Holeværingen - Slemmestad 3-0

Tirsdag kveld, og de fleste breddefotballinteressertes øyne var rettet mot innspurten av fjerdedivisjon i Oslo, hvor opprykket i avdeling 1 skulle avgjøres. Jeg hadde også egentlig tenkt meg på en av kampene der, men da jeg fikk snusen i at helgas kamp mellom Hønefoss 2 og Solberg kom til å bli flyttet til HBKs faste stadion valgte jeg i stedet å rykke ut for å få tatt banen den kampen først hadde vært satt opp på nå i kveld. Bilen ble fylt opp med Jon Are, Andreas og André, og sammen krysset vi Sollihøgda, tok et pitstop på Sundvollen, og kom i god tid før avspark fram til banen hvor det skulle være femtedivisjonskamp mellom Holeværingen og Slemmestad.

Jeg hadde jo alt vært på anlegget her og besøkt gressbanen, men siden da var banene blitt splittet hos Futbology, og nå hadde det altså endelig kommet en mulighet for å få besøkt også kunstgressbanen. Da vi kom var det et yrende liv med noe aldersbestemt aktivitet i tillegg til de to lagene som varmet opp. Noen minutter etter annonsert tidspunkt var det likevel klart for avspark, og vi fikk se to lag som spilte langt jevnere enn tabellsituasjonen tilsa.

Spillet bølget fram og tilbake, og de få målsjansene som kom var såpass små at jeg nesten begynte å frykte at det var en 0-0-kamp vi skulle få bivåne sammen med de 30-40 andre frammøtte. Heldigvis hadde ikke hjemmelaget tenkt å avgi poeng til bunnlaget Slemmestad (Litt over de absolutte jumboene Svelvik), og rett før omgangen var halvspilt vartet de røde og blå opp med flott angrepsspill som ga 1-0.

Som om det ikke var ille nok for Slemmestad å havne under, så måtte de også nå bytte ut en spiller som hadde fått strekk. Det så nå tungt ut for de for anledningen hvitkledde. Etter å ha tuslet rundt banen var det rundt ti minutter igjen til pause, men jeg måtte nå forlate åstedet litt for et høyst nødvendig ærend inne i idrettshallen like ved. Da jeg kom tilbake var vi på overtid av første omgang, og tross at mine passasjerer prøvde å overbevise meg om at kampen var snudd til 1-2 sto det fortsatt 1-0 da dommeren sendte lagene i garderoben til pause.

Etter pause fikk vi første mål alt etter halvannet minutt, og igjen var det vertskapet som kunne juble, mens de tilreisende fortvilte etter at det hadde skjedd en forferdelig glipp i forsvaret. Med 2-0 kunne mye virke avgjort, men det var fortsatt høyt tenningsnivå, og flere spillere pådro seg gule kort utover i omgangen.

Da vi nærmet oss 57 spilte minutter scoret Holeværingen på ny, og denne gangen var det et hjørnespark som endte med at ballen ble ekspedert i mål til 3-0.

Hadde Slemmestads sjanser ikke alt sett små ut, så gjorde de definitivt det nå. Laget med det fossilprydete stadionet skal ha all ære for at de aldri ga opp, men den etterlengtete reduseringen kom aldri. Det sto dermed fortsatt 3-0 da lagene takket hverandre og dommerne for kampen, og vi alle kunne gå mot parkeringsplassen for å få varmet oss litt i bilene igjen.

Turen hjem ble bortsett fra et par-tre omkjøringer ganske begivenhetsløs, og snart var passasjerene dumpet i sentrum og jeg var hjemme i Groruddalen igjen etter det som fort kan ha vært årets siste nye norske bane for undertegnede.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.