasilitetene. Begge delene var upåklagelige (Men av hensyn til alle legger jeg bare ut bilde av en av delene), og akkurat i det andre omgang startet var jeg igjen ute på tribuna.

Knappe ti minutter ut i andreomgangen var det så tid til det som kanskje har gjort hjemmefansen her i Poznan mest kjent. «The Poznan», som Manchester City-supporterne døpte dansen med ryggen til banen da lagene møttes for noen år siden. Absolutt mektige greier!


Hoppingen stilnet dog raskt da en ny VAR-situasjon fikk motsatt utfall av den forrige. Denne gangen hadde dommeren opprinnelig ment at det ikke var straffespark, men etter en titt på skjermen ombestemte han seg, og til en øredøvende pipekonsert økte de danske drenge til 0-2!


Dette hadde virkelig gitt de hvitkledde ferten av noe, og de trykket nå voldsomt på for å få det tredje målet de trengte skulle de i det minste få ekstraomganger, og i det 75. minutt lyktes de med å stange inn en corner til 0-3!


0-3 sto seg til det var spilt fire minutter overtid, og dermed var det duket for ekstraomganger. Full valuta for pengene med andre ord! I ekstraomgangene fikk vi to scoringer, først var det vertskapet som kunne juble for å ha redusert igjen, men så økte Aarhus igjen til 1-4, og dermed var det duket for straffekonk når dommeren etter 120 minutter pluss tillegg blåste av.

Straffekonken (som jeg var veldig glad jeg ikke var emosjonelt investert i på noen av lagenes vegne) har jeg klipt sammen til en samlet video her (Den andre straffa til hvert av lagene mangler):


Det var altså AGF som trakk det lengste strået, og mens hjemmefansen ganske raskt forlot åstedet var det nok ingen dansker på stadion som syntes det var noe problem å måtte vente minst 45 minutter før de fikk gå ut.


Selv gikk jeg tilbake til parkeringa, klarte på mirakuløst vis å finne igjen bilen, og så var det bare å stille seg i kø for å komme ut. Og vente. Og vente og vente. Og vente enda litt. Det tok faktisk til slutt 52 minutter fra jeg startet bilen til jeg hadde fått asfalt under hjulene, og da ventet enda litt kjøring i kø før jeg endelig var ute av trafikken. Dette var faktisk enda verre enn da jeg var i Lens på kamp i fjor!

Jeg kom heldigvis til slutt tilbake til hotellet, og kunne ta kveld, veldig spent på hva morgendagen vil bringe.

onsdag 6. november 2024

FC Oslo - Kraków Dragoons FC 6-0

Tirsdager og onsdager er tradisjonelle europacupkvelder, så hva passer vel da bedre enn å se kamp i en europeisk turnering på en tirsdagskveld. Jeg plukket opp Sören og satte kursen mot Grorud T, hvor vi dumpet bilen et sted det egentlig ikke var lov å stå, og så tok T-banen til Majorstuen. Straks vi kom ut av stasjonsområdet møtte vi Mattis, Martin og Nicholas, og etter en kort spasertur var vi klare for å se Fenix Trophy-kamp mellom FC Oslo og Kraków Dragoons FC.


Fenix Trophy er noe så eksklusivt som en europeisk turnering for breddeklubber, og FC Oslo har gjort tradisjon av å delta her. I år har man fjernet gruppespillet, og det er ren utslagscup med hjemme- og bortekamper, og i åttendelsfinalene som er første runde skulle oslo-laget altså møte polsk motstand. Bortelaget markedsfører seg som en klubb for utlendinger i Kraków, men både navnene i lagoppstillingen og når kampen kom i gang «Kurwa»-ropene tilsa at det også var polske spillere involvert her.



Siden utvalget av fotballkamper på denne tida av året generelt er ganske magert krydde det av kjentfolk på kampen, og André, Terje (med et TV-team på slep!), Tom, Ole Jakob og Jon Are var bare noen av de over 30 innsjekka i Futbology som var her. I tillegg var det noen fler tilskuere, så totalt vil jeg anslå at det var nærmere 60 personer tilstede og fikk se hjemmelaget raskt vise at norsk 3. divisjon er på et klart høyere nivå enn polsk nivå 7-8. Det aller meste foregikk foran Dragoons-målet, og det var etterhvert smått utrolig at ballen ikke hadde gått i mål.

Det ble snart tydelig at det bare var et spørsmål om tid før vi fikk ledelse til hjemmelaget, og i det 25. minutt kunne endelig hjemmelagets supportere og de mange på benken juble for 1-0. Jeg måtte klappe litt jeg også, ettersom jeg hadde fått overrakt et skjerf fra klubben!


Flere mål fikk vi ikke i første omgang, og det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene tok pause. Det var riktig så sosialt på tribuna, og jeg kom også i prat med en som viste seg å være ingen ringere enn sønnen til Futbology-Lars Erik, Mads.

Etter pause var det tydelig at FC Oslo hadde bestemt seg for å drepe denne kampen, og i ganske rask rekkefølge kom 2-0 og 3-0 i løpet av de første syv minuttene av omgangen. Etter en times tid fikk vi så se noe man ikke ser hver dag da vertskapet klargjorde et kvintuppelbytte, altså at hele fem spillere ble byttet samtidig. Mens de fem sto klare kom så hjemmelagets fjerde mål for kvelden som ga 4-0.

Fem minutter senere kom så 5-0 da et innlegg ble stanget i nettet, før vi i det 68. minutt fikk siste mål for kvelden da ledelsen ble økt til 6-0. Jeg var spent på om de for anledningen neongule kom til å gidde å score enda mer, men enten orka de ikke eller så forsvarte det polske laget seg godt nok til å hindre flere mål. Det endte iallfall 6-0, og det gjenstår ikke veldig mye spenning før returoppgjøret i Krakow.

Etter at vi hadde samlet en god del av de frammøtte banehopperne (Inkludert Ray, som hadde kombinert kampen med noe Frigg-møte inne på klubbhuset) til et gruppebilde klarte jeg å få André som hadde tatt bilen nedover til å skysse Sören og meg tilbake til min bil, som viste seg å være parkert sånn at det var ren flaks at jeg kom meg forbi noen asfaltarbeidere som hadde begynt et prosjekt på parkeringa. Litt flyt må man ha!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos. (Jeg hater forresten gule flomlys!)

mandag 9. september 2024

Sportowiec Modlniczka - Victoria Smroków 4-1

Etter en tredelt busstur fra dagens første kamp, som innebar en hel del venting på neste buss kom jeg fram til landsbyen Modlniczka rett nord for Krakow. Her ventet knappe tjue minutters gåtur i den stekende varmen før jeg kom fram til arenaen for turens siste kamp, nivå 8-oppgjøret mellom Sportowiec Modlniczka og Victoria Smroków.


Da jeg kom fram så jeg at en annen kamp med tidligere avspark ble spilt ute på den grundig inngjerda kunstgressbanen, så jeg dro med meg bagasjen min gjennom et ganske kupert terreng til publikumsområdet hvor det var satt opp en liten rad med stoler. Jeg hadde på bilder sett at det var en tribune på stadion, men i forbindelse med bygging av nytt klubbhus var denne pakket sammen og lagret like ved, så publikumsfasilitetene så ganske kummerlige ut nå. I den sterke varmen og uten noe drikke så jeg nå litt mørkt på tingenes tilstand, men så innså jeg at ikke alle folkene langs banekanten på motsatt side var støtteapparat, og jeg kom meg derfor tilbake rundt banen for å ta plass i skyggen her. På plass så jeg også at inne i garderobebygget sto det en vannkjøler, så jeg benyttet anledninga til å fylle den tomme Mountain Dew-flaska jeg hadde i sekken før kampen starta.

Avspark ble et kvarter forsinka, og jeg innså at jeg neppe kom til å rekke å se hele kampen. Jeg kunne derfor bare håpe at kampen kom til å være avgjort før jeg måtte dra. Foran et trettitalls tilskuere marsjerte så lagene inn på banen, og det ble gjort klart til kamp.


Etter at spillet var startet tok det bare såvidt over fire minutter før gjestene fra litt lenger nord kunne juble for å ha tatt ledelsen 0-1. Skulle dette bli en enveiskjørt kamp?


Spørsmålet mitt ble raskt besvart. Det var ikke spilt to nye minutter engang før dommeren pekte på straffemerket i motsatt ende av banen etter en hekting der. De grønnes gulkledde keeper kastet seg dog riktig vei, og dermed sto det fortsatt 0-1.


Videre utover i den første omgangen skjedde det ikke veldig mye nevneverdig. Jeg merket meg at jo lenger ned man kommer i det polske ligasystemet, jo mer hører man «k-ordet» brukt, og så så jeg at dommeren gjorde det jeg er 98% sikker på var en rimelig stor tabbe. Situasjonen var den at gjestenes keeper hadde stormet langt ut fra mål, og skulle ta en duell med en motspiller. Denne så det for meg klart ut som om vertskapets mann vant klokkerent, før målvakten sparket inn i en lagkamerat og ble liggende og vri seg i smerter. Dommeren blåste frispark, og ga den rødkledte gult kort, tross store protester.


Mål ble det uansett ikke, og det sto fortsatt 0-1 da lagene kunne gå i garderoben for å unnslippe sola litt, og jeg kunne gå bort til klubbhuset for å sortere hva som skulle i kofferten og hva som skulle i sekken mens jeg fløy hjem på kvelden. Jeg benyttet også anledninga til å fylle flaska med vann igjen, og priset meg lykkelig over at jeg ikke hadde blitt værende oppe i solsteiken uten vann. Det kunne umulig endt bra!

Da andre omgang var i ferd med å starte booket jeg en taxi til 1710, lenger enn det turte jeg ikke å vente selv om kjøreturen til flyplassen var ganske kort. Jeg forventet derfor å miste ca de siste fem pluss tillegg, noe jeg tenkte jeg ville kunne leve med. I det 55. spilleminutt fikk så hjemmelaget på ny straffespark, og denne gangen ble det mål! 1-1, og vidåpen match.


Vidåpent skulle det ikke bli så veldig lenge, for bare et drøyt minutt etter scoringen kom 2-1, før vi så måtte vente i 12 minutter på den neste scoringen, og stillingen ble 3-1. Igjen tok det bare litt over ett minutt før vi igjen fikk mål, og dermed sto det 4-1 etter 70 minutters spill.


Hjemmelaget benyttet nå anledningen til å bytte fire spillere på en gang, noe som fikk dommeren til å sende alle ut for å få i seg litt vann mens leggbeskyttere, knotter og annet ble inspisert. Samtidig begynte det å bre seg en liflig duft av gassgrillet kiełbasa over stadion, noe som var spesielt frustrerende for meg som ikke hadde spist siden frokost, og i tillegg måtte dra før kampen var over.

Fem minutter over fem tikket det inn varsel om at taxien var framme, så jeg måtte bare forlate banen før kampen var over, men jeg trøstet meg med at det skulle nok godt gjøres at sluttresultatet ble vesentlig forandret på de siste ti minuttene.

Jeg kom meg til flyplassen, og tross en del forsinkelser landet jeg ved midnatt på Gardermoen hvor jeg fikk handlet tax-freekvoten før jeg fikk utlevert kofferten. Før jeg dro hjem sjekket jeg så hvordan kampen endte, og det viste seg at jeg hadde ikke gått glipp av et eneste mål, det sto 4-1 også da dommeren blåste av. En flott minihelg med fotball på nivå 5, 7 og 8 i Kraków!

Tramwaj Kraków - Kabel Kraków 1-1

Etter en god natts søvn ble lørdagen startet med innkjøp av en dagsbillett til kollektivtrafikken i Krakow, før jeg la ut på jakt etter frokost. Jeg fant en koselig liten kafé hvor jeg kjøpte en takeaway avocado- og feta-sandwich, og fant så ut at jeg like gjerne kunne dra dit jeg skulle se kamp og spise den selv om jeg ville komme altfor tidlig fram. Som sagt, så gjort, og litt over en time før avspark tok jeg plass på tribuna for å se kamp på nivå 7 mellom Tramwaj Kraków og Kabel Kraków.


Sandwichen var fantastisk god, og mens jeg spiste den satt jeg i deilig skygge under taket som dekte litt av tribuna som strakte seg langs nesten hele den ene sida langs en flott gressmatte hvor noen vannspredere fortvilet prøvde å forhindre at gresset skulle tørke helt inn. Det var nemlig varmt i Lille-Polen (Direkte oversettelse av regionsnavnet Małopolska) i dag. Veldig varmt!

Ei stund før kamp dukka det opp fire 10-12-åringer med svarte trøjer med Tramwaj på ryggen og supporterskjerf rundt halsen. Det var liten tvil om at dette var en organisert liten supportergruppe, og det gledet mitt supporterhjerte å se at de brukte tida fram til avspark på å gå rundt og rekruttere andre småttiser som var på kamp til å komme og stå sammen med dem.


Etter at vi hadde hørt både Vangelis' «1492 – Conquest of Paradise» og Hans Zimmers musikk til Pirates of the Caribbean under innmarsjen ble kampen sparket i gang, og de unge supporterne futtet umiddelbart av litt pyro. En såkalt blinker er kanskje ikke det mest effektfulle man kan bruke i stekende sol klokka 11 på formiddagen, men heldigvis avga den noe røyk også.


Ute på banen var det også full tenning, enn si overtenning! Det tok bare 50 sekunder før hjemmelagets kaptein hadde pådratt seg et gult kort for å felle en motstander som var i ferd med å løpe fra ham. 

Jeg hadde jo kommet så tidlig at det ikke var noe billettsalg da jeg entret arenaen, men da jeg litt uti omgangen så at det sto noen i inngangen med et pengeskrin sørget jeg for å skaffe meg en lekker papirbillett. Ute på banen ble det også behov for papir, for etter en smell i hodet begynte en av hjemmelagets å blø noe voldsomt. Etter litt tørking og bandasjering var han heldigvis likevel klar for å fortsette, og det ble ganske tydelig at reglene rundt blod på drakta var noe mer liberale her enn hjemme.

De unge supporterne prøvde stadig å få opp stemningen, uten at de fikk med stort fler enn seg selv på forsøkene.


Mål ble det derimot ikke, så da vi kom til pausen sto det fortsatt 0-0. Jeg oppdaget nå at det var loddtrekning på inngangsbilletten, og sørget for å holde meg så nært at jeg så hvilke tall som ble trukket ut, for speaker leste selvsagt opp tallene bare på polsk. Selv var jeg bare ett nummer unna å vinne et Tramwaj-skjerf, mens et annet skjerf ble vunnet av en som hadde Kabel-trøye på seg.


Andre omgang startet, og vi fikk en ny runde blinking fra supporterne, men røyken fra dette hadde knapt lagt seg da gjestene i det 48. minutt kranglet seg forbi hjemmelagets forsvar og satte inn 0-1!


Da vi passerte timen futtet så de unge supporterne av resten av pyroen de hadde med, og denne gangen hadde de også en enhet som virkelig genererte røyk! Med litt hjelp av vindretninga fikk de mye bedre uttelling denne gangen, til stor frustrasjon for enkelte av de andre frammøtte.


Jeg gjorde så genistreken å melde at jeg syntes vi så ut til å være mye nærmere 0-2 enn 1-1, noe som selvsagt medførte at i det klokka viste 65 spilte minutter ble ballen kriget i mål fra nesten død vinkel. Nå sto det altså 1-1.

Herfra og ut syntes jeg det var hjemmelaget i sine hvite (og en blodig) trøyer som førte an, men fler mål ble det ikke, så da dommeren etter noen minutter overtid blåste av sto det fortsatt 1-1, noe det virket som om begge lag var ganske misfornøyde med.


Jeg kom meg tilbake til bussen, og kom meg etter noen rutemisforståelser på veien videre til dagens andre kamp, på nordsida av byen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

lørdag 7. september 2024

KS Cracovia II - MKS Limanovia 3-3

Etter fire helt fotballfri hverdager, hadde jeg fredag avsluttet arbeidsuka i Krakow i Polen, men i stedet for å reise rett hjem forlenget jeg turen med ei ekstra natt, så etter å ha sjekket inn i Airbnb-en hvor natta skulle tilbringes satte jeg kursen ut i gatene på jakt etter transport til Cracovias treningssenter litt utenfor byen. Etter en kort trikketur hoppet jeg over på en smekkfull buss, men til slutt kom jeg da fram til det lille stedet Rączna, hoppet av bussen, og fant en åpen dør i gjerdet for å komme meg inn på anlegget for å se Liga IV (altså nivå 5)-kampen mellom Cracovia 2 og Limanovia.


Stadionet var slett ikke så verst, med ei relativt stor tribune langs den ene langsida, og innbytterbenker på motsatt side. Det var også et inngjerda typisk øst-europeisk bortefelt bak det ene målet, så her kunne nok også byens Ekstraklasa-lag spille ved behov. Da jeg kom var vi ikke mer enn 3-4 personer spredt utover tribuna, men inn mot kampstart kom det sigende til så mange at jeg raskt ga opp å prøve å telle.

Da kampen kom i gang noen minutter etter annonsert avspark ble jeg av Jakub gjort oppmerksom på at blant de unge Cracovia-spillerne befant det seg en som nok trakk opp snittalderen noe. Den det var snakk om var den danske tidligere Brann- og Stabæk-spilleren Andreas Skovgaard, som ikke har fått spille noe særlig for førstelaget til klubben i år og derfor befant seg på andrelaget. Jeg merket meg også at det var flere på tribuna med polsk landslagsantrekk på seg, og min nettbaserte guide kunne fortelle at det var Polens U20-landslag som hadde treningssamling i Krakow nå.

Ute på banen svingte spillet innledningsvis litt fram og tilbake, men jeg hadde akkurat fått litt inntrykk av at hjemmelaget kanskje hadde et lite knepp høyere toppnivå enn sine gjester fra sørøst da vi i det femtende minutt fikk se en av de rødhvite tråkle seg gjennom forsvaret og bekrefte inntrykket mitt ved å sette inn 1-0.


Bortelaget gjorde dog like etter mine antagelser til skamme. Det var bare såvidt spilt fem minutter fra forrige mål da jeg fikk en fornemmelse om at noe kom til å skje, tok opp mobilen, og fikk filmet utligningen til 1-1.


Etter en halvtimes spill ble spillerne sendt ut til sidelinja for å få i seg litt vann i sensommerkvelden, og da spillet ble startet opp igjen med et hjørnespark til hjemmelaget endte det med en helt ENORM målsjanse … til gjestene!


Scoring ble det iallfall ikke, og da dommeren sendte lagene i garderoben etter første omgang sto det fortsatt 1-1. Jeg mistenkte at det var noen drikkeautomater inne i garderobebygget noe sted, men fant ut at jeg skulle overleve uten til jeg kom meg tilbake til byen.

Da andre omgang braket løs tok det bare fem minutter før vi igjen fikk scoring, og nå var det bortefansen som kunne juble for å ha tatt ledelsen 1-2. Gleden over ledelse ble dog kortvarig, da vertskapet utlignet til 2-2 etter ganske nøyaktig tre nye minutters spill.

I det min klokke (Stadionuret var av noen merkelig grunn montert sånn at det var umulig å se for oss som satt på tribuna) passerte timen spilt tok så de rødhvite igjen ledelsen, nå altså med 3-2 på tavla.

Hjemmelaget hadde hatt flere gode muligheter til å drepe kampen, og knapt ti minutter før full tid fikk de en ny sjanse, men i likhet med da gjestene hadde ødsla borte sin alenemedkeeper-mulighet i første omgang, så røk også denne muligheten til å sette spikeren i kista.


Når man ikke klarer å avgjøre en kamp hvor man i perioder dominerer ute på banen, så ender det ofte med at man straffes for det. Da Limanovia i det vi gikk inn i overtiden fikk et frispark fra en posisjon hvor det var mulig å skyte var det nettopp dette som skjedde. Ballen overlistet Cracovia-målvakten, og det sto 3-3.


Resten av overtiden var det nok hjemmelaget som var nærmest å avgjøre, men veldig nær kom de aldri, så da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 3-3, og hvert lag kunne være mellomfornøyde med ett poeng i kofferten.

tirsdag 30. april 2019

GOSRiT Luzino - Stolem Gniewino 1-1

Ettersom jeg ble streikefast i Gdansk ett ekstra døgn innså jeg at kampen jeg hadde tenkt å se på ettermiddagen 1. mai, Haga - Løvenstad 2 kom til å ryke. Jeg hev meg da rundt på 90minut.pl for å se om det ble spilt noen kamper på kvelden 30. april, og jaggu fant jeg ikke en en drøy times togtur unna Gdansk.

Jeg dro ganske tidlig ut til Luzino som landsbyen kampen ble spilt i heter, og sørget etter ankomst for å finne en liten restaurant og kjøpe meg middag. Valget landet på noe som viste seg å være en schnitzel-variant med litt triste fries til, og en helt amazing kålgugge! Etter måltidet tuslet jeg gjennom det lille sentrumet, over togskinnene og et drøyt kvarters gåtur opp til stadion.

Vel framme fant jeg et helt suverent anlegg, med tribuner, speakertårn, servicebygg (men ikke garderober, de var i en hall et stykke unna), og en helt suveren fotballbane. Her skulle det bli kos å se kamp!

Jeg satt en times tid og bare sugde inn atmosfæren på anlegget før klokka begynte å tikke mot seks, men lite tydet på at det nærmet seg avspark. Klokka ble faktisk kvart over før kampen ble sparket i gang, og jeg var veldig glad at jeg hadde god tid til toget mitt tilbake skulle gå etter kampen.

Det tok bare såvidt over fem minutter før jeg fant ut at den benken jeg hadde satt meg på var bortebenken. Siden bortelaget holdt til bare knapt to mil unna var det en liten gjeng gubber (Jeg anslår snittalderen deres til å være 55) som hadde slått seg ned der, og kom med stadige kommentarer og «kurwa»-rop (Stygt polsk ord). Måten jeg fant det ut på var at hjemmelaget fikk frispark fra 16,5 meters hold. Dette ble på mesterlig vis skrudd rundt muren og i lengste hjørne, og stemninga skjøt ikke akkurat i været ved min side.

Hjemmelaget fortsatte å være best den første delen av omgangen, men gjestene tok mer og mer over. Etter en halvtime ble det litt for slapt i forsvaret til Luzino, og Gewino fikk score på et finfint skudd.

1-1 holdt seg til pause, og jeg oppdaget at det fine lile servicebygget med de store WC-skiltene var mest til pynt. Dørene var låst, så jeg måtte sette kursen mot skogkanten like ved.

Andre omgang ble en god gammeldags knokkelkamp. Det haglet med taklinger begge veier, og det haglet med gule kort. At ingen fikk sitt andre gule er simpelthen et mirakel! De tilreisende gulkledde dominerte ute på banen hele omgangen, men hjemmelaget hadde stadig farligheter på kontringer. At ingen scorte etter pause er faktisk også et mirakel!

Mot slutten av kampen ble det enda mer febrilske forsøk på å vinne, men uten at noen klarte å score. Kampen endte 1-1, og det virket det som om hjemmelagets supportere var fullt klar over at det var de som hadde mest grunn til å være fornøyde med.

Jeg tuslet ned til togstasjonen igjen, hadde griseflaks med å nå et kjempeforsinket tidligere tog (og dermed slapp å vente 40 minutter), og ved togbytte i Gdynia hadde jeg på nytt flaks, og rakk umiddelbart et tog videre inn til Gdansk. Vips var jeg tilbake på hotellet over en time tidligere enn planlagt!

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

søndag 28. april 2019

Zaspa Gdańsk - OKS Janowo (Rumia) 4-7

Hadde spart det beste til slutt i helgas Gdansk-groundhopping, og gikk for en kamp på nivå åtte søndag. Hadde egentlig planlagt to kamper, og blitt tipset om en til på nivå 7 litt utenfor byen, så det kunne bli mer.

Etter en trikketur gjennom en forstad fylt med kolonihager ankom jeg Gedania 1922s anlegg, hvor den unge klubben Zaspa Gdansk spiller sine hjemmekamper på den smaleste kunstgressbanen jeg har sett noensinne. Anlegget virket for øvrig veldig flott, med flere små haller, mindre baner, og en fullstørrelse gressbane som nok brukes på et noe høyere nivå enn dette (Gedania har lag både på nivå 5 og nivå 6). Anlegget lå ikke så langt unna Energa-stadion hvor Lechia Gdansk spiller, så gjennom buskene kunne man se dette.

Hadde på forhånd sendt en melding på facebook til klubben for å finne ut hvor kampen ble spilt, så da jeg ankom skjønte han som hadde svart hvem jeg var, og kom bort og hilste på. Han lurte selvsagt på hvorfor i alle dager jeg kom og så på dem en søndag formiddag, og beklaget på forhånd for at nivået ikke var allverden, og at de de møtte var serielederen, så her kunne det bli stortap.

Advarselen lot til å holde stikk, da både 0-1 og 0-2 kom før seks minutter var spilt av kampen. Gjestene fortsatte å dominere på banen, og produserte sjanse etter sjanse uten at de ble omsatt til scoring, så de fleste var nok overrasket da det kom en redusering til 1-2 like før 13 minutters spill.

Like etter halvspilt omgang kom gjestene igjen på scoringssporet, og en av lagkameratene til målscorer ble så glad at han sannsynligvis påførte ham hørselsskade i feiringa.

2-3 kom like etterpå da et langskudd skifta retning i feltet, og den varslete overkjøringa resultatmessig lot definitivt vente på seg. 2-4 kom etter 34 minutter, og de siste ti minuttene inn mot pause begynte flere å vise at de var slitne.

Rett før pause fikk de lilla en ny sjanse til å redusere, denne gangen på straffespark, men dette ble satt utenfor, og lagene tok seg en hvil med 2-4 i boka.

Andre omgang startet som første, med en tidlig scoring for gjestene. Etter en stund inntraff en pussig situasjon, da et skudd utenfor mål traff noe skarpt, så ballen punkterte og måtte byttes ut. Første gang jeg har sett det skje!

Tempoet i kampen ble labrere og labrere, men drøyt ti minutter før slutt mobiliserte hjemmelaget krefter til en finfin kontring, som ble kronet med scoring. Minuttet senere fikk man et nytt straffespark, og denne gangen ble det ikke gjort noen feil. 4-5!

Kunne det utrolige skje, at man tok poeng fra serielederen, tenkte nok mange nå, men håpet ble raskt slukket. Like før klokka bikket 90 minutter gjorde keeper en strålende redning da en spiller kom alene mot ham, men returen klarte han ikke å gjøre mer enn å få slengt en eller annen kroppsdel på så den skiftet retning, men fortsatte mot mål. Her klarte en av utespillerne nesten å stoppe den, men den gikk inn, og det sto 4-6.

På overtid kom det nok en scoring, og det hele endte dermed 4-7. Jeg hadde underveis kommet til at det ble for mye stress å komme seg til andre sida av byen for å se nok en kamp, klokka 13 (Jeg ville uansett ikke rukket fram før langt uti første omgang), og at det ville bli alt for komplisert (eller dyrt) å komme seg på nivå 7-kampen i Bojano klokka 18, så jeg avsluttet dermed Gdansk-groundhoppinga mi for denne gang.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

lørdag 27. april 2019

Lechia Gdansk - Legia Warszawa 1-3

Etter de to breddekampene (Nivå 5 og nivå 6) tidligere på dagen slang jeg innom hotellet og fikk på meg litt mer klær, og tok trikken til Stadion Energa Gdansk. Her skulle byens stolthet Lechia ta imot hovedstadens Legia Warszawa til toppoppgjør i «Ekstraklasa», den polske toppdivisjonen.


Å komme seg inn gikk bare fint, og jeg slang i meg en Kiełbasa før jeg fant plassen min, som viste seg å ha en strålende utsikt til banen. For bare 45 zloty var dette virkelig et kupp!

Inn mot kampen var det litt kniving mellom supporterne, noe som virkelig var moro å se på. Det hele kulminerte med en svær overhead-greie fra de tilreisende, akkompagnert av masse pyro.

Etter fem minutters spill fikk vi en VAR-situasjon som endte med ingenting, til hjemmefansens store fortvilelse. Stor var derfor gleden da 1-0-målet endelig kom etter drøye ti minutter.

Inn mot pause hadde gjestene flest store sjanser, og jeg fryktet for at ledelsen neppe ville holde til poeng om det ikke kom flere scoringer for de grønnhvite.

Rett før pause kom det så enda mer pyro fra bortesupporterne, denne gangen ganske massivt, akkompagnert av masse flagging.
Da lagene kom på banen igjen etter pause fortsatte de for anledningen gråkledde å være farligst, og etter et kvarter kom utligningen. Ti minutter før full tid kom også 1-2, og da hjalp det ikke om hjemmefansen dro i gang både knallskudd og bluss.

På tampen fikk en Lechia-spiller rødt kort, og på overtid kom 1-3. Dermed ble alle tre poengene, og sannsynligvis også seriemesterskapet, med tilbake til hovedstaden.

Flere bilder (mest av tribunelivet) kan du se på facebook.