Etter en kort busstur «hjemmefra» etter å ha fått på meg litt mer klær etter uværskampen oppe i fjellsida var jeg igjen på plass på Gundadalur i skyggen av nasjonalarenaen Torsvøllur. Så ivrig at jeg gikk for to kamper på samme bane var jeg ikke, men jeg hadde da jeg planla dagen i gårkveld oppdaget at 2. deild-kampen mellom andrelagene til FC Hoyvik og Ítróttarfelag Fuglafjarðar skulle spilles på den nedre banen, som attpåtil lå som eget anlegg i Futbology-appen.
Jeg tok derfor på meg regnjakken og fikk se lagenes kapteiner hilse på hverandre før myntkastet ble tatt og kampen satt i gang. Noe av det første jeg la merke til var hjemmelagets målvakt. At man har trøyenummer teipet på ryggen i breddefotballen er jo ikke så veldig uvanlig, men i dette tilfellet hadde han teipet nummeret utenpå en ganske tykk jakke. Denne keeperen hadde definitivt ikke tenkt å fryse mer enn nødvendig.
Innledningsvis følte lagene hverandre litt på tennene, men det var den jakkekledde som først måtte hente ballen ut av nettet da gjestene gikk opp i 0-1 etter 8 minutters spill.
Hjemmelaget hadde dog ikke tenkt å la seg herse med, og utlignet til 1-1 bare to minutter senere. ÍF svarte så med å igjen gå opp i ledelsen, denne gangen altså 1-2, etter femten minutters spill. Da spillet så ble satt i gang igjen spilte hjemmelaget ballen hjemover for å bygge opp spillet bakfra. Dette kan ofte fungere svært godt, men et lurt triks er da å ikke gi ballen til motstanderlaget når egen keeper befinner seg nærmere tjue meter til side for mål. Det var nettopp dette Hoyvik-spillerne gjorde, og da gikk det som det måtte gå: Rødtrøyene fra Fuglafjørður økte til 1-3.
Utover i omgangen letnet været til min store glede betraktelig. Etter hvert fikk vi både solskinn og blå himmel, men fortsatt blåste det en hel del. I det etterhvert fine været virket ÍF 2 å kontrollere ledelsen fint, og det sto fortsatt 1-3 da dommeren sendte lagene til benken for en liten peptalk.
Da spillet kom i gang igjen var det tydelig at vertskapet hadde bestemt seg for at de ikke skulle gi seg uten kamp, og alt før fem minutter var spilt lyktes de med å få redusert til 2-3.
Bare et drøyt minutt etter dette kom så en skikkelig suser av et skudd som endte i mål, og det sto 3-3. Den meget imponerende opphentingen ble ikke mindre imponerende da Hoyvik to minutter etter utligningen kom stormende oppover sin venstre flanke og fikk klemt inn 3-4. Rett og slett en fantastisk snuoperasjon i løpet av bare 3 minutter og 25 sekunder!
Begge omgangene hadde altså gitt oss som så på (Foruten meg selv tror jeg bare det var én annen person som så hele kampen), en forrykende start, og som i første omgang dabbet det også nå litt av utover i omgangen. Begeg lag var dog sårt klare for at veien til ytterligere poengtap eller ytterligere gevinst ikke var så lang, så de jobbet på i håp om å få avgjort kampen til sin fordel.
I det 68. minutt herjet så ÍFs svært tekniske sjuer med forsvaret til Hoyvik, og igjen var vi like langt som vi startet. Det sto 4-4, og jeg mistenkte at vi nok ikke hadde sett siste mål i denne kampen.
Da vi nærmet oss 90 spilte minutter begynte jeg å lure på om mistankene mine skulle slå feil denne gangen, men så, rett etter at overtiden var begynt skjedde det. En av de rødkledde fikk sendt ballen i mål og laget sitt til himmelse. Stor jubel, og 4-5.
Dommeren la helt riktig til en god del tid, men Hoyvik klarte ikke å produsere noen skikkelige farligheter, så da kampen ble blåst av kunne gjestene igjen juble, denne gangen for tre poeng.
På grunn av gateløpet Kvinnurenning ble taxien jeg bestilte etter dagens første kamp veldig forsinket for å hente meg utenfor stadion, men da den endelig kom gikk turen opp til stadionet Inni í Vika som en lek. Jeg stormet inn på tribuna et par minutter over halv, og lot meg fortelle at det fortsatt sto 0-0 i 2. deild-kampen mellom andrelaget til Argja Bóltfelag og tredjelaget til Klaksvíkar Ítróttarfelag, og at kampen hadde startet ganske presis halv.
Jeg lurte meg ned på tribuna og fisket noen fler ullplagg ut av sekken, og skiftet også til noen tørre og tykkere ullsokker enn de jeg hadde startet dagen med. Været var nå noe av det verste jeg hadde opplevd i løpet av dagene mine her ute i havet, og jeg konkluderte raskt med at her skulle jeg definitivt holde meg under tak. Tribuna var nemlig tross at den begynte å bære preg av tretten år med konstant regn stort sett tørr og fin på de øverste radene.
Spillet ute på kunstgresset ble ikke uventet noe preget av den sterke vinden. Begge lag dro noen flotte kontringer opp av hatten, og spesielt imponerende var hjemmelagets gode løp mot vinden. Etter ca 24 minutter kom en kontring i spesielt sterk motvind som jeg flere ganger underveis var overbevist om at kom til å stoppe opp, men han som hadde ballen klarte å fullføre løpet, og få sendt ballen i nettet til 1-0.
Ti minutter senere fikk så vertskapet et hjørnespark som ble ekspedert i mål, og med 2-0 begynte jeg å mistenke at spenningen i dette oppgjøret kunne være over nesten før det hadde startet.
Vinden var ikke bare en faktor når det gjaldt hvordan den påvirket spillerne, ballen i seg selv var selvsagt enda mer utsatt for vind, noe gjestenes målmann oppdaget «the hard way» vel fem minutter før pause. Et litt ubestemt innlegg fra kanten så ut til å gå langt over mål, men plutselig presset ballen den ned, og keeper innså litt for sent at dette kunne gå galt. Han klarte såvidt å hindre ballen fra å gå rett i mål, men fikk bare dyttet den videre til en motstander som enkelt la den i nettet til 3-0.
Da det ble pause stormet alle spillerne og dommerne i garderobene for å varme seg litt, mens vi som var å tribuna var overlatt til oss selv. Jeg stilte jo som vanlig på denne årstida i shorts, noe som jeg kjente var litt vel heftig akkurat i dag. Noen andre stilte i varmekjeldress, og disse forsvant faktisk i bilen for å varme seg litt og å kjøre og kjøpe kaffe i pausen.
Inn i andreomgangen ble været betraktelig verre. Det regnet mer, det blåste mer, og alt føltes helt forferdelig. Jeg så med fascinasjon på hvordan knærne til AD1 ble rødere og rødere, så det var ikke bare mine eksponerte hudpartier som hadde det tøft.
Jeg innså at fra tribuna her var det nok en fantastisk utsikt på godværsdager, men akkurat nå hadde jeg mer enn nok med å få sett det som skjedde på banen. Hjemmelaget hadde noen store muligheter til å øke ledelsen ytterligere, mens gjestene faktisk også yppet seg litt nå og da, tross at det var liten tvil om at de slet med å matche fysikken til hovedstadsbeboerne.
Som så ofte skjer, så endte etter en time en svært god Klaksvik-periode med scoring … til motstanderne. Med 4-0 var det liten tvil om at det hele var avgjort, men kampen måtte likevel spilles ferdig (Selv om jeg mistenker at mange av de involverte mer enn gjerne hadde dratt hjem der og da).
I det 80. minutt kom også 5-0, og herfra og inn ble kampen i enda større grad enn den alt var et rent pliktløp. Da vi passerte 90 spilte minutter viste dommeren oss alle nåde og blåste av uten noe tillegg i tiden, og jeg tror sjelden jeg har sett noen løpe så raskt som det AD2 gjorde for å komme seg innomhus.
Jeg var nå litt i stuss om hva jeg skulle gjøre videre. Jeg innså at jeg trengte mer klær, og skjønte at om jeg raskt kom meg «hjem» skulle jeg fint kunne ta buss videre kamp nummer tre for dagen. Problemet var bare at ingen av de to taxi-appene jeg hadde installert ville sende meg noen drosje, men heldigvis forbarmet en fyr med AB-logo på jakka seg over meg og ga meg skyss så jeg både fikk på meg klær og kom meg videre tilbake til Gundadalur.
