TSV 1860 München - SpVgg Unterhaching 0-0

Etter en kort natt på hotellrommet i Graz sto jeg tidlig opp lørdag morgen, og fant via et supermarked fram til togstasjonen. Her dukket snart toget opp, og jeg var klar for mange lange timer på vei mot Bayerns hovedstad. På veien lyktes jeg ENDELIG med det jeg har prøvd mer eller mindre ustanselig den siste uka: Å få kjøpt billett til kampen jeg hadde lyst å se! Vel framme på Münchens østbanestasjon stappa jeg derfor kofferten raskt i et oppbevaringsskap, og bestilte en Bolt til stadion hvor det var regionalliga-kamp mellom 1860 München og Unterhaching.

Da jeg entret tribuna var det alt spilt et par minutter, men det var lite som tydet på at jeg hadde gått glipp av noe særlig. Et fullsatt stadion sang for laget som hadde blitt tvangsdegradert etter at de egentlig så ut til å ha berget plassen på nivå 3 helt greit, mens det også var stappfullt på bortefeltet (I motsetning til forrige gang jeg så Unterhaching spille bortekamp, men nå var det altså et lokaloppgjør med under et kvarter «reise» mellom lagenes hjemmebaner det var snakk om).

Stadionet i Grünwalder Straße er kanskje ikke en arkitektonisk perle, slik det jeg besøkte dagen før var, men det har utvilsomt en sjarm man ikke finner maken til mange andre steder. På den ene sida ligger ei ganske lita betongtribune, på den andre sida en ganske stor en, og mellom dem i vest er det en svær sving med stående hjemmesupportere, og her ble det flagget, viftet med skjerf, og som sagt sunget av full hals.

Ute på gressmatta bølget spillet fram og tilbake, men jeg syntes tidlig jeg merka litt derbynerver hos begge lag. Et tap ville definitivt svi mye mer enn hva en seier ville glede, og dermed var risikoviljen kanskje ikke så stor som den ville vært mot en annen motstander enn naboen. Ut fra tabellsituasjon var det nok 1860 som hadde mest å tape, og når sant skal sies syntes jeg kanskje de var et lite hakk kvassere enn sine gjester.

Det sto fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og jeg innså at tross lengden på kioskkøene måtte jeg få i meg noe mat nå skulle dette gå bra. Jeg klarte til slutt å sikre meg en pølse og et glass apfelschorle, og mens dette ble fortært inntok jeg ståfeltet på bakkeplan foran tribuna jeg hadde billett på for å se kampen litt derfra (og for å unngå å søle sennep på sidemennene mine).

I den lave ettermiddagssola ble det vanskeligere og vanskeligere å se hva som skjedde ute på banen, men det var klart at hjemmelaget var best, uten at de klarte å omsette dette til scoringer. Jeg noterte meg for øvrig at søndagens NFL-kamp her i byen hadde satt sitt preg også på Regionalliga-publikummet, det var unormalt mange å se som enten hadde en lue eller et skjerf fra en av klubbene i den amerikanske sporten, og jeg så også et par karer med nesten fullt antrekk fra henholdsvis Packers og Steelers.

Det var ikke bare jeg som var frustrert over manglende scoringer, etter at nok et av 1860s angrep hadde ebbet ut uten resultat så jeg at lagets målvakt kastet seg ned og slo hendene i gresset i frustrasjon over at lagkameratene ikke fikk det til. Heller ikke dette hjalp, og da dommeren etter noen minutters overtid blåste av oppgjøret sto det fortsatt 0-0!

Jeg tror faktisk dette er første gang noensinne jeg har hatt to målløse kamper på rad, men jeg forventet at ting ville blitt annerledes når jeg dro videre for å se en kamp på nivå åtte like etterpå.