Viser innlegg med etiketten berlin. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten berlin. Vis alle innlegg

mandag 26. februar 2024

FSV Blau-Weiß Mahlsdorf/Waldesruh - SC Lankwitz 11-0 (Avbrutt)

Etter en god natts søvn våknet jeg søndag morgen full av tvil. Ville planen min om to kamper i dag la seg gjennomføre? Etter mye surfing på fussball.de etter alternative løsninger landet jeg på at om jeg skulle få til to kamper måtte det bli de to jeg opprinnelig hadde sett meg ut. Jeg sjekket derfor ut av hotellet, og hoppet på trikken nordover til Mahlsdorf, hvor jeg etter en lang spasertur kom til en liten sportplatz i utkanten av skogen, rett over grensa mellom Berlin og Brandenburg. Her var det et lag som alt var i oppvarming på den innerste banen, så det var klart at det kom til å bli Kreisliga A-kamp mellom Blau-Weiß Mahlsdorf/Waldesruh og SC Lankwitz.


Mens jeg ventet på kampstart skulle jeg sjekke hva min opprinnelige plan om å bestille en bil fra Bolt til kampslutt ville koste, og da oppdaget jeg til min store forskrekkelse at dette faktisk var utenfor dekningsområdet til Bolt! Når da i tillegg avspark ble forsinket med nesten ti minutter innså jeg at det nok ble med bare én kamp i dag, og totalt fire på denne turen til Berlin.

Noe av det første som skjedde da kampen kom i gang var at den nokså sleipe gressmatta holdt på å kreve et offer. En av bortelagets spillere skled ut av banen og med ryggen først inn i en av gjerdestolpene langs langsida. Det verken så eller hørtes spesielt godt ut, men heldigvis kom han seg på beina igjen etterhvert.

Sportslig var det hjemmelaget som kom best i gang, og det var på ingen måte ufortjent da de etter vel seks minutters spill fikk satt et hjørnespark i mål til 1-0.


Det fortsatte så å strømme på mål, og i det fjortende minutt kom 2-0, før 3-0 kom i det syttende minutt. Vi fikk nå også et lite frampek til hva som skulle komme senere i kampen da en av Lankwitz-spillerne klarte å pådra seg et gult kort med sine krav om at scoringen skulle vært annullert for offside.


Med 20:20 på min stoppeklokke kom så 4-0, og det begynte nå så smått å gå opp for meg hvorfor Lankwitz står med fattige fire poeng i serien så langt, og bare vel tre minutter senere ble også et skudd fra distanse hamret i mål, så det sto 5-0.

Jeg hadde tidligere i helga vært litt bekymret for om jeg ikke skulle få se noen scoringer på denne Berlin-turen, men nå fikk jeg virkelig kompensasjon for dette, da vi først fikk 6-0 etter 34 minutters spill, før 7-0 kom knappe fem minutter før pause.

7-0 sto seg til pause, og jeg konkluderte med at så mye bortelaget hadde klaget de siste minuttene før hvilen ville det være et mirakel dersom de fortsatt var 11 mann når kampen var ferdigspilt. Mens jeg fortsatte å se på mulighetene for å få sjekket inn flere kamper i dag så jeg at restauranten inne på stadionområdet faktisk var åpen, men lå for langt unna til at jeg orka å gå dit og kjøpe noe å drikke.

Da kampen kom i gang igjen tok det bare såvidt over tre minutter før vi igjen fikk et mål, og nok en gang var det de blåhvite som kunne juble, nå over 8-0.


Jeg merket at gjestenes målvakt hadde begynt å drøye tida, så det var tydelig at han ikke hadde tro på noen snuoperasjon, og i det 52. minutt kom så 9-0. I etterkant av dette ble det VIRKELIG dårlig stemning, og det hele toppet seg da en av rødtrøyene klarte å kjefte på seg et rødt kort.

Etter 62 minutters spill kom 10-0, og da 11-0 kom i det 66. minutt kokte det igjen over for bortelaget, denne gangen med det resultat at dommeren blåste av kampen fordi dette orka han ikke å høre på mer. Mistenker at SC Lankwitz vil få et sint brev i posten fra Beriner Fussball-Verband i etterkant av dette.


Før jeg stormet avgårde så jeg at en «tøffing» i publikum prøvde å få i gang slåsskamp med bortelaget, og det var verken hans eller de potensielle motstandernes feil at han ikke lyktes med dette. Med denne kampen kortet inn øynet jeg nå håp om å rekke tilbake til Köpenick for en kamp til der, men med max dårlig flyt på kollektivtidene, og dårlig tilgang på Bolt måtte jeg nok en gang innse at dette var et tapt slag. Dagen ble derfor avsluttet med en XXL-porsjon schnitzel, før jeg tok meg ut til flyplassen for å skrive bloggpost før retur til Oslo etter en strålende helg i Berlin.

søndag 25. februar 2024

1. FC Union - FC Heidenheim 2-2

Etter en t- og s-banetur fra formiddagskampen jeg hadde sett, som inkluderte dagens første måltid slang jeg innom hotellet for å dumpe kameraene og annet jeg ikke kunne ha med meg på neste kamp. Jeg klemte meg deretter inn på en smekkfull trikk, og gikk det siste stykket bort til Stadion An der Alten Försterei, hvor det var klart for Bundesliga-kamp mellom Union Berlin og Heidenheim.


Det gikk relativt greit å forsere køen inn til stadion, og jeg gikk raskt og fant plassen min oppe på sittetribuna. Jeg sier sittetribuna i entall, for «Alte Försterei» er noe så sjeldent som et toppdivisjonsstadion hvor tre av fire tribuner er rene ståtribuner! Christian og Yngve som jeg så kamp sammen med i går var også på denne kampen, men de hadde skaffet seg billetter på motsatt langside.

Ventetida inn mot kampen ble stort sett fylt av musikk på lydanlegget, kun avbrutt av piping når Heidenheimspillerne kom til oppvarming, og jubel når hjemmelagets menn gjorde det samme. Vi fikk også en runde bursdagssang for en av spillerne. Etterhvert fikk vi den obligatoriske klubbhymnen, og så var det klart for avspark.

Jeg hadde forventet at det kom til å bli markert fra supporterplass at striden med DFL om salget av en andel av de kommersielle rettighetene til Bundesliga hadde endt med seier, og da kampen startet kom det opp et banner med «Spiel, Sieg und Sieg», altså tyskernes variant av tennissuttrykket «Game, Set and Match». En herlig tennisreferanse der altså, og når neste banner sa at de kom til å være kampklare også neste gang det trengtes hadde man for sikkerhets skyld hengt på en lang remse tennisballer for å påpeke hvem som faktisk har makta på stadion.


Selv om Union hadde kampklare supportere på «Wald-seite»-tribuna tok det bare tre minutter før Heidenheim kunne feire å ha tatt ledelsen 0-1, og også lenge etter scoringen var det gjestene fra sør som var det førende laget. Tross solid oppmøte på bortefeltet var det likevel hjemmelagets fans som styrte showet på tribunene, og det kom stadig opp nye bannere med meldinger i alle retninger. Det neste vi fikk se var en klar melding til politiet.

Det kom deretter opp et banner som minnet en avdød Mönchengladbach-ultra, noe som umiddelbart fikk også bortefeltet til å være stille mens banneret var oppe og det enslige blusset brant.


Dette hadde knapt blitt tatt ned før det endelig virket som om Union-spillerne husket at de faktisk var på jobb. Stadionuret hadde såvidt passert 43 spilte minutter da utligningen til 1-1 kom, og som om dette ikke var nok kom også 2-1 et drøyt minutt inn i overtiden! Det er definitivt ikke noen overdrivelse å si at det var god stemning da lagene gikk i garderoben.


I pausen avtalte jeg (uten noe felles språk) med han som satt ved siden av meg at jeg skulle bytte plass med dama hans som satt et annet sted på tribuna. Jeg ble dermed sittende rett foran pressetribuna (Hvor jeg tror halvparten av de som satt og skrev hadde FC Union-jakker) i andre omgang.

Jeg fikk herfra se kampen fortsette å utfolde seg med hjemmelagets supportere som klart beste aktør. Jeg følte tross de massive lydtoppene som innimellom kom at det var en slags weltschmerz hos supportene som lå i bakgrunnen med en visshet om at de fantastiske oppturene man hadde opplevd de siste sesongene med opprykk og europacupspill kanskje alt var blitt en forgangen tid.

Var ikke dette ille nok, så fikk Hoffenheim etter sytti minutters spill en utligning til 2-2. Hjemmesupporterne dro ikke lenge etter dette opp nok et banner, denne gang et sitat fra Frank Schöbels åttitallsslager «Die Fans sind eine macht».


Begge lag prøvde å avgjøre kampen, men da de fem minuttene dommer Aytekin hadde lagt til var over var det fortsatt uavgjort, og begge lag kunne mellomfornøyd takke supporterne for støtten, mens folk flest forlot stadion.


BSC Eintracht Südring / FZ - Berliner Jungs 1-0

Hovedmålet mitt med denne Berlin-turen var å få krysset ut «Alte Försterei» lørdag ettermiddag, men da var jo hele formiddagen tilgjengelig. Jeg hadde opprinnelig sett meg ut en kamp klokka 12, men det mente unionist Morten ville gi alt for kort tid før kampen, så jeg måtte dermed ut av Futbology-appen og inn på fussball.de for å lete etter kamper helt i bånn av det tyske seriesystemet. Jeg fant ingenting som passet i de 11 ordinære divisjonene i Berlin, men plutselig dukket det opp noe som het FZ-fußball. Jeg fant etter hvert ut at dette også var 11er-fotball for voksne, så vips var jeg på bussen for å se kamp i FZ-landesliga mellom Eintracht Südring og Berliner Jungs.


FZ er en forkortelse for freizeit, og dette er virkelig breddefotball på sitt aller bredeste. Man har i Berlin tre nivåer 11er-fotball i denne kategorien, og disse er frikoblet fra det øvrige ligasystemet. Det opereres med opp- og nedrykk internt mellom de tre divisjonene, men om man vinner øverste divisjon gir det ikke noe opprykk over til det ordinære ligasystemet. VFF som er forbundet som organiserer dette har et tett samarbeid med BFV som organiserer den ordinære fotballpyramiden, og mange klubber har både ordinære og FZ-lag. Om man likevel tenker at disse divisjonene er under de ordinære, så var dagens kamp som var i FZ-nivå 2 på nivå 13 totalt!

Kampen ble spilt på andrebanen på sportsplassen i Lobeckstraße i bydelen Kreuzberg, og det underlaget som ventet spillerne var noe av det verste jeg har sett noensinne. Jeg har sett biljardbord med mer ujevn filt enn hva tilstanden på dette «kunstgresset» var, og når spillet kom i gang i den flotte vårformiddagen kom det faktisk «gymsallyder» fra skosålene til spillerne når de foretok vendinger. Den eneste trøsten var at den andre banen på anlegget, hvor det ble spilt to aldersbestemte kamper, ikke så stort bedre ut.

Tross utfordrende underlag var det slett ikke så verst spill vi fikk se, eller vi og vi. Utenom meg kom jeg da de aldersbestemte kampene på nabobanen var over så publikummet der forsvant fram til at det var tre andre tilskuere som bivånet hendelsene. Spillet bølget fram og tilbake, og begge lag kom til en del sjanser, men noen scoringer fikk vi ikke.


Da det ble pause spretta jeg en flaske Urge jeg hadde kjøpt på Gardermoen, før jeg slo av en liten prat med en av hjemmelagets backer som faktisk kunne litt norsk fordi kjæresten hans hadde hatt et utvekslingsår i Norge! Jeg la også i pausen merke til at enkelte deler av banen var verre enn andre. I sørenden av banen hvor jeg hadde tilbragt mest tid for å ha sola i ryggen mens jeg fotograferte var kunstgresset rundt straffemerket byttet ut relativt nylig, mens straffemerket i nordenden av banen mildt sagt var overmodent for å få den samme behandlinga!

Kampen kom i gang igjen, og lite forandret seg. Begge lag kom til store sjanser, men ikke snakk om at ballen ville innafor stengene. Da det gikk mot slutten av kampen begynte jeg nesten å lure på om denne Berlin-turen bare skulle by på målløse kamper, men med såvidt over ti minutter igjen av kampen kunne vertskapet juble for å ha ekspedert et hjørnespark i mål. Jubelen ble dog kortvarig, da dommeren, som ellers hadde lagt lista ganske høyt for hva han blåste på og ikke i denne kampen, mente det hadde vært et angrep på keeper og dømte frispark utover i stedet for scoring. Der og da trodde jeg kanskje han hadde rett, men etter litt amatør-VAR-virksomhet er jeg noe mer i tvil.


Tross skuffelsen over den annullerte scoringa, nå hadde Eintracht Südring fått ferten av blod, og i det min stoppeklokke passerte 82 spilte minutter fikk vi se det som på twitter ble beskrevet som et panenka-frispark! Ballen gikk i mål, og denne gangen sluttet ikke jubelen over 1-0.


Berliner Jungs prøvde febrilsk å komme tilbake, men da dommeren etter vel fem minutters overtid til slutt blåste av var det hjemmelaget som kunne feire tre poeng, mens jeg hastet videre mot dagens neste kamp.

lørdag 24. februar 2024

BFC Dynamo - Greifswalder FC 0-0

Med noe så sjeldent som en helt ledig helg midtvinters hadde jeg booket meg en helgetur til Berlin, og første kamp på programmet var rett og slett et toppoppgjør. De som følger med tysk fotball skjønner da at vi verken snakker om 1. eller 2. Bundesliga, men rett og slett på det fjerde nivået, Regionalliga Nordost, hvor kveldens verter Berliner Fußball Club Dynamo jager noen poeng bak de som hadde tatt turen fra nord, Greifswalder FC i kampen om opprykk til nivå 3.


Etter en lang og komplisert tur fra Köpenick ankom jeg Hohenschönhausen, og klarte å lokalisere hvor det var kampen skulle være. I det jeg skulle til å kjøpe billett oppdaget jeg at det var bortefeltet de solgte billetter til her, så jeg gikk videre, så en kø, men skjønte at det bare var for å komme seg inn, og at jeg måtte nok et annet sted for å finne billetter til hjemmetribunen. Etter å ha funnet riktig billettbu gikk jeg tilbake til køen jeg hadde sett, bare for å finne ut at dette bare var for sesongkortholdere, mens vi med enkeltbilletter måtte gå inn på motsatt side.

Jeg kom meg til slutt inn, og fikk ta nærmere i øyensyn det som var et helt strålende, om enn kanskje noe slitt, stadion. På den langsida jeg ikke hadde sluppet inn på var det en noe fragmentert sittetribune, mens på min langside var det bare ståplasser, med enkelte «bølgebrytere» innimellom. I den sørlige svingen var bortesupporterne, som inn mot kampstart begynte å bli imponerende mange, plassert, mens den nordlige svingen var avsperret og for det meste var tom. Ellers på stadion var det bortimot stappfullt, så det var tydelig at dette var en kamp med mye i potten.


Hjemmelaget hadde altså ivrige supportere på begge langsidene, og da Christian og Yngve hadde dukket opp litt før det braket løs fikk vi i sidesynet se det som sett rett forfra må ha vært en imponerende tifo med flagg med bokstavene DYNAMO og BERLIN på, samt en svær overhead med blinkere under. Om det hele var ledsaget av noe budskap var dessverre umulig å se fra vår posisjon.


Tross imponerende rammer rundt kampen, det vi fikk se ute på gressmatta sto i liten grad i stil til støtten fra tribunene. Innledningsvis så gjestene svært farlige ut, men Dynamo ble utover i omgangen mer med på moroa og hadde etterhvert de største sjansene. Det sto likevel fortsatt 0-0 da dommeren sendte lagene til pause etter et lite minutts overtid. Christian hadde nå forsvunnet for å få tak i noe drikke, så jeg og Yngve holdt hverandre med selskap gjennom pausen, og da andre omgang skulle til å starte dukka det opp en tysker som jeg fikk snakka litt med.

Da andre omgang startet var Christian fortsatt ingensteds å se, og Yngve fikk etterhvert noen rapporter som tydet på at han i det minste fortsatt var i live. Ute på gressmatta var det også i denne omgangen gjestene fra den gamle hansabyen som startet best, men fortsatt klarte de ikke å score. Etter som dette vedvarte begynte det å skinne gjennom at de egentlig levde helt greit med uavgjort i dette toppoppgjøret, noe som kanskje var medvirkende til at Dynamo overtok mer og mer mot slutten av kampen.


Tross solid støtte fra tribunen, kampen endte målløst 0-0, og når begge lag hadde takket sine fremmøtte for støtten fant vi igjen Christian som hadde gitt opp å komme seg tilbake til oss etter å ha møtt en ilsken ultra i ølkøen, men heldigvis fortsatt var i god behold. Da gjensto det bare å finne veien tilbake til trikken, hvor Dynamo-ropene stadig ble avbrutt av «Scheiße Union»-sanger og komme seg tilbake til hotellet for å samle krefter til nye eventyr neste dag.

mandag 5. oktober 2015

Hertha BSC - Hamburger SV 3-0

Siden min gode venninne Miriam tilbringer dette halvåret i Berlin fant jeg ut jeg skulle benytte anledningen til å dra på helgetur nedover og nyte godt av gratis overnatting og guide, og da måtte det jo selvsagt også bli litt fotball.

Berlins stolthet, blåhvite Hertha, med Rune Jarstein og Per Ciljan Skjelbred på laget skulle ta mot «dinosaurene» fra Hamburg på Olympiastadion, og forventningsfulle tok vi S-bahn fra sentrum og ut til stadion.

Å komme til Olympiastadion i Berlin er en følelse som ikke kan sammenlignes med særlig mye annet. Ankomsten, bygningen, ja alt omkring anlegget er bygget for å imponere gjestene, og det gjør det! Man kan si mye negativt om arkitekten Werner March, men Olympiastadion er et praktbygg!

Totalt var vi litt over 65000 på denne kampen, deriblant en solid kontingent fra Hamburg, som spesielt tidlig i kampen ga mye lyd fra seg. Ved innmarsjen kjørte Hertha-supporterne en imponerende tifo som i anledning gjenforeningsjubileumsdagen var basert på gjenforeningen av de to delene av Berlin, og at Hertha er laget for hele byen.



Hamburg kom muligens best i gang, men etter et drøyt kvarters spill var det hjemmelaget som først fikk hull på byllen, da Salomon Kalou satte ballen i mål, og Ostkurve eksploderte i gledesscener.

For å bruke en floskel: «Mål preger kamper», og også her ble resten av kampen preget av dette. Hertha virket svært fornøyde med å lede, og sørget for å avbryte HSVs angrep tidlig resten av omgangen, slik at det fortsatt sto 1-0 til pause.

I andre omgang virka Hertha som om de var mer gira, og HSV virka som om de hadde brent av mye av kruttet, men etter hvert som berlinerne brant sjanse etter sjanse begynte jeg å mistenke at det som ofte skjer når et lag ikke klarer å ta vare på sjansene sine skulle skje: De ville miste poeng. HSV klarte likevel heller ikke å ta vare på sine sjanser, og da Hertha et lite kvarter før slutt gikk opp i 2-0 var det absolutt fortjent. Bare to minutter etterpå ble samme mann som satte det andre, Ibisevic, tomålsscorer da han også fikk sette 3-0, og herfra og ut ble kampen et rent pliktløp for begge lag, og det kunne fort blitt enda mer for Hertha.

De to nordmennene gjorde en god kamp, og var selvsagt med da hele laget satte seg ned foran fansen i hjemmesvingen for å hylles etter kampen.



Bundesliga innfridde absolutt forventningene!

FC Viktoria 1889 Berlin - FSV Optik Rathenow 3-1

Når jeg først var i Berlin var det jo greit å bruke Groundhopper-appen til å finne en kamp litt lenger ned i divisjonene, og ettersom jeg hadde vært på streetfood-marked like ved Friedrich-Ludwig-Jahn-stadion og appen sa det var kamp på nivå fire der, så tusla vi bortover for å se om dette var noe for oss.
I stekende oktobersol (jeg tror faktisk jeg ble litt solbrent) fikk vi sammen med omlag 150 andre se en fartsfylt og underholdende kamp på et flott stadion (Som ikke var hjemmelagets faste stadion, det skulle de flytte tilbake til fra og med neste kamp).

Jeg antar at nesten 1/3 av de som var på kampen var tilreisende fra Rathenow, og spesielt fire av dem holdt lenge trøkket oppe med sang og klapping, mens to eldre herrer hadde noen små horn med seg som ga kraftig lyd fra seg når de blåste i dem.



Klapping og tuting i hornene ble det mer av da vi etter en halvtime fikk se bortelaget score kampens første og omgangens eneste mål. Lagene gikk til pause med 0-1 på scoringstavla, og dette var nok ikke ufortjent. I pausen benyttet vi sjansen til å teste de lokale bratwurstene, noe som var et sjakktrekk! Absolutt godkjent!

Andre omgang er ofte et helt annet kapittel i fotballkamper, og så også denne gangen. Treneren til Viktoria hadde gjort noen justeringer i pausen, og bare drøyt fem minutter ut i omgangen kom den etterlengtete utligninga.

Kampen bølget så fram og tilbake, før hjemmelaget i det 85. minutt scoret igjen, og dermed hadde snudd kampen! Gleden blant hjemmesupporterne var enorm!

Rett før dommeren blåste av kampen fikk så gjestene fra linsebyen et frispark i farlig posisjon, dette kasta de bort i et forsøk på en innøvd variant som endte med en kontring til hjemmelaget som endte med 3-1-scoring!



Morsom kamp i uvante værforhold til oktober å være!