Viser innlegg med etiketten unterhaching. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten unterhaching. Vis alle innlegg

lørdag 14. november 2026

TSV 1860 München - SpVgg Unterhaching 0-0

Etter en kort natt på hotellrommet i Graz sto jeg tidlig opp lørdag morgen, og fant via et supermarked fram til togstasjonen. Her dukket snart toget opp, og jeg var klar for mange lange timer på vei mot Bayerns hovedstad. På veien lyktes jeg ENDELIG med det jeg har prøvd mer eller mindre ustanselig den siste uka: Å få kjøpt billett til kampen jeg hadde lyst å se! Vel framme på Münchens østbanestasjon stappa jeg derfor kofferten raskt i et oppbevaringsskap, og bestilte en Bolt til stadion hvor det var regionalliga-kamp mellom 1860 München og Unterhaching.


Da jeg entret tribuna var det alt spilt et par minutter, men det var lite som tydet på at jeg hadde gått glipp av noe særlig. Et fullsatt stadion sang for laget som hadde blitt tvangsdegradert etter at de egentlig så ut til å ha berget plassen på nivå 3 helt greit, mens det også var stappfullt på bortefeltet (I motsetning til forrige gang jeg så Unterhaching spille bortekamp, men nå var det altså et lokaloppgjør med under et kvarter «reise» mellom lagenes hjemmebaner det var snakk om).


Stadionet i Grünwalder Straße er kanskje ikke en arkitektonisk perle, slik det jeg besøkte dagen før var, men det har utvilsomt en sjarm man ikke finner maken til mange andre steder. På den ene sida ligger ei ganske lita betongtribune, på den andre sida en ganske stor en, og mellom dem i vest er det en svær sving med stående hjemmesupportere, og her ble det flagget, viftet med skjerf, og som sagt sunget av full hals.

Ute på gressmatta bølget spillet fram og tilbake, men jeg syntes tidlig jeg merka litt derbynerver hos begge lag. Et tap ville definitivt svi mye mer enn hva en seier ville glede, og dermed var risikoviljen kanskje ikke så stor som den ville vært mot en annen motstander enn naboen. Ut fra tabellsituasjon var det nok 1860 som hadde mest å tape, og når sant skal sies syntes jeg kanskje de var et lite hakk kvassere enn sine gjester.

Det sto fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause, og jeg innså at tross lengden på kioskkøene måtte jeg få i meg noe mat nå skulle dette gå bra. Jeg klarte til slutt å sikre meg en pølse og et glass apfelschorle, og mens dette ble fortært inntok jeg ståfeltet på bakkeplan foran tribuna jeg hadde billett på for å se kampen litt derfra (og for å unngå å søle sennep på sidemennene mine).


I den lave ettermiddagssola ble det vanskeligere og vanskeligere å se hva som skjedde ute på banen, men det var klart at hjemmelaget var best, uten at de klarte å omsette dette til scoringer. Jeg noterte meg for øvrig at søndagens NFL-kamp her i byen hadde satt sitt preg også på Regionalliga-publikummet, det var unormalt mange å se som enten hadde en lue eller et skjerf fra en av klubbene i den amerikanske sporten, og jeg så også et par karer med nesten fullt antrekk fra henholdsvis Packers og Steelers.

Det var ikke bare jeg som var frustrert over manglende scoringer, etter at nok et av 1860s angrep hadde ebbet ut uten resultat så jeg at lagets målvakt kastet seg ned og slo hendene i gresset i frustrasjon over at lagkameratene ikke fikk det til. Heller ikke dette hjalp, og da dommeren etter noen minutters overtid blåste av oppgjøret sto det fortsatt 0-0!

Jeg tror faktisk dette er første gang noensinne jeg har hatt to målløse kamper på rad, men jeg forventet at ting ville blitt annerledes når jeg dro videre for å se en kamp på nivå åtte like etterpå.

lørdag 30. november 2024

Energie Cottbus - Unterhaching 2-0

Etter gårdagens besøk hos en av de mest venstreradikale fotballklubbene i Tyskland var det helt andre fortegn som ventet meg i dag. Jeg stakk innom et bakeriutsalg på jernbanestasjonen og kjøpte meg et rundstykke med rå svinekjøttdeig på (Takk til Pyro & Pivo for tipset), og hoppet deretter på et tog sørøstover, met Brandenburgs nest største by, og den største byen i det tospråklige området hvor man foruten tysk også benytter seg av det slaviske språket sorbisk. Vel framme la jeg ut på en tjue minutters gåtur, og kom så fram til stadionet hvor det var klart for 3. liga-kamp mellom FC Energie Cottbus og SpVgg Unterhaching.


Det gikk veldig greit å komme seg inn på stadionområdet, men å komme seg til riktig tribune viste seg å ikke være like enkelt. Engelsktalende vakter var det langt mellom, men til slutt fant jeg en som hadde nok autoritet til å få åpnet den døra jeg måtte gjennom for å komme meg opp til øvre del av hovedtribuna. Jeg merket straks jeg kom opp dit at da jeg trodde jeg hadde bestilt plass med sola i ryggen hadde jeg bomma. Her var det lav ettermiddagssol rett i fleisen, så å se noe av det som skjedde på banen kom til å bli en utfordring.

Jeg nevnte innledningsvis at det var andre politiske fortegn som ventet meg her i Cottbus enn det jeg hadde opplevd i Potsdam dagen før, men tross at Energie er kjent som en av de fotballklubbene i Tyskland som har hatt mest problemer med nazister på tribunene slapp jeg heldigvis unna noen negative opplevelser i dag. På stadionet som hadde fire ganske ulike tribuner bundet sammen av hjørneseksjoner som heller ikke passet sammen med noe av det andre var den kortsida hvor hjemmefansen holdt til i ferd med å bli fylt opp, og jeg hadde da jeg gikk forbi sett at det ble delt ut ballonger, så her skulle det visst bli tifo.


En litt spesiell detalj her var at spillertunnelen var midt på supporter-kortsida, så gjestene fikk en massiv pipekonsert da de gikk i garderoben etter oppvarminga. Da kampen kom i gang ble ballongene brukt slik de skulle for å lage flotte røde og hvite striper på tribuna, og til sang med noen veldig imponerende desibel-topper innimellom ble hjemmelagets menn jaget framover i jakten på fortsatt tabelltopp. Innledningsvis var det likevel ikke veldig tydelig at dette var topp mot bunn, og Unterhaching sto godt imot fram til det endelig lyktes for vertskapet å trenge gjennom forsvaret i det 25. minutt. 1-0, og stor jubel.


Energie tok nå mer og mer over, men det var likevel helt utrolig at ikke de for anledningen sortkledde utlignet fem minutter før pause. Vi fikk likevel ikke flere mål før pause, så lagene gikk i garderoben med 1-0 på storskjermene. Selv tok jeg meg en tur bak tribuna for å se om det var mulig å få tak i noe å drikke, og etter å ha fått meg et beger med rødbrus fant jeg ut at jeg skulle ta et sidebytte i andre omgang for å se om det hjalp med vinkelen på sola, som i takt med at den sank på himmelen hadde blitt mer og mer slitsom.

Det var betydelig mer glissent i denne enden av tribuna enn der jeg hadde oppholdt meg i første omgang, og som en bonus fikk jeg nå også med meg hva de 70-isj bortesupporterne foretok seg. Jeg hadde likevel knapt satt meg før en Unterhaching-forsvarer var uheldig i et forsøk på å klarere ballen, og sendte den i en vakker bue over egen målvakt, og med 48:10 på klokka sto det 2-0.

Etter dette ble kampen aldri spennende. Vertskapet var nærmere å sette sitt tredje enn gjestene var å redusere, og det mest dramatiske var kanskje en situasjon der Cottbus-keeperen ble skadet. Etter litt behandling kom han seg heldigvis i drift igjen mens sola sakte forsvant ned mot horisonten i vest.

Da sola hadde forsvunnet ble det fort kaldt på tribuna, men det var ikke lenge igjen av kampen, og da dommeren etter noen hektiske sluttminutter blåste av kampen sto det fortsatt 2-0. Jeg forlot raskt stadion, og hørte helt bort til supporterkneipa Die Rote Karte et lite stykke unna stadion lyden av jubel og feiring.

Togtidene var selvsagt lite tilpasset kamptidene, så jeg måtte vente nesten en time, men til alt hell fant jeg en sjappe på stasjonen som solgte vaniljecola! Etter en begivenhetsløs togtur tilbake til Berlin kunne jeg så finne tilbake på hotellet og få av meg noen lag med klær før jeg la ut på jakt etter en ørliten dönerteller til kvelds (og som en bonus viste det seg at den sjappa jeg valgte å handle på også hadde baklava!).