Bureå IF - Vebomarks IF 0-1

Etter å ha forlatt Norrvalla suste jeg sørover på Efyran, og svingte etter et drøyt kvarter inn mot Bureå. Her fant jeg raskt fram til fotballbanen, hvor treningskampen mellom Bureå IF og Vebomarks IF allerede hadde vart i rundt ti minutter da jeg kom fram til banekanten.

Også her var det et overraskende godt oppmøte av tilskuere, og faktisk også ei lita stillastribune hvor de mest varmblodige hadde slått seg ned. Det hadde blitt rimelig kjølig i denne aprilkvelden, så de aller fleste hadde valgt å bli stående i håp om at det ville gi litt mindre varmetap.

Ute på kunstgresset bølget spillet fram og tilbake, og knapt ti minutter etter at jeg hadde ankommet var det gjestene som skal spille kommende sesong på nivå 7, divisjonen under vertskapet, som kunne juble. Ballen ble kranglet i mål i motsatt ende av banen fra der jeg sto, og det hadde blitt 0-1.

Rett før pause dukket plutselig en fyr opp og spurte om det var jeg som var «norsken». Jeg kunne ikke annet enn å bekrefte det, og fikk da overrakt både skjerf, lue og buff fra Bureå IF. Så mange av mine forfedre fra før midten av attenhundretallet som kom fra nærområdet her, så var jo det høyst passende!

Det var fortsatt ettmålsledelse til de grønnsvarte da lagene fikk gå i garderoben, og jeg benyttet anledningen til å avtale med dommeren at det var OK at jeg gikk på en liten fotosafari rundt banen etter pause. Lysforholdene var dessverre litt utfordrende, men jeg fant ut at det uansett ville være bedre enn å bare stå på ordinær publikumsplass.

Andre omgang ble dessverre ingen stor forestilling. Utenom en svært god redning fra hjemmelagets målvakt var stort sett det eneste minneverdige som skjedde at en Bureå-spiller fikk en klarering der det gjør aller mest vondt. Heldigvis medfører smeller der sjelden langvarige fravær, så etter å ha vridd seg litt på bakken kom han i gang igjen.

Det siste kvarteret av kampen ble akkompagnert av ivrig såpebobleblåsing fra publikumsplass, uten at dette sørget for flere mål. Det sto dermed fortsatt 0-1 da dommeren blåste av, og det var en noe misfornøyd gjeng i hvite trøyer som takket motstanderne og dommertrioen for kampen og innsatsen, for det var nok ingen tvil om at de hadde planlagt å se sterkere ut enn dette nå når sesongstart nærmer seg.

Selv hoppet jeg igjen i bilen og tok fatt på dagens siste etappe, mot Umeå hvor de neste nettene skulle tilbringes.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.