IFK Kumla - Sävedalens IF 2-0

Etter at kampen jeg hadde tenkt å se denne lørdagen ble flytta til en bane jeg hadde fra før, så jeg i stedet tok den banen på tirsdag, så hadde det åpnet seg en mulighet for å få nok en ny bane i Sverige i dag. Jeg sto derfor tidlig opp, satte kursen østover, og etter en pitstop i Charlottenberg kom jeg til slutt fram til småbyen Kumla rett sør for Örebro, og fant fram til fotballbanen hvor det var klart for kvalifiseringskamp til neste års division 2 mellom IFK Kumla og Sävedalens IF.

Sävedalen hadde endt på andreplass i sin avdeling i division 3, og deretter slått ut Säffle fra naboavdelinga i første kvalikrunde, mens IFK Kumla hadde kommet tredje sist i sin division 2-avdeling, og attpåtil hadde laget fra Göteborg-forstaden vunnet første oppgjør mellom de to 1-0. I et forsøk på å friste flest mulig på kamp for å støtte laget i jakten på de to målene som trengtes ble det derfor i dag fristet med gratis inngang, noe som så ut til å ha en viss effekt, da det strømmet til godt med folk.

Etter en liten sistelitenreparasjon av det ene målnettet var det klart for avspark, og hjemmelaget tok snart tak i kampen. Det aller meste skjedde foran de tilreisendes målvakt, men lenge var det eneste de blåhvite fikk ut av dette overtaket ett og annet hjørnespark. Jeg gjorde et forsøk på å telle publikummet, og kom fram til at det var et sted mellom 250 og 300 frammøtte, hvorav en solid kontingent bortefans.

Vi hadde akkurat passert en halvtime av kampen da det endelig løsnet for IFK-erne fra Närke. Et angrep endte slik det skulle, og plutselig sto det 1-0, altså 1-1 sammenlagt, og alt var vidåpent!

Noen minutter senere ble det litt dramatisk da Kumla-keeperen plutselig lå nede og måtte ha behandling, og da han endelig kom seg på bena igjen haltet han stygt, noe som bare ble verre og verre utover i kampen. Tross skaden ble det ikke flere mål i første omgang, så det sto fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause.

Etter et lite kvarter kom kampens aktører igjen ut fra kjelleren under den fancy tribuna her i idrettsparken i Kumla, og da di igjen inntok kunstgresset merket jeg meg at gjestene nå gjorde et par bytter. Om det var byttene som gjorde utfallet skal være usagt, men nå syntes jeg rødtrøyene så mye farligere ut enn de hadde gjort i første omgang. Scoringer ble det likevel ikke noen av, og da ballen et lite kvarter ut i omgangen endelig gikk i nettet bak mannen i grønt etter en corner hadde dommeren blåst frispark utover.

Dette skremmeskuddet var tydeligvis det hjemmelaget trengte for å våkne opp igjen, og de arbeidet seg nå inn i kampen igjen, men tross flere store sjanser ville visst ikke ballen i mål flere ganger denne lørdagsettermiddagen. Jeg hadde mentalt begynt å forberede meg på ekstraomganger, og til og med begynt å tenke på hvordan jeg skulle filme en eventuell straffekonk da en Kumla-spiller ble revet overende i feltet og alle forventet at det skulle bli straffespark til hjemmelaget med ti minutter igjen å spille.

Alle forventet som sagt straffe, men det viste seg at «alle» i dette tilfellet betød alle unntatt de tre svartkledde. Ingen av dem mente det hadde skjedd noen ulovligheter, og dermed ble tenningsnivået hos vertskapet enda et lite hakk høyere. I det vi passerte 87 spilte minutter kulminerte dette i at ballen etter et fint angrep ble hamret i mål til 2-0! Vanvittig jubel hos vertskapet, mens Sävedalen nå innså at det så meget dårlig ut for opprykksdrømmen deres.

Da vi gikk inn i overtiden ble det varslet seks minutter tillegg, og med en keeper som knapt var gangfør kunne dette bli en tøff storm å ri av for IFK Kumla. Likevel ble det mest dramatiske som skjedde på overtid at en spiller som hadde blitt byttet ut klarte å pådra seg rødt kort, og da klokken passerte 97 minutter ble hjemmelaget stoppet fra å ta et frispark på midtbanen av at dommeren blåste av kampen. Det sto fortsatt 2-0, nedrykket var avverget og glade kumlinger (jeg håper virkelig at dette ikke er demonymet for personer fra Kumla) gikk rundt og gratulerte hverandre, mens helt utslåtte sambygdinger av Björn Rosenström lå strødd utover banen!

For bortelaget ventet drøye tre timer i buss hjemover, tre timer som nok kom til å føles betydelig lengre enn de fire timene som ventet meg på veien tilbake til Oslo. På veien la jeg for øvrig inn litt shopping, og fikk dermed en bedre biffmiddag da jeg kom hjem etter en strålende fotballdag i et helt greit novembervær.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Landvetter IS - Sävedalens IF 3-1

Etter å ha vært hjemme i nord forrige helg og spilt trombone så jeg fram til å få tatt en dobbel i Sverige igjen denne lørdagen. Da jeg våknet tidlig på morgenen gikk jeg inn på SvFFs nettsider, og oppdaget der at kampen jeg hadde tenkt å se i Dalsland klokka fire på ettermiddagen var avlyst. Nå var gode råd dyre! Jeg hev meg rundt og la en ny plan, spratt ut i bilen og satte kursen sørover i stedet for østover, og kom etter noen timer fram til nabolaget til Göteborgs flyplass hvor det skulle spilles treningskamp mellom Landvetter IS og Sävedalens IF.

Etter å ha parkert fikk jeg sett meg litt rundt på det flotte anlegget hvor to kunstgressbaner lå badet i vårsol, og det selv om kiosken på klubbhuset så veldig stengt ut ble rigget til en liten adhoc-kiosk på den helt nydelige tretribuna. Dersom klubben din planlegger å bygge tribune, dra til Landvetter og studér hvordan den de har der ser ut!

De to lagene som møttes holder til vanlig til i hver sin divisjon, og det ble raskt klart at det var vertskapet som ikke bare på papiret så sterkest ut her. Selv om den første nettkjenningen til de grønnkledte ble helt riktig annulert for det som i håndball ville blitt kategorisert som «brøyt», så tok det ikke veldig lang tid før vi fikk en tellende scoring. Det måtte riktignok et lite volleyballslag etter en corner til så det ble dømt straffespark, men straffeskytteren gjorde ingen feil og vi fikk 1-0 rett før kvarteret var spilt.

Foran de omlag trekvart hundre som var på plass fortsatte hjemmelagets dominans, og i det 24. minutt kom 2-0. Det begynte nå å bre seg en del frustrasjon hos gjestene fra den andre sida av Knipeflågsbergen, og dommeren måtte ved en anledning si klart fra til en spiller at det var bare en persons meninger som var relevante her, og det var hans egne. Spillerne måtte bare finne seg i å akseptere det som ble dømt!

Landvetter fortsatte å ha kontroll, og på overtid før pause ble også 3-0 satt inn, denne gang som følge av et hjørnespark som ble stusset i nettet.

3-0 ble dermed pausestillinga, og jeg kunne inspisere den tidligere nevnte kiosken. Det viste seg at hun som bemannet (for ikke å si bekvinnet) den opprinnelig var norsk, og da hun så Forza Tromsø-logoen på hettegenseren min kunne hun røpe at hun var på cupfinalen i 1986! Siden jeg ikke kunne swishe fikk jeg påspandert en Trocadero og en sjokolade, fordi det var så mye styr hvis jeg betalte med kontanter. Service på høyt nivå!

Da andre omgang ble sparket i gang hadde Sävedalen byttet nesten hele laget sitt, og jeg var virkelig spent på hvordan dette ville påvirke det som foregikk ute på kunstgresset. Det viste seg at enten hadde de virkelig byttet seg opp, eller så hadde vertskapet sluppet foten kraftig av gasspedalen, for rødtrøyene var nå betydelig mer med på notene enn de hadde vært før hvilen. Det ble likevel ikke særlig skummelt for hjemmelaget, men etter nesten 80 minutter av kampen raknet det litt bak. En Sävedøl (Heter det det på svensk?) ble revet overende i feltet, og dommeren skrittet på ny opp 11 meter fra mållinja. Heller ikke denne gangen ble det gjort noen feil, og vips sto det 3-1.

De siste drøye ti minuttene av kampen besto stort sett av at gjestene sto og stanget mot en grønn vegg, så da dommeren etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 3-1, og mens hjemmelagets spillere jublet hastet jeg mot bilen for å fortsette mot dagens andre kamp litt lenger nordøst.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sävedalen - Hittarp 3-3

Søndagen startet med en tretimers kjøretur, før jeg ved et lykketreff svingte av på feil avkjørsel i Göteborg. Dette gjorde at jeg fikk fylt bensintanken og tømt en annen tank før jeg tok de siste par kilometrene inn til Sävedalen i storbyens nabokommune Partille (Som jeg aldri hadde hørt om før), og fant fram til Vallhamra hvor det var klart til division 2-kamp mellom Sävedalens IF og Hittarps IK.

Etter å ha funnet riktig parkeringsplass gikk jeg rundt hjørnet av en kunstgressbane og så inn på selve stadionområdet. Her fant jeg en flott (men kanskje litt ujevn i kantene) gressmatte omgitt av et noe slitent friidrettsanlegg. Det var også en liten betongtribune, men de fleste av de frammøtte hadde plassert seg litt høyere enn denne var plassert. (En av de som satte seg på den ble for øvrig overfalt av maur, så han valgte å gå over til å være stående supporter i stedet).

Etter å ha fått hørt en herlig klubblåt på lydanlegget fikk vi så høre speaker prøve å introdusere lagene. Ikke vet jeg hva grunnen kunne være, men der musikken slett ikke låt så verst, så var speakerlyden helt grusom. Det skurret, og hørtes ut som om noen hadde kastet et vepsebol ned i en sousafon, eller noe sånt.

Ute på banen skurret det derimot ikke så mye. Hjemmelaget kom best i gang, men slet en stund med å utnytte overtaket. Etter 12 minutter fikk de derimot en corner, som effektivt ble stanget i mål til 1-0.

Rødtrøyene fikk derimot ikke være særlig lenge i paradis. Det tok ikke mer enn to minutter før gjestene fra Helsingborgs utkant kom i et angrep som fikk Sävedalsangrepet til å kollapse totalt. 1-1, og vi var like langt.

Etter dette bølget spillet fram og tilbake, men igjen syntes jeg hjemmelaget hadde et lite overtak, som de ikke klarte å gjøre noe ut av. De hvitkledde fra Skåne (Ja, det var enkelt å høre hvem av de vel 50 frammøtte på tribunen som var bortesupportere) lot på sin side til å slite litt, men så, i det 42. minutt, var det deres tur til å konvertere et hjørnespark til scoring, og vips sto det 1-2.

Bare halvanna minutt etterpå kom så Hittarp på nytt i angrep, og fra like innenfor hjørnet av sekstenmeteren ble ballen presis plassert i krysset, og dermed sto det 1-3 da lagene gikk til pause. Kunne hjemmelaget komme tilbake fra den kalddusjen de hadde fått rett før hvilen?

Etter å ha fått kjølt seg litt ned inne i garderoben kom lagene tilbake, og det var tydelig at hjemmelaget hadde lyst å klare å komme inn i kampen igjen. Tross et voldsomt press kom det ikke noen scoringer, og Hittarp kom etter hvert mer med i spillet igjen.

Om det var varmen som gjorde det eller bare generell frustrasjon vet jeg ikke, men det ble etter hvert ganske ampert ute på banen, og ved en anledning kalte dommeren til seg begge lags kapteiner etter å ha delt ut et par gule kort, og tok en lang prat med dem. Dette lot til å virke noe nedkjølende på temperaturen i spillernes hoder, for det ble litt mindre bråk etter dette. Så, etter vel 73 minutters spill fikk hjemmelaget et hjørnespark som etter masse kaos i feltet ble kriget i mål til enorm jubel.

Drøyt to minutter senere skulle så vertskapet slå et frispark fra litt distanse. Jeg er usikker på om noen flikket det videre på veien, eller om det bare gikk direkte i mål. Mål ble det uansett, og opphentingen var fullført! 3-3, og igjen var det vidåpent hvordan kampen skulle ende.

SIF hadde nok et lite overtak det siste kvarteret, men også bortelaget fikk noen muligheter til å avgjøre, men da dommeren etter noen minutters overtid blåste av kampen sto det fortsatt 3-3. Jeg hastet mot bilen og satte kursen ned mot sentrum for å se dagens neste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.